Vanskelig og komme videre

[Gjest Gjest_tyr]

Hei,

Jeg er en gutt på 42, eller mann om du vil da. For ca 2 1/2 år siden så brøy meg og min kone lag, vi har ett barn sammen. Det er noe som heter at tiden leger alle sår, men hvor lang tid da.... sårene er nok grodd, tror jeg i alle fall, men jeg kommer liksom ikke videre, det er som om jeg sitter fast i en tilværelse jeg ikke vil være i. Jeg er sosial og flink til å reise og engasjere meg. Men det er noe som holder meg igjen, noe som gjør at jeg liksom ikke tør, at jeg ikke lar noen slippe helt inn, eller at jeg ikke tør åpne opp helt...

Jeg har ikke problemer med å komme i kontalt med jenter, men jeg vil liksom ikke holde på det, tør ikke.

For å si det sånn, det er ett stort savn om å være to, være familie, og en stor sperre for å la det skje,,,

Det er frustrerende og av og til veldig vondt.

Er det noen her som har hatt det slik, eller har det slik?

hilsen en som er litt for ofte lei seg over det....

[Gjest Den andre siden]

Hei,

Jeg er en gutt på 42, eller mann om du vil da. For ca 2 1/2 år siden så brøy meg og min kone lag, vi har ett barn sammen. Det er noe som heter at tiden leger alle sår, men hvor lang tid da.... sårene er nok grodd, tror jeg i alle fall, men jeg kommer liksom ikke videre, det er som om jeg sitter fast i en tilværelse jeg ikke vil være i. Jeg er sosial og flink til å reise og engasjere meg. Men det er noe som holder meg igjen, noe som gjør at jeg liksom ikke tør, at jeg ikke lar noen slippe helt inn, eller at jeg ikke tør åpne opp helt...

Jeg har ikke problemer med å komme i kontalt med jenter, men jeg vil liksom ikke holde på det, tør ikke.

For å si det sånn, det er ett stort savn om å være to, være familie, og en stor sperre for å la det skje,,,

Det er frustrerende og av og til veldig vondt.

Er det noen her som har hatt det slik, eller har det slik?

hilsen en som er litt for ofte lei seg over det....

Nei, jeg har ikke hatt det slik, men jeg er en av dem som har blitt støtt bort,

to ganger, av to forskjellige tyr-menn i samme situasjon som deg.

Godt å høre at problemet angagelig ligger i mannens indre, og ikke i det at jeg ikke var bra nok. Jeg ble helt knust begge gangene, for alt virket "perfekt" og de må da ha vært veldig forelsket etter hva jeg forstod, for så å kutte helt.

Nå er jeg livredd for å involvere meg i en ny mann, har blitt kjent med en nylig, men jeg tør ikke være annet enn venner. Det er så altfor vondt å bli støtt bort for ofte, med ordene; må tenke, trenger tid, vil ikke ha forhold nå etc etc

Så, jeg holder på å bli som du, men ikke fordi jeg har opplevd skilsmisse, men fordi de nye jeg treffer sårer meg gang på gang!

Mitt spørsmål til deg er, for her kan jeg kanskje lære litt! Hva er du redd for egentlig? Å bli forelsket? Å miste friheten? Å bli stilt krav til?

Og ikke minst: er det noe jeg gjør feil????

Jeg ser på meg selv som en sympatisk, empatisk, vennlig, tolerant og snill person, så jeg skjønner ikke hva gutta der ute er redde for egentlig, jeg vil dem jo bare godt, og jeg har aldri stresset dem med noe som helst, pleier aldri å diskutere forholdet med dem på noen måte før etter veldig lang tid (ca 6mnd), når jeg føler at jeg vil vite hvor landet ligger.

En av disse to tyrmennene kom tilbake til meg da, men jeg ville ikke, det ble for vanskelig å stole på hans intensjoner, siden han hadde vært sammen med en annen i mellomtiden...sukk :-(

[Gjest Gjest_tyr]

Huff,,, kjenner at jeg godt kunne vært den jenta som jeg trakk meg unna fra :-(

Jeg kjenner jo ikke deres relasjoner, men slik jeg leser det du skriver, og slik jeg kjenner at jeg har det inni meg, så er det nok ikke deg det er noe galt med...

Jeg vil jo ha det stabilt, være forelsket, etterhvert elske, være to med alt det innebærer av gleder og plikter...

