Noen med store barn her?

[Sisilie]

- Alle aldre har sin sjarm, heter det..........og har merket at de fleste her inne har små barn og barn i skolealder, med alt det bringer av sorger og gleder.

For meg er dette litt fjernt nå iogmed at jeg har store barn - 18-20 år- som er på vei ut av redet.

Jeg må forholde meg til helt andre typer problemer : - slik som "ta lappen", "kjøpe bil","flytte hjem igjen", "reise alene til Syden" osv......

Er det noen andre som står midt oppi dette? Hadde vært greitt å kunne utveksle litt erfaringer.

[Bettie]

Har selv to krapyler i den alderen.

Det er ikke helt enkelt å være foreldre til håpefulle ungdommer som vil prøve egne vinger,nei.

Det er like vanskelig å være passe nær/ holde passe avstand nå. Når skal jeg bry meg, og når bør jeg la det være......

[Fiola]

De to elste er flyttet ut nå

Men det var som å bo i kollektiv. Å være tilstede uten å mase

[Sisilie]

Noe som opptar meg for tiden, er behovet for "space"- uansett om de er flyttet hjemmefra eller ikke, (har en ute og en hjemme for tiden)-så kreves det en viss mengde kvadratmeter:- de skal "lagre" sine eiendeler i påvente av større leilighet osv.- og så har de besøk av venner og kjærester - det er jo koselig, men krever ofte en hel stue med diverse innretninger:- video,DVD osv...noe som jeg sjølsagt nyter godt av.....

Mitt poeng er at jeg rett og slett vurderer å selge leiligheten og kjøpe ett hus........*tenker og vurderer*.

Lykken i livet må være å ha en kjeller- eller lofts-stue........ :blunke:

[Fiola]

Hei Sesilie

Vi har nå bygget nytt hus med loftstue med tanke på at neste

pulje skal ha en plass og oppholde seg med sine venner.

Og så får vi stua våres for oss selv

Vi hadde det fint før også. Begge de store hadde gode rom som dem innredet til en liten hybel med tv og det hele.

En tid bodde både mine to og hans to ungdommer i huset. Da var det tv kabler over hele huset. Og masse sko i gangen

Når jeg ser tilbake var det en koselig tid, men lite privatliv.

[Twigi]

Jeg har to som begynner å bli store, (ungdomsskole/videregående).

Synes det er kjempeflott å ha store unger, de er greie, flinke og hyggelige å bo sammen med. Innimellom krangler vi HØYLYTT men stort sett er vi venner. Men det er mange problemstillinger - øvelseskjøring, penger, privatliv, pubertet - hva snakker man med mamma og, og hva snakker man IKKE med mamma om 8)

Dere som har "voksne" barn som har flyttet hjemmefra: Dere har jo på en måte "bestått" foreldretesten. Har dere noen gode råd for hvordan vi skal være mot ungene når de er tenåringer? Noen tips for å sikre seg at alt går bra

[Maxine Grey]

Mine unger er over tjue, har flyttet ut og er etablerte i faste forhold, jobb har de og klarer seg etter det jeg kan se ganske bra. Forskjellige som natt og dag, men bortsett fra noen kortere perioder med "frigjøring" synes jeg det har gått all right. Mine tre eldre søstre har delt sine erfaringer på godt og vondt, og det har vært til stor nytte for meg. Vi bygde hus da ungene var i 10-12 års-alderen, og satset på kjelleren som oppholdssted for den oppvoksende slekt, med hvert sitt rom og en kjeller-stue som var åpen for alt som kunne krype og gå av venner. Til tider var det ganske voldsomt! Jeg fikk inntrykk av at det ikke var så vanlig at ungdommene fikk være i "heimen" til folk, spille musikk og skravle. Et slikt hjem hadde jeg selv tilgang til i tenårene, og vi hadde det kjempegøy! Å ha åpent hus var nyttig; jeg ble kjent med ungenes venner, og jeg hadde en viss kontroll med hva slags miljø de vanket i. Da den eldste begynte å gå ut om kveldene, kjørte jeg hardt på klokkeslett, (overtredelse ble straffet med frihetsberøvelse/husarrest) og jeg ventet alltid oppe til hun var hjemme før jeg køyet selv. Det ble mye sløving foran tv-en i den perioden. Jeg skal ikke påstå at de aldri klarte å lure meg litt, men jeg visste også mer om dem enn de trodde selv, og kunne bestemme hva jeg kunne lukke øynene for og ikke. Jeg lot dem bestemme i store trekk alt det lille, klær, hår, sminke, og sparte kampene til det som var virkelig viktig. Og jeg hørte aldri på dem når de sa: "Alle andre får lov." Svaret på det var: "jeg har ikke ansvar for alle andre, men jeg har ansvar for deg".

