Aldersforskjell

[Gjest Monic_24]

Uff, er litt forvirra nå.

Har treft en som er MYE eldre enn meg. jeg er 24, han er 22 år eldre enn meg.. I begynnelsen var vi begge inneforstått med at dette bare var sex og aldri kom til å bli noe mer (ja han var/er singel). Nå har det gått et halvt år, og jeg merker han begynner å bli ordentlig glad i meg. Merker stadig bekymringer og litt sjalusi, jeg er jo blitt veldig glad i han også.

Problemet er at selv om jeg har sjanse på kjempekjekke gutter på min alder (tenker sesielt på en), er liksom ikke interessen for mer enn vennskap tilstede! Skulle jo ønske jeg kunne hatt et ordentlig forhold, hvor jeg kunne skrytt av kjæresten min, og ikke holdt det hemmelig eller vært flau over alder. Det er nesten ingen av verken venner eller familie som vet om hva som har foregått det siste halvåret. Jo mer vi prøver å kutte ut, jo vanskeligere blir det.

Hva synes dere?? Går det an å la det fortsette til det evt. tar slutt av seg selv? Eller bør jeg si stopp og glemme han og være kjempedeppa?? (Jeg har tenkt på barn og sånt, men er uansett ikke interessert i dette før om mange år, og foretrekker å ta problemer som det kommer). Er også redd for at han pga. sin alder skal etterhvert ta meg litt for seriøst, og at jeg kan såre han. Han er verdens beste person!

Han er den eneste som jeg kan snakke med, som forstår meg, og vi er like på alle måter (bortsett fra at vi selvfølgelig merker aldersforskjell), humor, selvironi, musikksmak, moraler (!) osv. Aldersforskjellen er på en måte blitt positivt mtp. at han "vet alt" og kan hjelpe meg med "alt", om ikke være verdens beste støtte osv. Jeg høres sikkert sprø ut, lurer på om det finnes andre i samme situasjon.... Mest av alt lurer jeg på hvor langt vi skal la det gå:S

[Tanna]

Det er det ingen andre enn dere som kan bestemme. Dere er nesten nødt til å ha seriøse samtaler om hva som blir riktig for dere begge to - det viktigste er jo tross alt om dere er på det samme stadiet: du vil ikke ha barn og slikt med det første, men hva vil han?

Ønsker han seg barn med det første er jo faktisk det noe han må prioritere (men da må han jo også finne en kvinne å få barn med, noe som kan ta noen år det også). Du sier jo at du vil vente litt med det, hvor lenge i såfall? (mener ikke at du skal svare her, men at dere skal snakke om det..)

Endret 28. august 2008 av Tanna

[Gjest Monic_24]

Takk for svar:)

Vi har hatt ganske mange alvorssamtaler i det siste, eller - forsøk - på i hvertfall. Ingen av oss vil kutte ut, men begge vet vel egentlig at vi burde det. Har liksom blitt avhengige av hverandre på en merkelig måte.

Ang. barn har jeg av en eller annen grunn innbilt meg hele veien at han ikke ønsker seg det, uten å vurdere noe annet. Tør nok ikke å spørre han om det, men det er jo et godt spørsmål

[Tanna]

Takk for svar:)

Vi har hatt ganske mange alvorssamtaler i det siste, eller - forsøk - på i hvertfall. Ingen av oss vil kutte ut, men begge vet vel egentlig at vi burde det. Har liksom blitt avhengige av hverandre på en merkelig måte.

Ang. barn har jeg av en eller annen grunn innbilt meg hele veien at han ikke ønsker seg det, uten å vurdere noe annet. Tør nok ikke å spørre han om det, men det er jo et godt spørsmål

Det er jo faktisk det viktigste spørsmålet.

Og om du tror at HAN ikke ønsker barn - hva gjør DU? Kan du se for deg livet uten barn?

Det er jo ingen ting i veien for å ha et forhold bare fordi dere er glade i hverandre, men om dere ser dere blind på kjærligheten og ikke aner at det ikke er noen fremtid i det fordi dere har vidt forskjellige håp og planer for fremtiden så har dere et hardt brudd forran dere noen år fremmover i tid.

Dere bør jo snakke om slikt. Jeg syns at når den ene av dere er såpass "gammel" så er det på sin plass å spørre hvorfor den ikke har barn og evt om den er åpen for ønskene til den andre.

Men jeg forstår godt at det kan være vanskelig når alt annet stemmer.