Trist og ensom

[etaeb]

Jeg hang meg litt opp i det du skrev at samboeren din sa. At alle vil ha en bit av ham. Det synes jeg du skal ta på alvor, for om han føler seg dratt i alle retninger over lang tid, så kan han bli deprimert.

Tenk om du ikke hadde hatt angst. Da ville du vært mye på farten selv, og de gangene han dro alene til venner / jobbtilstelninger ville føles veldig deilig. Tviler på at han unngår deg.

Men hva skal han med dame da?

Selfølgelig vil jeg ha en bit av han,jeg har jo valgt å leve med han.

[Gjest Tigress]

Men hva skal han med dame da?

Selfølgelig vil jeg ha en bit av han,jeg har jo valgt å leve med han.

Du er sikkert ei flott dame som gjer han mykje, men det er ikkje det same som at ikkje dei andre også skal få ein bit av han.

[Gjest Gjest]

Det har vært noe i hele sommer med jobben hans.Både i uka og i helgene.

I tillegg hadde han ferie i 3 uker og da hadde han besøk av familien i 1 uke,var til Danmark med ungene og i bryllup til søsteren.

Han burde da vel ha fått dekket litt sosialt behov der??

Det er tross alt slik at når man velger å leve sammen med en annen person,så må man ta visse hensyn,man kan ikke bare gjøre som man selv vil.

Besøk av familien, tur med ungene og bryllup til søsteren er sosiale ting, men i mine øyne går de under forpliktelser og familieansvar - i hvert fall føler jeg ikke det er rettferdig at det virker som du setter det under eller i sammenheng "å gjøre som man selv vil". At man har jobb og venner i tillegg blir liksom noe annet - et behov utover pliktene. Samboern min og jeg har også hatt noen ferier og perioder hvor vi er endel med familie, hver for oss eller sammen. Det legger egentlig ikke noen demper på lysten til å være sammen med venner i tillegg.

Det som er viktig er hva dere gjør sammen, hva han gjør i hjemmet og med ungene. Det har selvsagt noe å si hvor ofte dere har tid sammen også, men jeg synes det kan virke litt urimelig av deg å ikke ha fortståelse for at han ønsker å være sosial i andre sammenhenger også. Han vil jo åpenbart ha deg med, og bør ikke lide for at du ikke orker. Kanskje det kan være en løsning for dere å sette av faste kvelder til kos og kvalitetstid, og at han må få bevege seg utenfor huset andre dager?

[Gjest Gjest]

Du beskriver forholdet jeg hadde med ex'en. Han prioriterte alltid venner før meg, samt dataspill. Jeg følte meg stadig nedprioritert, og jeg merket ikke hvor mye det gikk innpå meg før det ble slutt. Jeg har slitt med selvtillitten min i ettertid, og går nå til psykolog på andre året. Føler meg aldri verdsatt. Seriøst, kom deg vekk!

Nå har jeg heldigvis en ny kjæreste som er helt annerledes, og som setter meg i første rekke. UANSETT. Det er sånn det skal være.

[Nabodama]

Du beskriver forholdet jeg hadde med ex'en. Han prioriterte alltid venner før meg, samt dataspill. Jeg følte meg stadig nedprioritert, og jeg merket ikke hvor mye det gikk innpå meg før det ble slutt. Jeg har slitt med selvtillitten min i ettertid, og går nå til psykolog på andre året. Føler meg aldri verdsatt. Seriøst, kom deg vekk!

Nå har jeg heldigvis en ny kjæreste som er helt annerledes, og som setter meg i første rekke. UANSETT. Det er sånn det skal være.

SKAL det være sånn, UANSETT?

Og hvem legger premissene for det?

Hvem er det som skal settes i første rekke hele tiden?

Hvis den ene skal settes i første rekke hele tiden, er det jo greit. Da kan man vel bare kreve det, at den andre innretter seg etter hva man måtte ønske i øyeblikket. Men hvis den andre også forventer å bli satt i første rekke, hvem skal fire da, hvis man ikke har sammenfallende ønsker?

Det du beskriver her er vel det en kan kalle en tøffel, uten egne ønsker og krav. Ja ja, sikkert fint det.

