Vil gjerne bli en god venn, men vet ikke helt hvordan?

[Gjest Vera Venneløs]

Lang historie kort:

Er 36, mamma til 4, skilt og gift på nytt igjen. Lever et godt liv på alle mulige måter.

Ble fysisk og psykisk mishandlet i oppveksten, deriblandt baksnakket og løyet om av mine egne foreldre som spredte rykter om meg i bygden- sa jeg var schizofren, psykopat, lystløgner osv.. til sambygdinger osv.. noe som resulterte i at alle vennene mine forsvant en etter en, noen etter råd fra sine foreldre og andre fordi de ikke ville assosieres med " en slik en". Min aller beste venininde som jeg traff da jeg var 6 år gammel, forsvant aldri., og hun er bestis'en min den dag i dag, selv om vi bor på motsatt side av landet. Ingenting av det de spredte rundt var sant, og jeg flyttet hals over hodet fra dette stedet når jeg var 18. som mange andre i samme situasjon, kom jeg i den situasjon at jeg fikk barn og giftet meg tidlig; mye fordi jeg var så desperat etter trygghet og å bli elsket og verdsatt. Dette varte selvsagt ikke, og jeg skilte meg fra den situasjonen etter år i et kjærligetsløst ekteskap. Mannen jeg hadde giftet meg med var sykelig sjalu, og jeg fikk ikke lov til å ha kontakt med andre enn ham, hans venner og hans familie. Utdannelse fikk jeg heller ikke tatt, men klarte å lure meg til ett år på Næringsakademiet i begynnelsen av 1990-tallet, uten at han oppdaget det.

Jeg traff etterhvert mitt livs kjærlighet, og vi fikk to barn til. vi har det supergodt sammen. Jeg har minimal kontakt med min side av familien. Min far har jeg ikke hatt kontakt med på nesten 3,5 år. Da jeg fikk kreft for noen år siden, tok han heller ikke kontakt utover telefonsamtalen når jeg fortalte om sykdommen. Det var fryktelig vondt. Jeg har noe kontakt med min mor, men den er ganske overfladisk, og er vel mest pga. barna. Jeg har prøvd å fortelle noen i familien min hvorfor denne situasjonen er oppstått, men de vil ikke høre - den eneste som hørte på meg, var min tante på morssiden, som svarte med at de hadde alltid hatt en mistanke om at det ikke var noe godt å være meg i oppveksten, uten at de hadde forstått hvordan og hvorfor osv..

I voksen alder har jeg bygget opp et godt liv, sammen med mannen min. Jeg er kanskje i overkant opptatt, uten å gi uttrykk for det, av å "lykkes". Selvsagt i mangel av utdannelse, men også i mangel på nok selvtillit, vil jeg tro? Jeg har oppnådd mye i jobben min, og har gjort smarte investeringer. Jeg eier to hus på Oslo Vest som jeg leier ut til ambassader, og har en stor eiendom i Bærum. Økonomisk har vi det trygt og godt, og har et godt liv, uten at vi går "overbord".

Utad, er alt helt fantastisk. Ingen vet hvordan jeg egentlig har det - absolutt ingen. Bare jeg. Og jeg liker det ikke i det hele tatt. Om jeg hadde fortalt dette til noen som kjenner meg / vet hvem jeg er, hadde de mest sannsynlig falt om. Jeg har ingen venner. Jeg har store problemer med å innlede kontakt /vennskap, og føler meg helt tom når jeg tenker på det. Når jeg er ute og shopper, er det f.eks. alltid alene, og jeg får en lett klump i halsen år jeg ser venninder som sitter og prater på cafè eller shopper sammen. Jeg er ikke helt håpløs, ikke lukter jeg vondt, eller har en avskrekkende personlighet ( så vidt jeg vet ihvertfall ). Jeg Utad er det ingen som kan oppfatte det. Jeg er "utadvendst", og tar kontakt. Er ingen redd liten skapning som ikke tør å åpne munnen til andre, men med en gang jeg merker at jeg blir godt mottatt, får jeg helt kollaps, nesten pusteproblemer. Føler meg fanget i et hjørne, og vet ikke hvordan jeg skal komme meg utav dette. Jeg har i løpet av årene hatt mange kollegaer/foreldre til barnas lekekamerater, naboer osv.. som har åpentlyst vært interessert i å ha kontakt/holde kontakten osv... og den som har trukket seg stille tilbake - selv om jeg egentlig har lyst til det samme som dem -det er meg. Jeg vet ikke hvorfor - vet at jeg frykter skuffelse og negative opplevelser, men vil jo så gjerne.