OG, jeg snakket og snakker med ungene mine om alt: kvinnekamp, økonomi, sex, mens, politikk, etikk, liv, død, religion, - alt!

Det gikk bra! Men noe flaks skal en vel ha her i livet.

[Fiola]

Jeg er 100% enige med Mother of the Bride.

Det er som om jeg skulle skrevet det selv.

[Jelly]

... Er jo en del her inne, ihvertfall ellers på forumet og som smugtitter inn hit, som er i den alderen selv! *smilepent* Har sikkert noen synspunkter å komme med fra, vel, nedsida.

Men dere som snakker om at ungene skal ha plass til sånn og sånn - kan noen snakke med faren min? Jeg og min søster bor sammen med han på 60kvm, og min søster deler rom med pappa. Noen form for TV/PC er det umulig å ha på rommene, så det er bare lekser og soving som gjøres der. Og så kan han ikke for sitt bare liv skjønne hvorfor vi ikke elsker å være hjemme med vennene våre! Hvorfor ikke huset alltid er fullt av ungdommer, og enda verre, hvorfor vi sjelden er hjemme.

Som sagt... noen som har lyst til å forklare det for far? :D :D :D

[Sisilie]

Nei, 60 kvm er ikke mye når man er flere som skal ha plass til både det ene og det andre. Så hvis jeg var faren din, ville jeg kanskje vurdert å finne en større leilighet/hus, men det er vel gjerne ikke aktuelt pga jobb/skole/økonomi etc.

Selv har jeg tenkt å kjøpe hus, litt i utkanten da, men man får mye hus for pengene, og jeg er i en jobb-situasjon som gjør at jeg kan bo nesten hvor som helst. Så slik sett er jeg priviligert!

Og med tanke på at det kanskje kommer (jeg sier kanskje!) barnebarn med tid og stunder, så synes jeg at jeg gjør et riktig valg.

Regner med å innrede slik at jeg kan evnt. leie ut når det ikke er aktuelt for ungene å bo der.- Men foreløpig boltrer vi oss i interiør og bo-blader og gleder oss veldig til god "tumleplass"........

[Maxine Grey]

Hm! Vanskelig den der, Jelly! Du kan jo vise ham hva vi skriver her.

Når du selv kommer så langt at du skal etablere deg, så husk at ting koster, og vil du ha det ene, må du forsake det andre. De færreste av oss er født med en sølvskje i munnen. Det er snakk om å velge, og velger du barn, bør du gi dem det beste du kan. Det var mange ting jeg hadde lyst på som jeg bare kunne glemme, men jeg angrer ikke på at jeg satset på ungene mine.

"Det du gir ut, kommer tilbake til deg".

[Jelly]

Jeg vet... klager egentlig ikke på plassen, foreldrene våre er nettopp skilt og begge sliter litt med nyetableringen. Vi har dessuten alltid bodd trangt.

Bare han kunne slutte å bli så irritert over at vi ikke har lyst til å være hjemme! Spesielt siden han ikke er her selv.

*sukk* Dere foreldre er noen rare dyr innimellom dere også, det må jeg bare få lov til å si.

[Sisilie]

Ja, foreldre kan være noen "rare dyr", det er sikkert!

Men jeg vet ikke om jeg skjønte deg helt - jeg trodde dere barn ikke ville være hjemme fordi faren deres alltid var tilstede...........men hvis han ikke er hjemme så mye, så er det vel mulig å ta med seg venner hjem, eller? Jeg mener, da får dere jo stua for dere selv.........? (og det var vel litt av poenget her?)

[Gjest Vega]

Jeg har en sønn på sytten.

Og har aldri hatt store problemer med ham. Han er hyggelig, har "sunne" interesser og forteller meg i alle fall deler av hva som skjer. Men så er jeg ikke så veldig streng, og han får alltid ha venner hjemme (vi bodde på kun 60 kvm, vi også, men de var på rommet hans, evt. at jeg gikk ut og de hadde huset for seg selv noen timer...)

Må le litt.

Da han var tretten, synes kameratene hans det var så sært at han fikk være ute så lenge de fikk lov (det var beskjeden fra meg), og de skulle ønske alle foreldrene sa akkurat det samme...

(Nå kjente jeg foreldre litt, og visste at det var oppegående folk med sunt vett. Så det var greit å overlate setting av klokkeslett til dem. (Slapt, ja vet det...)

Dessuten holdt jeg kontakt via mobil, og avtalte nærmere klokkeslett senere på kvelden.

