Få mannen til å prate

[Gjest Utslitt]

Dette blir veldig langt. Kjenner jeg har flere års frustrasjon som må ut.

Min samboer og jeg ble sammen for 7,5 år siden. Da hadde vi kjent hverandre et par måneder. Jeg hadde et barn fra før. Han var snill, hadde jobb, bil og virket mer seriøs enn mine ekser. Vi var veldig like på veldig mange punkter. Han ga meg små lapper i matpakkene mine, og la søte lapper overalt. Jeg fikk også en klokke i gave av ham. (Selv om jeg ikke bruker klokke, og aldri hadde ønsket meg det). Han var veldig snill, oppmerksom mot meg og jeg ble sjarmert.

Men noen ting irriterte meg allerede fra begynnelsen. Som at han gikk og ryddet hele tiden. Jeg er ikke den som rydder umiddelbart. Jeg vet hvor jeg har ting, og rydder det vekk når jeg er klar for det. Vil ikke si jeg har det rotete av den grunn, det ser bare ikke sterilt ut. Han visste jeg ikke var glad i å rydde, så han sa at han gjerne gjorde den biten. Han hatet å vaske klær og lage mat, oppgaver jeg likte. Så jeg tenkte det var perfect match på det området, og vi var enige om fordelingen. Selv om jeg syntes han ryddet for mye, for jeg fant aldri noe igjen.

Jeg syntes også han var litt kjip på penger. Jeg var student, alenemor og satt alene i liten leilighet med høy husleie. Jeg hadde utrolig lite penger, og prioriterte mat til datteren min i stedet for meg selv. For å ikke sitte ensom hjemme i helgene hun var borte, prioriterte jeg en fest i ny og ne, og levde heller på luft resten av måneden. Han hadde full jobb og bodde gratis hos sin far. Likevel var det jeg som handlet all mat, røyk til oss begge (det var dengang vi røyket) og gjerne også litt alkohol om vi skulle ut en tur. En gang hadde jeg brukt opp alt jeg hadde, han hadde nettopp fått lønn. Da var han voldsom på å presisere hele tiden at han spanderte maten og drikken på meg.

Vi møttes som regel om kvelden og i helgene, etter at barnet mitt sov eller var borte - bare for å presiere det.

Jeg syntes også han var litt respektløs ovenfor meg en gang. Han ville gjerne jeg skulle treffe bestemoren hans. Jeg sa nei, siden jeg syntes det var litt tidlig etter en måned. Det var ikke lenge siden han hadde gjort slutt på et fire år langt forhold, så jeg ville vente litt. En lørdag skulle vi på en gratis konsert, sammen med et par venninner av meg. Men han skulle ha meg med på en kjøretur tidligere på dagen. Han ville ikke si hvor. Til slutt skjønte jeg det var til bestemoren hans, og han inrømmet det. Jeg ble litt sur, syntes det var dårlig gjort. Jeg sa jeg ikke ville dra, men han ble fornærmet og til slutt ga jeg etter. Da var det blitt ganske sent, og jeg sa vi ikke ville rekke hjem i tide til konserten, noe vi heller ikke gjorde. (Bestemoren var forøvrig koselig, hun, men på veggen med familiebilder hang det store bilder av både samboeren min og hans eks. Hennes russebilde og hans militærbilde. Syns det var litt merkelig at hennes bilde fortsatt hang der, men jeg sa ingenting. Bestemoren kalte meg også med navnet hennes, noe jeg heller ikke sa noe på.) På neste besøk satt bestemoren og fortalte meg hvor trist hun syntes det var at det var slutt mellom kjæresten min og eksen hans. Hun var jo en så fin jente, og hun hadde visst vært der på besøk samme dag. Jeg ble veldig lei meg, og tok det opp med kjæresten min (da var han blitt samboeren min) på vei hjem. Han avfeide det med at bestemoren var gammel, og at hun hadde nok ikke sagt det for å såre meg. At jeg ble lei meg, latet han ikke til å bry seg noe om. Jeg syns han burde ha stilt litt opp for meg.

Vi var også av og til hos søsteren hans. Henne fikk jeg god kontakt med, selv om jeg syntes hun brukte ham en del. Mannen hennes var mye ute og reiste, da ville hun ha min kjæreste dit, siden hun ikke ville være alene hjemme. Hun ringte også hver gang hun trengte hjelp til noe. Jeg sa fra at jeg syntes han var litt for snill, siden han kastet fra seg det han hadde, også avtaler med meg, for å dra til henne. Men det var søsteren hans som til slutt ba bestemoren om å fjerne bildet av eksen hans, og det er jeg evig takknemlig for. Ellers hadde det vel hengt der den dag i dag.

