Hun har ikke lyst (til noen ting)

[Gjest gutt20]

Fra kanin til munk.

Det beskriver vel min seksualaktivitet relativt greit, og også forholdet mellom meg og kjæresten min. Hun har alltid slitt med selvbildet sitt, og nå i det siste føler hun seg bare ekkel når jeg tar på henne. Hun har lyst til å ha lyst, men tør/vil ikke, fordi hun ender opp med å tenke på hvordan hun ser ut, og hvor ekkel hun er. Så om hun egentlig har lyst, men undertrykker den, eller ikke har lyst i det hele tatt, er ikke helt godt å si.

Jeg synes jo hun er alt annet enn ekkel, og forteller henne ofte hvor deilig hun er. Men jeg føler at det er uønsket. Hun bli mer trist og oppgitt, for å si det sånn. Innimellom er hun like (ikke seksuelt) kosete som før, men ofte virker det som om hun helst vil unngå all kroppskontakt. I hvert fall at jeg tar på henne - selv om det bare dreier seg om å stryke henne over ryggen. =/

Trass førstelinjen dreier ikke dette seg om sex, men jeg tenkte den kunne gi enkelte damer her inne mer lyst til å lese innlegget for å skjelle ut en egoistisk fyr etterpå.

Det er vondt å se kjæresten min ha det sånn som hun har det nå. Hun er stort sett alltid trett og uopplagt, har nesten aldri lyst til noe som helst. En liten liste over symptomer hun har laget selv.

- aldri uthvilt, uansett hvor mye jeg sover (aka. alltid trett og sliten)

- dårlig apetitt

- elendig selvbilde

- straffer meg selv/ønsker å bli straffet

- ønsker å være syk eller ha problemer

- "deppa" eller nede så godt som hele tiden

- (så godt som) ingen sexlyst

- stor frykt for å bli avvist (i sammenheng med jobbsøknader, venner, o.l)

- "angst": pusteproblemer og ukontrollerbar gråt ved visse situasjoner eller tanker. Gråten kan foregå over flere dager.

- ofte syk, selv om jeg "aldri" var syk før

- problemer med fremmede eller forandringer

Selvskading, lyst til å begå selvmord, spiseforstyrrelser, depresjoner, ekstremt lav selvtillit, m.m. I tillegg er hun et lærebokeksempel på personlighetsforstyrrelse, spesielt unnnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse.

Men ting var mye bedre før. etter at hun var ferdig på vgs, ble det verre i sommer. Og det har ikke blitt noe bedre igjen. Snarere tvert imot. Vi har flyttet sammen i en ny by, og hun har begynt på skole - noe som foreløpig går bra. Hun takler det i hvert fall. Men det er også alt. Noen som har slitt med liknende ting og kan gi meg noen tips til hvordan jeg kan hjelpe? Psykolog er dessverre utelukket, selv om det er åpenbart (også for henne selv, tror jeg - i hvert fall innerst inne) at hun trenger det. Hun nekter. Både jeg og de nærmeste vennene hennes har prøvd å fortelle henne at det er noe hun burde prøve, uten hell. Hun har tidligere også nektet for at det feiler henne noe som helst. Hun har heldigvis innsett det nå, men jeg tror hun fortsett er livredd for å få en diagnose og bli fortalt at hun er syk, noe hun nekter for at hun er, selv om hun innrømmer at hun har problemer.

Jeg vil bare at hun skal få det bedre med seg selv, og at vi skal ha det bra. Hjelp?

[Gjest Gjest]

Et øyeblikk lurte jeg på om du var kjæresten min. Men ja, jeg har hatt det veldig likt henne. Pluss at jeg er ekstremt hissig og kommer lett med sure og ekle bemerkninger.

Jeg har vært sykemeldt for depresjon i en måneds tid nå, og nettopp begynt behandling hos psykolog. Det første jeg sa til psykologen da jeg traff henne, var at jeg så på vårt møte som et nederlag fra min side. Jeg er fremdeles flau over at JEG må gå til psykolog, mens andre klarer seg fint uten. Og det er nok det hun tror også, men det vil nok gå opp for henne en dag, også.

Det du kan gjøre, er å passe på at hun ikke føler seg dum fordi hun er lei seg. Det er lov å være nedfor. Kjæresten min har en tendens til å "ta det for gitt" og kaller meg, bare på tull, ting som feks emo, men tro meg. Det er IKKE det du vil høre når du er langt nede... Det gjør det bare verre, for jeg føler meg unormal. Ekkel. Teit. Dramaqueen. Da vil jeg ikke at kjæresten min skal kommentere det. Fordi det er bare jeg som synes det!