Dette er en ond sirkel, som jeg ikke skjønner min arme råd ut av. Hva har andre gjort?? Hva gjør man? Vet dere hva noe av det verste er?? Jeg føler skam over dette?? "Alle" ser ut til å ha et fantastisk sosialt liv med mange gode og nære venner - hvorfor er ikke jeg blandt disse "alle" ??

Jeg har mange gode kollegaer hvor jeg jobber, men de er veldig forskjellig fra meg både i alder og livssituasjon, og jeg føler vek egentlig ikke at det ville funket spes. godt meg noen av dem på sosia basis?

Jeg trenger rett og slet litt hjelp - er det noen der ute som kan hjelpe meg med litt realistiske tips til hvordan jeg kan få vise at jeg er et godt venne-emne??

Tusen takk til dere!

[Gjest Gjest]

Lang historie kort:

Er 36, mamma til 4, skilt og gift på nytt igjen. Lever et godt liv på alle mulige måter.

Ble fysisk og psykisk mishandlet i oppveksten, deriblandt baksnakket og løyet om av mine egne foreldre som spredte rykter om meg i bygden- sa jeg var schizofren, psykopat, lystløgner osv.. til sambygdinger osv.. noe som resulterte i at alle vennene mine forsvant en etter en, noen etter råd fra sine foreldre og andre fordi de ikke ville assosieres med " en slik en". Min aller beste venininde som jeg traff da jeg var 6 år gammel, forsvant aldri., og hun er bestis'en min den dag i dag, selv om vi bor på motsatt side av landet. Ingenting av det de spredte rundt var sant, og jeg flyttet hals over hodet fra dette stedet når jeg var 18. som mange andre i samme situasjon, kom jeg i den situasjon at jeg fikk barn og giftet meg tidlig; mye fordi jeg var så desperat etter trygghet og å bli elsket og verdsatt. Dette varte selvsagt ikke, og jeg skilte meg fra den situasjonen etter år i et kjærligetsløst ekteskap. Mannen jeg hadde giftet meg med var sykelig sjalu, og jeg fikk ikke lov til å ha kontakt med andre enn ham, hans venner og hans familie. Utdannelse fikk jeg heller ikke tatt, men klarte å lure meg til ett år på Næringsakademiet i begynnelsen av 1990-tallet, uten at han oppdaget det.

Jeg traff etterhvert mitt livs kjærlighet, og vi fikk to barn til. vi har det supergodt sammen. Jeg har minimal kontakt med min side av familien. Min far har jeg ikke hatt kontakt med på nesten 3,5 år. Da jeg fikk kreft for noen år siden, tok han heller ikke kontakt utover telefonsamtalen når jeg fortalte om sykdommen. Det var fryktelig vondt. Jeg har noe kontakt med min mor, men den er ganske overfladisk, og er vel mest pga. barna. Jeg har prøvd å fortelle noen i familien min hvorfor denne situasjonen er oppstått, men de vil ikke høre - den eneste som hørte på meg, var min tante på morssiden, som svarte med at de hadde alltid hatt en mistanke om at det ikke var noe godt å være meg i oppveksten, uten at de hadde forstått hvordan og hvorfor osv..

I voksen alder har jeg bygget opp et godt liv, sammen med mannen min. Jeg er kanskje i overkant opptatt, uten å gi uttrykk for det, av å "lykkes". Selvsagt i mangel av utdannelse, men også i mangel på nok selvtillit, vil jeg tro? Jeg har oppnådd mye i jobben min, og har gjort smarte investeringer. Jeg eier to hus på Oslo Vest som jeg leier ut til ambassader, og har en stor eiendom i Bærum. Økonomisk har vi det trygt og godt, og har et godt liv, uten at vi går "overbord".

