Hvordan gjøre ett godt førsteintrykk i ny jobb

[Gjest Gjest_Liz_*]

Jeg er en jente på 22 år som akkurat har fått ny jobb i en kundeservice stilling.

Problemet mitt er at jeg er ganske usikker på meg selv når det gjelder kolegaer. Jeg er absolutt ikke usikker i kontakt med kunder og kan da være svært så utadvendt. Det var jeg også under intervjuet, og sikkert derfor jeg ble valgt til jobben foran andre.

Er flink til å "selge" meg selv.. men er redd jeg ikke når opp til det bildet jeg har malt av meg selv.

Er så redd for å skuffe.

Nå skal det sies at jeg allerede sliter med angst og da spesielt for store mengder. Klarer fint å fungere i mengder med 2-3 stk men noe mer enn det og jeg trekker meg inn i skallet mitt..

Vil så gjerne få en ny begynnelse.. Har ett vondt brudd bak meg og trenger å fokusere på noe annet.

Er lei av å bli sett på som kald og sur (det er sånn jeg blir når jeg trekker meg inn i meg) Vil i det miste bli sett på som en litt sjenert men hyggelig jente som man gjerne kunne tenke seg å bli kjent med. De som kjenner meg sier jo at jeg er utrolig snill og varm, og ikke redd for å si ifra..

Hvordan gi kollegaer det samme inntrykket... ??

Vil så gjerne få en jobb der jeg trives og kan gå litt videre med livet mitt..

[Gjest Gjest]

Jeg er en jente på 22 år som akkurat har fått ny jobb i en kundeservice stilling.

Problemet mitt er at jeg er ganske usikker på meg selv når det gjelder kolegaer. Jeg er absolutt ikke usikker i kontakt med kunder og kan da være svært så utadvendt. Det var jeg også under intervjuet, og sikkert derfor jeg ble valgt til jobben foran andre.

Er flink til å "selge" meg selv.. men er redd jeg ikke når opp til det bildet jeg har malt av meg selv.

Er så redd for å skuffe.

Nå skal det sies at jeg allerede sliter med angst og da spesielt for store mengder. Klarer fint å fungere i mengder med 2-3 stk men noe mer enn det og jeg trekker meg inn i skallet mitt..

Vil så gjerne få en ny begynnelse.. Har ett vondt brudd bak meg og trenger å fokusere på noe annet.

Er lei av å bli sett på som kald og sur (det er sånn jeg blir når jeg trekker meg inn i meg) Vil i det miste bli sett på som en litt sjenert men hyggelig jente som man gjerne kunne tenke seg å bli kjent med. De som kjenner meg sier jo at jeg er utrolig snill og varm, og ikke redd for å si ifra..

Hvordan gi kollegaer det samme inntrykket... ??

Vil så gjerne få en jobb der jeg trives og kan gå litt videre med livet mitt..

Det er jo en klisjé, men: vær deg selv. Våg å stole på at det er nok. Du trenger ikke selge deg selv nå, du har fått en jobb.

Folk liker gode lyttere, så lytt til dine kollegers snakk om sitt liv. Om du greier å huske noen nøkkelpunkter fra hver samtale, vil du score enormt, for da kan du spørre på et senere tidspunkt om hvordan det gikk med den og den saken.

Balanse mellom det å lytte til andre og det å snakke om seg selv er en fin ting.

Om du har genuin interesse for andre mennesker vil dette gå av seg selv, for da blir du faktisk ekte interessert i dem og det merker de.

[Gjest Tonje 21]

Om du har genuin interesse for andre mennesker vil dette gå av seg selv, for da blir du faktisk ekte interessert i dem og det merker de.

Du skriver mye bra. Men akkurat dette kan bli litt vanskelig hvis man har sosial angst. Jeg har f.eks lyst til å spørre hvordan det gikk med en eller annen aktivitet de har vært med på, hvordan de har det for tiden osv... Men så tørr jeg liksom ikke å spørre. Vil ikke virke nysgjerrig og masete. Hvis noen ikke har det så bra, så vil jeg gjerne hjelpe. Men føler ikke alltid at jeg har noe med det... At andre kan bidra mer enn meg.