Det hun trenger er nok en time hos fastlegen sin. I første omgang. Hun trenger ikke å gå rundt sånn resten av livet. Depresjoner kommer og går hele tiden, så hun vil bli seg selv igjen om kanskje ikke så lenge, men når hun ikke får proff hjelp, er det større sannsynlighet for at det vil komme hyppigere tilbake.

Ved å prate med fastlegen, kan han/hun hjelpe henne med søvn og medisiner. Jeg fikk medisiner som dempet smerter og hjalp på søvn, samtidig som det var anti-depressive. Jeg fikk også en lav dose Fraxel(eller noe sånn) som hindrer mareritt, og også hjelper på god søvn. Jeg anbefaler at hun skriver dagbok og går en tur hver dag. Frisk luft og mosjon hjelper på søvn. Som regel er det søvnen som er viktigste faktor ved depresjoner, så lenge det ikke skyldes dødsfall, vonde situasjoner osv. Får dere orden på søvnen, så får du forhåpentligvis orden på henne også. Men ikke mas om sexen... Det er heller ikke noe gøy å gå rundt med dårlig samvittighet fordi du ikke har lyst på sex, men kjæresten din har. Gi henne lange klemmer, hold henne inntil deg og mest av alt; ikke mist troen på henne.

Jeg ønsker deg all lykke til!

[Gjest gutt20]

Takk for svar. Godt å se at det er flere der ute som sliter med ting, men som har klart å oppsøke hjelp. Hadde hun vært villig til det, hadde det hjulpet mye, men det er dessverre helt utelukket for hennes del. Og siden jeg har fått tips om å ikke pushe på henne, er det vanskelig for meg å vite hva jeg egentlig kan gjøre. Jeg holder mye undt henne, og prøver å kose litt ikke-seksuelt, men for tiden blir hun til og med ukomfortabel av at jeg stryker henne over ryggen. I følge henne er nemlig magen hennes på ryggen og, og alt som har med magen hennes, rettere sagt vekt å gjøre, er tabu. I tillegg virker det som om hun trekker seg litt unna meg innimellom. Tidligere har jo kosing ofte ført til (gjensidig) klåing og sex, så det er jo mulig hun føler det litt som et press.

Vi koser oss og har det fint og, alt er absolutt ikke bare negativt. Men noen ganger tar jo de følelsene litt overhånd. Det går jo inn på meg at hun har det som hun har det. Innimellom glimter hun til og er positiv både til skole og til å få seg jobb, mens dagen etter kan hun plutselig gråte og si at hun aldri kommer til å klare eller takle noe som helst. Noen tips til hvordan jeg kan få henne til å innse at hun trenger hjelp, uten at hun føler at jeg motarbeider henne? Iom. at hun generelt er veldig misfornøyd med kroppen, vil hun i følge henne selv føle en diagnose som en bekreftelse på at hodet hennes også er "feil", og at det da ikke er noe bra i henne.Jeg prøver å endre oppfatningen hennes av at det å gå til psykolog er et nederlag, men det er jo ikke så lett.

Sånn for å være en smule egoistisk, er det jo ikke bare lett for meg heller, hele situasjonen. Men vi har jo snakket litt om ting, og hun skjønner at jeg har et behov for nærhet uten sex også. Det er verre å vite hva jeg skal si når hun har dårlig samvittighet fordi hun ikke har lyst. "Det går bra, vennen" begynner å bli litt slitt. Jeg kan jo ikke nekte for at jeg gjerne skulle avsluttet en hyggelig kveld med sex, selv om jeg gjør mitt beste for å ikke legge noe press på henne. (Der har jeg skjerpet meg en del - jeg er vant til å kose og stryke og "klå" en del, men skjønner jo at det ikke er velkomment nå.)