Utad, er alt helt fantastisk. Ingen vet hvordan jeg egentlig har det - absolutt ingen. Bare jeg. Og jeg liker det ikke i det hele tatt. Om jeg hadde fortalt dette til noen som kjenner meg / vet hvem jeg er, hadde de mest sannsynlig falt om. Jeg har ingen venner. Jeg har store problemer med å innlede kontakt /vennskap, og føler meg helt tom når jeg tenker på det. Når jeg er ute og shopper, er det f.eks. alltid alene, og jeg får en lett klump i halsen år jeg ser venninder som sitter og prater på cafè eller shopper sammen. Jeg er ikke helt håpløs, ikke lukter jeg vondt, eller har en avskrekkende personlighet ( så vidt jeg vet ihvertfall ). Jeg Utad er det ingen som kan oppfatte det. Jeg er "utadvendst", og tar kontakt. Er ingen redd liten skapning som ikke tør å åpne munnen til andre, men med en gang jeg merker at jeg blir godt mottatt, får jeg helt kollaps, nesten pusteproblemer. Føler meg fanget i et hjørne, og vet ikke hvordan jeg skal komme meg utav dette. Jeg har i løpet av årene hatt mange kollegaer/foreldre til barnas lekekamerater, naboer osv.. som har åpentlyst vært interessert i å ha kontakt/holde kontakten osv... og den som har trukket seg stille tilbake - selv om jeg egentlig har lyst til det samme som dem -det er meg. Jeg vet ikke hvorfor - vet at jeg frykter skuffelse og negative opplevelser, men vil jo så gjerne.

Dette er en ond sirkel, som jeg ikke skjønner min arme råd ut av. Hva har andre gjort?? Hva gjør man? Vet dere hva noe av det verste er?? Jeg føler skam over dette?? "Alle" ser ut til å ha et fantastisk sosialt liv med mange gode og nære venner - hvorfor er ikke jeg blandt disse "alle" ??

Jeg har mange gode kollegaer hvor jeg jobber, men de er veldig forskjellig fra meg både i alder og livssituasjon, og jeg føler vek egentlig ikke at det ville funket spes. godt meg noen av dem på sosia basis?

Jeg trenger rett og slet litt hjelp - er det noen der ute som kan hjelpe meg med litt realistiske tips til hvordan jeg kan få vise at jeg er et godt venne-emne??

Tusen takk til dere!

Jeg har ingen tips sånn på stående fot, uten å si at du må da være mer interessant enn de fleste å bli kjent med.

[Gjest Gjest]

Kan det ha noe med at du utad har det så fantastisk og ingen vet hvordan du egentlg har det? Altså at du ikke åpner for å ha de mindre "overfladiske" samtalene med andre?

Jeg har ei venninde som jeg har vært relativt nær lenge, men hun er ikke den jeg går til når jeg har problemer eller trenger noen å snakke med etc. Dette fordi hun er så "perfekt" og vårt forhold ofte innebærer snakk om jobbing, fester, reiser etc. Jeg har fine og interessante samtaler med henne, og setter pris på disse samtalene vi har. Hun er genuint interessert i mitt liv, men likevel er vårt preget av vår suksess. Jeg orker ikke å vise henne mine nederlag, og føler ikke jeg heller får nok forståelse av henne, hun vil bare forsøke å fokusere på det positive (i beste mening) mens jeg rett og slett trenger støtte og empati i nederlaget.

De andre som jeg har endt opp med å knytte nære vennskap til har vært mennesker jeg har vært rund lenge og som har opplevd både de gode og de dårlige opplevelsene sam men med meg. Det er mennesker som jeg rett og slett har opparbeidet en gradvis felles historie med. Det har tatt mange år, en shoppingtur her og der, en øl av og til for så at kontakten har økt gradvis over flere år. Jeg tror egentlig denne opplevelsen av fellesskap og felles erfaringer er litt undervurdert. Jeg tror dette er grunnen til at mange ender opp med å etablere nære venner med mennesker de jobber sammen med, har hobby sammen med etc, nettopp fordi tilstedeværelsen sammen på de gode men også fårlige dagene har vært definerende for den kontakten man har skapt sammen.

Sånn til sist er også gode venner dem man klarer å få til å slappe av i samvær med en. De man ikke dømmer for de dårlige valgene de har gjort, men viser at man er glad i uansett. En god venn er den som lytter og støtter selv om man har gjort noe teit (man kan fordømme handlingen men likevel støtte personen) og en god venn er den som tåler at man er sur og irritert en dag og lar den andre ha en dårlig dag uten å ta det personlig eller gjøre mer oppstyr rund det. Jeg støttet en vennine gjennom en skilsmisse, hvor hun var utro, uten å komme med en moralpreken. Hun viste godt selv at hun hadde gjort noe dumt, så min rolle som en god venn var da å hjelpe henne med det jeg kunne og forsøke å få henne til å smile av og til. Hun mottok ikke dette av så mange andre, og jeg så at hun hadde behov for akkurat det jeg gav henne. Vi var opprinnelig ikke så veldig nære men det at støttet henne i denne tiden knyttet oss mye nærere sammen.

Jeg aner ikke om dette faller inn under det du tenke på, eller om jeg i det hele tatt klarer å forklare skikkelig hva jeg mener. Men det var nå litt av mine tanker i all fall.