Er vel bare igrunn redd for å bli såret igjen, og når man kommer hverandre for nær (som man jo skal), så mister man jo kontrollen, og da kan man bli såret hvis den andre finner ut at den ikke skal være der lenger, eller begynner og skyve på deg ....

Så det ligger vel kanskje noe i at jeg ikke har blitt behandler noe greit selv når jeg først åpnet opp... sånn at jeg var der du er, og har blitt litt redd...

Men, dette SKAL jeg gjøre noe med, det er så mye fint jeg går glipp av ved og ikke våge.

Tusen takk for svar :-)

[Gjest Den andre siden]

Huff,,, kjenner at jeg godt kunne vært den jenta som jeg trakk meg unna fra :-(

Jeg kjenner jo ikke deres relasjoner, men slik jeg leser det du skriver, og slik jeg kjenner at jeg har det inni meg, så er det nok ikke deg det er noe galt med...

Jeg vil jo ha det stabilt, være forelsket, etterhvert elske, være to med alt det innebærer av gleder og plikter...

Er vel bare igrunn redd for å bli såret igjen, og når man kommer hverandre for nær (som man jo skal), så mister man jo kontrollen, og da kan man bli såret hvis den andre finner ut at den ikke skal være der lenger, eller begynner og skyve på deg ....

Så det ligger vel kanskje noe i at jeg ikke har blitt behandler noe greit selv når jeg først åpnet opp... sånn at jeg var der du er, og har blitt litt redd...

Men, dette SKAL jeg gjøre noe med, det er så mye fint jeg går glipp av ved og ikke våge.

Tusen takk for svar :-)

Takk for svar selv :-) Takk for din hyggelige tolkning av min situsajon, det varmer:-)

Jeg vil råde deg til å tenke litt over saker og ting ja, siden du faktisk er ute etter noe seriøst. Og kanskje rett og slett ikke innlede noe med noen før du er blitt litt kjent og sikker på at personen har de kvalitetene som er viktigst for deg. Jeg opplever at menn er mer enn villig til å starte et forhold i full fart, for deretter å trekke seg unna. Jeg er av typen som helst gjerne er venner en stund først, for å kjenne på situajonen og personen, men jeg føler meg nok litt presset til mer og frykter at de går lei dersom jeg ikke blir med på hele pakka. Så står jeg igjen såret, når de har fått moret seg litt og fått bekreftet seg selv (ja jeg setter det hele litt på spissen, det er ikke så ille, men litt sånn føles det).

Nå har jeg bestemt meg for at dette ikke skal skje igjen. For jeg kjenner meg selv, og vet at jeg blir veldig sårbar så fort jeg har innledet et forhold. For jeg innleder bare forhold med en mann dersom jeg der og da er sikker på at, ja, jeg vil noe mer. Med andre ord, jeg ligger ikke med en mann før jeg føler meg forelsket.

Dersom vi bare er venner vil jeg ikke ta det så tungt om han går lei, og det er vel den beste testen for meg av en mann, er det ikke? Vi kan bli kjent, uten at jeg trenger å gi alt. Jeg orker ikke å gå igjennom det å bli forlatt altfor ofte, det gjør så utrolig vondt, særlig når det virket som han var seriøs.

Jeg tror jeg med andre ord vil gjøre oss begge (meg og en evt ny mann) en tjeneste dersom jeg bremser opp farten i relasjonen for oss begge. Det vil gjøre alt så mye lettere å kjenne hverandre bedre først.

Jeg tror også det kan være bra for deg å snakke med de du treffer heretter om dette. At du trenger tid, at du er brent, at du ... ja... uansett hva du tenker og føler, så si det! Alt er så mye bedre for oss jenter enn å sitte igjen alene med en følelse av at "Nei, jeg var ikke bra nok, pen nok, rik nok.....for ham".

Få oss til å forstå at problemet er hos deg og ikke primært hos oss. Dertil kan du jo si at du gjerne vil tenke deg om og føle litt på det og evt kontakte dem igjen senere. Evt som venner. Men fremfor alt, snakk! Stillhet er det værste du kan gi den du vil forlate.

Og en siste ting. Jeg har en følelse av at mange menn tror at alle jenter bare vil gifte seg og binde seg, straks. Det er ikke sant. Jo, vi vil det, men vi vil også ha tid til å bli kjent og bare være sorgløse som kjærester en god stund først. Alt fra 0.5 til 1.5 år vil jeg tro at man trenger.

