Vet ikke hva vi skal gjøre?

[Gjest Frustret og fortvilt]

For å gjøre en lang historie kort så har ikke samboer hatt annen kontakt med barnet fra tidligere forhold enn å ha han i skoleferie pga sta mor og geografi (bor på hver vår kant av landet). Moren til barnet valgte frivillig å flytte langt avgårde sammen med barnet og nektet far samvær. I begynnelsen krevde hun at han kom på besøk der de bodde. Etter hvert har han fått lov til å ha han i skoleferier. Har vært sånn siden barnet var to år og barnet er nå tolv. Vi har etablert oss med vår egen lille familie, og venter nå nummer to.

Et halvt års tid nå har moren og barnet vært en barnevernssak fordi barnet nekter å gå på skolen. Vi vet ikke hvorfor barnet nekter å gå på skolen, og han nekter for mobbing. Barnet er mye trøtt og ukonsentret. Hovedsakelig er det mangel på rutiner og grensesetting i hjemmet hos mor og det er vel mer eller mindre to "barn" som bor sammen for å sette det litt på spissen. De har gått i terapi osv uten positive resultater.

Vi har blitt koblet inn for å se på barndomshistorien til barnet og hvordan vi oppfatter ting. Vi har hatt ønske om at mor skal forsøke litt mer å bli strukturert i hverdag og at barnet får en støttekontakt/familie i nærheten av mor slik at han kan være der til avlastning for mor. Og dersom ikke dette skulle fungere har vi foreslått at mor skal flytte til vår kant av landet hvor hun har bodd før slik at vi kan ha litt tettere oppfølgning i fht skole o.l. i hverdagen. Vi har sagt at vi er kun et alternativ for å overta omsorgen dersom vi har husvære o.l. på plass først. For slik ting er nå har vi allerede to små barn under tre år som skal dele rom, og vi har eget foreldrerom. Resten av leiligheten er knøttliten og det er ikke noe mulighet for ombygging. Vi har ikke råd til å flytte pga vanskelig arb.situasjon for begge av oss. Samboer sliter med å skaffe arbeid nærmere hjemmet og pendler derfor tyve mil hver dag og bare ettermiddager. Jeg har hovedomsorgen i hjemmet og må jobbe i tillegg. Vi er egentlig ikke noe reeelt alternativ for en omsorgsovertakelse slik situasjonen er nå.

Før helgen fikk vi en telefon fra barnevernet som behandler saken om at de mente vi burde overta omsorgen for barnet. Selvsagt kunne ikke samboer svare der og da, og han ble derfor enig med å snakke med barnemor og snakke med barnevernet igjen i midten av neste uke. Jeg har termin til uken og har mer enn nok å takle min egen situasjon med en liten toåring hjemme og en samboer som jobber langt unna. I tillegg er ikke økonomien vår av det største slaget og alt føles tungt og håpløst nå. Ikke noen god situasjon å være i når man egentlig skal glede seg over det nye familiemedlemmet som skal komme osv. Vi har ikke noe annet å tilby enn at han må bo hos foreldrene mine i nabobyen tre mil unna og gå på skole der. Samboer har ikke noe familie i Norge. Samboer har helt hetta når det gjelder fosterfamilie, og det kan jeg til en viss grad skjønne, men jeg føler at kanskje det hadde vært det beste alternativet for barnet akkurat nå. Jeg har ikke ressurser til å ha omsorgen for en nyfødt, en toåring og en tolvåring som har adferdsproblemer uten å ha en mann som er i nærheten i hverdagene. Da kommer jeg seriøst til å gå opp i limingen.

Hadde enda samboer hatt dagjobb i nærheten og vi hadde et større sted å bo så ville det vært perfekt å overta omsorgen for han. Men med den livssituasjonen vi er i er det så frustrerende å ønske å skulle gjøre noe men ikke ha muligheten.

