Hvordan fortelle familie (mor, tanter, bestemor)

[Gjest Gjest]

Jeg er ei jente på 27 som sliter litt når jeg er sammen med familien min på morsiden (foreldrene mine er skilt). Jeg treffer dem bare i familiesammenkomster som enkelte bursdager og til jul. Og jeg føler at jeg svikter meg selv hver gang jeg reiser til disse sammenkomstene. Jeg blir alltid hakket på, noen ganger bare litt, andre ganger ganske mye. Og det er et mønster som strekker seg tilbake til ni-tiårsalderen etter som jeg kan huske. Det dreier seg om alt fra vekt, pengebruk, mat, utseende, klær, hår, hvorvidt jeg er/ser blid eller sur ut (ja, for av og til er jeg rett og slett for blid, og det er jo ingen vits...), jobbvalg, det at jeg er singel, kjæreste (de gangene jeg har hatt det).... stort sett alt de kan finne å hakke på. Ofte når jeg kjører hjem etter slike sammenkomster triller tårene fritt i bilen, og må av og til også stoppe fordi jeg ikke ser veien for bare tårer, noen ganger har jeg vært totalt nervevrak dagen etter at jeg har kommet hjem.

Et voksent menneske bør jo tåle litt hakking, men det er så lite hyggelig å reise lang vei bare for å høre alt som er feil med meg, og dessuten minner det så altfor mye om den gang jeg var liten og skulle ta i mot denne konstante kritikken fra voksne mennesker som burde støttet meg.

Kusinen min som jeg har mye kontakt med, har opplevd det samme, og har derfor brutt all kontakt med dem og er ikke med på disse familietreffene. Jeg føler meg fristet til det samme, men så er de jo ålreite av og til også, og de stundene er gull verdt. Hadde jeg bare klart å fortelle dem at det faktisk er ganske kjipt å være hakkekyllingen deres, og få dem til å faktisk forstå det, men hvordan fortelle folk som er totalt empatiløse det?

[Gjest Tanita]

Har det likedan på farsiden. Unngår familien på alle måter jeg kan, men har dratt dit til f eks farmor sin bursdag - der ble sittende hele tida alene. Blir tiet ihjel der, og baksnakket, og når tantene først snakker, så er det kun negativ kritikk. Disse er ikke verdt å bruke tid på, familie eller ei... Tror nok jeg bare ville trukket meg unna de, jeg. De fortjener ikke å få vite hvorfor, syns ikke du skal legge mer energi i det. Jeg syns ikke det er verdt det om de 90% av tida er dårlige mot deg. Det lille fine de gjør, veier ikke opp.

[pittie]

Helt enig med tanita. Slike mennesker er ikke verd din tid!

[Lenemor]

Enig med de over her!

[Jade]

Møt opp en siste gang. Og denne gangen når noen hakker på deg, så gir du tilbake med samme mynt og gir de en salve de virkelig fortjener! Du kan sikkert finne på noe negativt du kan hakke på. Det har de virkelig fortjent! Hvis de blir sjokkerte, så kan du jo bare si at det er jo slik de holder på hele tiden, og at det var godt å få ut alt det negative om dem, som du har holdt inne alle disse årene. >

Endret 24. august 2008 av Jade

[Gjest Mosti]

Litt enig med alle som har svart her. Men, noe plager meg med å bare la det fare, eller å slutte all kontakt! Samtidig vet man jo ikke helt hvor lett det er å snakke til disse folkene i familien din.

Om du ble litt hissig mot dem, ville de kanskje funnet enda en rakketing på deg- evt drama/hissig! Humør problemer.

Men om de er så vanskelig at det ikke går ann med motsatt psykologi, moralskt oppførsel. At de ikke ser hvor merkelig de oppfører seg i det hele tatt... Synes det var vanskelig det her.

Du kan se en film som heter "Masjavlar (masjævler), det handler pittelitt om slike ting.

Om de suger all energi og du rett og slett ikke ser noe håp i enden, så er det ikke bra for noen at du skal måtte takle disse folka! Lev ditt eget liv.

[Gjest ts]

Takk for svar alle sammen

Om du ble litt hissig mot dem, ville de kanskje funnet enda en rakketing på deg- evt drama/hissig! Humør problemer.

Det er akkurat det som er det håpløse i situasjonen. De skyter klørne ut ved den minste kritikk rettet mot dem, og finner alltid på noe verre å slenge tilbake. Jeg burde kanskje være sterk nok til å slå tilbake på enhver slik ukontruktiv kritikk, men jeg blir så paff når de slynger ut mot meg, og får ikke ut så mye som et ord. Bare etterpå når jeg er for meg selv blir jeg sint og tenker til hel.... med dem.

[S85]

Mormoren min var alltid slik før, jeg gruet meg skikkelig til å se henne for det var alltid alt mulig slags forskjellige krasse kommentarer. Jeg var og er desverer ikke særlig flink til å gjøre noe meddet, jeg bare passet på å alltid være veldig perfekt rundt henne så hun ikke har noe å hakke på, så nå er det ikke like ille. Men dette er jo absolutt ikke riktig måte å gjøre det på. Jeg gjør det sånn fordi hun er så gammel og satt i sine måter at hun vil aldri forstå det hvis jeg sier noe tilbake eller ber henne om å slutte. I hennes verden er det hennes rett som den eldste i familien å blande seg inn i alt.