Så ikke vær så redd for å "komme nærmere" for en stund. Det er da deiligere det enn å bare hoppe rundt og bli mer og mer fortvilet. Da vil du i hvert fall føle at du har forsøkt 100%. Gi det minimum 3 mnd før du går, helst 6 mnd.

Og da må det være noe "galt" mellom dere som er grunnen til at du går, ikke din redsel.

Klem & ha en fin dag!

[Gjest Den andre siden]

Hvor lenge "holder du ut" når du har truffet en ny?

Hva føler du i begynnelsen, underveis, og når du bryter opp?

Er det noen ganger du tenker i ettertid at, henne burde jeg ikke ha forlatt,

det var feil, for så å ha tatt kontakt igjen?

Bare lurer på hvordan dere menn tenker.....

[Gjest Gjest_tyr]

Tusen takk for svar,

Du har gitt meg mye godt og reflektere over. Jeg skal gi deg mer utfyllende svar litt siden, men igjen takk skal du ha.

Hvor lenge det varer:

Jeg går jo inn i ett forhold (har vært to ganger) fordi jeg syntes at det var rett, at jeg virkelig hadde funnet hun og alt det jeg savner. Det ofte jeg som går fort frem, men tror at gjensidigheten av å ha det så bra gjør at det føles litt naturlig begge veier også...

Så kommer jeg til ett punkt (3-4 mnd) der jeg bare må trekke meg tilbake, det er alt for skummelt å være der, finner feil og ser fremtidsbilder som ikke vil fungere, bare for å rettferdiggjøre overfor meg selv at det er rett og reversere...

[Gjest Den andre siden]

Tusen takk for svar,

Du har gitt meg mye godt og reflektere over. Jeg skal gi deg mer utfyllende svar litt siden, men igjen takk skal du ha.

Hvor lenge det varer:

Jeg går jo inn i ett forhold (har vært to ganger) fordi jeg syntes at det var rett, at jeg virkelig hadde funnet hun og alt det jeg savner. Det ofte jeg som går fort frem, men tror at gjensidigheten av å ha det så bra gjør at det føles litt naturlig begge veier også...

Så kommer jeg til ett punkt (3-4 mnd) der jeg bare må trekke meg tilbake, det er alt for skummelt å være der, finner feil og ser fremtidsbilder som ikke vil fungere, bare for å rettferdiggjøre overfor meg selv at det er rett og reversere...

Men savner du dem aldri i ettertid?

Jeg går rundt med et lite håp at min siste flamme vil

komme til fornuft og kontakte meg igjen.

Men det er kanskje bare dumt av meg... men jeg kan ikke le være.

Er jeg vel blitt forelsket, så sitter det gjerne i sånn 3 mnd etterpå

Sukk, nei jeg klarer ikke å glemme så fort.

Når jeg vel har innledet et forhold, og jeg synes det fungerer bra,

vil jeg bare at det skal fortsette i samme bane, uten å tenke / planlegge for mye frem eller tilbake, og bare nyte av det hele.

Dessverre er det akkurat da mennene begynner å få sine tvil. Jeg skjønner over hodet ikke hvordan de kan komme dit.

[Gjest Den andre siden]

Tusen takk for svar,

Du har gitt meg mye godt og reflektere over. Jeg skal gi deg mer utfyllende svar litt siden, men igjen takk skal du ha.

Hvor lenge det varer:

Jeg går jo inn i ett forhold (har vært to ganger) fordi jeg syntes at det var rett, at jeg virkelig hadde funnet hun og alt det jeg savner. Det ofte jeg som går fort frem, men tror at gjensidigheten av å ha det så bra gjør at det føles litt naturlig begge veier også...

Så kommer jeg til ett punkt (3-4 mnd) der jeg bare må trekke meg tilbake, det er alt for skummelt å være der, finner feil og ser fremtidsbilder som ikke vil fungere, bare for å rettferdiggjøre overfor meg selv at det er rett og reversere...

Nå føler jeg at jeg plager deg....

Men...må bare spørre (for jeg bare må lære meg å forstå!):

Var du opp over ørene forelsket i begynnelsen i det minste?

Syntes du det var tungt å bryte opp, følte du at du savnet dem,

tvilte du litt i ettertid, selv om du gikk?

Om du svarer JA på begge blir jeg i hvert fall litt beroliget og øyner håp for meg i fremtiden (Tenker ellers tanker som at: ingen vil visst ha meg på ordentlig allikevel, why bother? Altså, ser for meg å bli en gammel & sur & selvopptatt bitch eller noe slikt. Sorry, men det er i mine svarteste stunder. Ellers er jeg faktisk ganske oppegående!).