Vi hadde mest vært sammen med mine venner, og der ble han inkludert med en gang. Han er en utadvendt og omgjengelig person. Jeg var uansett sammen med ham sånn at han ikke skulle føle seg alene, noe han heller ikke gjorde. Han var stort sett invitert på fest alene (med jobben, treninga etc), så jeg traff ikke de han pleide å være sammen med noe særlig. Men jeg ble invitert med i en bursdagsfest. Det første han gjorde var å forsvinne sammen med sine gamle venner. Jeg ble sittende alene ved et bord, og satt alene stort sett hele kvelden. Ingen snakket med meg og jeg kjente jo heller ingen. Jeg hadde mest lyst til å bare gå, men gjorde jo ikke det. Jeg var sint, flau og lei meg. På vei hjem, sa jeg han aldri skulle gjøre sånn mot meg igjen og jeg kunne ikke skjønne poenget med at jeg var med.

En annen gang vi var ute var det med min søster og mine venner, i tillegg til en kompis av ham som jeg møtte for første gang. Jeg danser ikke, så de andre forsvant fort og lot meg bli sittende med alle vesker og jakker. Jeg kom meg ikke noe sted, fikk heller ikke kjøpt meg noe å drikke. Min samboer kom bortom for å sjekke at alt var bra, med en øl til seg selv - ingenting til meg selvfølgelig. Jeg sa jeg var lei av å sitte alene. Han skulle komme snart. Det gikk vel en time til, før jeg så snurten av noen igjen. Da var jeg edru, sint og lei. Samtidig kom en venninne av meg. Hun skulle snart gifte seg og hadde hatt et litt trist utdrikningslag. Så hun ville gjerne vi skulle et annet sted vi to og ta en siste drink. Jeg fant min samboer og skulle gi beskjed, regnet med det var greit. Han ble faktisk sint. Sa at hvis jeg gikk så var det slutt. Han hadde vel drukket litt for mye, men likevel. Jeg ble så sjokkert at jeg sa rett ut at han ikke bestemte over meg, så gikk jeg med venninnen min. Jeg syns jeg også hadde litt rett på å ha det gøy den kvelden. På stedet vi skulle til var det kø, og min venninne hadde så dårlig samvittighet for det som skjedde at hun ville vi skulle gå tilbake. Hun dro hjem og jeg fant min samboer igjen. Da var jeg kjempesint for måten han hadde ødelagt hennes og min kveld på. Han var lei seg og kunne ikke skjønne at han hadde sagt noe så dumt.

Det var flere sånne små ting som irriterte meg, og nå i dag angrer jeg sånn på at jeg overså det. For dette utgjør enorme irritasjonsmomenter i dag.

Vi flyttet ganske raskt sammen, og etter noen måneder var jeg gravid. Noe som var helt i orden for oss begge. Han var strålende mot barnet mitt, og var virkelig den som stilte opp - i motsetning til faren hennes. Han var også en del borte om kveldene. Ofte hos søsteren eller hos andre som trengte hans hjelp. Noe jeg ikke sa noe på, selv om jeg følte meg litt nedprioritert. Men jeg ville ikke klage. Små søte gaver og lapper begynte å avta helt. Søsteren hans giftet seg og fikk barn (de hadde lite bryllup med kun forloverne til stede. Altså kun ham, jeg ble ikke invitert). I fødselsgave av mannen fikk hun en diger diamantring. Mannen hennes sa da til sambo at han måtte se og lære, for gave måtte den fødende få!

Vi hadde det bra dette første halvåret, selv om jeg merket at han på en måte tok meg mer for gitt. Oppmerksomheten avtok og jeg syns han ofte var tankeløs. Jeg har aldri vært flink til å snakke om ting, så jeg sa ingenting heller. Ble lei meg og lukket meg selv litt inne. Men jeg fortsatte å gjøre små ting for ham, som kjærlighetserklæringer. På bursdagen hans stelte jeg i stand overraskelsesfest hvor jeg inviterte gamle og nye venner av ham. Fra hans beste venn fikk jeg bare en sms om hvorfor jeg nektet min samboer å dra noe sted. Jeg skjønte virkelig ingenting, for han var jo borte minst to kvelder i uka. Som regel hos søsteren eller andre han skulle hjelpe. At han ikke prioriterte denne kompisen var da ikke min skyld, noe jeg også sa. Jeg fikk aldri noen beklagelse fra kompisen, heller ikke fra min samboer da jeg fortalte ham det. Han tok det heller ikke opp med kameraten sin. Heller ikke denne gangen sto han opp for meg.