Er det noen som vet hva vi har krav på? Kan foreldrene mine motta noe slags støtte for å overta omsorgen for han? Kan vi få innvilget økonomisk støtte til å kjøpe oss et større sted å bo? Hva skal vi gjøre? Føler tankene går helt i stå, og det er vanskelig å snakke med samboer noen ganger for han føler nok ganske stor håpløshet og et stort ansvar i saken. Han er sliten og dårlig humør og jeg er fødeklar og utslitt selv. Synes det hensynsløst av barnevernet å ikke vise respekt for vår situasjon også, og akkurat nå føler jeg at barnevernet overkjører begge parter og prøver bare å bli ferdig med saken for denne gang.

[Gjest ¤bella¤]

Er det noen som vet hva vi har krav på? Kan foreldrene mine motta noe slags støtte for å overta omsorgen for han? Kan vi få innvilget økonomisk støtte til å kjøpe oss et større sted å bo? Hva skal vi gjøre? Føler tankene går helt i stå, og det er vanskelig å snakke med samboer noen ganger for han føler nok ganske stor håpløshet og et stort ansvar i saken. Han er sliten og dårlig humør og jeg er fødeklar og utslitt selv. Synes det hensynsløst av barnevernet å ikke vise respekt for vår situasjon også, og akkurat nå føler jeg at barnevernet overkjører begge parter og prøver bare å bli ferdig med saken for denne gang.

Jeg syns dere rett og slett må løse denne situasjonen, og ta i mot barnet til mannen din.

Mannen din har fått et barn, og må ta vare på det, da moren ikke klarer. Enkelt og greit. Man klarer alltid å finne en løsning, om man vil.

Eller er du redd for at dette barnet skal komme inn til dere og ødelegge familien deres?

At gutten får tilbud om å bo med dine foreldre syns jeg er hel utrolig. Han trenger tydelig faren sin.

Og mannen din er jo bare nødt til å skaffe seg en jobb nærmere hjemmet. Så kan han ta vare på barna sine. Han har et barn som trenger ekstra oppfølging og da har han jo ikke annet valg. Er det absolutt ingen jobb for han der?

Syns det er bra at barnevernet har tatt en rask avgjørelse jeg, så dette ikke drøyer ut. Det er jo det beste for gutten.

[Far til 2]

Enig med ¤bella¤.

Dette er bare ett av mange eksempler på hvorfor det er viktig å ha 2 foreldre. Årsaken til at barnevernet har kontaktet med en slik forespørsel er vanskelig å ha en mening om, men når mor fjerner barnet fra sin far slik det er beskrevet er det tydelig at hun har tenkt mer på seg selv enn på barnet.

At barn med begrenset kontakt med begge foreldrene får problemer er kjent gjennom flere undersøkelser. Undersøkelsene viser bl.a. at jenter oftere får psykiske problemer og gutter dropper tidligere ut av skolesystemet, etc.

Far (og du) må gjøre deres yttesrste for å løse problemet og overta omsorgen. Far MÅ skaffe seg en jobb nærmere deres bosted, evt få dere et bosted nærmere jobben.

Nå er det slik at far må ta hovedansvaret for barnet. Det ansvaret må han bare ta, selv om årsaken kan være at det er mors skyld. Mødre som fjerner barnet fra fedrene vil oftere oppleve denne typen problemer enn de tilfellene der far er i umiddelbar nærhet - gjerne med felles omsorg.

Jeg håper dere får gjort noe veldig raskt. Snakk med det lokale barnevernet og evt NAV om det finnes noen støtteordninger.

[Gjest Gjest_calvin 1_*]

Hei. Jeg jobber innen barn/ungdoms psykiatri. Og har tett oppfølging samt erfaring i slike saker du skriver om her. Med blandt annet de rundt barnet som barnevernet,fastlege,skole og foreldren såklart:)

Slik du opplever bosituasjonen deres akkurat nå er ganske vesentlig. Din manns førstefødte trenger både plass og oppfølging. At de velger å flytte ham nå sier litt om situasjonen hans. Han er i en svært sårbar alder...i tillegg til det andre han sliter med. Antar at barnevernet har prøvd ulike tiltak i hjemmet hans mtp midler og avlastning og kommet til en konklusjon om at det ikke fungerer. Men er overrasket at de ikke har informert dere om støtteordninger de tilbyr.