Vet at sønnen min har vært full en gang, for ett år siden. Og at han smaker alkohol i blant, men ikke fyll. Har terpet mye på dette med stoff, og drikkemønster. Jeg var ikke akkurat noen mønsterungdom etter at jeg ble atten - og er sjeleglad for at sønnen min ikke viser tegn på å ha arvet mine ville fakter.

Faktisk tror ikke jeg at jeg ville taklet en blåkopi av meg selv fra den gang...

[Sisilie]

-Jeg har alltid praktisert "frihet under ansvar"-oppdragelse.og det betyr ikke at jeg ikke bryr meg, tvertimot- kunne gått gjennom ild og vann for mine barn.

Men skulle jeg sittet oppe om nettene og ventet, ja da hadde det ikke blitt mye søvn på meg.

Jeg har stolt på at jeg har gitt dem så mye ballast og sunn fornuft med på veien at de greier seg i de fleste situasjoner. Og det har de gjort, gudskjelov!

Pleier å si for spøk at jeg nekter å tro at det står en mann med øks bak hver en busk "der ute". (må ikke tas bokstavelig!)- Men hvis man ikke oppsøker trøbbel eller provoserer,så er det sjelden at man kommer opp i noe. Sjølsagt kan man være uheldig og komme ut for noen som har skumle hensikter,men.....

Er det ikke slik ofte at man gir ungene det man selv ikke fikk? Jeg hadde selv en meget snever og formynderisk oppdragelse, derfor fikk mine litt mer frihet - og jeg har aldri lagt meg oppi sminke,klær osv- har lagt mer vekt på å diskutere emner som det er viktig å ta et standpunkt til. (Noe som jeg savnet i min oppvekst).

[Piñacolada]

Mine unger er over tjue, har flyttet ut og er etablerte i faste forhold, jobb har de og klarer seg etter det jeg kan se ganske bra. Forskjellige som natt og dag, men bortsett fra noen kortere perioder med "frigjøring" synes jeg det har gått all right. Mine tre eldre søstre har delt sine erfaringer på godt og vondt, og det har vært til stor nytte for meg. Vi bygde hus da ungene var i 10-12 års-alderen, og satset på kjelleren som oppholdssted for den oppvoksende slekt, med hvert sitt rom og en kjeller-stue som var åpen for alt som kunne krype og gå av venner. Til tider var det ganske voldsomt! Jeg fikk inntrykk av at det ikke var så vanlig at ungdommene fikk være i "heimen" til folk, spille musikk og skravle. Et slikt hjem hadde jeg selv tilgang til i tenårene, og vi hadde det kjempegøy! Å ha åpent hus var nyttig; jeg ble kjent med ungenes venner, og jeg hadde en viss kontroll med hva slags miljø de vanket i. Da den eldste begynte å gå ut om kveldene, kjørte jeg hardt på klokkeslett, (overtredelse ble straffet med frihetsberøvelse/husarrest) og jeg ventet alltid oppe til hun var hjemme før jeg køyet selv. Det ble mye sløving foran tv-en i den perioden. Jeg skal ikke påstå at de aldri klarte å lure meg litt, men jeg visste også mer om dem enn de trodde selv, og kunne bestemme hva jeg kunne lukke øynene for og ikke. Jeg lot dem bestemme i store trekk alt det lille, klær, hår, sminke, og sparte kampene til det som var virkelig viktig. Og jeg hørte aldri på dem når de sa: "Alle andre får lov." Svaret på det var: "jeg har ikke ansvar for alle andre, men jeg har ansvar for deg".

OG, jeg snakket og snakker med ungene mine om alt: kvinnekamp, økonomi, sex, mens, politikk, etikk, liv, død, religion, - alt!

Det gikk bra! Men noe flaks skal en vel ha her i livet.

Høres ut som om ungene dine har fått en fantastisk barndom!!

Det er ihvertfall det jeg mener.

[Gjest Cruella]

Jeg har en gutt på snart 16, men også barn i små skolealder.

Han eldste er ikke enkel, har vært tidlig ute med det meste, tøyer grenser hele tiden og argumenterer/krangler høylytt ofte. Ikke enkelt. Synes han får mye frihet, men synes selv aldri har får nok råderett over livet sitt.

Bekymrer meg ofte over ham og hans fremtid, at han skal komme i dårlig selskap etc. Har ikke alltid vært så begeistret for en del av hans eldre venner, men prøver å ikke kritisere og holde en dialog. Han har alltid vært sta og egen, men som tenåring sliter han oss nesten ut til tider. Tenker nå hvor enkelt det var da han var liten.....

Sukk....