Vel, bursdagsfesten hans kom, og han ble utrolig overrasket. Han hadde ikke ant noe. Hele kvelden var han opptatt med sine venner, noe jeg selvfølgelig skjønte. Jeg var gravid og edru og hadde noen venninner der. Men flere av dem reagerte på at en fra gamle-jobben hans hele tiden satt på fanget hans. Jeg stoler 100% på ham, og det gjorde meg ingenting i begynnelsen, selv om dette var en som hadde likt ham veldig godt da de jobbet sammen. Men utover kvelden, da han ikke en eneste gang ga meg noe oppmerksomhet, alle ble fullere og fullere, jeg mer og mer sliten (hadde bekkenløsning) og hun fortsatt satt på fanget hans, ble jeg litt trist. Men sa ingenting, for det var hans kveld. Midt på natta var jeg sliten og ville hjem. Men da ble han sur. Så jeg ble.

Siden han skulle bli pappa bestilte jeg en pin til ham i gull, et slags pappamerke. Han gikk med det på jakka si hele tiden. Etter en hard og dramatisk fødsel, fikk jeg ingenting. Ikke en blomst, ingenting. Noe som skuffet meg enormt. Jeg krever ingen diamantring, jeg ville bare bli satt pris på. da det første barnet mitt ble født, var jeg ikke sammen med faren og fikk dermed ingen oppmerksomhet.

Jeg håpet også han ville fri. I begynnelsen snakket han mye om når vi skulle gifte oss, og hvordan han gledet seg til det. Jeg begynte å forvente et frieri, folk rundt oss gjorde det og familie spurte stdig vekk meg om når vi skulle gifte oss. Jeg var svar skyldig. De fleste rundt oss som hadde barn begynte å forlove seg og gifte seg. Jeg ventet i spenning på at det skulle bli min tur.

Nå var det første året unnagjort, og dette er langt nok ser jeg. Jeg får fortsette i et nytt innlegg. Jeg trenger jo ikke skrive så detaljert, men føler jeg må det for min egen skyld. Jeg må få klarhet i hvordan jeg har oppfattet forholdet vårt, forhåpningene og deretter skuffelsene mine - fra begynnelsen.

Nå ser jeg at jeg er veldig negativ. Men dette er episoder som har skuffet meg så mye, så de har brent seg fast. Han husker dem ikke. Hadde det skjedd en gang eller to, men jeg syns det var så mye bare første året. Samtidig var han utrolig snill, kjørte meg hit og dit (jeg har ikke lappen) og var enestående med barnet mitt. Han tok det meste av husarbeidet, siden jeg hater det. Jeg lagde til gjengjeld mat og vasket klær. Dette var jo en ordning vi tidlig ble enige om. Så han var veldig snill og flink hjemme. I tillegg tok han sønnen vår om natta en lang periode, selv om han skulle på jobb. Jeg fikk ham ikke til å sove, siden da ville han bare ha mat, så min samboer påtok seg den jobben.

*fortsetter*

[Gjest Utslitt]

*fortsetter*

I løpet av det neste året går alt greit. Sexen hadde bestandig vært bra, men begynte å avta. Fordi vi var begge slitne. Samtidig avtok alle kjærtegn helt. Jeg fikk brystbetennelse og ble slått ut av feber. Han skulle samtidig ha besøk av en kamerat. Jeg lå slått ut hele ettermiddagen og kvelden. Ingen kikket inn til meg for å spørre om jeg hadde det bra, eller om jeg var sulten. Jeg hadde alltid laget mat til ham om han var syk, og kjøpt en liten gave til ham. (ikke noe stort, men en liten søt bamse, et blad etc) Han tok barna, det var det, selv om det er jo en del i seg selv.