Ta kontakt med barnevernet og forklar deres livs situasjon.

Dine foreldre er nok neppe et alternativ fra barnevernets syn på omplassering.

Det er far og deg de tenker på som omsorgspersoner. Litt merkelig at ikke alt dette går via barnevernet på deres plass. At de fungerer som mellomledd.

Hvem andre har vært inne i bildet her?

[Branna]

Jeg føler med deg i at situasjonen kanskje ikke akkurat er den beste for å overta en tolv-åring akkurat nå, og kan godt skjønne at du blir fortvilet. Jeg vet selv hvordan det er å ha liten plass og en mann som må pendle langt til jobb, og vi venter med å få barn nettopp på grunn av dette.

Men, for dere er det nok dessverre ikke mulig å sette denne saken på vent. Selv om dere begge er slitne, så er det nå en tolvåring som muligens ikke føler seg velkommen noen steder. Det lureste er nok å ta ham inn, og håpe at arbeidssituasjonen til samboeren din forbedrer seg slik at dere kan få råd til en større leilighet. Jeg tror i hvert fall ikke det er noe lurt at han blir send for å bo hos dine foreldre, som han ikke har den minste tilhørighet til.

Det er jo ikke noe i veien for at tolvåringen deler rom med deres felles barn (hvis rommet er stort nok til to senger). Så lenge han venter med å legge seg til toåringen sover, og det kommer han vel til å gjøre.

Jeg tror det er viktig at denne gutten føler seg ønsket av noen. Det er sikkert en veldig lei situasjon for ham å være i. Det er nok en grunn til at han ikke vil gå på skolen. Selv om han nekter for mobbing, så kanskje det er noe han ikke forteller? Uansett kan det være bra med et bytte av miljø.

[la Flaca]

Ikke noen god situasjon å være i når man egentlig skal glede seg over det nye familiemedlemmet som skal komme osv. Vi har ikke noe annet å tilby enn at han må bo hos foreldrene mine i nabobyen tre mil unna og gå på skole der.

Jeg har vært gravid to ganger selv og jeg vet hvor navlebeskuende man kan bli i den tiden. Men du har ikke helt ærlig foreslått for mannen din at 6-åringen hans skal flytte til dine foreldre? Hvorfor i alle dager kan dere ikke ha han boende hos dere? Man kan da ikke bare avvise barnet sitt på den måten!

Jeg er stemor, og har alltid vært inforstått med at stebarnet mitt kan ha lyst og behov til å bo hos oss en dag. Selv om hun bor hos mamman sin nå. Hadde ikke mannen min og jeg hatt mulighet til å ta vare på de barna han allerede har tror jeg ikke vi ville avlet enda fler, for å si det sånn.

Endret 23. august 2008 av la Flaca

[Gjest Piper]

Jeg har bare et spørsmål til deg. Ville du latt noen andre overta omsorgen for et av dine barn, siden økonomien tydeligvis ikke er av den beste?

Høres ut som du kommer med mange unnskyldninger, for egentlig så ønsker ikke du å få ansvaret for dette barnet. Har man økonomi til å ta seg av felles barn, så har man også økonomi til å ta seg av barna som ikke er felles.

Det er en skam om du lar barnevernet overta dette barnet, for barnet er tross alt søsken til dine barn. Og har man ikke så veldig god plass, så lager man plass.

[Noli]

Selvsagt føler han et stort ansvar, det ER hans ansvar. Det er ungen hans for pokker.

[Gjest Gjest]

Omsorgsovertagelse grunnet at han ikke vil gå på skolen og at han virker trøtt? Hva vet du om rutiner i hjemmet?

Barns adferd kan skyldes fysiologiske årsaker,hva med og undersøke?