[Gjest Gjest_Sunshine_*]

Huff av meg! Jeg kjenner igjen en del fra begges situasjoner. Jeg sliter selv med mye av det samme som henne (har heldigvis blitt bedre..), + at jeg har en kjæreste som har perioder med sterk angst. Så jeg er på en måte "pårørende" også. Har hatt lange perioder der ejg ikke har orket sex, ikke villet være sosial eller jobbe. Egentlig er jeg en utadvent og livlig jente, men de dårlige periodene forandrer alt. Da er kjæresten min god å ha. Siden vi begge vet hva det dreier seg om gjør han akkurat det riktige for meg. Nå ting går i stå for meg og jeg begynner å hyperventligere og gråte uavbrutt tar han meg på fanget, holder godt rundt meg og hjelper meg til å puste dypt. Han henter tørkepapir til tårene og stryker meg på panna. Det funker fint for meg, og etter en stund roer jeg meg ned. Ette rnoen timer er ejg såpass rolig at jeg kan prate med han om hva som var problemet (stress, dårlig selvbilde osv..).

I hans situasjon er det annerledes. Han kan plutselig få angst om morgenen og ikke klare å gå på jobb. Dette har han slitt med i lang tid. Jeg kjenner meg igjen i din situasjon, for man kan ikke pushe noen som sliter med angst og depresjon. Man må bare være der som en trygg støtte. Jeg har lært meg til å være rolig, ikke mase, og heller spørre hva som gikk galt når det har gått lit over hos han.

Men over til kjæresten din.. Har hun prøvd noe anti-depressiva? Jeg var sterkt mot det selv, men for et år siden begynte jeg på cipralex, som fungerte fint for meg. Merket ingen t ydelige bivirkninger, og de siste månedene har jeg vært så fin at det snart er på tide å trappe n ed på pillene igjen. Jeg prøvde selv psykolog, gikk til to forskjellige. Men det fungerte ikke for meg. Ble bare irritert på psykologene.. Jeg ville mye heller prate med min forståelsesfulle kjæreste.. Så ja.. Vet ikke om dette var til noe særlig hjelp, men du skal hvertfall vite at du ikke er alene i din situasjon! klem klem

[Gjest Gjest]

Som jeg nevnte tidligere, en god lang klem er deilig. Får en til å føle seg trygg. Hvis dere sover sammen, så tror jeg ikke du skal prøve deg på noe sex rett før sengetid. Synes hun det er ukomfortabelt, så kan det ødelegge på nattesøvnen også.

Gå en tur med henne, ta en tur innom en butikk og kjøp noe vann å drikke.

Når hun skal skifte klær, finne et nytt antrekk, kom med oppmuntringer og vis interesse for henne, feks: "Her, kan ikke du ta denne på deg, du ser helt nydelig ut i den fargen" eller liknende. Synes du hun ser fin ut i noe helt spesifikt, så vil nok det hjelpe mer enn; "Du er fin uansett". Slik blir litt fort oppbrukt, og er lett for oss jenter å bare ignorere.

Når dere er ute, stopp et øyeblikk, klem henne og kyss henne. Spontane øyeblikk er deilige! Dette er selvfølgelig "komfort"-tips, hun må nok til lege til slutt uansett.

Men. Si; Skal jeg bestille en time hos fastlegen din for deg? Kanskje du har jern og vitaminmangel? Mangel på B12 kan faktisk føre til depresjoner, og tretthet - alle symptomer du har skrevet, og mangler hun det vil hun få resept på medisiner for dette. Begynn med å nevne jernmangel/vitaminmangel. Det er ingen "trussel", det er bare en løsning på henne tretthetsproblemer, og hun har ikke vondt av at du forteller henne noe sånn. Da begynner det å bli FOR alvorlig, i så tilfelle, og du må snakke med foreldrene hennes og få dem til å prate med henne.

Jeg håper det løser seg!

[Gjest løvine]

Hei,

Føler med deg, vet hvordan det føles å elske noen og ikke kunne være til stor hjelp (tror vi).Jeg og har en kjæreste som er sterk deprimert akkurat nå.

Hva fungerer for ham/oss? Bare være hos ham, gjøre små tjenester, lage middag, vaske opp, ta ut vasken, brette klær, lage frokost til ham (ikke alt på en gang, så jeg ikke får kritikk her om å være selvutslettende:). Han gjør det meste selv, men når jeg er hos ham, tar jeg noe av det og vet at han setter pris på det selv om han ikke sier noe. Jeg prøver å få ham i seng til rett tid og ut av seng til rett tid, siden han også sliter veldig mye med søvn. Maser ikke, men legger meg og så ber ham komme å legge seg fordi jeg ikke får sove uten ham, er kald e.l. Hvis han ikke vil/kan, så vil han ikke. Mas er uaktuelt. Når vi ligger, så glemmer jeg alt som heter sex og klåing, men ber ham bare holde rundt meg, eller jeg holder rundt ham hvis han orker/vil det. Nærhet hjelper mye, men hold deg fra henne hvis hun ikke vil og for all del ikke bli fornærmet for det! Det gjør bare vondt verre.

