hvor stort er mitt/vårt samlivsproblemer ?

[Andree]

Hei!

jeg sitter med en følelse av at jeg og min sammboer gjennom 16 år har et stort samlivsproblem.

Jeg skal forklare litt nærmere, som sakt så har vi vert samboere lenge og jeg føler vi har hatt en veldig godt samliv, i har klart oss godt igjennom disse fasene i livet som barn og utdanning og jobb, men dem siste 2-3 årene føler jeg av vi har sklidd mere og mere fra hverandre, dette skyldes selvsakt at vi har 3 felles barn som krever sitt og vi begge er slite ut på kvelden og den kvalitetstiden vi hadde på kveldene er stort sett borte. Jeg registrerer at hun bruker mere og mere tid foran pcèn og mere og mere tid sammen med hennes venner, og jeg på min side jobbere mere og er sammen med mine kompisser når jeg har tid til det, den senere tid så er det nesten dukket opp et slik bilde der jeg er hjemme den ene dagen og hun er hjemme den andre dagen, når en av oss har lyst å gå ut så gjør den ene det og når den andre har lyst så gjør den andre det osv, denne utviklingen liker jeg ikke noe særlig. Jeg registrerer også at hennes mobiltelefon piper i et sett og jeg føler hun har et eget liv på den telefonen, hun forteller aldri meg hvem det er eller hva det var vedkommende ville, dette er selvsakt ikke noe jeg forventer heller, men aktiviteten er så stor at jeg kjenner jeg hadde hatt godt av å fått vite en gang i blant hvem og hva for selv å fått litt ro inni meg, men jeg signaliserer ikke det til henne snarere tvert i mot så viser jeg noe heller at jeg gir en stor fan i det, gjør som du vil jeg bryr meg ikke osv.......

jeg har fortalt henne om jeg er redd for enne utviklinge spesielt dette med telfonen, jeg føler hun deler så mye av seg selv til andre og ikke til meg slik som vi hadde det tidligere, hun sier at jeg ikke skjøner osv..........men jeg skjønner men jeg ser på dem tignene med andre øyne og tenker anderledes men da er jeg het ute i hennes øyne.

Her en morgen fikk hun sms fra en gammel venn etter hun hadde vert på byen

og jeg spurte om hun ofte fikk meldinger fra han og da sa hun at det hadde da jeg ikke noe med å gjøre, jeg spurte om dem snakket sammen også å da sa hun bare ja det gjorde dem, jeg ville ikke spørre mere for jeg merket at hun ble irritert over min nysgjerrighet.

etter det har jeg regelrett gitt en stor fan hun får leve sitt liv og jeg får leve mitt liv har jeg funnet ut, je gidder ikke snakke med henne jeg gidder ikke vise at jeg bryr meg om noe av det hun gjør, jeg ser ikke på henne, svarer henne på ting hun spør om og knapt nok det, dette er selvsakt ikke løsningen men det er heller ikke noe løsning at jeg føler at jeg ikke er en del av hennes liv lengre, hmmmmmmmmmm jeg blir så frustrert fordi vihar alltid igjennom alle disse årene egentlig i mine øyne hatt det veldig godt, hatt det så godt at jeg kunne ikke tenke meg noe andet i denne verden en kjæresten min og familien min, men nå rakner liksom alt.

er dette en normal utvikling i et samliv ? jeg vet ikke hun er den eneste jeg har vært sammen med på denne måten vi ble kjærester når vi bar 17 år gamle.

[Gjest Gjest_Mari_*]

Hei!

jeg sitter med en følelse av at jeg og min sammboer gjennom 16 år har et stort samlivsproblem.