Pga skyhøye leilighetspriser flyttet vi etterhvert ut av byen, siden vi da endelig fikk kjøpt leilighet. Jeg hadde en venninne på samme sted som ville vi skulle flytte hit, ellers kjente vi ingen. Venninnen min hadde aldri tid til å treffe meg, like etter flyttet hun til den andre enden av byen, så jeg så henne like lite som før. Jeg var ensom, samboeren min jobbet fortsatt i byen vi flyttet fra og jeg kjente ingen. Han ble ofte igjen i byen for å besøke noen/hjelpe noen. Og han var på fester med jobben. En gang kom han ikke hjem. På denne tiden hadde jeg nok begynt å bli deprimert. Jeg var trist, følte meg nedprioritert og uelsket, jeg orket ingenting og var veldig sur og var nok veldig vanskelig å leve med. Jeg følte han hadde skuffet meg så mange ganger, og jeg var også lei meg fordi han ikke hadde fridd, og giftemål var plutselig et ikke-tema. Jeg følte at alt han sa og gjorde i begynnelsen var løgn, for han var jo ikke sånn lenger. Vi snakket kun om dagligdagse ting. Om oss hadde vi ikke snakket på lenge. Likhetene vi hadde i begynnelsen, ble også mer og mer borte. Jeg følte han aldri var hjemme, og når han var det var vi begge sure.

Så kom da denne festen på jobben. Han pleide normalt å dra hjem med siste tog eller buss. Denne gangen kom han ikke og mobilen var av. Jeg sjekket nettet om det hadde vært ulykke, knivstikking eller lignende. Dagen etter fikk jeg bare en kort sms om at han hadde sovet hos en på jobben. Han hadde ikke gitt beskjed for han ville ta igjen med meg. Jeg vet jeg ikke var lett å leve med, men syntes uansett jeg ikke fortjente dette. Han er ikke typen til å være utro, sier han aldri har vært det og jeg har stolt på det. Uansett så brydde det meg egentlig ikke. Jeg ville bare ha hatt en beskjed om at han ikke kom hjem. Jeg satt hele natta og engstet meg.

Det samme skjedde igjen en stund etter. Da sa han at han skulle ta siste tog. Etter det hørte jeg ikke mer.

Vi kranglet mye og ingen sa unnskyld. Mange stygge ting ble sagt, og etterpå gled det ut i ingenting. Vi pratet aldri. Og det var nok feilen vår. Jeg var deprimert, han var nok sliten.

*fortsetter om en stund*

[Gjest Utslitt]

*fortsetter*

Etter en diger krangel ba jeg ham se til helvete å komme seg ut. Han tok meg på ordet og flyttet til sin søster. Nå var denne søsteren plutselig helt negativ til meg, for hun mente nok at jeg hadde tatt fra henne broren hennes (dvs han kom ikke lenger når hun knipset). Jeg brøt sammen og hadde selvmordstanker. Jeg satt mye på nettet, på et forum jeg var på. Jeg var ensom, og de kunne jeg snakke med. Sambo var sint for det, han forsto ikke at det var mitt sosiale liv. Ingen venner tok kontakt med meg lenger, og jeg var lei av å være den som hele tiden tok initiativ. Han syntes jeg satt for mte ved pcen. Vi kranglet mye og var lei hverandre.

Jeg fikk diagnose depresjon og angst og begynte med medisinering. Jeg sendte ham informasjon om symptomer og om hvordan det er å leve med en med depresjon, hva man bør gjøre etc. Fortalte ham at det ikke var meg, men sykdommen som var skyld i mye han hadde klaget over på meg.

Han flyttet til slutt tilbake, vi hadde en skikkelig prat for aller første gang, og vi gråt begge. Det er den første og eneste gangen jeg har sett ham gråte. Han sa jeg måtte love å aldri skuffe ham mer, noe jeg i min desperasjon lovte. Vi gikk også til familieterapeut. Alt var bra mellom oss en lang stund og i et impusivt øyeblikk hvor jeg virkelig følte vi hadde det like bra som på begynnelsen, fridde jeg og han sa ja. Jeg resertverte lokale, siden det var lang ventetid der. Men han sa ikke mer om det, bare latet som ingenting. Til slutt kom det fram at han ikke "husket" det. (Det var på fest, og vi hadde drukket, men jeg trodde ikke han var så full - og det er jeg helt sikker på at han ikke var heller). Det var et helt feil frieri og jeg angrer som bare det. Men det datt ut av meg, og han ble jo så glad og sa ja. Derfor var nedturen helt enorm da han senere latet som ingenting. Etter noen dager spurte jeg hvorfor han ikke sa noe om det, da sa han at han ikke husket det og ble sint fordi han mente jeg hadde utnyttet ham. Noe sånt var ikke i tankene mine i det hele tatt. Jeg ville bare vise at jeg elsket ham.