Nå skal det sies at jeg allerede sliter med angst og da spesielt for store mengder. Klarer fint å fungere i mengder med 2-3 stk men noe mer enn det og jeg trekker meg inn i skallet mitt..

Er lei av å bli sett på som kald og sur (det er sånn jeg blir når jeg trekker meg inn i meg) Vil i det miste bli sett på som en litt sjenert men hyggelig jente som man gjerne kunne tenke seg å bli kjent med. De som kjenner meg sier jo at jeg er utrolig snill og varm, og ikke redd for å si ifra..

Hvordan gi kollegaer det samme inntrykket... ??

Mange tror at jeg er misfornøyd, arrogant og kald... Og fordi jeg vet at mange tror det, blir jeg stressa og ukomfortabel av å være rundt endel folk. Hvis noen allerede har oppfattet meg sånn, er det vanskelig å plutselig bli smilende og snakkesalig.

Folk som kjenner meg vet at jeg er oppmerksom, blid, hyggelig og at jeg genuint bryr meg om mine medmennesker.

Når jeg møter enkelte nye folk kan jeg være sjenert, usikker, virke skeptisk, kald, svare kort fordi jeg er nervøs og dermed virke lite imøtekommende.

Mens med andre nye folk kan praten gå skikkelig lett fra første stund, jeg er sånn som jeg egentlig er. Smiler, koser meg og slapper av.

Jeg aner ikke hvorfor det er sånn... Førsteinntrykket av de praten går lett med har som regel vært veldig bra, men det har som regel de jeg er nervøs rundt og.

Tipset jeg kan gi er å smile, si hei og hadet (er jo en selvfølgelig høflighetsgreie, men på mange jobber ser jeg at det er vanlig å bl.a ikke hilse) og være naturlig hyggelig fra starten. Prøv å være med litt på samtaler...

Typisk meg i nye jobber har vært å være høflig, hilse og smile. Men jeg har vært sjenert i starten, og da har jeg forblitt det senere og. Svare hvis noen spør om noe, men nesten aldri sette igang en samtale selv.

Dette var jeg obs på i min nye jobb, og nå snakker jeg lett med kollegaer. Er bare tre ansatte her da og de er litt eldre enn meg. Av en eller annen grunn greit å være i nærheten av og forholde seg til enn folk på min alder eller yngre...

[Gjest Gjest_Liz_*]

Du skriver mye bra. Men akkurat dette kan bli litt vanskelig hvis man har sosial angst. Jeg har f.eks lyst til å spørre hvordan det gikk med en eller annen aktivitet de har vært med på, hvordan de har det for tiden osv... Men så tørr jeg liksom ikke å spørre. Vil ikke virke nysgjerrig og masete. Hvis noen ikke har det så bra, så vil jeg gjerne hjelpe. Men føler ikke alltid at jeg har noe med det... At andre kan bidra mer enn meg.

Mange tror at jeg er misfornøyd, arrogant og kald... Og fordi jeg vet at mange tror det, blir jeg stressa og ukomfortabel av å være rundt endel folk. Hvis noen allerede har oppfattet meg sånn, er det vanskelig å plutselig bli smilende og snakkesalig.

Folk som kjenner meg vet at jeg er oppmerksom, blid, hyggelig og at jeg genuint bryr meg om mine medmennesker.

Når jeg møter enkelte nye folk kan jeg være sjenert, usikker, virke skeptisk, kald, svare kort fordi jeg er nervøs og dermed virke lite imøtekommende.

Mens med andre nye folk kan praten gå skikkelig lett fra første stund, jeg er sånn som jeg egentlig er. Smiler, koser meg og slapper av.

Jeg aner ikke hvorfor det er sånn... Førsteinntrykket av de praten går lett med har som regel vært veldig bra, men det har som regel de jeg er nervøs rundt og.