Jeg prøver å holde humøret oppe, være blid og glad, selv om jeg har det også veldig tøft og vondt når jeg ser hvordan han sliter. Hvis jeg ikke klarer det, har en dårlig dag selv, så blir jeg heller hjemme eller gjør noe med mine venner for å få påfyll selv. Jeg prøver og får ham også ofte ut på tur. Vi bare kjører eller går til et fint området, hvor det er lett å gå (ikke store anstrengelser), ser på fine hus, fine biler, et rolig sted med ikke mange mennesker og mye bråk. Generelt er anstrengelser, bråk, støy, mas, alt for mange spørsmål, diskusjoner, kritikk, krangler, problemer, og lignende, noe deprimerte mennesker ikke tåler. Prøv å unngå alt dette, og det er sikkert mer som er spesielt for akkurat din kjæreste.

Prøv også å søke på nettet på depresjon og du får opp mange artikler/sider hvor det står gode råd og info om sykdommen. Jeg syns du er veldig modig og kjærlig når du prøver å støtte og hjelpe din kjæreste. Du må passe VELDIG bra på deg selv også, og gjøre ting som gjør deg glad UTEN henne, slik at du får hente deg inn. Deprimerte mennesker suger ut kraft av folk rundt seg (det er ikke deres feil, det er sykdommen som gjør dem sånne!), og man må være sterk for å takle det. Hvis du ikke takler dette, bedre for både deg og henne at du ikke er der. Veldig fin egenskap å være lojal og omsorgsfull, men det er bedre at bare en av dere er deprimert enn begge to…

Lykke til! Jeg vet hva du gjennomgår.

[Gjest Lau]

Aw... helt slitsomt. Hva er det hun ikke sliter med? Les lista høyt! Det tar aldri slutt...

[liv]

Skolen har ofte en sosiallærer/helsesøsterlignende ansatt hun kan snakke med. Kanskje det er mindre skummelt? Eller så kan du snakke med personen så du kan få råd om hvordan du kan gå frem.

Det er viktig å komme raskt i behandling for å komme over depresjonen, jo lenger en venter jo vanskeligere blir det.

[Gjest Tidligere deprimert, nå utslitt]

Jeg må bare si fra at jeg beundrer deg TS, og også dere andre som har partnere med depresjon og/eller angst. Så snille dere er mot kjæresten deres er rørende.

Jeg var deprimert for noen år siden. Min samboer flyttet da fra meg. Jeg fikk medisiner og en diagnose og måtte omtrent be på mine knær for at han skulle forstå det var sykdommen som gjorde meg sånn, at det ikke var meg. Jeg skrev ut informasjon og ga ham, men etter hvordan han behandlet meg senere, tror jeg ikke han leste det.

Men han kom nå tilbake, men det var aldri en klem å få, aldri et kjærtegn. Kun sex. Og var jeg lei meg og gråt, ble han sint eller han dro. Og tonen var at jeg behandlet ham så dårlig og var så negativ.

Jeg kom til slutt ut av depresjonen ved egen hjelp etter et par års tid, men forholdet vårt er det samme.

Ja, jeg vet det suger energi og ha en partner med depresjon. Men når jeg ser hvordan dere støtter, og TS spør her om råd, da ser jeg hvordan ting burde ha vært. Det er sånn et forhold skal være. Man skal ikke gå på tå hev, og sette på seg en maske sammen med samboeren sin, sånn som jeg måtte gjøre - for å vise ham at jeg var bedre, noe jeg ikke var. For jeg var redd han skulle dra fra meg igjen, om jeg var for ille.

All ære til dere!

[Gjest Gjest_Frida_*]

Kjære TS, dere har jammen fått mye å slite med! Det er selvsagt prisverdig at du er så opptatt av å ta vare på kjæresten din, men husk å ta vare på deg selv også. Jeg håper dere med tid og stunder får ting på plass igjen, at hun får det bedre og at dere kan bli skikkelig kjærester igjen.

