Kjæreste = vennegjengen skrumper

[Tintin]

Hei alle sammen!!

Jeg skal prøve å gjøre en lang historie kort.

Er en jente på 21 som snart har hatt kjæreste i 1 1/2 år, og er kjempe lykkelig, og føler meg veldig heldig.

I begynnelsen var vi begge med på alt som var av fester. Og min venninnegjeng og hans kamerater ble en stor gjeng. Det var en ålreit tid, men det ble også forventet at vi var med på alt som var, og at vi ikke viste spesielt tegn til at vi var kjærester (helst ingen kyss osv.). Etter en tid ble vi lei av å aldri kunne være alene, men derimot kun feste hele tiden. Så vi kuttet ut noen av festene, selv om vi fremdeles var med på det meste.

Jeg har glemt å nevne at kjæresten min var i forsvaret langt oppi nord første halvåret, og at han var hjemme sånn ca. to-tre dager hver fjerde uke. Derfor ble det også litt forandringer da han kom hjem for godt rundt juletider. Jeg fikk mer tid til å være med han, og jeg tror ikke dette ble så populært blant noen av venninnene mine.

Men jeg har alltid vært veldig klar på at det er viktig å få noe tid fra hverandre, for å være med venner og.

Men for min del når jeg ser tilbake på alt som har skjedd siste halvåret, så måtte jeg vel ha valgt mellom venninnene mine og kjæresten min, for at de misfornøyde venninne skulle ha blitt fornøyde. Noen av de har rett og slett ikke godtatt at jeg har kjæreste.

Og etter at jeg var syk i perioden fra februar og april, og lå mest hjemme og hvilte meg, så var plutselig flere av venninnene mine borte, da jeg var frisk igjen. Ikke hadde noen av de besøkt meg mens jeg var syk heller.

I ettertid når vi har møttes på fester har jeg fått "klagemailer" i etterkant om fisle ting som at jeg sittet på fanget til kjæresten min, og ikke sammen med de. Men lurer på hvorfor jeg er den eneste som skal ta initiativ?!

Kort oppsummert. Det har skjedd sinnsykt mye siden jeg har fått kjæreste. Jeg sitter igjen og er rimelig fortumlet og skjønner ikke helt. Jeg har mistet halvparten av venninnene mine (til gjengjeld har jeg blitt god venn med kjærestens kompiser, men vil ha flere egne venninner). Jeg forstår ikke helt hva jeg har gjort galt. Alle går jo før eller siden inn et mer seriøst forhold, og er ikke nødvendigvis lysten på å være med ut hveeeer eneste helg lenger. Er det galt?

Dessuten, så sitter jeg igjen og føler meg litt ensom innimellom. Jeg visste ikke at venninner kunne forsvinne så fort, hvertfall ikke de man har hatt i flere år.

Oppi det hele så begynte jeg jo på universitetet i oslo sist høst, men jobbet fremdeles heltid da jeg startet, og fikk ikke vært med på noe særlig med fadderopplegg. Derfor har jeg heller ikke blitt kjent med så mange på mitt studie.

Lurte på om noen her har vært eller er i lignende situasjon? Noen som har noen gode råd? Eller egentlig bare noen som har vært i samme situasjon, føler seg litt ensom og vil komme i kontakt med noen??

[Gjest Gjest_lise_*]

Hei alle sammen!!

Jeg skal prøve å gjøre en lang historie kort.

Er en jente på 21 som snart har hatt kjæreste i 1 1/2 år, og er kjempe lykkelig, og føler meg veldig heldig.

I begynnelsen var vi begge med på alt som var av fester. Og min venninnegjeng og hans kamerater ble en stor gjeng. Det var en ålreit tid, men det ble også forventet at vi var med på alt som var, og at vi ikke viste spesielt tegn til at vi var kjærester (helst ingen kyss osv.). Etter en tid ble vi lei av å aldri kunne være alene, men derimot kun feste hele tiden. Så vi kuttet ut noen av festene, selv om vi fremdeles var med på det meste.

