Vil konfirmere seg

[Gjest Gjest_Karen_*]

Min sønn kom hjem i går og sa at han hadde meldt seg opp til konfirmasjonsundervisning. Vi er ikke religiøse og jeg står ikke i Statskirken men min mann gjør, dermed er er ingenting i veien for at han han kunne melde seg opp.

Han har en jevngammel kjæreste som kommer fra en velstående kristen familie og hun er naturligvis meldt opp- så jeg undres om min sønn har latt seg påvirke i den retning. Han er mye hos henne og spiser ofte middag med familien hennes, jeg vet også at han har sneket seg til søndagsgudstjeneste med henne under påskudd av å være hos kamerater etc.

Synes dere på KG at jeg br foreta meg noe. Vi må jo også holde selskap for han nå, må vi ikke? Vil jo at han skal gjøre egne valg.

Takknemmelig for alle svar.

Hilsen

Karen

[LukaFrost]

Selvfølgelig er han påvirket. Han er 14...

Det er ikke det at minst en av foreldrene er medlem i statskirken som gjør at han kan melde seg opp til konfirmasjonsundervisning, men at gutten selv er døpt.

[wind-up bird]

Min sønn kom hjem i går og sa at han hadde meldt seg opp til konfirmasjonsundervisning. Vi er ikke religiøse og jeg står ikke i Statskirken men min mann gjør, dermed er er ingenting i veien for at han han kunne melde seg opp.

Han har en jevngammel kjæreste som kommer fra en velstående kristen familie og hun er naturligvis meldt opp- så jeg undres om min sønn har latt seg påvirke i den retning. Han er mye hos henne og spiser ofte middag med familien hennes, jeg vet også at han har sneket seg til søndagsgudstjeneste med henne under påskudd av å være hos kamerater etc.

Synes dere på KG at jeg br foreta meg noe. Vi må jo også holde selskap for han nå, må vi ikke? Vil jo at han skal gjøre egne valg.

Takknemmelig for alle svar.

Hilsen

Karen

Jeg syns ikke noen kan nekte ham å konfirmere seg i kirken, men du kan kanskje spørre ham hvorfor han har valgt slik?

Jeg meldte meg selv opp til kristen konfirmasjon en gang i tiden, fordi jeg trodde det var riktig for meg. Underveis i opplæringen innså jeg at det var helt feil for meg, og hoppet av. Ikke noe problem (utover at presten mente jeg sviktet konfirmantgruppen), og når alt kom til alt konfirmerte jeg meg borgerlig i regi av human-etisk forbund.

Jeg er glad for at jeg fikk lov til å gjøre disse valgene selv, og at foreldrene mine støttet meg både når jeg ville konfirmere meg i kirken, og når jeg ombestemte meg. Nå er jeg sikker på livssynet mitt, og jeg tror den vinglete perioden var en hjelp for å komme dit.

[Gjest regine ii]

Hva iallverden mener du at du skal gjøre da?

Er det ikke et selvstendig valg fordi sønnen har valgt noe annet enn du ville gjort selv? Det er noe med å akseptere at ens barn tar andre valg enn en selv ville gjort - og å faktisk respektere dette. På et eller annet tidspunkt må en jo innse at ens oppdragergjerning er over, og det som ikke har blitt "oppdratt" til da, det må bare være......

Forøvrig: dere MÅ ikke ha selskap for han, konfirmasjonshandlingen er jo det som skjer i kirken.

Min unge har også fått det for seg at h*n skal konfirmeres i kirka. Jeg VET at det er påvirkning fra fars familie som gjør dette, da ungen verken nå eller før har vist noen religiøse preferanser/takter. Inntil i fjor var det aldri snakk om annet enn borgerlig konfirmasjon.....

Min holdning er dog at dette er barnets eget valg. Jeg stiller naturligvis spørsmålstegn ved valget, fordi jeg ikke tror det er ektefølt. Samtidig mener jeg at dette må ungdommen bestemme selv, og da også selv ta konsekvensen av sitt valg. Dvs. selv følge opp ifht. obligatoriske gudstjenester og sånt. Jeg er utmeldt av statskirka, og har sånn sett ingenting der å gjøre, og kommer derfor heller ikke til å følge særlig opp. Imidlertid ser jeg positivt på at ungen lærer mer om kristendommen og hva dette faktisk innebærer, bl.a. pga vår kulturarv.

