Desillusjonert ifm skilsmisse

[Karry]

Akkurat nå tenker jeg at jeg skal gå i kloster, og aldri noen sinne kunne tenke meg å tilbringe en dag mer i et forhold til en mann....

Jeg gleder meg til å få være meg selv, alene, og jeg tenker at sikkert langt på vei de fleste forhold på et eller annet tidspunkt surner.

Samtidig er det en litt trist tanke og falliterklæring, men akkurat nå har jeg ingen som helst tro på et godt og varig forhold. Jeg orker ikke tro at det kan væer annerledes en gang.

Kan noen fortelle meg at jeg tar feil:-)?

[Polly Ester]

Jeg kan ikke fortelle deg at du tar feil, for jeg føler det akkurat som deg...

Jeg har vært alene siden mai nå, og jeg syns de mnd har vært gull! Jeg trives såååå å være alene... det er så deilig.

[absinthia]

Ta det med ro, det går nok over om 2-3 år, det er bare bra at man ikke hopper ut på jakt etter forhold, når man ikke er ferdig med å bearbeide det gamle.

Been there, done that og har nå fått tilbake troen igjen

[bella domina]

Jeg ble skilt, nøt to praktfulle år alene som egen herre, fant kjærligheten igjen og har det fantastisk som del av et par. Man må bare la seg flyte litt med tror jeg. Det er fordeler med både alene-het og tosomhet egentlig.

Noen passer best og trives best som singel over tid også, da er det jo riktig for dem og ingen krise på de jeg kjenner som velger det. Du høres ut som du ønsker å ville bli par igjen en gang (sånn er jeg også, trives best med en nær person), da syns jeg bare du skal gi deg selv tid.

Jeg ble kyniker da. Det blir jeg aldri kvitt. Jeg tror ikke på den ene store kjærligheten, eller at man blir forelsket på livstid. Men jeg tror på ekteskapet som et partnerskap, venner, kjærester og foreldre. Et forhold som må jobbes med (jada - kjempeklisje, men helt sant) og som man i perioder må finne seg i at er mer vennskap enn forelskelse. Det surner ikke om man ikke begynner å hakke og la seg irritere, men av og til er man bare ikke superforelsket. Det viktigste er at man LIKER partneren sin i min kyniske verden.

[Gjest Gjest]

Min psykopatiske eks fikk helt rett. Jeg traff aldri en mann som ville ha meg. Nå er det gått 8 år. Snart er jeg pensjonist.

[Gjest Gjest]

Min psykopatiske eks fikk helt rett. Jeg traff aldri en mann som ville ha meg. Nå er det gått 8 år. Snart er jeg pensjonist.

Han fikk rett fordi du lar ham få rett.

I det du bestemmer deg for noe annet og slipper taket på din ex vil du møte flere (dsu må jo ut og ta kontakt initiativ for det) og da er det sikkert flere som vil ha deg (kollega, bekjent, fremmed, etc.)

[Gjest Gjest_Vimsa_*]

Jeg synes også det var deilig å være alene etter å ha vært gift i mange år...! Jeg nøt ensomheten og at jeg kunne bestemme alt i huset selv. Jeg kunne legge meg når jeg ville og rote så mye jeg ville uten at noen brydde seg. Men med tre barn og stort hus ble det temmelig slitsomt etter hvert. Tiden strakk ikke til, og jeg fikk nesten ingen fritid til meg selv. Selv om jeg hadde kjæreste var jeg ikke lykkelig, og jeg hadde alltid dårlig samvittighet overfor ungene uansett hvor mye jeg strevde for å rekke alt og være både mor og far. Etter et års tid "alene" vet jeg ikke lenger om jeg tok et riktig valg. Jeg er ikke så glad i å bo alene likevel. Jeg savner min "gamle" mann og tiden vi hadde sammen. Jeg er nok ikke skapt for å være alene. At min nye kjæreste skal flytte inn er helt uaktuelt for meg. Vi er altfor forskjellige, og har barn på hver vår kant så det er håpløst. Eksen min hater meg så det er ikke noe håp om å få han tilbake... Det beste for meg hadde nok vært å blitt helt alene uten kjæreste en tid. Det høres ut som du nyter livet, men etter en stund kan det hende du savner livet du hadde. Vet ikke hvor gammel du er men du har sikkert god tid til å nyte friheten uten å forhaste deg med å finne en ny mann. Jeg er iallfall engstelig for å bli alene og ende opp som en ensom gammel dame.... Livet er ikke lett...

[Gjest Gjest]

Han fikk rett fordi du lar ham få rett.

I det du bestemmer deg for noe annet og slipper taket på din ex vil du møte flere (dsu må jo ut og ta kontakt initiativ for det) og da er det sikkert flere som vil ha deg (kollega, bekjent, fremmed, etc.)

Min eks har sluppet taket i meg - endelig. Det gjorde han med en gang jeg traff en annen etter 7 år! Han har allerede blitt samboer og venter barn. Jeg slapp taker i han for over 7 år siden. Jeg har ikke problemer med å treffe menn eller å ta initiattiv(ofte sjekker jeg opp menn også), men de viser seg alltid å bare stikke av..som min eks. sa - ingen holder ut med meg...selv ikke de som gav meg alt. Den siste gjorde det slutt fordi jeg kun snakket med en annen mann. Jeg orker ikke mer.