[Gjest Gjest_tyr]

Nå føler jeg at jeg plager deg....

Men...må bare spørre (for jeg bare må lære meg å forstå!):

Var du opp over ørene forelsket i begynnelsen i det minste?

Syntes du det var tungt å bryte opp, følte du at du savnet dem,

tvilte du litt i ettertid, selv om du gikk?

Om du svarer JA på begge blir jeg i hvert fall litt beroliget og øyner håp for meg i fremtiden (Tenker ellers tanker som at: ingen vil visst ha meg på ordentlig allikevel, why bother? Altså, ser for meg å bli en gammel & sur & selvopptatt bitch eller noe slikt. Sorry, men det er i mine svarteste stunder. Ellers er jeg faktisk ganske oppegående!).

Hei igjen, beklager noe sent svar :-)

Jeg tror ikke du skal legge noe av skylden over på deg.

Jo, jeg var oppundør ørene forelsket, og jeg ville virkeig ha ett forhold med disse jentene. Det var ikke noe galt med de, det er min redsel for å bli såret som ikke er godt nok bearbeidet. Å når det kom over meg etter en stund så var det som om alt i meg bare ville rygge tilbake, bare være venner...

Det var tungt å bryte, for jeg visste jo at jeg ville såre de, samt at jeg kunne ikke være der, det som kanskje kunne gå ann i stedet for å bryte var å reversere dette tilbake til ett forplikende vennskap, da kunne jeg kanskje gå videre i riktig tempo...

Men når jeg var kommet i min trygge hule igjen, da kommer også savnet...

Du skal ikke gå rundt og brebeide deg for dette,,, si heller til deg selv at det var dumt for han at han gikk glipp av noe så fint som meg,,

[Gjest Den andre siden]

Hei igjen, beklager noe sent svar :-)

Jeg tror ikke du skal legge noe av skylden over på deg.

Jo, jeg var oppundør ørene forelsket, og jeg ville virkeig ha ett forhold med disse jentene. Det var ikke noe galt med de, det er min redsel for å bli såret som ikke er godt nok bearbeidet. Å når det kom over meg etter en stund så var det som om alt i meg bare ville rygge tilbake, bare være venner...

Det var tungt å bryte, for jeg visste jo at jeg ville såre de, samt at jeg kunne ikke være der, det som kanskje kunne gå ann i stedet for å bryte var å reversere dette tilbake til ett forplikende vennskap, da kunne jeg kanskje gå videre i riktig tempo...

Men når jeg var kommet i min trygge hule igjen, da kommer også savnet...

Du skal ikke gå rundt og brebeide deg for dette,,, si heller til deg selv at det var dumt for han at han gikk glipp av noe så fint som meg,,

Takk for svar:-) Du gir meg håp for fremtiden...

Jeg antar at jeg i hvert fall ble elsket den stunden jeg trodde det, og at de var ærlige med seg selv og med meg så lenge vi hadde det bra sammen.

Mer kan jeg egentlig ikke begjære av dem. Ingen kan noe for det du beskriver.

Men at jeg ble oppriktig elsket og begjært for en stund, vel, det kan jeg leve med! Den siste X'en skrev faktisk noe slikt som at han ville være gode venner mens han tenkte. Jeg tolket det som en snill måte å gjøre det slutt på og svarte ham ikke hverken da eller siden...men jeg er fortsatt veldig veldig trist

Hva burde jeg ha gjort? Hva burde jeg ha skrevet tilbake? Jeg er så forbasket stolt... og later som jeg ikke bryr meg! Når jeg bare går og håper han skal ta kontakt igjen... men jeg er ikke typen som stresser og presser. Det gir kanskje feil signaler, men jeg tror uansett det er riktig måte for meg. Da kommer jeg meg videre også.

X'en før den siste X'en tok opp tråden igjen etter 3 mnd som jeg skrev her før. Men det var "for sent" for meg...

[Gjest Gjest_tyr]

Takk for svar:-) Du gir meg håp for fremtiden...

Jeg antar at jeg i hvert fall ble elsket den stunden jeg trodde det, og at de var ærlige med seg selv og med meg så lenge vi hadde det bra sammen.

Mer kan jeg egentlig ikke begjære av dem. Ingen kan noe for det du beskriver.