Tipset jeg kan gi er å smile, si hei og hadet (er jo en selvfølgelig høflighetsgreie, men på mange jobber ser jeg at det er vanlig å bl.a ikke hilse) og være naturlig hyggelig fra starten. Prøv å være med litt på samtaler...

Typisk meg i nye jobber har vært å være høflig, hilse og smile. Men jeg har vært sjenert i starten, og da har jeg forblitt det senere og. Svare hvis noen spør om noe, men nesten aldri sette igang en samtale selv.

Dette var jeg obs på i min nye jobb, og nå snakker jeg lett med kollegaer. Er bare tre ansatte her da og de er litt eldre enn meg. Av en eller annen grunn greit å være i nærheten av og forholde seg til enn folk på min alder eller yngre...

Akkurat sånn er det for meg også... Skulle nesten tro du kjente meg;) Klarer også bedre å forholde meg til eldre mennesker... mennesker på min egen alder blir værre... Føler meg på en måte underdaning Kan ikke forklare det for andre enn de som har det sånn selv..

Gruer meg mest til de sosiale sammenkomstene.... Er i slike tilfeller jeg blir veldig usikkker. I den forrige jobben min gjorde jeg alt for å unngå slike sosiale situasjoner... Det er noe jeg vile endre på... Jeg VIL være sosial....

Uff veit ike hvordan jeg skal gå frem.. Pleier som oftest å gå greit de første ukene med "skuespill" så går jeg inn i skallet mitt og ender med at jeg mistrives...

[Gjest Gjest]

Gruer meg mest til de sosiale sammenkomstene.... Er i slike tilfeller jeg blir veldig usikkker. I den forrige jobben min gjorde jeg alt for å unngå slike sosiale situasjoner... Det er noe jeg vile endre på... Jeg VIL være sosial....

Uff veit ike hvordan jeg skal gå frem.. Pleier som oftest å gå greit de første ukene med "skuespill" så går jeg inn i skallet mitt og ender med at jeg mistrives...

I en jobb jeg hadde før ble jeg spurt om å være med på hyggekveld hos den ene kollegaen, mange av de andre skulle komme også (ca 10 stk). Jeg sa at det virket koselig, men at jeg ikke kunne svare med engang. Endte med at jeg ikke dro... I andre jobber har nesten med en gang sagt at "det ikke passer den dagen" eller noe i den dur. Noen ganger har jeg gledet meg og vært klar til å dra, og ombestemt meg i siste liten...

Er ikke så greit dette. Kan ikke hjelpe deg så mye heller, siden jeg sliter med det samme selv. Lett å si at man bare må kaste seg ut i det, og bli med på det sosiale... Men det er ikke så enkelt for oss som har det sånn.

Det blir veldig ofte hyggelig på sånne sammenkomster da, prøv å fokusèr på det!

[Gjest Gjest]

Jeg hadde det ofte slik i yngre dager. Nå er jeg vel heller ikke av de mest sosiale, men jeg har akseptert at slik er jeg. Føler at det også gir meg integritet. Før var jeg vel også gjerne slik som grudde meg til alt av sammenkomster, og som avlyste. Nå hender det fortsatt at jeg gruer meg, men ikke så mye som før, men jeg avlyser sjeldent og får det ofte ganske så trivelig likevel. Tror det er viktig å ikke sette forventningene (til seg selv!) for høyt og ta ting som de kommer...

[Nienna]

Førsteinnlegget er som om jeg skulle skrevet det selv. Og fikk bekreftet i dag at jeg tydeligvis virker sur og slik, mot kollegaer. Jeg kan ikke for at jeg blir utrolig nervøs i nærheten av dem, jeg fatter ikke hvorfor selv engang, for jeg liker mennesker, og det var også grunnen til at jeg søkte på den jobben jeg har nå.

Jeg har i alle fall bestemt meg for å begynne å smile mer til dem, selv om jeg føler meg dum. Heller tullete og smilete, enn kald og sur, har jeg funnet ut i alle fall. x)