[pieceandlove]

Noen trøst å gi deg har jeg ikke, du desillusjonerte, for jeg har helt mistet troen på menn. De har skuffet meg gang på gang, og nå gidder jeg ikke mer. De er bare ute etter en natts fornøyelse, og hvis jeg forsiktig spør om vi skal møtes igjen, blir de livredde og stikker. Som om de tror at jeg har tenkt å gifte meg med de neste uke liksom...

I det siste langvarige forholdet ble jeg dessuten slått og truet.

Nei, menn og forhold er jeg ferdig med. Det går helt fint å leve uten disse mannfolka. Har det helt greit alene.

[Tyren66]

Jeg synes også det var deilig å være alene etter å ha vært gift i mange år...! Jeg nøt ensomheten og at jeg kunne bestemme alt i huset selv. Jeg kunne legge meg når jeg ville og rote så mye jeg ville uten at noen brydde seg. Men med tre barn og stort hus ble det temmelig slitsomt etter hvert. Tiden strakk ikke til, og jeg fikk nesten ingen fritid til meg selv. Selv om jeg hadde kjæreste var jeg ikke lykkelig, og jeg hadde alltid dårlig samvittighet overfor ungene uansett hvor mye jeg strevde for å rekke alt og være både mor og far. Etter et års tid "alene" vet jeg ikke lenger om jeg tok et riktig valg. Jeg er ikke så glad i å bo alene likevel. Jeg savner min "gamle" mann og tiden vi hadde sammen. Jeg er nok ikke skapt for å være alene. At min nye kjæreste skal flytte inn er helt uaktuelt for meg. Vi er altfor forskjellige, og har barn på hver vår kant så det er håpløst. Eksen min hater meg så det er ikke noe håp om å få han tilbake... Det beste for meg hadde nok vært å blitt helt alene uten kjæreste en tid. Det høres ut som du nyter livet, men etter en stund kan det hende du savner livet du hadde. Vet ikke hvor gammel du er men du har sikkert god tid til å nyte friheten uten å forhaste deg med å finne en ny mann. Jeg er iallfall engstelig for å bli alene og ende opp som en ensom gammel dame.... Livet er ikke lett...

Hei,

Skjønner at det ikke er lett, det virker som om du hadde behov for å rømme litt fra det som ikke fungerte så godt hos deg. Hvis det ikke er mulig og gjennopta relasjonen til ex'en hadde det kanskje vært lurt og brukt tid bare alene, og få bort det gamle forholdet eller ønske om det forholdet du ikke fikk sammen med ex'en, er ikke så lett og gå videre i livet når det henger igjen noe fra det forrige...

Lykke til :-)

[Karry]

Jeg synes også det var deilig å være alene etter å ha vært gift i mange år...! Jeg nøt ensomheten og at jeg kunne bestemme alt i huset selv. Jeg kunne legge meg når jeg ville og rote så mye jeg ville uten at noen brydde seg. Men med tre barn og stort hus ble det temmelig slitsomt etter hvert. Tiden strakk ikke til, og jeg fikk nesten ingen fritid til meg selv. Selv om jeg hadde kjæreste var jeg ikke lykkelig, og jeg hadde alltid dårlig samvittighet overfor ungene uansett hvor mye jeg strevde for å rekke alt og være både mor og far. Etter et års tid "alene" vet jeg ikke lenger om jeg tok et riktig valg. Jeg er ikke så glad i å bo alene likevel. Jeg savner min "gamle" mann og tiden vi hadde sammen. Jeg er nok ikke skapt for å være alene. At min nye kjæreste skal flytte inn er helt uaktuelt for meg. Vi er altfor forskjellige, og har barn på hver vår kant så det er håpløst. Eksen min hater meg så det er ikke noe håp om å få han tilbake... Det beste for meg hadde nok vært å blitt helt alene uten kjæreste en tid. Det høres ut som du nyter livet, men etter en stund kan det hende du savner livet du hadde. Vet ikke hvor gammel du er men du har sikkert god tid til å nyte friheten uten å forhaste deg med å finne en ny mann. Jeg er iallfall engstelig for å bli alene og ende opp som en ensom gammel dame.... Livet er ikke lett...

Uff, det var jo litt trist da! Jeg skal overhodet ikke inn i noe nytt forhold på veldig lenge. Det er helt sikkert! Jeg skal først og fremst komme meg inn i en ny hverdag, og er forberedt på at de to barna mine kommer til å kreve spesielt fokus og hensyn en god stund. SIden vi kommer til å gå for en 50/50 deling så blir det jo nødt til å bli noe alenetid. Er jo litt opp til meg å velge å fylle den opp, selv om overgangen fra "automatisk selskap døgnet rundt" til mer "oppsøkende virksomhet" blir stor. Og jeg skal overhodet ikke ha noen stor bolig som krever masse styr...

Jeg tror det er viktig å tilbakelegge det forrige før jeg går inni noe nytt. Jeg er 33 år og har vært sammen med mannen min i over en tredjedel av livet mitt, så rart blir det jo. Men denne beslutningen har jeg brukt LANG tid på å komme frem til, så i den grad jeg kommer til å savne noe så blir det å savne det som ikke var. Vi har levd paralelle liv lenge, og jeg er kjempevant til å finne på masse med ungene alene. Heldigvis har jeg stor familie og mange gode venner som stiller opp. Så jeg ser lyst på fremtiden på en måte, men samtidig så sitter jeg med en liten frykt for at det ikke finnes noen menn der ute som kan være en god match. Eventuelt ser jeg en mulig fordel i å treffe en som har vært igjennom en skilsmisse selv og som har lært hva som er viktig i livet når det kommer til stykket.