Men at jeg ble oppriktig elsket og begjært for en stund, vel, det kan jeg leve med! Den siste X'en skrev faktisk noe slikt som at han ville være gode venner mens han tenkte. Jeg tolket det som en snill måte å gjøre det slutt på og svarte ham ikke hverken da eller siden...men jeg er fortsatt veldig veldig trist

Hva burde jeg ha gjort? Hva burde jeg ha skrevet tilbake? Jeg er så forbasket stolt... og later som jeg ikke bryr meg! Når jeg bare går og håper han skal ta kontakt igjen... men jeg er ikke typen som stresser og presser. Det gir kanskje feil signaler, men jeg tror uansett det er riktig måte for meg. Da kommer jeg meg videre også.

X'en før den siste X'en tok opp tråden igjen etter 3 mnd som jeg skrev her før. Men det var "for sent" for meg...

Det kan være rett med litt stolthet også, det hjelper deg med å ta vare på deg selv :-) bare det ikke er ødeleggende for noe du vireklig vil, men det er jo ikke tilfelle i dette som du beskriver ..

Klem fra meg

[Gjest Den andre siden]

Det kan være rett med litt stolthet også, det hjelper deg med å ta vare på deg selv :-) bare det ikke er ødeleggende for noe du vireklig vil, men det er jo ikke tilfelle i dette som du beskriver ..

Klem fra meg

Takk, du er virkelig god til å svare raskt og bra.

Jo, jeg hadde virkelig villet høre fra ham forrige. Om han lar høre fra seg innen det har gått 2 mnd ville jeg ha gitt ham en sjanse til. Det var alt for mye bra mellom oss til at jeg kan være så stolt.

Men etter min mening bør han i så fall ta kontakt, siden det var han som trengte pause. Jeg ser det ikke som at han har noe krav på svar på sin "slå-opp-sms" fra min side. Jeg mener at jeg viste ham mitt rette jeg da vi var sammen, at jeg lot ham forstå at jeg synes han var spesiell og at jeg ikke gjorde noe åpenbart galt. Er jeg fortsatt dum-stolt da?

Nå skal jeg ut i solen:-)

Klem tilbake til deg.

(Og du, har du lurt på om du ikke kan ringe en av dem igjen da? Kanskje du ville blitt overrasket, de kanskje ville blitt glade for å høre fra deg igjen!).

[Gjest Gjest_tyr]

Hei igjen,,, er litt frem og tilbake i hagen her,, sååå godt ute :-)

Jeg har godt kontalt med begge, og har vært åpen og ærlig med hva det er jeg "sliter" med, så det er no hard feelings der, selv om de syntes det er "dumt" at jeg ikke kommer videre i mitt liv da.

Liker å være åpen med dette, selv om det var sårt i bruddfasen...

Snakkes siden i ettermiddag / kveld :-)

Kos deg massse i solen

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg har også slitt lenge etter brudd, vært redd for å bli såret igjen. Jeg kom meg faktisk ikke videre i det hele tatt. Følelsene for min eks var borte, men jeg støtte alltid alle andre potensielle partnere fra meg.

Løsningen for meg var å gå til psykolog. Jeg måtte gjøre noe drastisk for å bli kvitt denne redselen. Det krevde tid men det gikk.

Dessverre ser det ut til at min nåværende også er på vei bort fordi han ikke føler seg klar. Og vi har flyttet sammen. Men denne gangen er jeg sikker på at forhold skal jeg holde meg unna til jeg ikke sårer andre enn meg selv.

[Gjest Gjest_tyr]

Hei

Jeg har også slitt lenge etter brudd, vært redd for å bli såret igjen. Jeg kom meg faktisk ikke videre i det hele tatt. Følelsene for min eks var borte, men jeg støtte alltid alle andre potensielle partnere fra meg.

Løsningen for meg var å gå til psykolog. Jeg måtte gjøre noe drastisk for å bli kvitt denne redselen. Det krevde tid men det gikk.

Dessverre ser det ut til at min nåværende også er på vei bort fordi han ikke føler seg klar. Og vi har flyttet sammen. Men denne gangen er jeg sikker på at forhold skal jeg holde meg unna til jeg ikke sårer andre enn meg selv.

Huff, det var trist og høre med ditt nåværende forhold. Viktig og kunne snakke litt sammen enn og bare bli borte.

Det er faktisk godt å høre at jeg ikke er alene om dette, tror jo at det er mange som har det slik, men at de ikke er så åpne med det.