Søsteren hans var nå bare negativ til meg, og jeg var aldri hos dem lenger. Han dro alene. Ved ett tilfelle overhørte jeg en samtale der hun kalte meg en heks og veldig mye annet negativt. Jeg har aldri gjort noe annet mot henne enn å bli sammen med broren hennes. Heller ikke da forsvarte han meg.

I løpet av årene som har gått, kom jeg jo ut av depresjonen til slutt. Han støttet meg aldri. Eller jo, på sin måte. Han tok seg av husarbeid og sånne ting. Men aldri et kjærtegn. Aldri holdt han rundt meg om jeg var lei meg. Aldri fikk jeg en klem, aldri en blomst. Noe som gjorde at etterhvert avviste jeg ham også, for å beskytte meg selv. Forholdet vårt er veldig opp og ned. Vi krangler, jeg begynner å gråte og gjemmer meg på soverommet. Jeg orker ikke gråte når han ser det, for da står han over meg og kjefter. Dermed gjemmer jeg meg heller. Når jeg kommer ut, har enten han dratt et sted eller han er bare taus. Jeg er sur og han er taus. Sånn går det i noen dager, og så glir det over i ingenting. Så har vi det bra en stund, jeg begynner å håpe igjen på at vi kan få det som før, jeg er blid og håper han nå kan begynne å gi meg kjærtegn, gi meg komplimenter (noe jeg heller aldri har fått) og at vi faktisk kan være som kjærester kan være. Men det skjer ikke, jeg blir skuffet og lei meg og lukker meg inne. til slutt blir jeg sur. Og sånn går det.

Nå hadde vi en skikkelig kamp før vi skulle på ferie. Det endte med at han og barna dro uten meg. Pr sms fikk jeg litt ut av ham, og han lovte meg at vi skulle prate, bare jeg kunne reise etter dem. Jeg dro, men ikke en prat skjedde. Så jeg dro heller hjem igjen. Jeg hadde kjøpt med en liten gave til ham (en reisebok siden han snart skal ut på reise med kamerater, og en Unnskyld-bok) Dette skulle han få om han holdt det han hadde lovt; at vi skulle prate. Han fikk det ikke. Jeg var mye på forumet her inne og leste masse. Så på alle kloke innlegg og tenkte at dette bør vi greie også. Vi må bare kunne kommunisere! Han lovte meg en prat den kvelden de skulle komme hjem. Men det ble så sent, så han spurte om ikke vi kunne prate dagen etter i steden. Vel, jeg går fortsatt og venter...

Jeg har sagt i fra til ham om at jeg ikke tar initiativ mer. Nå er det opp til ham. Jeg har også bestemt meg for å flytte, for jeg orker rett og slett ikke mer. Han er veldig enig i det. Men så føler jeg det blir som å gi opp for lett.

Jeg føler også at han har holdt meg for narr fra dag 1. Latet som han var en annen enn den han var. Man vokser jo og utvikler seg, men jeg syns det virker som at etter vi flyttet sammen og jeg ble gravid, da hadde han liksom unnagjort "kurtisen" og kunne bli seg selv. Jeg var ærlig fra dag 1. Sa fra at jeg ikke liker å rydde, men det var jo greit for ham for han likte å gjøre det. I dag får jeg kjeft av ham for at jeg ikke rydder hele tiden. Jeg holder meg jo egentlig bare til det vi ble enige om i begynnelsen. Jeg er B-menneske og er oppe seint. Det sa han også at han var. Noe han ikke er. Han legger seg tidlig og står opp tidlig. Jeg sa også klart i fra at jeg ikke klarer å prate ordentlig. Jeg blir taus og trekker meg vekk, og blir sur. Da sa han at det gjorde ingenting, fordi han var glad i å prate, han skulle ta initiativ til å prate når vi trengte det. Vi pleide å le litt av at han på mange måter hadde flere jenteegenskaper enn meg. Vel jeg har ventet 7,5 år på den praten han skulle ta initiativ til.