Jeg har glemt å nevne at kjæresten min var i forsvaret langt oppi nord første halvåret, og at han var hjemme sånn ca. to-tre dager hver fjerde uke. Derfor ble det også litt forandringer da han kom hjem for godt rundt juletider. Jeg fikk mer tid til å være med han, og jeg tror ikke dette ble så populært blant noen av venninnene mine.

Men jeg har alltid vært veldig klar på at det er viktig å få noe tid fra hverandre, for å være med venner og.

Men for min del når jeg ser tilbake på alt som har skjedd siste halvåret, så måtte jeg vel ha valgt mellom venninnene mine og kjæresten min, for at de misfornøyde venninne skulle ha blitt fornøyde. Noen av de har rett og slett ikke godtatt at jeg har kjæreste.

Og etter at jeg var syk i perioden fra februar og april, og lå mest hjemme og hvilte meg, så var plutselig flere av venninnene mine borte, da jeg var frisk igjen. Ikke hadde noen av de besøkt meg mens jeg var syk heller.

I ettertid når vi har møttes på fester har jeg fått "klagemailer" i etterkant om fisle ting som at jeg sittet på fanget til kjæresten min, og ikke sammen med de. Men lurer på hvorfor jeg er den eneste som skal ta initiativ?!

Kort oppsummert. Det har skjedd sinnsykt mye siden jeg har fått kjæreste. Jeg sitter igjen og er rimelig fortumlet og skjønner ikke helt. Jeg har mistet halvparten av venninnene mine (til gjengjeld har jeg blitt god venn med kjærestens kompiser, men vil ha flere egne venninner). Jeg forstår ikke helt hva jeg har gjort galt. Alle går jo før eller siden inn et mer seriøst forhold, og er ikke nødvendigvis lysten på å være med ut hveeeer eneste helg lenger. Er det galt?

Dessuten, så sitter jeg igjen og føler meg litt ensom innimellom. Jeg visste ikke at venninner kunne forsvinne så fort, hvertfall ikke de man har hatt i flere år.

Oppi det hele så begynte jeg jo på universitetet i oslo sist høst, men jobbet fremdeles heltid da jeg startet, og fikk ikke vært med på noe særlig med fadderopplegg. Derfor har jeg heller ikke blitt kjent med så mange på mitt studie.

Lurte på om noen her har vært eller er i lignende situasjon? Noen som har noen gode råd? Eller egentlig bare noen som har vært i samme situasjon, føler seg litt ensom og vil komme i kontakt med noen??

Hei du.

Det samme skjedde med meg... Jeg mistet min aller beste venninne da jeg fikk meg kjæreste. Mistet også andre veninner, men de var av mindre betydning enn henne... Jeg var den første av oss som gikk inn i ett seriøst forhold, og hun taklet det absolutt ikke.. trakk seg unna meg og sa jeg var kjip som ikke kunne være med ut og drikke hver helg... Dessuten var hun veldig sjalu på kjæresten min som fikk oppmerksomhet fra meg..

Vet hvordan du føler, men det beste er å gå videre og tenke at de vennene vil forstå det når de en gang får seg kjæreste og står ovenfor de samme dilemmaene. Da kan det hende du hører fra de igjen..

håper alt ordner seg. kos deg med kjæresten:)

[Jade]

.

Endret 24. august 2008 av Jade

[Gjest StockDama]

Virker som om de virkelige vennene har skilt seg ut fra de "falske".

[Gjest Gjest_Tintin_*]

Hei du.

Det samme skjedde med meg... Jeg mistet min aller beste venninne da jeg fikk meg kjæreste. Mistet også andre veninner, men de var av mindre betydning enn henne... Jeg var den første av oss som gikk inn i ett seriøst forhold, og hun taklet det absolutt ikke.. trakk seg unna meg og sa jeg var kjip som ikke kunne være med ut og drikke hver helg... Dessuten var hun veldig sjalu på kjæresten min som fikk oppmerksomhet fra meg..