Jeg skal forklare litt nærmere, som sakt så har vi vert samboere lenge og jeg føler vi har hatt en veldig godt samliv, i har klart oss godt igjennom disse fasene i livet som barn og utdanning og jobb, men dem siste 2-3 årene føler jeg av vi har sklidd mere og mere fra hverandre, dette skyldes selvsakt at vi har 3 felles barn som krever sitt og vi begge er slite ut på kvelden og den kvalitetstiden vi hadde på kveldene er stort sett borte. Jeg registrerer at hun bruker mere og mere tid foran pcèn og mere og mere tid sammen med hennes venner, og jeg på min side jobbere mere og er sammen med mine kompisser når jeg har tid til det, den senere tid så er det nesten dukket opp et slik bilde der jeg er hjemme den ene dagen og hun er hjemme den andre dagen, når en av oss har lyst å gå ut så gjør den ene det og når den andre har lyst så gjør den andre det osv, denne utviklingen liker jeg ikke noe særlig. Jeg registrerer også at hennes mobiltelefon piper i et sett og jeg føler hun har et eget liv på den telefonen, hun forteller aldri meg hvem det er eller hva det var vedkommende ville, dette er selvsakt ikke noe jeg forventer heller, men aktiviteten er så stor at jeg kjenner jeg hadde hatt godt av å fått vite en gang i blant hvem og hva for selv å fått litt ro inni meg, men jeg signaliserer ikke det til henne snarere tvert i mot så viser jeg noe heller at jeg gir en stor fan i det, gjør som du vil jeg bryr meg ikke osv.......

jeg har fortalt henne om jeg er redd for enne utviklinge spesielt dette med telfonen, jeg føler hun deler så mye av seg selv til andre og ikke til meg slik som vi hadde det tidligere, hun sier at jeg ikke skjøner osv..........men jeg skjønner men jeg ser på dem tignene med andre øyne og tenker anderledes men da er jeg het ute i hennes øyne.

Her en morgen fikk hun sms fra en gammel venn etter hun hadde vert på byen

og jeg spurte om hun ofte fikk meldinger fra han og da sa hun at det hadde da jeg ikke noe med å gjøre, jeg spurte om dem snakket sammen også å da sa hun bare ja det gjorde dem, jeg ville ikke spørre mere for jeg merket at hun ble irritert over min nysgjerrighet.

etter det har jeg regelrett gitt en stor fan hun får leve sitt liv og jeg får leve mitt liv har jeg funnet ut, je gidder ikke snakke med henne jeg gidder ikke vise at jeg bryr meg om noe av det hun gjør, jeg ser ikke på henne, svarer henne på ting hun spør om og knapt nok det, dette er selvsakt ikke løsningen men det er heller ikke noe løsning at jeg føler at jeg ikke er en del av hennes liv lengre, hmmmmmmmmmm jeg blir så frustrert fordi vihar alltid igjennom alle disse årene egentlig i mine øyne hatt det veldig godt, hatt det så godt at jeg kunne ikke tenke meg noe andet i denne verden en kjæresten min og familien min, men nå rakner liksom alt.

er dette en normal utvikling i et samliv ? jeg vet ikke hun er den eneste jeg har vært sammen med på denne måten vi ble kjærester når vi bar 17 år gamle.

Jeg har nettopp hatt det akkurat som din kjære. Vi skled litt fra hverandre og levdel litt hverandres liv. Følelsen jeg satt med var at min samboer ga fullstendig faen i alt jeg gjorde og det såret meg enormt. Endte derfor med at jeg hadde mer og mer kontakt med gamle venninner jeg ikke hadde snakket med på lenge og var mer og mer sammen med de. Det gjorde at jeg følte at min samboer ikke brydde seg og jeg skulle klare meg alene. Det er så sårende å føle at din beste venn og kjæreste gjennom mange år ikke bryr seg lenger. Dere burde absolutt sette dere ned og prate litt om utviklingen som har skjedd i deres forhold hvis ikke kan det desverre gå galt for dere. Om hun får oppmerksomhet fra andre når hun aldri får det fra deg er også en skummel utvikling. Du skal se når du setter deg ned med henne at hun savner deg like mye som du savner henne. Lykke til

[Gjest Gjest]

Hei!

jeg sitter med en følelse av at jeg og min sammboer gjennom 16 år har et stort samlivsproblem.