Jeg skal også vokte meg vel, så jeg ikke sårer noen igjen fordi jeg syntes det blir skummelt, min mor sa det til meg veldig tidlig, "du gir det jo ingen sjanse heller da", jeg skjønner bedre hva hun mente nå enn for 1 1/2 år siden.

Det er godt å ha noen å snakke med om dette, sortere det litt, jobbe med de rette tingene, godt at du fikk hjelp hos fagfolk, og at det virket for deg :-)

Ønsker deg en fin fin lørdagskveld, håper dere finner ut av det og snakker litt sammen om dette....

[Gjest Den andre siden]

Hei igjen,,, er litt frem og tilbake i hagen her,, sååå godt ute :-)

Jeg har godt kontalt med begge, og har vært åpen og ærlig med hva det er jeg "sliter" med, så det er no hard feelings der, selv om de syntes det er "dumt" at jeg ikke kommer videre i mitt liv da.

Liker å være åpen med dette, selv om det var sårt i bruddfasen...

Snakkes siden i ettermiddag / kveld :-)

Kos deg massse i solen

Takk, solen smakte godt:-)

Jeg synes absolutt du har handlet helt rett, jeg mener,

du har gjort så godt du har kunnet i din situasjon, ved å snakke med dem om det hele, og til og med klart å holde kontakten!

Jeg er nok ganske sta, og min nyeste X likeså, siden ingen av oss har tatt noe mer kontakt etter "brudd-meldingen" hans.

Jeg tolker hans totale stillhet som at han virkelig mener brudd, og ikke bare tenkepause. Men jeg får kanskje aldri vite, siden jeg er for feig til å spørre ham rett ut Jeg tåler vel ikke å høre sannheten...

[Gjest Gjest_tyr]

Takk for svar selv :-) Takk for din hyggelige tolkning av min situsajon, det varmer:-)

Jeg vil råde deg til å tenke litt over saker og ting ja, siden du faktisk er ute etter noe seriøst. Og kanskje rett og slett ikke innlede noe med noen før du er blitt litt kjent og sikker på at personen har de kvalitetene som er viktigst for deg. Jeg opplever at menn er mer enn villig til å starte et forhold i full fart, for deretter å trekke seg unna. Jeg er av typen som helst gjerne er venner en stund først, for å kjenne på situajonen og personen, men jeg føler meg nok litt presset til mer og frykter at de går lei dersom jeg ikke blir med på hele pakka. Så står jeg igjen såret, når de har fått moret seg litt og fått bekreftet seg selv (ja jeg setter det hele litt på spissen, det er ikke så ille, men litt sånn føles det).

Nå har jeg bestemt meg for at dette ikke skal skje igjen. For jeg kjenner meg selv, og vet at jeg blir veldig sårbar så fort jeg har innledet et forhold. For jeg innleder bare forhold med en mann dersom jeg der og da er sikker på at, ja, jeg vil noe mer. Med andre ord, jeg ligger ikke med en mann før jeg føler meg forelsket.

Dersom vi bare er venner vil jeg ikke ta det så tungt om han går lei, og det er vel den beste testen for meg av en mann, er det ikke? Vi kan bli kjent, uten at jeg trenger å gi alt. Jeg orker ikke å gå igjennom det å bli forlatt altfor ofte, det gjør så utrolig vondt, særlig når det virket som han var seriøs.

Jeg tror jeg med andre ord vil gjøre oss begge (meg og en evt ny mann) en tjeneste dersom jeg bremser opp farten i relasjonen for oss begge. Det vil gjøre alt så mye lettere å kjenne hverandre bedre først.

Jeg tror også det kan være bra for deg å snakke med de du treffer heretter om dette. At du trenger tid, at du er brent, at du ... ja... uansett hva du tenker og føler, så si det! Alt er så mye bedre for oss jenter enn å sitte igjen alene med en følelse av at "Nei, jeg var ikke bra nok, pen nok, rik nok.....for ham".

Få oss til å forstå at problemet er hos deg og ikke primært hos oss. Dertil kan du jo si at du gjerne vil tenke deg om og føle litt på det og evt kontakte dem igjen senere. Evt som venner. Men fremfor alt, snakk! Stillhet er det værste du kan gi den du vil forlate.

Og en siste ting. Jeg har en følelse av at mange menn tror at alle jenter bare vil gifte seg og binde seg, straks. Det er ikke sant. Jo, vi vil det, men vi vil også ha tid til å bli kjent og bare være sorgløse som kjærester en god stund først. Alt fra 0.5 til 1.5 år vil jeg tro at man trenger.