Vet hvordan du føler, men det beste er å gå videre og tenke at de vennene vil forstå det når de en gang får seg kjæreste og står ovenfor de samme dilemmaene. Da kan det hende du hører fra de igjen..

håper alt ordner seg. kos deg med kjæresten:)

Takk for fint svar!!!

Godt å høre at det ikke bare er jeg som har opplevd dette her. Selv om jeg selvfølgelig unner deg bedre enn det der, det er jo ikke noe kult.

Har du fortsatt noe kontakt med hun som var bestevenninnen din, eller har du begynt helt fra scratch med nye venninner?

Hvor lenge har du vært sammen med kjæresten din?

Og til Stockdama, jeg har definitivt funnet ut hvem som er der, og ikke. Ennå litt kjipt, men det går seg vel til etterhvert

Takk for fine svar! Gjerne kom med mer :D

[Gjest Gjest_champ5_*]

Sannheten er jenter at ekte venninner og venner står der for dere uansett om dere har kjæreste eller ikke. OG det ligger i kortene når man er sammen trenger man sin egen tid sammen.

Jeg har opplevd akkuratt det samme. Noen ble igjen mens andre duftet bort. Det komiske er at dem kom tilbake i perioden jeg var singel mellom eksen og min nåværende.

Ta heller vare på de som er der NÅ, og tåler at du bruker tiden din på kjæresten din.

hilsen voksen mann

[Gjest Gjest]

Hei alle sammen!!

Jeg skal prøve å gjøre en lang historie kort.

Er en jente på 21 som snart har hatt kjæreste i 1 1/2 år, og er kjempe lykkelig, og føler meg veldig heldig.

I begynnelsen var vi begge med på alt som var av fester. Og min venninnegjeng og hans kamerater ble en stor gjeng. Det var en ålreit tid, men det ble også forventet at vi var med på alt som var, og at vi ikke viste spesielt tegn til at vi var kjærester (helst ingen kyss osv.). Etter en tid ble vi lei av å aldri kunne være alene, men derimot kun feste hele tiden. Så vi kuttet ut noen av festene, selv om vi fremdeles var med på det meste.

Jeg har glemt å nevne at kjæresten min var i forsvaret langt oppi nord første halvåret, og at han var hjemme sånn ca. to-tre dager hver fjerde uke. Derfor ble det også litt forandringer da han kom hjem for godt rundt juletider. Jeg fikk mer tid til å være med han, og jeg tror ikke dette ble så populært blant noen av venninnene mine.

Men jeg har alltid vært veldig klar på at det er viktig å få noe tid fra hverandre, for å være med venner og.

Men for min del når jeg ser tilbake på alt som har skjedd siste halvåret, så måtte jeg vel ha valgt mellom venninnene mine og kjæresten min, for at de misfornøyde venninne skulle ha blitt fornøyde. Noen av de har rett og slett ikke godtatt at jeg har kjæreste.

Og etter at jeg var syk i perioden fra februar og april, og lå mest hjemme og hvilte meg, så var plutselig flere av venninnene mine borte, da jeg var frisk igjen. Ikke hadde noen av de besøkt meg mens jeg var syk heller.

I ettertid når vi har møttes på fester har jeg fått "klagemailer" i etterkant om fisle ting som at jeg sittet på fanget til kjæresten min, og ikke sammen med de. Men lurer på hvorfor jeg er den eneste som skal ta initiativ?!

Kort oppsummert. Det har skjedd sinnsykt mye siden jeg har fått kjæreste. Jeg sitter igjen og er rimelig fortumlet og skjønner ikke helt. Jeg har mistet halvparten av venninnene mine (til gjengjeld har jeg blitt god venn med kjærestens kompiser, men vil ha flere egne venninner). Jeg forstår ikke helt hva jeg har gjort galt. Alle går jo før eller siden inn et mer seriøst forhold, og er ikke nødvendigvis lysten på å være med ut hveeeer eneste helg lenger. Er det galt?

Dessuten, så sitter jeg igjen og føler meg litt ensom innimellom. Jeg visste ikke at venninner kunne forsvinne så fort, hvertfall ikke de man har hatt i flere år.