Jeg skal forklare litt nærmere, som sakt så har vi vert samboere lenge og jeg føler vi har hatt en veldig godt samliv, i har klart oss godt igjennom disse fasene i livet som barn og utdanning og jobb, men dem siste 2-3 årene føler jeg av vi har sklidd mere og mere fra hverandre, dette skyldes selvsakt at vi har 3 felles barn som krever sitt og vi begge er slite ut på kvelden og den kvalitetstiden vi hadde på kveldene er stort sett borte. Jeg registrerer at hun bruker mere og mere tid foran pcèn og mere og mere tid sammen med hennes venner, og jeg på min side jobbere mere og er sammen med mine kompisser når jeg har tid til det, den senere tid så er det nesten dukket opp et slik bilde der jeg er hjemme den ene dagen og hun er hjemme den andre dagen, når en av oss har lyst å gå ut så gjør den ene det og når den andre har lyst så gjør den andre det osv, denne utviklingen liker jeg ikke noe særlig. Jeg registrerer også at hennes mobiltelefon piper i et sett og jeg føler hun har et eget liv på den telefonen, hun forteller aldri meg hvem det er eller hva det var vedkommende ville, dette er selvsakt ikke noe jeg forventer heller, men aktiviteten er så stor at jeg kjenner jeg hadde hatt godt av å fått vite en gang i blant hvem og hva for selv å fått litt ro inni meg, men jeg signaliserer ikke det til henne snarere tvert i mot så viser jeg noe heller at jeg gir en stor fan i det, gjør som du vil jeg bryr meg ikke osv.......

jeg har fortalt henne om jeg er redd for enne utviklinge spesielt dette med telfonen, jeg føler hun deler så mye av seg selv til andre og ikke til meg slik som vi hadde det tidligere, hun sier at jeg ikke skjøner osv..........men jeg skjønner men jeg ser på dem tignene med andre øyne og tenker anderledes men da er jeg het ute i hennes øyne.

Her en morgen fikk hun sms fra en gammel venn etter hun hadde vert på byen

og jeg spurte om hun ofte fikk meldinger fra han og da sa hun at det hadde da jeg ikke noe med å gjøre, jeg spurte om dem snakket sammen også å da sa hun bare ja det gjorde dem, jeg ville ikke spørre mere for jeg merket at hun ble irritert over min nysgjerrighet.

etter det har jeg regelrett gitt en stor fan hun får leve sitt liv og jeg får leve mitt liv har jeg funnet ut, je gidder ikke snakke med henne jeg gidder ikke vise at jeg bryr meg om noe av det hun gjør, jeg ser ikke på henne, svarer henne på ting hun spør om og knapt nok det, dette er selvsakt ikke løsningen men det er heller ikke noe løsning at jeg føler at jeg ikke er en del av hennes liv lengre, hmmmmmmmmmm jeg blir så frustrert fordi vihar alltid igjennom alle disse årene egentlig i mine øyne hatt det veldig godt, hatt det så godt at jeg kunne ikke tenke meg noe andet i denne verden en kjæresten min og familien min, men nå rakner liksom alt.

er dette en normal utvikling i et samliv ? jeg vet ikke hun er den eneste jeg har vært sammen med på denne måten vi ble kjærester når vi bar 17 år gamle.

Ingen virkelig løsning, men sett deg ned sammen med henne og fortell at du føler at dere sklir mere og mere fra hverandre. Spør henne hvordan hun vil ha det i forholdet. Om hun kan akseptere at du tar opp kontakten med gamle venner/venninner og pleier den kontakten i den grad hun pleier kontakten med sine (mannlige) venner/venninner.

[Andree]

Jeg har nettopp hatt det akkurat som din kjære. Vi skled litt fra hverandre og levdel litt hverandres liv. Følelsen jeg satt med var at min samboer ga fullstendig faen i alt jeg gjorde og det såret meg enormt. Endte derfor med at jeg hadde mer og mer kontakt med gamle venninner jeg ikke hadde snakket med på lenge og var mer og mer sammen med de. Det gjorde at jeg følte at min samboer ikke brydde seg og jeg skulle klare meg alene. Det er så sårende å føle at din beste venn og kjæreste gjennom mange år ikke bryr seg lenger. Dere burde absolutt sette dere ned og prate litt om utviklingen som har skjedd i deres forhold hvis ikke kan det desverre gå galt for dere. Om hun får oppmerksomhet fra andre når hun aldri får det fra deg er også en skummel utvikling. Du skal se når du setter deg ned med henne at hun savner deg like mye som du savner henne. Lykke til