[Gjest Gjest_Karen_*]

Du har nok rett i at han er påvirket. Mannen min sier han må få gjøre som han vil men jeg er redd han bare gjør dette for å blidgjøre kjæresten sin og ikke minst hennes familie. Høres så sært ut når dette er snakk om 14 åringer men...

Hilsen

Karen

[Gjest Gjesta]

Han er nok gjerne blitt påvirket. Særlig i den alderen blir en påvirket av alt og alle rundt en. Han blir påvirket av ditt syn, men også av f.eks. kjæresten sin sitt syn.

Jeg tror likevel ikk at jeg helt ser problemet i dette. Den kristne tro kan jo godt være vell så riktig for din sønn som din tro/mangel på tro. Er det strengt tatt mer riktig at det er riktig at du skal få påvirke han med ditt syn enn at andre skal gjøre det? Det er vel snakk om vanlig statskirke her? Ikke en eller annen form for sekt eller noe?

La gutten din få følge konfirmasjonsopplegget. Gjennomfører han det så fint for han, bryter han så støtt han i det også. Jeg ville ha holdt selskap. Dere er vel uansett forberedt på å holde konfirmasjonsselskap, er dere ikke? Hadde ikke blitt en kristen konfirmasjon hadde han vel gjerne konfirmert seg human-etisk.

[Gjest Gjest_caskr_*]

Selvfølgelig er han påvirket. Han er 14...

Det er ikke det at minst en av foreldrene er medlem i statskirken som gjør at han kan melde seg opp til konfirmasjonsundervisning, men at gutten selv er døpt.

Jeg er ikke helt sikker, men kan ikke alle melde seg på konfirmasjonsundervisning uansett? Hvis han så vil konfirmeres, må han også døpes...hvis han ikke er døpt, altså.

At han er påvirket av kjærestens familie synes jeg faktisk høres bedre ut enn alle som konfirmerer seg for å få penger/gaver/tekke bestemor etc. Mange kristne er påvirket av et kristent miljø, og alle som har en tro er vel påvirket på en eller annen måte.

[Noli]

Man trenger ikke være døpt for å melde seg opp til konfirmasjon, men man må døpes i løpet av tiden før konfirmasjonen finner sted.

Å følge konfirmasjonsundervisning er jo heller ikke noe man tar skade av, så jeg kan ikke skjønne problemet i det hele tatt.

[Bellatrix]

Selvsagt er han påvirket av noe(n). Alle blir påvirket i større eller mindra grad av familie, venner, media, skole etc. Spørsmålet er bare hva man gjør med de påvirkningene man får. Sønnen din har tatt et valg om å konfirmere seg, da synes jeg du skal støtte han i det. Og som en annen her skrev: det kan da ikke komme som et sjokk at en gutt i konfirmasjonsalderen vil konfiremere seg på ett eller annet vis.

[Humleblomst]

Det kan være jeg provoserer når jeg sier dette, men jeg vil påstå at ingen som melder seg opp til konfirmasjon i den alderen gjør det helt uten noen form for påvirkning (enten det er fra foreldre, kjæreste, venner osv). Spørsmålet er om påvirkningen er negativ. Dvs at om din sønn melder seg opp til konfirmasjon bare fordi han ønsker å sette seg i et godt lys for kjærestens foreldre, er det på helt feil grunnlag. Om han derimot har blitt kjent med religionen gjennom kjærestens familie og synes religionen føles riktig for ham, er det ingen negativ påvirkning.

Jeg ville tatt en alvorlig samtale med ham om dette, og gjerne spurt ham om hva som er grunnen til at han ønsker kirkelig konfirmasjon. Du merker sikkert fort da om han har egne selvstendige grunner for å ønske dette, eller om han ikke vet hva han skal si eller ramser opp en lært lekse. Det er viktig at du ikke setter deg direkte imot det valget han har tatt. Sørg for at han forstår at det er et ok valg, så lenge det er hans personlige valg. Sørg også for at han vet om human-etisk alternativ (hvis du synes at det er et alternativ, såklart).