Oppi det hele så begynte jeg jo på universitetet i oslo sist høst, men jobbet fremdeles heltid da jeg startet, og fikk ikke vært med på noe særlig med fadderopplegg. Derfor har jeg heller ikke blitt kjent med så mange på mitt studie.

Lurte på om noen her har vært eller er i lignende situasjon? Noen som har noen gode råd? Eller egentlig bare noen som har vært i samme situasjon, føler seg litt ensom og vil komme i kontakt med noen??

Kan jo hende at venninnene dine føler at du har trukket deg unna dem, og at du nedprioriterer vennskapet til fordel for kjæresten din, og at de synes dette er trist og sårt? Jeg har ei venninne som har en tendens til å droppe all kontakt med andre venner (meg inkludert) når hun har kjæreste. Da er det plutselig bare HAN som gjelder, og hun glemmer/driter fullstendig i oss andre. Det er ganske sårende og leit. Vennskap må pleies kontinuerlig. Du kan jo be de gamle venninnene dine med på kafé og få snakket ut om situasjonen?

[Tintin]

til Gjest_champ5_* du har nok veldig rett, man finner fort ut av hvem som er der i begge perioder. Og det er viktig, for alle vil havne der før eller siden, og da er det kjipt at alle plutselig forsvinner.

[Tintin]

Kan jo hende at venninnene dine føler at du har trukket deg unna dem, og at du nedprioriterer vennskapet til fordel for kjæresten din, og at de synes dette er trist og sårt? Jeg har ei venninne som har en tendens til å droppe all kontakt med andre venner (meg inkludert) når hun har kjæreste. Da er det plutselig bare HAN som gjelder, og hun glemmer/driter fullstendig i oss andre. Det er ganske sårende og leit. Vennskap må pleies kontinuerlig. Du kan jo be de gamle venninnene dine med på kafé og få snakket ut om situasjonen?

Jeg har ikke trukket meg unna, har stort sett vært med på alt, og også invitert til mye selv. Den eneste perioden jeg trakk meg unna var mens jeg var syk.

kafé var en smart idé, men har allerede prøvd det flere ganger, og det funker bare ikke.

Selvfølgelig, ser jo at det finnes to sider av denne saken.

Men det er kjipt at ting har blitt som de har blitt likevel

[Fortunatus]

hvis du er den første i vennegjengen som har fått deg kjæreste, så er det så lett for de andre å begynne å hakke ned på ting. Det merket jeg at oss i min vennegjeng gjorde da en av oss kom i et seriøst forhold.

Da begynte vi å klage på oss i mellom at han hadde jo aldri tid til å være med venninnene sine, og skulle bare kjøpe ting til kjæresten å være sammen med ham. Men nå i ettertid har ei annen bestevenninne fått seg seriøs kjæreste og da skjønner jeg hvor feil vi tok! Han pleide å være med på fester med oss og var med oss og handlet og diverse. Hu venninna mi når hu fikk seg kjæreste bodde så og si med kjæresten sin fra dag en. De kunne ikke gå en middag uten hverandre, og i dag 9 måneder etterpå så ser jeg henne nesten ikke, mens jeg ser ham som fikk seg kjæreste først nesten hver dag og vi har mange planer for høsten.

Jeg synes det er meget trist for deg når du virkelig prøver å holde venninnene dine ved like, men jeg tror muligens de kanskje bare er misunnelig/sjalu på deg. De blir nok å skjønne, eller burde skjønne at når man får seg kjæreste så blir man faktisk opptatt noen kvelder i uken!

Da jeg fikk meg kjæreste var jeg også nøye på at jeg ikke skulle kysse og kose og kline foran vennegjengen min. Men jeg vil jo så gjerne vise han og de andre rundt meg hvor glad jeg er i typen min! Så nå sitter jeg på fanget hans, og jeg kliner med han på dansegulvet uansett hva folk sier.

[Gjest Gjest_champ5_*]

Lykke til da TinTin. Du får fokusere på alt det positive.. så får de kjipe venninnene dine komme i tredje-fjerde rekke.