Kort oppsummert så er jeg den som hele tiden ordner ting. Jeg spør om vi kan gå på kino, gå ut og spise, jeg tar det som en selvfølge at når vi begge er hjemme en lørdagskveld skal vi kose oss oss to etter at barna er i seng. (Jeg jobber mye kveld og helger) Han setter seg da gjerne ned med pc i steden, og da gjør jeg det samme. Og blir skuffet, siden han heller ikke da prioriterer meg. Jeg sier fra at nå bør vi prate, han er enig, men finner aldri tid til det. Jeg kjøper små ting til ham, spør om det er noe han trenger om han er syk. Jeg føler jeg gir omsorg, men får lite tilbake.

I følge ham er det omvendt. Han sier han bare tar igjen og oppfører seg mot meg som jeg gjør mot ham. Han hevner seg fordi jeg var deprimert. For da var jeg ikke lett å leve med. Den oppførselen jeg hadde, er den han har gitt meg alle år siden. Fordi han skal ta igjen som han sier. At jeg faktisk var syk, ser ikke ut til å bety noe. Han sier han gjør alt for meg hele tiden. med alt mener han husarbeid. Jeg sier han kan blåse i husarbeid en stund, og heller pleie vårt forhold. Så vil resten komme av seg selv etter det. For nå er jeg utslitt. Jeg har en krevende mor som har dominert meg hele livet, jeg er ensom, jobber mye, har utrolig dårlig økonomi og et kjærlighetsløst forhold. Jeg orker det ikke mer og føler meg helt tappet for energi og jeg merker at i det siste har jeg vært sliten, trøtt og sur. Veldig mye. Men jeg har ikke lenger energi til noe annet. I våre gode perioder er jeg blid og jeg håper og håper at nå kan vi bli kjærester igjen, men ingenting skjer. Men det er det samme. Og jeg blir skuffet og lei meg. Til slutt orker jeg ikke gå på tå hev lengre og jeg tappes for krefter og humøret synker. Og da blir han sur og kranglingen begynner igjen. Jeg føler jeg må være overstadig blid hele tiden. Viser jeg at jeg er sur og sliten, er han over meg med en gang og hakker på meg.

Men jeg får ham ikke til å prate med meg! Tidligere pleide jeg å sende ham mail med hva jeg hadde på hjertet. Da svarte han. Men jeg syns det blir for dumt å ta det skriftlig. Jeg er allerede så lei at jeg føler jeg ikke liker ham lenger. Jeg orker ikke skuffes gang på gang. Jeg kom meg aldri ordentlig etter depresjonen, for jeg følte hele tiden at jeg måtte være blid, late som om jeg var frisk for at ikke han skulle hive meg på dør. Jeg rakk aldri å bygge opp meg selv.

Jeg vil flytte fra ham, men økonomi hindrer meg. Jeg har rett og slett ikke råd. Jeg tjener for lite til å få lån, og å leie blir for dyrt. Men på en måte føler jeg også at vi skylder både oss og barna å prøve. Få snakket ordentlig sammen. Men han vil jo ikke prate med meg. Han lover og lover, men ingenting skjer. Jeg føler ikke at jeg kjenner ham. Bortsett fra som en å dele leilighet med. Hva han føler og tenker om ting vet jeg ingenting om. Er vi borte fra hverandre, savner jeg ham ikke ,men tenker mye og bygger opp drømmer om at når han kommer hjem har han kjøpt en liten ting til meg og er kjæresten min. Så kommer han hjem og er den samme vanlige som aldri gjør noe med meg, uten at jeg må mase om det først. Jeg vet begge må jenke seg om vi skal få til dette, men jeg vet ikke om viljen er der.

Dette blir altfor langt og rotetet, men om noen har tatt seg tid til å lese, setter jeg stor pris på det.

[Gjest Utslitt]

Glemte å nevne den gang han sperret meg ute fra det forumet jeg er på. Alle sider var åpne, men den var sperret.

For et par år siden trodde han tydeligvis at jeg var utro eller noe, for jeg fant ut at han sjekket loggen på pcen min, og hadde logget seg inn i mailen min og inn på forumet jeg er på.

Jeg syns han kontrollerer meg, spesielt nå som jeg har lest gjennom hva jeg har skrevet her. Han behandler meg som et barn i mange tilfeller, og han vil ikke innrømme at han gjør det. Han er så opphengt i å ta igjen med meg.

Kanskje det er like greit at jeg gir meg helt i stedet for å vente på den praten som aldri kommer, og initiativet som aldri kommer til å bli tatt.

[Jigva]

oi.. langt innlegg ja.

Jeg synes vel denne her er ganske klar..