Takk for svar

Det av vi sklir litt fra hverandre er nok i mine øyne en litt naturlig del siden vi har barn sammen og dem skal kjøres og bringes og tiden strekker ikke til, jeg føler at jeg er veldig flink å gi av med selv men har på følelsen av at jeg er litt slitsom på henne og når jeg spør om noe så er jeg for nysgjerig, jeg har sagt til henne at det av vi i denne fasen i livet som vi er i nå er en så liten prosent av det totale liv at dette må vi klare. Når hun kommer hjem fra jobb og er sliten så har jeg sakt til henne at da skal jeg gjøre alt, jeg skal ta meg av bana jeg skal ta meg av hus jeg skal gjøre alt for at hun skal komme ovenpå igjen og nettopp dette er nok også en del av årsaken til at vi har sklid fra hverandre, fordi jeg har gjort mye aktiviteter sammen med barna når hun har hvilt seg, men alt dette i den beste mening, men hvis jeg hadde vist at dette var resultatet ville jeg aldri gjort det om du skjønner hmmmmmmmmm jeg tror ikke hun har en oppfattning av meg at jeg generelt ikke bryr meg om henne for jeg er en slik person som elsker å vise henne og andre at hun er det største som har hendt meg, selv om situasjonen den siste tiden ikke har vert slik.

[Gjest Grafica]

Først og fremst må dere prate sammen ordentlig. Og så må dere få inn en snakke-rutine. Det virker som om dere kommuniserer veldig lite nå. Sett opp en avtale at dere snakker f.eks. ti minutter før leggetid, gjerne mens dere sitter i senga. Bare småting som skjedde på jobben den dagen, morsomme/rare ting barna har sagt eller gjort, eller dypere tanker dere har.

Og så er det veldig, veldig viktig at dere er åpne og ærlige ovenfor hverandre når det gjelder hvem dere har kontakt med... Det er ikke riktig at du skal gå rundt og føle deg usikker over hvem hun sender meldinger med og hva de inneholder.

[Andree]

Ingen virkelig løsning, men sett deg ned sammen med henne og fortell at du føler at dere sklir mere og mere fra hverandre. Spør henne hvordan hun vil ha det i forholdet. Om hun kan akseptere at du tar opp kontakten med gamle venner/venninner og pleier den kontakten i den grad hun pleier kontakten med sine (mannlige) venner/venninner.

Nei jeg vet det ikke er en løsning, og jeg føler jeg har signalisert sterkt at hun lever sitt liv og jeg lever mitt liv, men det er ikke gått inn virker det som.

Jeg kunne selvsakt spurt henne om hun aksepterte det at jeg tok opp kontakten med gamle veniner ol. men det ville hun akseptert, fordi hun ville stolt på meg om du skjønner, det at hun/han har tatt opp tråden igjen føler jeg er greit for jeg stoler på henne, men det jeg føler er ugreit er at jeg føler ikke jeg er det nærmeste personen lengre om du skjønner, føler liksom at hun deler så mye av sine innerste tanker med andre en meg, det er liksom jeg som skal være den hun deler dem vanskeligste og ellers andre tanker med, jeg vil iallefall være den, men som hun sier jeg fårstår ikke det dem snakker om osv.

men takk for svar.

[Andree]

Først og fremst må dere prate sammen ordentlig. Og så må dere få inn en snakke-rutine. Det virker som om dere kommuniserer veldig lite nå. Sett opp en avtale at dere snakker f.eks. ti minutter før leggetid, gjerne mens dere sitter i senga. Bare småting som skjedde på jobben den dagen, morsomme/rare ting barna har sagt eller gjort, eller dypere tanker dere har.

Og så er det veldig, veldig viktig at dere er åpne og ærlige ovenfor hverandre når det gjelder hvem dere har kontakt med... Det er ikke riktig at du skal gå rundt og føle deg usikker over hvem hun sender meldinger med og hva de inneholder.

hei! det du sier er helt riktig, den rutinen hadde vi tidligere, og det er ikke mange årene siden, vi kunne sitte i sengen til langt å natt å snakke sammen om alt og alle, jobb, barn, familie, følelser osv men det er plutselig blitt borte.

Det med åpenhet om hvem man komuniserer med er også en forutsetning men jeg har alltidtenke at jeg er ikke noe superman som kan dekke alle hennes behov så det at en kvinne/jente kan ha behov å komunisere med andre er nok naturlig så tidligere bare tenkte jeg det er nok sikkert bare noe jente fjas dem snakker om, men nå når jeg fikk vite at hun komunisert med andre menn blir jeg selvsakt mere urolig.

[Gjest Grafica]

Jeg vil anbefale å sette deg ned og skrive et brev. Bruk god tid på det, sørg for at du får ned alle tankene dine. Gjerne med en kort oppsummering i "punkter" til å begynne med eller til slutt. Gi det til henne når du er fornøyd, be henne lese det og tenke over det, og komme til deg når hun er klar for å snakke (gi henne en uke, kanskje).