Alltid mor som får skylden når noe ikke er a4.

[Gjest Britt Banditt]

Jeg kan ikke skjønne at dere vurderer å flytte barnet til DINE foreldre, som han vel ikke kjenner særlig godt i det hele tatt? Barnet til din samboer er faktisk hans ansvar like mye som moren sitt ansvar, at dere engang vurderer å sende han avgårde til dine foreldre..

Stakkars barn.

Samboeren din må få seg jobb nærmere, og dere må flytte til et større sted dersom det ikke er plass. Evt. får dere flytte til et annet sted der det er billigere å bo da.

[Gjest Stjernedryss]

Har man barn så har mann barn, og da må man bare lage både plass og tid til barna i livet sitt. Jeg skjønner heller ikke logikken i at sønnen må i fosterhjem fordi dere ikke har plass pga en ny baby???? Tenk å bli avvist av foreldrene sine på den måten! Bare det at dere får dere til å tenke tanken kan jo gi en viss indikasjon på hvorfor gutten har de problemene han har. Først klarer ikke moren å ta seg skikkelig av han, og så blir han avvist av faren sin i tillegg?

[Gjest Gjest]

Jeg mener absolutt som de andre her at dere bør overta omsorgen om det er dette som vurderes som best. Stakkars barn som ikke skal være velkommen noe steder!!

Dessuten finnes det tiltak som kan lette tilværelsen for dere også. Gutten kan få støttekontakt hos dere også (hvorfor bare hos mor?), han kan få ekstra oppfølging på skole/fritid og kansje en avlastningsfamilie/reservebesteforeldre en helg i mnd. eller lign.

Jeg vil tro barnevernet ikke bare dumper han hos dere, men går med på en god dialog og oppfølging. Gutten bør jo også få gå til samtaler og prate ut om traumet sitt.

Det er også en mulighet for at barnevernet/kommunen kan hjelpe dere med en kommunal leilighet. Men du bør være obs på at det man ser som nødvendig antall kvadratmeter nok i kommer helt opp mot den normen det norske folk vanligvis følger når det snakker om hvor mye plass de trenger...

Økonomisk sett koster selvsagt et ekstra barn, men det er faktisk mulig å dekke disse ekstrautgiftene i stor grad via barnetrygden dersom man er økonomisk og bevisst sitt forbruk. Kan liste opp en hel haug med muligheter, da jeg gjennom årene er blitt en mester i å få pengene til å strekke til der andre har ment det har vært umulig !!

[Gjest Polly Ester glemte å logge inn]

Sier bare som alle de andre før i tråden; selvfølgelig tar dere i mot gutten, det er sønnen hans...

Jeg skjønner at du er sliten og du kommer sikkert ikke til å bli mindre sliten av å ha en toåring (går han i bhg?) og en liten baby + en 12-åring, men det går seg til.

Når det gjelder økonomi: Jeg går utifra at faren har betalt bidrag i disse årene, det vil han slippe når han har gutten boende hos seg. Dere vil også få barnetrygd for et barn ekstra, så dere kommer til å ha råd til å han han hos dere...

[Rosalie]

Det her handler da ikke om at de ikke vil, men at de ikke skjønner hvordan de skal få det til å gå ihop. Hvor skal 12-åringen bo? På feltseng på stua? Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan de skal få plass til tre barn i en tre-roms leilighet. Hvor skal de få plass til sakene hans og hvor skal han få gjort lekser? Hvor skal han få privatliv? En to-åring legger seg forholdsvis tidlig! Og hvordan skal de klare å følge han opp? Trådstarter går i fødsel når som helst og å forvente at hun skal ha overskudd til å ta tak i en nesten tenåring med adferdsproblemer. Ja, hennes samboer kan jo få seg jobb nærmere hjemmet. Men tror dere virkelig at han frivillig pendler 20 mil hver dag? At han ikke har prøvd å få seg jobb i nærheten lenge? En omsorgsovertakelse er antagelig noe som kommer til å skje raskt nå. En ny jobb får man ikke over natta, og uansett har barnets far oppsigelsestid der han jobber nå.