Du spør hvordan du kan hjelpe, det er ikke så lett for oss å vite siden vi ikke kjenner verken deg eller kjæresten, men du har fått gode tips fra de over og jeg vil også prøve å bidra litt. Jeg har vært i omtrent samme situasjon som din kjæreste, over mange år. Deprimert, tiltaksløs, trist, etterhvert spiseforstyrrelser (det gikk over da jeg ble gravid og måtte skjerpe meg, men skled dessverre over i selvskading, som jeg fortsatte med til jeg måtte skjerpe meg der også), til tider selvmordstanker. Så jeg vet hva jeg snakker om, men samtidig er jo alle forskjellige. Men kanskje du får noe ut av det likevel. Mine tips er

1) At du er stabil. Det var kjæresten min, og det var det aller viktigste for meg. At jeg kunne vingle og trekke meg tilbake og være usikker på forholdet og meg selv, og han ikke lot seg trekke opp, eller trakk seg unna. Uansett hva jeg sa eller gjorde svarte han at "Jeg er glad i deg, og sånn er det."

2) At du er positiv. Ikke la hennes negativitet smitte over på deg, og ikke slutt å være glad og engasjert på egne vegne. Vis henne at i hvert fall du kan glede deg over ting, være optimistisk, glede deg til ny jobb, være i fyr og flamme over en ferietur du har bestilt, glede deg masse til en konsert. Sånne ting. En liten hemmelighet: det er dødskjedelig å være deprimert. I alle fall over lang tid. Jeg fikk ikke noe behandling, prøvde psykolog en stund men det hjalp ikke særlig mye. Det som hjalp meg mest var tiden, etterhvert ble jeg så LEI av å være deprimert og negativ at jeg holdt på å spy av meg selv. Og jeg ble misunnelig på kjæresten, for jeg så at han hadde et mye bedre liv, og til slutt tenkte jeg: det vil jeg også ha! Jeg vil også være sånn som ham! - og det ble den viktigste drivkraften for meg...

3) Du er kjæreste, ikke støttekontakt. Du må for all del være der for henne, men ikke la dette dominere forholdet fullstendig. Det skal ikke bare være henne, henne, henne, det må være plass til deg også. Noe annet er ikke sunt, verken for henne, deg eller forholdet.

4) Hvis vekten faller faretruende eller hun blir , så MÅ behandling inn i bildet. Du kan ikke ta ansvar for en person som er livstruende syk. I verste fall får du heller kontakte foreldrene hennes, for dette kan ikke være ditt ansvar.

5) Fokuser på det bra hun gjør. Du sier at hun takler skolen, det er jo supert! Pass på å trekke fram sånne ting, det som er bra, når dere prater sammen, og prøv å gjøre det naturlig, ikke som i terapisnakk.

6) Ta vare på deg selv. Ha tid til deg selv og dine venner og interesser.

7) Push henne gjerne litt når hun ikke vil snakke, men signaliserer at noe er galt allikevel. Det kan hende hun egentlig vil, men ikke tør... men alt med måte, hvis hun absolutt ikke vil snakke med deg, så vil hun ikke.

Vet ikke om dette var til noe hjelp, jeg... Men det var i alle fall mine forsøk på råd. Så håper jeg det løser seg for dere. For å være ærlig, så har dere en lang vei å gå hvis hun er så dårlig som det du beskriver. Noe av det som reddet kjæresten min og meg fra å gå i oppløsning var nok at han var ganske lite involvert i hvordan jeg hadde det, hvis ikke er jeg redd det hadde blitt for slitsomt for ham. For det tærer på, å være sammen med et deprimert menneske suger energi. Men jeg ønsker dere det aller, aller beste. Og som sagt, selv for de mest håpløse av oss finnes det håp. Jeg tilbragte mesteparten av 20-årene mine nede i et mørkt hull, og ti år er lenge! Og allikevel har jeg det ganske fint i dag. Noen hurrajente blir jeg aldri, men livet er OK, forholdet overlevde, og jeg er mamma til to skjønne jenter. Det FINNES håp!

Klem fra meg.

[Beast]

For å være brutalt ærlig? Gi henne ultimatumet om at enten så går hun med på å få hjelp fra professionelle ellers så er det slutt. Det eneste du oppnår ved å fortsette på den måten du har gjort er å gi henne signalene om at du aksepterer at hun lar seg selv forfalle og synke dypere ned i det mørke hullet, at du aksepterer at hun ikke gjør noe med problemet. Du kan ikke hjelpe henne dersom du lar henne bryte deg fullstendig ned psykisk, og det kommer hun til å gjøre, tro meg, jeg har sett det skje altfor mange ganger, og har til og med vært i din situasjon selv.