[Gjest Gjest]

Hvis man er i et godt forhold skal partneren komme først, foran kamerater, mener jeg. Dvs. har man lite tid, prioritere man heller kjæresten enn venner. Selvfølgelig er venner viktig, men som sagt, partner kommer først.

[Nabodama]

Hvis man er i et godt forhold skal partneren komme først, foran kamerater, mener jeg. Dvs. har man lite tid, prioritere man heller kjæresten enn venner. Selvfølgelig er venner viktig, men som sagt, partner kommer først.

Men hva med dette tilfellet da, hvor begge er bedt til et vennepar, og han drar mens hun ikke har lyst. Skal han sette til side egne behov da og bli hjemme med henne?

Jeg synes ikke det er å velge mellom venner og partner, men mellom egne behov og hennes behov. Og av og til bør egne behov komme først. Ikke alltid, men noen ganger.

[Gjest Lollih]

Selv om svaret mitt sier at jeg ikke er enig med deg, fårstår jeg deg kjempe godt. Det er seriøse følelser, og jeg har hatt de mange ganger selv også!

Og når man førsta er inne på tanken, er jeg nedprioritert? Så ser man bare mer og mer alle tegnene- evt Nå går han ut med kameratene, nå går han på jobben og jobber hardere for at de skal være fornøyde! Hvorfor blir jeg satt til siden? Det er kjempe surt å føle seg nedprioritert i et forhold. Og sammen med tre barn!

Men, du sa at du har angst og at han alltid har tatt deg med på ting. Det er veldig vanskelig å være sammen med noen som har slike problemer, det krever mye energi og fårståelse fra han. Jeg har venner som har det vanskelig, og det er ikke lett å være den som støtter aller aller mest, sånn som en samboer blir!

Klisjeen er at du må jobbe med deg selv og gå til psykolog. Jeg tror egentlig du skammer deg over at du lener deg sånn over på han. Er ikke det det som er litt vondt også? Å være nedprioritert, men samtidig så fårstår du at det ikke er helt rett?

Klart man ikke skal nedprioritere kjæresten sin hele tiden! Men her virker det som at det er deg selv du må jobbe med, for jeg tror ikke at problemet forsvinner med at han lar være å henge med kamerater!

Lykketil=) Klem.

[Gjest Gjest]

I kveld dro typen min til et vennepar.

Jeg var også bedt,men sliter med angst så jeg orket ikke.

Hadde håpt han ville bli hjemme og tilbringe kvelden med meg,men han valgte å dra.

Syns han har vært mye ute i det siste(sist gang var på torsdag med jobben)og syns jeg ser han lite.

Han har 3 barn som krever sin oppmersomhet,han har de annenhver uke.

Jeg er rett å slett lei av å komme i annen rekke.At jeg kommer etter barna hans forstår og aksepterer jeg,men når jeg også kommer etter jobben hans,og nå også etter vennene så syns jeg det blir vel tungt.

Jeg har sagt hva jeg syns,men han sier bare at han er nødt til å ha frihet og sosial omgang,og at han ikke kan velge mellom meg og vennene sine.

Han sa også at han føler at alle vil ha en "bit" av han.Mødrene til ungene,ungene,jobben også jeg.

Jeg spurte han hva han egentlig skal med meg,og det kunne han ikke svare på.

Han har ellers vært til stor støtte for meg,hjulpet meg i gang på jobb igjen,dradd meg med litt rundt,på butikken,sentre,byen osv.

Jeg sliter som sagt med angst og han har hjulpet mye og støttet meg.

Er jeg urimelig som vil ha ham hjemme?

Hvordan har dere det i forholdet,har dere helgene sammen eller finner dere på ting hver for dere?

Trenger vel egentlig bare litt synspunkter og kansje råd her.

Er trist å lei av å ha det sånn som dette.

Skal han få innsnevret sitt eget sosiale liv fordi du ikke orker å være med på alt pga angsten? Det synes jeg faktisk er for mye forlangt.

Du skriver samtidig at han har støttet deg mye. La ham få påfyll hos venner. Med eller uten deg. Uansett om du ikke er bedt eller ikke orker pga angsten. Det kan være der han henter kreftene sine for å forstatt være støttende for deg.

Annen familie, jobb og barn er ikke akkurat der man henter mest krefter. En del av dette er faktisk forpliktelser. Samvær med venner gir en påfyll.