Hva med min kjære pus?

[Gjest Gjest]

Kjære dere!

Jeg håper noen kan gi meg sine tanker omkring min situasjon, for jeg har det forferdelig vanskelig. Jeg er alvorlig syk, og etter det legene sier har jeg ikke så lenge igjen.

Det kan også skje plutselig. Jeg er hjemme, og ønsker å være hjemme helt til slutt om det er mulig. Jeg har verdens snilleste og kjærligste pus, en 1 år gammel kastrert hannkatt. Han er ekstremt knyttet til meg, sover sammen med meg hver natt, følger meg overalt og viser en enorm hengivenhet.

Jeg har prøvd 1 gang å ha den på "ferie" hos et katteelskende vennepar. Han var helt ute av seg! Gikk bare rundt og "lette" etter meg, spiste ikke, sov ikke.. i det hele tatt... Det er det samme om noen andre er her (selv om det er noen han kjenner) og jeg er ute. Han står i gangen og venter på meg... (Han er ute/innekatt).

De som driver med omplassering av katter her jeg bor, har bare noen få fosterhjem. Disse er "fulle" av andre katter, og min pus liker ikke andre katter. Han er også vant til å ha "mamma" helt for seg selv.. Jeg har ingen andre som kan overta han etter meg.

Hva skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke avlive han heller, han er bare 1 år og frisk som en fisk! Samtidig orker jeg simpelten ikke tanken på at han skal være redd og ha det vondt.

Jeg håper så inderlig noen kan gi meg råd.

Tusen takk for at du leste.

[lolita90]

det beste er nok å omplassere katten, den vil nok venne seg til å vre der den blir omplassert etter en stund

[Gjest Sisu]

det beste er nok å omplassere katten, den vil nok venne seg til å vre der den blir omplassert etter en stund

Signerer.

[Gjest Siton]

Kjære deg, jeg fikk så vondt av å lese om din situasjon. Masse klemmer til deg i din tøffe tid. <3

Angående pusen din, så er vel omplassering det eneste alternativet..?

Selv om den er veldig avhengig av deg nå, tror jeg nok at med tiden blir hun trygg på en ny eier.

Kansje det beste hadde vært om den kom til en enslig person, så hun ikke har så mange og forholde seg til?

Kjenner du noen som kunne ha tenkt seg og ta over pusen, som du stoler på?

Familie, slekt, venner o.l?

Håper det ordner seg med at du finner et hjem til henne, så du slipper og bekymre deg så mye over akkurat det..

Klem i fra Hege.

[Gjest Gjest]

Kjære deg.

Jeg vil tro at du har utrolig mye glede av og i katten din i din nåværende situasjon. Og jeg vil tro og håpe at du vil ha den så lenge det lar seg gjøre.

Kan du snakke med noen naboer og høre om de eventuelt kan ta over katten? Katter er bunnet til sted sies det, ikke til personer. Så det er hardt å svelge for de fleste katteelskere, men kattene trives, så lenge de er i kjente omgivelser.

Kanskje annonsér i lokalavis/heng opp lapper i nabolaget?

Om det ikke lar seg gjøre at noen i nabolaget kunne tenke seg å hjelpe til, ville jeg hørt med venner og familie. Forhåpentligvis ordner det seg.

Lykke til! Måtte du og katten din ha mye glede av hverandre i lang tid!

[Hanna panna]

Katten din høres helt fantastisk ut, og kan hende at den tenker på deg- defor leter den etter deg. Kanskje katten din rett og slett mener at du trenger den:) ?

[Gjest Sisu]

Kanskje katten din rett og slett mener at du trenger den:) ?

Ja, det kan være noe i det. Jeg tror dyr enser mye mer en vi aner.

Se bare her: I går fikk jeg vite om forverring av en venns sykdom (står mer om det i dagboka mi) og var rimelig knekt resten av kvelden. I natt ble jeg ikke vekket av katten (som pleier å ville ut i halv fem-tida). Hun lå inntil beina mine til jeg stod opp, satt og ventet på meg mens jeg dusjet, kikket alvorlig på meg da jeg spiste frokost - i det hele tatt fotfulgte hun meg til jeg dro på jobb. DA gikk hun ut. Det har aldri skjedd før. Det var akkurat som om hun ville vise meg at hun var der... Merkelig!

[Gjest Gjest]

Ja, jeg opplever det som om pus passer på meg.. Han følger meg overalt, og skal jeg gjøre noe som er fysisk utfordrende for meg, så er han der og vokter meg som en smed! Hvis jeg ligger og får smerter, så kommer han løpende om han så er ute en tur. Det er akkurat som han "værer" det. Jeg vet at når de verste smertene setter inn, så går det ikke mer enn noen sekunder før han er der. Han legger seg over der jeg har vondt (selv om det kan være forskjellige steder), og så bruker han å strekke ut labben, så jeg kan holde i den. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg klemmer til noen ganger, men aldri om han trekker labben til seg..

Jeg vet ikke jeg... Men jeg pleier å kalle han min engel med pels..

Tusen takk for alle svar! Jeg vil begynne allerede nå og lete etter noen snille mennesker som kan ta vare på han etter meg. Jeg håper de forstår hvilken spesiell pus de får.. Problemet er bare at jeg ønsker å ha han hos meg helt til slutt, og det er vel ingen som står "på vent" som katteeiere.. Det er jo overflod av katter..

[Gjest Gjest]

Jeg tar gjerne i mot en ekstra pus, men må klargjøre det med samboern først... Men vi har en liten jentepus nå og planlegger barn om ca et år, så det ville kanskje ikke vært ideelt for pusen din uansett.

Kanskje du kjenner noen som kan ta seg av ham? Da kjenner han dem og sjokket vil kanskje ikke bli så stort?

Situasjonen din høres helt forferdelig ut. Jeg synes virkelig synd på deg. Ønsker deg veldig lykke til.

[Hanna panna]

Ja, det kan være noe i det. Jeg tror dyr enser mye mer en vi aner.

Se bare her: I går fikk jeg vite om forverring av en venns sykdom (står mer om det i dagboka mi) og var rimelig knekt resten av kvelden. I natt ble jeg ikke vekket av katten (som pleier å ville ut i halv fem-tida). Hun lå inntil beina mine til jeg stod opp, satt og ventet på meg mens jeg dusjet, kikket alvorlig på meg da jeg spiste frokost - i det hele tatt fotfulgte hun meg til jeg dro på jobb. DA gikk hun ut. Det har aldri skjedd før. Det var akkurat som om hun ville vise meg at hun var der... Merkelig!

Jeg tror katter merker humør, oppførsel og energien vår godt.