Lykke til!

[Andree]

Jeg vil anbefale å sette deg ned og skrive et brev. Bruk god tid på det, sørg for at du får ned alle tankene dine. Gjerne med en kort oppsummering i "punkter" til å begynne med eller til slutt. Gi det til henne når du er fornøyd, be henne lese det og tenke over det, og komme til deg når hun er klar for å snakke (gi henne en uke, kanskje).

Lykke til!

Takk for godt innspill, jeg skal gjøre det.

Oppe i hodet mitt så har jeg nesten gått fra henne, har vert å 3 visninger på leilighet den siste uken :-(

[Gjest Gjest]

Å ikke prate sammen løser ingenting, men forstår at du ikke ønsker å ha det slik som du har det nå. Det eneste som kan løse slike kommunikasjonsproblemer er å snakke sammen i fred og ro, uten barn.

Hva med å be henne med på en helg tur til et eller annet sted, for kun dere to?

Vil tro at man i perioder kan skli litt fra hverandre, men da er det viktig å ta tak i problemene før de ikke kan løses. Det nytter ikke å gjøre noe med dette om du har bestemt deg for å gå, du sier du har vært på tre visninger? Du er jo glad i konen din? Ikke spill likegyldig, vis at du faktisk bryr deg om hva hun gjør, hva hun skal etc.

Hadde min mann vist likegyldighet ovenfor hva jeg gjorde så hadde jeg blitt veldig skuffet, og ja jeg hadde ikke trodd at han elsket meg heller.

Du må prate med henne mann, før det er forsent!! Ta bort stoltheten din, og vis henne hvor mye du faktisk bryr deg om henne, hvor stor pris du satte på det dere hadde, hvor mye du savner det dere gjorde sammen...

[Andree]

Å ikke prate sammen løser ingenting, men forstår at du ikke ønsker å ha det slik som du har det nå. Det eneste som kan løse slike kommunikasjonsproblemer er å snakke sammen i fred og ro, uten barn.

Hva med å be henne med på en helg tur til et eller annet sted, for kun dere to?

Vil tro at man i perioder kan skli litt fra hverandre, men da er det viktig å ta tak i problemene før de ikke kan løses. Det nytter ikke å gjøre noe med dette om du har bestemt deg for å gå, du sier du har vært på tre visninger? Du er jo glad i konen din? Ikke spill likegyldig, vis at du faktisk bryr deg om hva hun gjør, hva hun skal etc.

Hadde min mann vist likegyldighet ovenfor hva jeg gjorde så hadde jeg blitt veldig skuffet, og ja jeg hadde ikke trodd at han elsket meg heller.

Du må prate med henne mann, før det er forsent!! Ta bort stoltheten din, og vis henne hvor mye du faktisk bryr deg om henne, hvor stor pris du satte på det dere hadde, hvor mye du savner det dere gjorde sammen...

Hei og takk for svar.

Vi har optill flere ganger vert på tur til og reie bort, praha og københavn har det vert bestilt turer til men av ulike årsaker så har vi måtte avbestille så vi hadde nok hatt behov for detm

Jeg har ikke bestemt meg for å gå fordi jeg er eventyrlig glad i henne men dette med leiligheten er at jeg ser verdien i å kunne ha den for kanksje vi burde bo litt fra hverandre en stund, da tenker jeg spesielt på henne om kanskje hun ser litt allvoret, men jeg vil ikke flytte jeg vil løse problemene fordi jeg vet hvor god denne jenta er bare vi kommer tilbake til det man hadde om du skjønner.

Jeg mener jeg over en lang periode nå har vist missnøye og jeg har vert oppriktig opptatt av hva hun foretar seg, men jeg vil ikke at hun skal føle seg overvåket av meg og jeg vil ikke at hun skal føle noe refferat plikt ti meg men jeg vil bare ha litt åpenhet runde denne aktiviteten hennes.

Hmmm "ta bort stoltheten min" sier du men jeg føler jom nevnt at jeg har vistt ver en veldig lang periode nå men når dette ble tatt opp fra min side så fikke jeg jo som ørene fralglet, og det var da jeg bare bestemte meg for at jeg gir en stor fan selv om jeg ikke gjør det jeg har det vondt slik som jeg har det og hun ser at eg ikke har det bra, men det kan virke som om at jeg er den som må jenke meg.

men men vår nå se hvordan dette ender.

men uansett takker for oppmerksomheten.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det høres ut som om du er altfor snill, konfliktsky og nesten som en dørmatte. Du avslutter det hele med å konkludere med at kanskje du er den som må jenke seg.