Så ikke vær så redd for å "komme nærmere" for en stund. Det er da deiligere det enn å bare hoppe rundt og bli mer og mer fortvilet. Da vil du i hvert fall føle at du har forsøkt 100%. Gi det minimum 3 mnd før du går, helst 6 mnd.

Og da må det være noe "galt" mellom dere som er grunnen til at du går, ikke din redsel.

Klem & ha en fin dag!

Hei igjen,

Har lest svaret ditt mange ganger, og jeg er veldig takknemlig for at du har tatt deg tid til å være så omfattende i ditt svar.

Jeg er helt enig med deg, men det er så lett og gå fort frem når det bruser litt i blodet og det kjennes helt rett ut,,, men det er som du sier, det er lurt og ta seg tid, bli kjent.

En annen ting, det var veldig godt å få dine synspunkter fra andre siden av dette, det er så lett og forestille seg uten helt og vite.

Ha en super fin lørdagskveld :-)

Klem Geir

[Gjest Den andre siden]

Hei igjen,

Har lest svaret ditt mange ganger, og jeg er veldig takknemlig for at du har tatt deg tid til å være så omfattende i ditt svar.

Jeg er helt enig med deg, men det er så lett og gå fort frem når det bruser litt i blodet og det kjennes helt rett ut,,, men det er som du sier, det er lurt og ta seg tid, bli kjent.

En annen ting, det var veldig godt å få dine synspunkter fra andre siden av dette, det er så lett og forestille seg uten helt og vite.

Ha en super fin lørdagskveld :-)

Klem Geir

Så fint at jeg kunne være til litt hjelp :-)

Jeg forstår godt at man lett går for fort frem, det skjer jo de fleste av oss.

Om vi ikke gjorde det hadde vi jo ikke heller de helt spesielle minnene som er så fine å ha i ettertid, enten man fortsetter å være sammen eller ikke.

Man bør nok finne balansen. Og det som er rett for en selv. Gå så fort /sakte så du klarer å ha med hele deg. Derfor er det feks bra med litt tid mellom forhold. Så man blir 100% klar for nye inntrykk og opplevelser.

Nå har jeg ringt min nyeste X!!! Jeg tenkte på det du skrev om at, at det ikke spiller noen rolle at jeg ikke tar kontakt dersom jeg allikevel ikke er interessert. Vel, jeg er jo fortsatt interessert i ham, men vil ikke mase.

Så jeg ringte og bare spurte ham om et råd i noe han kan bedre enn meg, men uten å snakke om "oss" . Grei og hyggelig samtale, men jeg avsluttet den ganske fort, for jeg ville jo bare gi et livstegn fra meg, ikke snakke om vanskelige følelser. Har ikke hørt noe mer. Han sa heller ikke noe om "oss".

Antar at dette virkelig betyr "The End"? Hva tror du? Jeg kommer i hvert fall ikke til å ringe mer...men jeg er glad for at jeg gjorde det!

[Tyren66]

Så fint at jeg kunne være til litt hjelp :-)

Jeg forstår godt at man lett går for fort frem, det skjer jo de fleste av oss.

Om vi ikke gjorde det hadde vi jo ikke heller de helt spesielle minnene som er så fine å ha i ettertid, enten man fortsetter å være sammen eller ikke.

Man bør nok finne balansen. Og det som er rett for en selv. Gå så fort /sakte så du klarer å ha med hele deg. Derfor er det feks bra med litt tid mellom forhold. Så man blir 100% klar for nye inntrykk og opplevelser.

Nå har jeg ringt min nyeste X!!! Jeg tenkte på det du skrev om at, at det ikke spiller noen rolle at jeg ikke tar kontakt dersom jeg allikevel ikke er interessert. Vel, jeg er jo fortsatt interessert i ham, men vil ikke mase.

Så jeg ringte og bare spurte ham om et råd i noe han kan bedre enn meg, men uten å snakke om "oss" . Grei og hyggelig samtale, men jeg avsluttet den ganske fort, for jeg ville jo bare gi et livstegn fra meg, ikke snakke om vanskelige følelser. Har ikke hørt noe mer. Han sa heller ikke noe om "oss".

Antar at dette virkelig betyr "The End"? Hva tror du? Jeg kommer i hvert fall ikke til å ringe mer...men jeg er glad for at jeg gjorde det!