Husk at du må ikke holde kontakt med familien bare fordi du er i slekt med dem, det er faktisk mulig å bryte med dem og klare seg fint uten på egenhånd. Det er ikke verdt det å fortsette å bli hakket på siden de innimellom ikke er like slemme.

[Gjest Fjøsnisse42]

Bruk tiden sammen med de du trives med. Etterhvert som man blir godt voksen finner man ut at tiden er for dyrebar til at man skal sløse den på vrange folk, familie eller ikke.

[Hanna panna]

Skulle bare ikke ha vært sånn her i det hele tatt, huff. Det er leit når en familie skal oppføre seg så usaklig og uhøflig at du må gråte på veien hjem, og sette deg ned her og lure på om du burde bryte all kontakt med dem eller ikke.

Det er mye man bare må tåle fra familien, bite tenna sammen og la det fare. Men det er vel slike situasjoner jeg har erfaringer med, ikke såpass ille som det her. Men jeg vil vel forsøke og hive meg på denne fordet!

På en måte sier du egentlig det riktige selv, at du ikke kan svikte deg selv. Og om du synker ned til dem med motsatt psykologi, blir det bare tull. Og hvis du avbryter kontakten helt, da er de borte men du skulle heller ønske at problemene ble løst?

Men jeg bare lurer på om. Hvis du hadde sagt rolig til dem at, Dette finner jeg meg ikke i, for her er jeg i bursdagen til (....) og hører på masse mennesker som kanskje ikke skulle ønske at jeg var her, så jeg tar nøklene nå også drar jeg heller til hotellet og drar hjem imorn. Så får dere ha en flott kveld videre! Hadebra!

Er det ingen koselige som er der, da? Som du kunne gitt en hadebra klem til? Det burde da ha gitt disse folka dårlig samvittighet.. ?

[Gjest Gjest]

Møt opp en siste gang, og ved første antydning til drittslenging fra dem reiser du deg opp, forteller dem klart og tydelig hvor motbydelig og patetisk du synes oppførselen deres er. Så snur du på hælen, går derfra, og ser deg aldri tilbake.

Blod er ikke alltid tykkere enn vann, og empatiløse mennesker som er fastgrodd i et drittslengemønster kan sjelden forandres.

Når et menneske volder deg mer smerte enn glede, er det på tide å vurdere hvorvidt det er verdt å fortsette kontakten. I ditt tilfelle tror jeg du hadde gjort deg selv en tjeneste ved å frigjøre deg fra denne trakkaseringen.

[Lille Lea]

Å fyy så sint jeg blir på sånne mennesker!

Det er ikke for sent å sette seg i respekt enda.. Men det må selfølgelig jobbes for!

Bli en ekspert på å spille at du er glad/lykkelig. Det samme som å spille at man har god selvtillit, etterhvert blir man så flink til å spille at man faktisk får god selvtillit.

Hadde jeg vært deg, hadde jeg kommet dit glad og likegyldig. Gi faen i alt dem sier, og har svar klart. Man kommer LANGT ved å kunne snakke for seg!

Du trenger ikke være hissig, bare prate rolig og klare å sette dem ut. ("drite" dem ut) Jo flinkere du blir, jo bedre snakker du for deg senere også Jeg er bare 23, men snakker faktisk av erfaring:) Øv deg!

[tingeling]

Hei

Jeg har holdt avstand til familien min i perioder, ikke for at de er slemme, men fordi de suger all energi ut av meg.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg takket pent nei neste gang du blir invitert, og begrunnet det med at du var lei av å bli hakket på i disse sammenkomstene. De kommer sikkert til å prøve å bagatellisere oppførselen sin, men ikke gjør noe mer ut av det. Bare si at det er slik du føler det, og ikke la deg overtale til ombestemme deg. Så tar du en lang, god pause fra de og enten så ser du at det er det beste, eller så kanskje de tar opp kontakten med deg og da kan du vurdere det.

Det skal ikke være slik at familien er de som sårer og tråkker på deg, da har du det bedre uten dem.

[Gjest Gjest]

Print ut denne tråden og ta med på neste sammenkomst. Vis den til den som er mest vennligsinnet OG i et av de øyeblikkene der alle er mer eller mindre venner.

Jeg synes jo mora di burde lese dette først og fremst. Folk kan være så ubetenksomme av og til, og det er ikke sikkert at det ligger så mye ond hensikt bak.

[Gjest Kaya83]

Vær ekstremt hyggelig mot dem, gi dem komplimenter, vær interessert i dem.. Da kan du gå med hodet hevet og de vil føle seg litt dumme.. Og når de begynner å kritisere deg så sier du bare "mulig du har rett, men folk er forskjellige og jeg liker faktisk jobben min/vekta mi/friheten min/utseendet mitt osv.. Hvis folk har problemer med det, så er det dems problem og ikke ditt.. Bare si det så høflig du kan, da lærer de seg å holde kjeft.. Og vær konsekvent på det..