Hvorfor er du egentlig glad i henne når hun behandler deg slik? Det høres ikke ut som om hun respekterer deg spesielt mye og det høres heller ikke ut som om dere har felles interesser. Fortell bare ikke at du er pendler, og at dere har separate soverom...

Hvorfor lar du henne behandle deg slik? Jeg ville ha sett meg om etter en helt annen type kvinne enn hun du har, hun høres litt grunn ut.

[Gjest Gjest]

Du sier at dere ble sammen da dere var veldig unge. Det forteller meg at hun antagelig er i en slags "utbryterfase", en pubertet nummer to, om du vil.

Hun har gjort "kone og mor"-greia og nå slår hun ut håret.

Og det er greit, det, så lenge hun klarer å balansere familielivet med all aktiviteten utenfor hjemmet. Og det virker det jo ikke som om hun klarer.

Jeg syns du skal foreslå for henne at dere kanskje skal begynne å gjøre tingene hennes sammen. Bli med henne ut. Skaff barnevakt og vær unge og vågale sammen.

Ansett en vaskehjelp som kommer en gang i uken, om dere har råd.

La ungene komme seg litt til og fra aktiviteter selv.

Involver der i det hun er opptatt av. Om det så er "Jenteprat" om hvordan venninnen hennes behandles av kjæresten sin etc.

Og for Guds skyld; fortelle henne hvordan du føler deg i forholdet for tiden, og hvor usikker du blir når hun har kontakt med andre menn uten å inkludere deg i hva som skjer.

Fortell henne at dette har blitt så vanskelig for deg at du til og med har gått på visninger og vurderer å gå fra henne.

Si at du ikke ønsker at dere skal leve separate liv, men om det er slik hun vil ha det så kan dere like gjerne gå hver til deres.

[Gjest Gjest_mann28_*]

Damer trenger BEKREFTELSE. Bekreftelse, bekreftelse og atter bekreftelse - 24 timer i døgnet, 7 dager i uka og 365 dager i året. De er derimot ikke så nøye på å selv gi bekreftelse, når de føler at bare de trenger det. Ergo - hver part sitter og venter på bekreftelse, og søker det til slutt andre steder enn i forholdet.

Å slå opp en vegg og kjøre 'gjør som du vil' holdning er vel det dummeste man kan gjøre til en dame - spesielt i en slik situasjon der hun åpenlyst forteller at hun har møtt en 'venn' og at TS ikke har noe med det å gjøre.

[#Angel#]

Damer trenger BEKREFTELSE. Bekreftelse, bekreftelse og atter bekreftelse - 24 timer i døgnet, 7 dager i uka og 365 dager i året. De er derimot ikke så nøye på å selv gi bekreftelse, når de føler at bare de trenger det. Ergo - hver part sitter og venter på bekreftelse, og søker det til slutt andre steder enn i forholdet.

Å slå opp en vegg og kjøre 'gjør som du vil' holdning er vel det dummeste man kan gjøre til en dame - spesielt i en slik situasjon der hun åpenlyst forteller at hun har møtt en 'venn' og at TS ikke har noe med det å gjøre.

Det der går no begge veier.. Menn trenger også bekreftelse, men vil helst ikkje innrømme det.. Eg er veldig opptatt av å gi bekreftelse til min mann, men det vil ikkje sei at han er like flink til det.. Dette er noke som begge parter må tenke over.. Ofte har begge to eit behov for det.

[Gjest Gjest]

Mennesker trenger BEKREFTELSE. Bekreftelse, bekreftelse og atter bekreftelse - 24 timer i døgnet, 7 dager i uka og 365 dager i året. De er derimot ikke så nøye på å selv gi bekreftelse, når de føler at bare de trenger det. Ergo - hver part sitter og venter på bekreftelse, og søker det til slutt andre steder enn i forholdet.

Jeg fikset det for deg. Du trenger ikke takke meg.

[Gjest Gjest_mann28_*]

Fikset hva?

[Gjest Gjest_mann28_*]

Så det nå. 'Ha ha' ...

[#Angel#]

Nice..