Hei igjen,

Jeg har fått registrert meg, det er jeg som er TS men da som gjest.

Det er noe merkelig med oss mennesker i den situasjoen du er i, og det tror jeg gjelder begge kjønn, dette er litt generalisering, men tror det stemmer for de aller fleste.

Han kommer nok helt sikkert til å ta kontakt med deg, med mindre han er så stolt at det er stoltheten som hindrer han. Men, så lenge han kjenner i seg at du fortsatt "er der for han" så gjør han det ikke, men når han kjenner at du blir borte fra han, da kan du være sikker på at han i en eller annen form tar kontakt med deg... men da kan det også godt være at du ikke er der lenger, altså at det han kjenner på er rett,,, Når du kontakter han, også bare for praktiske ting, bekrefter du samtidig overfor han at du er der for han...

Jeg tror dette er "The End" i det forholdet dere hadde, det betyr ikke at det ikke kan bli dere, men ikke som en fortsettelse av det dere startet på....

For å si det sånn,,, han må føle i seg at han har mistet deg, før han begynner å lete etter deg igjen,,,,

Vet dette er skrevet på en måte med mange påstander og litt bastant, er ikke ment like strengt som jeg skriver det, men det er noe i det,,,

[Gjest Den andre siden]

Hei igjen,

Jeg har fått registrert meg, det er jeg som er TS men da som gjest.

Det er noe merkelig med oss mennesker i den situasjoen du er i, og det tror jeg gjelder begge kjønn, dette er litt generalisering, men tror det stemmer for de aller fleste.

Han kommer nok helt sikkert til å ta kontakt med deg, med mindre han er så stolt at det er stoltheten som hindrer han. Men, så lenge han kjenner i seg at du fortsatt "er der for han" så gjør han det ikke, men når han kjenner at du blir borte fra han, da kan du være sikker på at han i en eller annen form tar kontakt med deg... men da kan det også godt være at du ikke er der lenger, altså at det han kjenner på er rett,,, Når du kontakter han, også bare for praktiske ting, bekrefter du samtidig overfor han at du er der for han...

Jeg tror dette er "The End" i det forholdet dere hadde, det betyr ikke at det ikke kan bli dere, men ikke som en fortsettelse av det dere startet på....

For å si det sånn,,, han må føle i seg at han har mistet deg, før han begynner å lete etter deg igjen,,,,

Vet dette er skrevet på en måte med mange påstander og litt bastant, er ikke ment like strengt som jeg skriver det, men det er noe i det,,,

Takk for godt svar! Det er nettopp slik du beskriver det at jeg har antatt at menn tenker og fungerer. Men jeg synes allikevel det føltes riktig at jeg gav i det minste et lite tegn fra meg, greit nok med litt tapt stolthet, men nå føler jeg i hvert fall at jeg har mitt på det tørre, om du skjønner. Jeg ville at han skulle skjønne at jeg savner ham. Jeg ville vise at følelsene jeg viste ham tidligere var ekte, og at jeg ikke bare var semmen med ham for moro skyld.

Jeg åpnet en kanal. Jeg kommuniserte til ham som en venn, det var det han uttrykte at han ville være nå. Noe jeg ikke var klar til å være før nå. Men jeg kommer ikke til å gjøre mer nå. Tror kanskje han trenger mer tid enn han selv kanskje innser (som du?). Det er synd, for da er jeg antagelig ikke "der" lenger. Jeg gidder ikke lenger å tenke på en og samme mann i et år eller så, og vente og se om han våkner, fordi ingen andre duger for meg under tiden (har gjort det før nemlig og det var ikke verd det...). Jeg gir det muligens et halvt år nå, og det fordi jeg allikevel kommer til å være ganske busy, og ikke har tid til et nytt forhold.

Har du noen gang tenkt tanken på å bli sammen med en av dine 2 X'er igjen?

Eller er du fortsatt helt sikker på at det allikvel var best at du gikk?

I så fall bør du ikke la det gå for lang tid, vi jenter er ikke 20 lenger vet du, vi har ikke all tid i verden. Mulig du/dere er verdens beste menn og verd å vente på, men vi vet jo ikke om dere noen gang kommer tilbake!!!

Men, hva mener du med at "... men da kan det også godt være at du ikke er der lenger, altså at det han kjenner på er rett,,, " ?

Mener du at han synes jeg bør vente på ham i en liten evighet, for å bevise at vår kjærlighet var ekte? Og at han først da tør satse? Hmm...