Det eneste jeg kan love deg, er at uansett hva du gjør, så kommer du til å måtte gå igjennom et lite helvete. Det kommer til å bli verre før det blir bedre.

En liten ting til, typen min var i et forhold i seks år som var akkurat slik du beskriver din situasjon nå, og han bad meg stille deg to spørsmål:

1. Hvilke tre ting beskriver et funksjonelt og godt forhold?

2. Hva er forskjellen mellom en elsker/kjæreste og en nær venn?

Endret 25. august 2008 av Beast

[Gjest Gjest]

For å være brutalt ærlig? Gi henne ultimatumet om at enten så går hun med på å få hjelp fra professionelle ellers så er det slutt. Det eneste du oppnår ved å fortsette på den måten du har gjort er å gi henne signalene om at du aksepterer at hun lar seg selv forfalle og synke dypere ned i det mørke hullet, at du aksepterer at hun ikke gjør noe med problemet. Du kan ikke hjelpe henne dersom du lar henne bryte deg fullstendig ned psykisk, og det kommer hun til å gjøre, tro meg, jeg har sett det skje altfor mange ganger, og har til og med vært i din situasjon selv.

Jeg er faktisk enig her. Kanskje ikke akkurat kom med en trussel om at du skal dumpe henne, men si feks at hun bare vil fortsette å forgifte forholdet deres dersom hun ikke skaffer hjelp snart, og at du ikke vil tillate dette, og derfor bestiller en legetime til henne. Protesterer hun, så sier du at du ikke kan fortsette på denne måten, og at hun får bestemme seg om hun enten vil bli frisk, eller bare la alt rundt henne forfalle.

[Gjest Gjest]

Du har fått mange gode råd her, og jeg synes du virker som en veldig forståelsesfull og snill kjæreste. Jeg tror også det er viktig at du stiller krav til henne - at hun oppsøker psykolog (du kan bli med henne til legen om det hjelper), at hun ikke bare får trekke seg helt inn i sine egne mørke tanker etc, i tillegg til at du selvsagt støtter henne. Jeg skjønner godt at det kan være vanskelig å ha en deprimert kjæreste, særlig en som ikke innser problemet sitt, og det er ikke alle som takler det uten å bli trukket ned selv, men om du gjør det er jammen kjæresten din heldig, og det er en erfaring du antagelig vokser mye på. Men igjen - det er viktig at hun innser sitt eget problem, og prøver å gjøre noe med det. Det er viktig både for at hun skal få det bedre, og for at du ikke skal sitte igjen "bare" med eskalerende problemer og urimelig kyldfølelse for at hun ikke fungerer.

[tingeling]

Jeg er enig med de som sier at du bør stille noen krav. Har selv vært igjennom en depresjon og selv om jeg frivillig oppsøkte hjelp så trengte jeg også et spark bak i ny og ne.

Jeg har seks års høyere utdannelse, men mener jeg lærte minst like mye det året jeg gikk til psykolog. En kjempe investering.

Fortell henne at du elsker henne og at derfor kan du ikke sitte og se på at hun har det så vondt. At du vil hjelpe henne, men at det forutsetter at hun også vil hjelpe seg selv.

[Jade]

Jeg har ikke noe erfaring med depresjoner selv, men tillater meg å svare:

Jeg tror jeg hadde kontaktet en psykolog selv. I første omgang som pårørende. Hvordan skal du takle dette? Hvordan skal du få henne til å forstå at det å ha en depresjon er helt vanlig? Og at det å gå til en psykolog kan hjelpe henne å bli bedre (kanskje helt bra?). Hvem som helst kan få en depresjon (sikkert mange hun kjenner), og det går an å bli kvitt depresjonen igjen. Det er ikke slik at hvis man går til psykolog, så "er man psykisk syk", case closed, stempel i panna, lykkepille resten av livet.

Angående kompleksene for kroppen; respekter "sperrene" hennes (selv om du synes at sperrene er tull). Stryk henne på kinnet, armene. Hva er hun mest fornøyd med på kroppen? Pass på å gi masse skryt for det! Du synes jo at hun er flott! Vil hun ha sex i mørket, ja, så la lyset være av. Gi henne en sjangs til å slå seg løs, uten at hun trenger å være redd for at du skal miste lysten av kroppsdelene hun selv er misfornøyd med. Selv om du synes at hun er kjempedeilig! Det skal nok mye til for å overbevise henne at du ikke bare sier det for å være snill.