Er jo tydelig ut ifra det du skriver her at ingen av dere kanskje egentlig ønsker å fortsette forholdet. Hvorfor prøve å tvinge frem noe som selv du virker som du ikke ønsker..?

Er det slik du vil livet ditt skal være?

Ut ifra det du skriver så synes jeg dette er en situasjon du burde komme deg unna, heller jobbe med å ha et godt forhold i forhold til barna så ikke barna blir skadeliggende.. Det er ikke godt å gå gjennom livet sliten fordi man er misfornøyd med hvert eneste aspekt ved lives sitt..

Nå vet jeg jo bare din side av situasjonen, men om jeg oppfattet mitt forhold slik du oppfatter ditt så hadde jeg nok forlatt mannen.

[Jade]

Det er godt å få skrevet ned ting man har sittet og holdt inne. Håper du har fått sortert tankene dine litt, og lettere ser hva forholdet deres gjør med deg, og hva du bør gjøre med det. Det er synd hvis økonomi er det eneste som holder deg igjen i forholdet. HUSK! Du har klart deg uten han tidligere! Ja, du har flere barn nå, men det skal han jo være med å betale på.

Lykke til med valgene du tar videre!

[Gjest Utslitt]

oi.. langt innlegg ja.

Jeg synes vel denne her er ganske klar..

Er jo tydelig ut ifra det du skriver her at ingen av dere kanskje egentlig ønsker å fortsette forholdet. Hvorfor prøve å tvinge frem noe som selv du virker som du ikke ønsker..?

Er det slik du vil livet ditt skal være?

Ut ifra det du skriver så synes jeg dette er en situasjon du burde komme deg unna, heller jobbe med å ha et godt forhold i forhold til barna så ikke barna blir skadeliggende.. Det er ikke godt å gå gjennom livet sliten fordi man er misfornøyd med hvert eneste aspekt ved lives sitt..

Nå vet jeg jo bare din side av situasjonen, men om jeg oppfattet mitt forhold slik du oppfatter ditt så hadde jeg nok forlatt mannen.

Ja, det er kun min side. Jeg vet jeg ikke er den letteste å leve med sånn som jeg har vært disse årene. Men når jeg hele tiden får en kald skulder, går det ut over selvfølelse, humør og alt. Jeg liker ikke meg selv når jeg er sammen med ham. Og han mener alt er min feil.

I dag skulle vi prate lovte han meg i går. Jeg har sittet i hele kveld og ventet, mens han som vanlig oppfører seg helt normalt. Nå gikk han og la seg. Den praten kommer aldri til å skje, så sant jeg ikke fysisk fester ham fast i sofaen, tydeligvis. Så jeg tror nok dette er ganske dødfødt, ja.

Jeg ønsker meg en kjæreste. En som er stolt av meg, som liker meg og som viser det. Ikke bare en som tydeligvis skulle ha meg til å føde barnet sitt.

Det er godt å få skrevet ned ting man har sittet og holdt inne. Håper du har fått sortert tankene dine litt, og lettere ser hva forholdet deres gjør med deg, og hva du bør gjøre med det. Det er synd hvis økonomi er det eneste som holder deg igjen i forholdet. HUSK! Du har klart deg uten han tidligere! Ja, du har flere barn nå, men det skal han jo være med å betale på.

Lykke til med valgene du tar videre!

Ja, det var godt å få skrevet ned. Jeg har liksom ingen å prate med, så da får det bli her. Nå ser jeg virkelig hvor mye det er som ikke har vært bra. Og hvor dominerende han egentlig er, selv om det er i en snill og hjelpsom innpakning. Det hjelper jo ikke at jeg sier jeg ikke vil, han trumfer gjennom for det (jfr. da han tok meg med til bestemoren sin)

Ja, jeg klarte meg uten ham tidligere, men jeg hadde da mer utgifter enn inntekt og gjelden har bare økt siden jeg ikke tjener stort. Jeg har valgt å være tilgjengelig for barna mens de var små. I tillegg skal han ha sønnen vår, sier han, så da må jo jeg betale bidrag for ham.

[Nabodama]

Ja, det er kun min side. Jeg vet jeg ikke er den letteste å leve med sånn som jeg har vært disse årene. Men når jeg hele tiden får en kald skulder, går det ut over selvfølelse, humør og alt. Jeg liker ikke meg selv når jeg er sammen med ham. Og han mener alt er min feil.