Det er ingenting iveien for at dere holder en begrenset feiring med bare de nærmeste istedefor å invitere hele slekta, hvis det er greit for ham. Det er jo også noe du kan snakke med gutten om, det er jo ikke sikkert at han egentlig ønsker noen stor fest. Men en form for markering er uansett viktig. Hvis dere er en familie som ikke gir de svimlende pengegavene i slike situasjoner, kan det være lurt å ta en prat med ham om det også, slik at han er klar over det på forhånd. Hvis ikke kan han bli veldig skuffa om det er det som er noe av drivkraften (det kan jo bare være at han har hørt hvor mye "den gjennomsnittelige ungdom" tjener på en slik fest, og at han ønsker det samme).

Uansett er det viktig at dette foregår via samtale og ikke via "kommando", for om han ikke forstår begrunnelsene bak det du sier til ham vil han nok føle at du motarbeider ham uten grunn. Og om han virkelig mener at han er kristen, er det viktig at du klarer å akseptere det, på lik linje med at en kristen mor bør kunne akseptere at barnet hennes ikke er religiøst.

Det er bra at du er tilstede i livet hans og ser når det er noe som må håndteres. Håper dere finner ut av det!

[Gjest Gjest]

Vil jo at han skal gjøre egne valg.

Og det har han gjort. Så hva er problemet?

[kaprifolen]

Synes det er så rart at alle synes det er helt forferdelig når barna velger annerledes enn de selv ville gjort, og svartmaler dette som en "manipulativ påvirkning" fra andre.

Hvis barnet hadde valgt som dere selv, hadde dere da synes det var rett at den andre parten (far, annen familie, e.l) syntes det var galt at barnet var påvirket av deres syn? Det blir faktisk hipp som happ!

[Gjest Gjest]

Jeg konfirmerte meg i kirken fordi venninnene mine gjorde det, fordi foreldrene mine og storebroren min gjorde det. Jeg deltok på vanlig undervisning, hvor vi bare satt og snakket om døden, kjærlighet, sex og samliv, rusmidler osv, ingen presset på oss bibelen eller noe, vi lærte oss en huskeregle for de ti bud laget av presten vår(Feks; En - bare en(du skal bare ha en gud) To - Fy farao(du skal ikke banne), Tre - Husk å be, Fire - Lille Spire, Fem - Slem, Seks - Sex) Og klarte vi å ramse reglen opp for presten(som forøvrig var råkul) fikk vi premie for det(brus og chips). Vi hadde diskotek hver onsdag i kjellern, med biljard og kiosksalg, band og dansing.

Vi var på konfeleir hvor vi stod på ski, hadde hoppkonkurranser og snøballkrig. På kvelden lekte vi Idol og lo av kjæresteparet som lå oppi køysengen og klinte. Pratet og skrev skuespill.

Jeg drikker og har sex, banner og steiker, ber ikke og går ikke i kirken. Jeg forstår ikke hvordan folk har tid og energi til å være religiøse, men fy søren, konfetiden var en artig tid! Mange aktiviteter og traff mange nye venner fra skolene i nærmiljøet.

Er ikke dette essenssen av å være fjorten år gammel? Man blir lett påvirket av venner og familie, og det er jo ikke FEIL DET?! Vi konfet oss ikke i kirken for å bli omvendet, nei, vi gikk til våre obligatoriske gudstjenester mens vi besvarte spørreskjemaet vi fikk utlevert med; "I dag vil jeg be for" - "At solen skal skinne og at Brann vinner kampen!". Og dette var tatt om som humoristiske innslag på konfirmasjonsdagen, og både hu gamle kateketet og presten lo så tårene rant. Det var en kjempefin tid, med mange nye bekjente, som jeg ikke ville vært foruten, selv om jeg ikke er kristen. Tenk litt på det.

[Gjest *Mim*]

Om han er påvirket av kjæresten eller ikke, er umulig for noen her å si. Uansett er det hans valg! Er han tøff nok til å døpe seg, er det jo sannsynlig at han mener noe med det også.

Jeg kommer fra en familie der ingen står i statskirken, og det har ikke vært så populært at jeg f.eks. har valgt å døpe barna mine i kirken. Etter min erfaring er dessverre en del humanetikere er veldig tolerante til andre religioner - unntatt kristendom.

Edit: skriveleif

Endret 26. august 2008 av *Mim*

[BananaFurby]

Det kan godt hende at han er påvirket av kjæresten, men du kan jo bare snakke litt med ham, av nysgjerrighet. Du sier jo at du vil at han skal velge selv, og da er det ikke noe i veien for å ta en samtale om dette (hvor du bare spørr fordi du lurer, ikke fordi du mener han tar feil) Hvis du virkelig lar ham velge selv, så skulle det ikke være noe problem om han blir religiøs.