Rent økonomisk får de det alltids til å gå ihop. Men de har ikke plass, og stemor kan ikke forlanges å stille opp på ihvertfall et halvt til ett år. Og når far i realiteten er fraværende på grunn av jobbsituasjon, kan ikke jeg skjønne at det vil være rettferdig overfor 12-åringen å flytte dit. Da må fosterfamilie være den beste løsningen slik situasjonen faktisk er. Og hvorfor ikke la hennstemors foreldre bli fosterforeldre? Da har gutten best mulig muligheter til å ha så mye kontakt med sin far, søsken og stemor som mulig, og en tilbakeføring til far vil da være enklere når bo- og arbeidssituasjon har bedret seg.

[Gjest Gjest rangi]

Jeg er helt enig med de andre, det er din samboers barn det er snakk om, så selvfølgelig skal dere la han bo hos dere. Det er dere simpelthen bare nødt til å finne en løsning på, siden din samboer er far til gutten. Har man satt barn til verden så blir man nødt til å ta seg av den også. Dere får flytte deres to barn inn på soverommet deres da, og la 12 åringen få småbarnas rom. Det må vel kunne gå for en periode. Jeg er selv stemor, og for meg er det en selvfølge at min samboers barn alltid er velkomne hit hos oss, uansett om det er aldri så trangt både i leiligheten og økonimien.

Det ordner seg nok, skal du se:)

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan de skal få plass til tre barn i en tre-roms leilighet.

og en tilbakeføring til far vil da være enklere når bo- og arbeidssituasjon har bedret seg.

Til det første, det er mange som har tre barn i treromsleiligheter. Ikke stor plass, ikke ideelt, men det går. Og det er hverdagen til mange, og slett ikke umulig å få til. Det går på vilje.

Til det andre, så synes jeg du tar litt lett på å flytte gutten. Fra mor, til stebesteforeldre, tilbake til far, hva slags signaler er det gutten får av dette? Far er så opptatt av sin nye familie at det ikke er plass til han, men han kan komme senere når de har fått seg større leilighet?

Jeg skjønner godt mange av innsigelsene dine, og er til dels enig med dem. Men i motsetning til deg mener jeg at faren ikke har noe valg her. Det er barnet hans! Det eneste ville være dersom gutten har så store adferdsproblemer at far og stemor overhodet ikke er skikket til å hanskes med dem, men det skal vel mye til. Jeg antar at guttens problemer blir fulgt opp på hans nye hjemsted også.

[Gjest Piper]

Det her handler da ikke om at de ikke vil, men at de ikke skjønner hvordan de skal få det til å gå ihop. Hvor skal 12-åringen bo? På feltseng på stua? Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan de skal få plass til tre barn i en tre-roms leilighet. Hvor skal de få plass til sakene hans og hvor skal han få gjort lekser? Hvor skal han få privatliv? En to-åring legger seg forholdsvis tidlig! Og hvordan skal de klare å følge han opp? Trådstarter går i fødsel når som helst og å forvente at hun skal ha overskudd til å ta tak i en nesten tenåring med adferdsproblemer. Ja, hennes samboer kan jo få seg jobb nærmere hjemmet. Men tror dere virkelig at han frivillig pendler 20 mil hver dag? At han ikke har prøvd å få seg jobb i nærheten lenge? En omsorgsovertakelse er antagelig noe som kommer til å skje raskt nå. En ny jobb får man ikke over natta, og uansett har barnets far oppsigelsestid der han jobber nå.