I dag skulle vi prate lovte han meg i går. Jeg har sittet i hele kveld og ventet, mens han som vanlig oppfører seg helt normalt. Nå gikk han og la seg. Den praten kommer aldri til å skje, så sant jeg ikke fysisk fester ham fast i sofaen, tydeligvis. Så jeg tror nok dette er ganske dødfødt, ja.

Jeg ønsker meg en kjæreste. En som er stolt av meg, som liker meg og som viser det. Ikke bare en som tydeligvis skulle ha meg til å føde barnet sitt.

Ja, det var godt å få skrevet ned. Jeg har liksom ingen å prate med, så da får det bli her. Nå ser jeg virkelig hvor mye det er som ikke har vært bra. Og hvor dominerende han egentlig er, selv om det er i en snill og hjelpsom innpakning. Det hjelper jo ikke at jeg sier jeg ikke vil, han trumfer gjennom for det (jfr. da han tok meg med til bestemoren sin)

Ja, jeg klarte meg uten ham tidligere, men jeg hadde da mer utgifter enn inntekt og gjelden har bare økt siden jeg ikke tjener stort. Jeg har valgt å være tilgjengelig for barna mens de var små. I tillegg skal han ha sønnen vår, sier han, så da må jo jeg betale bidrag for ham.

Huff, du har det ikke bra nå. Tror jeg ville gitt opp dette hvis jeg var deg. Bare det at han er så opptatt av å ta igjen med deg høres veldig lite sympatisk ut, og også det med at du må være blid til enhver tid, ikke kan være deg selv. Det er jo hjemme vi skal slappe av, men du høres ut som du går på tærne og er mer anspent enn avslappet.

Du har skrevet langt, og det er mye som skurrer. Kanskje ikke de helt store episodene, men er det mange nok mindre, blir de veldig store samlet sett.

Jeg blir provosert på dine vegne når han sier han skal ha sønnen. Det er slett ingen selvfølge, du har like store rettigheter som han. Dessuten er du mer hjemme, han jobber mye osv, så han kommer ikke uten videre til å få retten der.

Synes ikke du skal la tanken på dårlig økonomi nå hindre deg i å få et bedre liv. I Norge sulter ingen ihjen, samt at du kan bedre økonomien på sikt. Det er vel heller ikke slik at all gjeld står på deg? Du skal vel dele gjelda som alt annet med han?

Se muligheter i stedet for begrensninger. Lett å si, men en kommer uansett lenger med det.

Stor klem fra meg

[Gjest Utslitt]

Ja, det begynner å bli for mye for meg kjenner jeg. Med to jobber, en i omsorgsyrke som suger mye av meg selv om jeg stortrives med det, dårlig økonomi, kreditorer her og der (det er min gjeld, jeg har den etter tidligere forsøk som selvstendig næringsdrivende), mamma som klager på meg hele tiden, jeg er leder i en frivillig organisasjon som krever en del jobb (men jeg kan ikke slutte med det for jeg trives så godt), barna jeg har dårlig samvittighet for og dette forholdet. Jeg føler jeg rives i alle kanter og trenger en time-out. Konsentrere meg om å få vekk gjelden, for så å kunne ha en sjanse alene. Nå har jeg så mange trekk på lønna mi, at jeg kun får rundt 7000 utbetalt, inkl barnetrygd og bidrag. Sier seg selv at jeg ikke kan bo alene med to barn på det. Jobber jeg mer, merker jeg ikke noe til det, for det blir borte uansett. Jeg orker rett og slett ikke mer. Men jeg er ikke deprimert, jeg er bare helt slått ut. Jeg virrer og stresser mer enn jeg faktisk får gjort ting. Hodet mitt er på en måte for fullt av alt jeg skulle ha gjort, men føler jeg ikke rekker. Også gjør jeg egentlig ikke så mye likevel. Jeg er anspent og har vondt her og der, samt tjue kg for mye som jeg ikke klarer å bli kvitt.

Nå er jeg så utslitt at jeg er sur og snapper til både barn og mann støtt og stadig. Til og med mamma som kom med kake til datteren min sin bursdag, kjeftet jeg på. Fordi hun hadde med kake, som jeg ikke hadde bedt om. Det går jo ikke an. Og jeg fikk så dårlig samvittighet etterpå. Men jeg klarer ikke la være.

Så jeg vet jeg er et troll å leve sammen med nå, men jeg orker ikke mer gå på tå hev hjemme. Jeg klarer aldri å slappe av, og jeg gråter for den minste ting. Drar vi på ferie er det bare krangel da også.