[Gjest Gjest]

*dytter*

Interessant å se at vi som er innom "samliv og relasjoner" ser ut til å ignorere et rop om hjelp fra en som føler seg som verdens ensomste?

* dytter igjen*

[Gjest annen gjest]

*dytter*

Interessant å se at vi som er innom "samliv og relasjoner" ser ut til å ignorere et rop om hjelp fra en som føler seg som verdens ensomste?

* dytter igjen*

Jeg ignorerer ikke, men vet rett og slett ikke hva jeg skal skrive. Jeg er selv et sosialt og empatisk menneske som dessverre vet så altfor godt hva trådstarter mener. Jeg vet hvorfor hun føler som hun gjør, og jeg vet hvordan det føles å ha de følelsene. Er nesten så jeg kunne ha skrevet innlegget selv. Men hva skal jeg svare? Jeg vet ikke. Jeg tror jeg ville likt henne veldig godt, nettopp fordi hun har vært gjennom ting som helt sikkert har skaffet henne en dypere forståelse for mellommenenskelige forhold. Ting jeg kjenner fordi jeg selv har opplevd det.

Ser ut som vi bor like ved hverandre også, men det hjelper jo ikke så lenge vi begge er anonyme gjester her.

[Gjest lillelinn]

hei. det går jo ikke ann å sende deg enpm, det er litt dumt. kanskje du kan sende meg en ?

klem linn

[Gjest Gjest]

"dytter"

[Gjest Grafica]

Hei Vera, jeg hadde blitt med deg på shopping om jeg fortsatt bodde i Oslo!

Jeg tror den beste måten for deg å bli bedre kjent, er ved å starte med å bruke kollegaene dine some "prøvekaniner". Kanskje noen der overrasker positivt, og dere connecter kjempebra tross forskjell i alder og hvor dere er i livet? Mine beste venner er alle på vidt forskjellige steder i livet, og det er jo nesten det som er mest spennende, fordi da har de andre tanker og erfaringer enn meg selv.

Og ellers vil jeg foreslå at du blir her på KG mange potensielle venner å finne her!

[CeeCee]

Hvis du er singel TS så kan KG singelforumet være noe for deg. Der har de en seksjon som heter "treff" eller noe lignende. Ikke la deg skremme av at det er et singelforum. Man kan få veninner der også. De avtaler treff på kafe o.l.

[Lissi]

Hei Vera.

Kan det være at du er så opptatt av å være perfekt at du trekker deg unna andre når de kommer for nær? At du er redd de skal oppdage at du bare er et menneske du også?

Jeg syns du bør oppsøke proffosjonell hjelp, få snakket med noen om de vonde barndomsminnene dine. Først å fremst bør du åpne deg litt for andre. Det er bare sånn andre tørr åpne deg for deg. Kanskje andre har gjennomskuet deg for lenge siden? Kanskje andre oppfatter deg som en snobb? Jeg sier ikke at du er det, men prøver finne ut hva som kan ligge til grunn her.

Jeg tror du må ta mer kontakt med de som ønsker kontakt med deg, istedet for å trekke deg unna. Du må gi litt av deg selv, og det er ikke så veldig uvanlig å ha en tøff dag. Ingen har det perfekt hele tiden.

De fleste par krangler om oppvask, bleieskift, penger, sex, kvalitetstid, oppdragelse, svigerforeldre osv osv.. Dette er livet. Det er tøft for de fleste. INGEN har det perfekt!