Rent økonomisk får de det alltids til å gå ihop. Men de har ikke plass, og stemor kan ikke forlanges å stille opp på ihvertfall et halvt til ett år. Og når far i realiteten er fraværende på grunn av jobbsituasjon, kan ikke jeg skjønne at det vil være rettferdig overfor 12-åringen å flytte dit. Da må fosterfamilie være den beste løsningen slik situasjonen faktisk er. Og hvorfor ikke la hennstemors foreldre bli fosterforeldre? Da har gutten best mulig muligheter til å ha så mye kontakt med sin far, søsken og stemor som mulig, og en tilbakeføring til far vil da være enklere når bo- og arbeidssituasjon har bedret seg.

Vi må ha hatt det forferdelig, siden vi var tre søsken på samme rom i over 10 år. Hvorfor må alle ha et rom hver i dag? Kan man ikke gjøre lekser på kjøkkenbordet, eller er det helt uaktuelt? Og hvorfor kan man ikke forvente at stemor stiller opp? Hun har da virkelig valgt en mann med et barn fra før av, og da bør hun virkelig også ta det ansvaret som det medfører.

Og kan man virkelig bare velge vekk et barn på denne måten, bare fordi mor ikke har gjort jobben sin i disse årene? Stakkars barn sier nå jeg, som ahr en mor som tydeligvis ikke gjør jobben sin, og som ahr en far som tydeligvis ikke kan stille opp heller.

Så kanskje det er like greit om dette barnet kan komme til noen som bryr seg, men bekalgeligvis finnes det mange fosterhjem som ikke bryr seg.

Og det at hun skal føde er ikke et argument, for det er mange før henne som ahr født og som har hatt flere barn å ta seg av.

Men jeg spør Ts en gang til. Ville du ha gitt vekk ditt barn på denne måten, bare fordi situasjonen var som den var? Og hvorfor skaffer man flere barn, når situasjonen er som den er? Beklager å måtte si det, men dere visste utmerket godt at det fantes et barn til, men jeg regner med at det letteste var å ikke tenke på den delen.

Beklager at jeg blir provisert, men vi snakker om en 12 åring som sliter, og man diskuterer tingene rundt han som om han er en ting som bare kan flyttes frem og tilbake som man vil.

[Gjest Piper]

Til Ts

Snakk med barnevernet, om de kan hjelpe dere å få en større leilighet. Det kan være de kan være til hjelp, og det er bedre dere prøver det enn å skyve gutten vekk til andre. Gutten behøver trygghet nå

[Gjest Stjernedryss]

Man kunne jo like gjerne sette babyen hos en annen familie da. Den er jo ikke født ennå, den har jo ikke knyttet noen relasjonsbånd ennå, så den vil jo ikke lide noe tap ved å bytte foreldre.

[Rosalie]

Piper:

Tre barn på samme rom kan gå bra. En baby, en to-åring og en 12-åring, som ikke kjenner de to små barna, skal godt la seg gjøre å få til å fungere.

Mor skal føde. Hun kommer til å gå inn i ammetåke og har mer enn nok med å ta seg av en nyfødt og en to-åring i tiden framover. Hadde 12-åringen allerede bodd hos de ville situasjonen vært annerledes. Hadde far hatt 8-4-jobb uten pendleravstand hadde situasjonen vært annerledes. Men situasjonen er faktisk som den er. Og du mener altså at mor, midt oppi fødsel og tilvenning til nytt barn, skal klare å stille opp for en 12-åring hun ikke kjenner særlig godt og som har adferdsproblemer? Å ta inn et barn i drift som må bytte skole og omsorgspersoner er på mange måter en heltidsjobb. Mor har allerede en heltidsjobb, hun. Med en ny baby. Det er jo derfor man har fødselspermisjon. For å ta vare på et vesen som er totalt avhengig av deg.

De skulle latt være å få det siste barnet? Ærlig talt - skal man la være å få de barna man vil få i familie nr. 2 i tilfelle rottefelle at bostedsforelder ikke i lengden er i stand til å ha hovedomsorgen for barnet/-a?

Naturligvis vil det i en ideell verden være best for 12-åringen å flytte til far og hans mye familie. Men vi lever ikke i en ideell verden og og det som synes som den beste løsningen er ikke alltid gjennomførbar.