Ellers er hun KJEMPEheldig som har en slik støttende kjæreste!

Endret 25. august 2008 av Jade

[Gjest gutt20]

Takk for mye råd og støtte.

Det varmer godt når man føler man trenger litt råd og veiledning. Gode tips fra folk som kjenner liknende situasjoner hjelper. Litt usikker på om jeg vil legge noe særlig press på henne for å gå til psykoog. Det har vært forsøkt før, uten hell. Hun følte ikke at jeg var veldig støttende da, for å si det sånn, og det skjønner jeg jo. Det ble på en måte meg mot henne.

Hun er jo ikke dum, før eller senere må hun innse at hun trenger... noe. Om det er antidepressiva, psykolog, eller noe annet vet ikke jeg, men jeg håper hun finner det ut. Samtidig så er jeg jo redd for at beast har et poeng når han sier

Det eneste du oppnår ved å fortsette på den måten du har gjort er å gi henne signalene om at du aksepterer at hun lar seg selv forfalle og synke dypere ned i det mørke hullet, at du aksepterer at hun ikke gjør noe med problemet.

[Gjest Gjest_løvinne_*]

Takk for mye råd og støtte.

Det varmer godt når man føler man trenger litt råd og veiledning. Gode tips fra folk som kjenner liknende situasjoner hjelper. Litt usikker på om jeg vil legge noe særlig press på henne for å gå til psykoog. Det har vært forsøkt før, uten hell. Hun følte ikke at jeg var veldig støttende da, for å si det sånn, og det skjønner jeg jo. Det ble på en måte meg mot henne.

Hun er jo ikke dum, før eller senere må hun innse at hun trenger... noe. Om det er antidepressiva, psykolog, eller noe annet vet ikke jeg, men jeg håper hun finner det ut. Samtidig så er jeg jo redd for at beast har et poeng når han sier

[Gjest Gjest_løvinne_*]

Det der er ikke så lett tema, det med å presse dem til medisinering... Jeg brukte 6 mnd på å overbevise min kjæreste til å gå til lege, og da vel å merke for diverse fysiske plager, infeksjoner, hodepinne, mageproblemer. Han tok alle prøver, alt var VELDIG bra fysisk og legen (som var flink og skjønte problemet) ga ham noen tabletter for søvn og depresjon samtidig. Jeg var overlykkelig, dette kommer sikkert til å hjelpe, tenkte jeg. Han tok dem i 1 uke, sa han følte seg sløv og "flat" og sluttet med dem.

Men jeg skjønner også det... Det er hans kropp, hans følelser, han kan heller ikke gå på akkord med seg selv og dope seg ned for å behage andre...

Men nå går han i hvert fall til legen, skjønner at han har et problem og må gjøre noe med det...

Fikk vite i går om noe som heter psykomotorisk fysioterapi, skal vist hjelpe for å få folk til å slappe av, puste riktig, etc... Anbefales ved depresjoner. Kanskje du kan bestille en sånn time til kjæresten din, fremstille det som en gave/overraskelse til henne, det høres ikke ut som noe som bare er for mennesker som er "syke i hodet".

[Gjest Gjest]

Siden ingen andre her 8så vidt jeg ser) har nevnt p-piller ol gjør jeg det.

Den listen du skriver her er som å høre meg på p-piller... Det ble aldri nevnt som en mulig årsak av lege el, der var hovedfokuset på antideppressiva og psykolog. Tok aldri førstnevnte, og psykolog fant jeg aldri en som kjemien passet med.

Jeg skal ikke si at jeg ble bra over natten av å slutte på de, men jeg fikk i det minste en real sjanse til å kjempe. Er mer eller mindre "frisk" i dag, og kommer aldri til å røre noe liknende igjen.

[Gjest Gjest_champ5_*]

Finn en hobby sammen der du har spillerom for å bygge opp selvtillitten hennes. Eksempelvis klatring eller lignende der dere jobber sammen om noe. Og gi henne konstruktiv skryt.

Hopp i fallskjerm. Dra på fjelltur.. et eller annet

Det hjelper ikke lengre å fortelle henne hvor deilig hun er, da får du prøve en annen vinkling av problemet.

Lykke til.