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar!!! Jo jeg kunne tenkt meg å bli her inne på KG - helt klart mange koselig folk her!! Noen lurte på om jeg kanskje er opptatt av å være perfekt og kanskje blir oppfattet som snobbete - det tror jeg at jeg kan avkrefte med en gang. Jeg er aldri "litt perfekt" en gang, på noen som helst måte, og i oppførselen er jeg heller ingen snobb ; jeg er bygdejente fra Vestlandets småbygdesamfunn, og har ikke engang en halv promille av akkurat det genet, er jeg redd!! Jeg er ujålete, og har ingen interesse av å late som om jeg er noe annet enn hvem jeg er. Jeg får ofte høre av andre hvor koselig, flink og grei de synes jeg er - det er vel gjerne da jeg stopper opp ( metaforisk sett ). Det er vel mer det at jeg gir av meg selv, inntil jeg merker interesse fra andre om å bli mer kjent - da får jeg problemer, og vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Hadde jeg fortalt til noen at jeg faktisk er veldig sjenert, ville de jeg snakker med oftest antagelig ledd seg ihjel. Jeg har ymtet frempå om det til et par stykker av og til, nærmest i en bi-setning, at jeg er veldig sjenert, og da ble det samme reaksjon fra disse; " Du??? sjenert??? Nei, det hadde jeg aldri trodd!! " og så har vi nærmest ledd det bort. Altså; når jeg tenker gjennom det, har jeg ingen problemer med å hverken snakke med eller til andre mennesker, men det å gå litt dypere - og faktisk gjøre noe sammen, bli ordentlig kjent, der stopper det liksom opp. Jeg flyttet til et nytt sted med familien for nesten et år siden, og i gaten hvor vi bor, er det to andre på min alder som jeg snakker en del med. Det blir mye "i forbifarten", og jeg kunne godt tenkt meg å bli nærmere kjent med dem, kanskje invitere dem hjem på ost,kjeks & vin eller finne på noe - men får ikke frem ordene når jeg snakker med dem. Drt stopper fullstendig opp. Føler meg som den idioten, for det virker som om jeg er helt tafatt i forhold til "alle andre". Så ikke tro at jeg er helt ute og står i et hjørne for meg selv og venter på at livet skal gå over : jeg prater med andre, om alt mulig, men det er steget videre som er så jævlig vanskelig.... Jeg har i de siste dagene prøvd å finne noe i nærmiljøet som kunne vært gøy å drive med ( og samtidig bli kjent med noen ), men finner nesten bare ting som er " lukket, og på Elixia og denslags hvor man står ved siden av hverandre og trener, er det liksom ikke rom for å være sosial... Ganske håpløst, for jeg prøver virkelig!!

Imorgen skal vi ut med en kamerat av mannen min og konen hans. Det blir sikkert hyggelig det, men jeg kunne ikke tenkt meg nærmere kontakt med henne, for hun er den supersnobben som snakker nedsettende som alt og alle. Jeg liker ikke det, og har prøvd å se fordi det, og bli nærmere kjent med henne de to siste årene - det funker bare ikke. Funker når mennene er med, men ikke på egenhånd. De har derimot et vennepar som er helt supre, og jeg kunne godt tenkt meg å bli nærmere kjent med dem - men hvordan ordner man det???

God helg til alle, og tusen takk for gode svar!!

Klem

VV

[CeeCee]

Du har nok vært utsatt fo bygdetrolleter du kommer fra. Trollet bosetter seg på slike steder.. Janteloven sitter dypt. Man skal alltid overgå naboen, men samtidig ikke "vise seg frem" og tro at man er bedre enn andre. Det kan være vanskelig å vite hvem man kan stole på. Selv om du ikke tror det, så har nok din oppvekst påvirket deg.

Det er trist. derfor vil jeg aldri bo på et lite sted... Bygdetrollet (sladderen) står for sterkt, desverre...

[Lissi]

Jeg syns faktisk det er mye verre i storbyen enn på bygda. Jeg har bodd mange steder men aldri mistrivdes så mye som når jeg bodde i byen. Det er vanskelig å bli kjent med folk og alle har det så utrolig travelt. Cafebesøk må avtales i ukesvis på forhånd.

Jeg beklager at jeg trodde feil om deg utfra hva du skrev. Syns du høres både åpen og interessert ut. Men er du redd for å slippe noen for nært innpå deg?

Sliter du med bivirkninger fra barndommen?

Hva gjør at du trekker deg bort?

Hvorfor ikke invitere noen av de venneparene du liker på middag/ost og kjeks en kveld? Beste måten å bli bedre kjent med noen er jo hjemme.

Du får melde deg inn her og være litt aktiv her så kommer du garantert i kontakt med folk. Er mange hyggelige og åpne mennesker her inne:)

[Gjest Gjest]

Jeg kunne godt tenkt meg å bli kjent med deg!

[Lissi]

Hvis gjester ønsker å få kontakt med hverandre er det en fordel at dere registrerer dere eller er det jo umulig for dere å ta kontakt.

[Gjest Grafica]

Hva med å legge igjen en lapp i postkassa til disse du snakker med i nabolaget, evt invitere med menn også, så virker det ikke så "påtrengende" og gjør det kanskje enklere for deg å slappe av?

Håper du registrerer deg, jeg synes hvertfall du virker som en veldig koselig dame, og å få internettvenner gjør det også kanskje enklere å få "ekte" venner?

[Chianty]

Jeg kunne godt tenkt meg å bli kjent med deg!

jeg også