Dere må ikke undervurdere ungdoms evne til å vurdere religiøse spørsmål og ta gjennomtenkte valg. Jeg valgt å døpe meg etter å ha tenkt meg om leeenge, da jeg var mye yngre enn 14. Da jeg ble 14 valgte jeg å ikke konfirmere meg, etter å ha tenkt lenge og fulgt konf.undervisning. Barn tenker mer enn dere tror....

[Gjest gjestig]

Som så mange andre sier her; så, ja det er veldig sannsynlig at han har blitt påvirket av kjæresten og hennes familie. Og ja det kan hende at han vil konfimere seg for å please kjæresten sin som du sier. MEN det kan like godt være at han gjennom å være sammen med kjæresten og familien hennes har lært kristendommen å kjenne, på en måte som han like og som appelere til ham. Kanskje har han faktisk funnet ut at dette er noe han virkelig tror på og ønsker.

Du skriver;

"Han er mye hos henne og spiser ofte middag med familien hennes, jeg vet også at han har sneket seg til søndagsgudstjeneste med henne under påskudd av å være hos kamerater etc."

Det må da være en grunn til at han "juger" om at han går i kirken. Kanskje han føler at det er ubehagelig å være oppriktig med dette ovenfor deg. Kanskje han tror og føler at du ikke vil akseptere han valg. Hvis det er sånn, så er det jo trist om han ikke skal kunne leve ut sin tro. Jeg mener iallefall at han må få muligheten til å utforske de rettningene han ønsker. 14 år er jo ungt, men han kan allikvel han klare meninger om hva som er riktig for ham. Dette kan selvfølgelig forandre seg over år, og da er det lov til å skifte meninger.

Men spør ham. Få ham til å fortelle hvorfor han har tatt det valget. Si at du gjerne vil ta del i det han opplever.

[Gjest Gjest_Vims_*]

Han har ihvertfall tatt en avgjørelse - påvirket eller ei.

Det er nok av de ungdommene som konfirmeres uten å ha tenkt en tanke om dette selv. De gjør det bare fordi foreldrene og familien ser det som en naturlig tradisjon. La gutten konfirmere seg! Eller er du i mot det fordi du ikke har vært med på å avgjøre dette og at du ikke har lyst til å ta bryet med å lage selskap...?

[Tusenfryd]

Ungen er tøff og klar som velger noe annet enn foreldrene tydeligvis synes han bør. Jeg synes du skal støtte opp om det valget han gjør, enten det er sånn eller slik og la ham få lov å finne ut av dette selv.

Selvsagt er han påvirket - hadde han ikke vært det av kjæresten sin, hadde han vært det av noe annet. Men som foreldre må man være romslilg nok til å la fjortisene få søke seg frem her i verden i eget tempo og på egen måte.

Jeg håper mitt barn aldri føler h*n må snike seg avgårde til gudstjeneste. Da har jeg bomma som forelder og burde gå hjem og skamme emg med trangsyntheten min.

[Gjest Ulva35]

Ungen er tøff og klar som velger noe annet enn foreldrene tydeligvis synes han bør. Jeg synes du skal støtte opp om det valget han gjør, enten det er sånn eller slik og la ham få lov å finne ut av dette selv.

Selvsagt er han påvirket - hadde han ikke vært det av kjæresten sin, hadde han vært det av noe annet. Men som foreldre må man være romslilg nok til å la fjortisene få søke seg frem her i verden i eget tempo og på egen måte.

Jeg håper mitt barn aldri føler h*n må snike seg avgårde til gudstjeneste. Da har jeg bomma som forelder og burde gå hjem og skamme emg med trangsyntheten min.

Veldig veldig bra skrevet

[Gjest imli]

Du vil at gutten skal ta egne valg. Nå har han gjort det. Vær glad for det... Dere må ikke holde selskap, men det er vel en fin måte å vise at dere respekterer hans valg på. Selvfølgelig er han påvirket - vi blir alle påvirket av dem rundt oss. Jeg ville nok prata med gutten om dette, men hvis det er slik at han vil døpe seg, osv, er det nok stor sjangs for at han virkelig mener dette. Og så ville jeg gitt ham "tillatelse" til å gå i kirken.