Avstandsforhold ---> Samboere

[Gjest Gitte]

Noen her som har gått fra avstandsforhold til samboere? Hvor lang var avstanden, hvor ofte møttes dere, hvor lenge var dere sammen før dere flyttet sammen?

Og hvordan gikk det?

Jeg bor 60 mil unna kjæresten og neste sommer blir det nok flytting, men vil gjerne høre andres erfaringer med å gå rett fra avstand til samboere...

[Bokormen]

Vi hadde et avstandsforhold Oslo - Trondheim (dvs ca 50 mil) i 4,5 år før vi flyttet sammen i Trondheim.

Så hverandre ca en helg i mnd, det lengste vi var sammen var 4 uker i strekk, det lengste vi var fra hverandre var 9 uker...

Nå har vi vært samboere i 2 år, og altså sammen i 6,5 og har det bedre enn noen sinne

[Supramundane]

Jeg bodde i Skottland, og kjæresten min bodde i Bergen (innflytter). Vi var sammen i 2mnd før jeg sa opp jobben og leiligheten og flyttet hit sammen med han.

Vi møttes så ofte vi kunne, og i løpet av de 2 mnd vi bodde i hvert vårt land møttes vi 5 ganger, den sjette gangen flyttet jeg inn hos han. sånn sett var det den sjette gangen vi møttes overhodet.

Men! Det har gått strålende, vi koser oss og har det utrolig bra sammen. Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg aldri har hatt det bedre.

[Gjest Gitte]

Oi, 5 ganger på 2 mnd? Så ofte møtes ikke vi.. Nå er det 5 uker siden sist og 3 uker til neste gang, men det er pga ting som har skjedd på begge kanter i det siste.

Normalt går det 2-3 uker mellom hver gang vi ses så lurer veldig på hvordan det blir å plutselig bo sammen.. Vi har vært sammen i ca 9 mnd og det lengste vi har vært sammen er 1 uke.

Skummelt å flytte halve landet rundt når vi ikke har vært sammen stort mer enn 3-4 dager før..

[Gjest Bond]

Vi bodde i to forskjellige land. Var kjent noen år og besøkte hverandre noe mellom 4-6 ganger i året i løpet av de årene. Nå har vi vært samboere en del år allerede og det funker faktisk veldig bra.

Men har en samboer som er utrolig enkel å leve med. Det spørs om jeg er det

Jeg har hørt fra andre at det å bo sammen betyr dit og dat og det var så vanskelig å justere osv. Jeg vet ikke - det bare var helt naturlig for oss og vi har faktisk ikke hatt noen virkelige problemer. Ingen misforståelser gjeldende husarbeid eller noe annet heller.

[Supramundane]

Oi, 5 ganger på 2 mnd? Så ofte møtes ikke vi.. Nå er det 5 uker siden sist og 3 uker til neste gang, men det er pga ting som har skjedd på begge kanter i det siste.

Normalt går det 2-3 uker mellom hver gang vi ses så lurer veldig på hvordan det blir å plutselig bo sammen.. Vi har vært sammen i ca 9 mnd og det lengste vi har vært sammen er 1 uke.

Skummelt å flytte halve landet rundt når vi ikke har vært sammen stort mer enn 3-4 dager før..

Ja, 5 ganger på 2 mnd, men husk, den første av de fem gangene var den første gangen vi møttes overhodet. Så det var litt pangstart, og begge brukte alt vi hadde av penger og tid på å få være sammen. Etterhvert innså vi vel at det ikke gikk i lengden, og at en av oss måtte ta en sjanse hvis vi skulle prøve dette videre.. Så ble det meg, fordi han studerte her. Og jeg har virkelig ikke angret.

For meg var magefølelsen avgjørende. Jeg følte meg skikkelig vel når han var på besøk, alt føltes naturlig, og vi var aldri "på kant". Vi har enda ikke kranglet, selv om jeg ikke er en særlig "sindig" person. Vi jobber bare bra sammen kan man si.

Uansett hva du finner ut så er det jo en sjanse å ta. Jeg tenkte litt sånn at .. hva er det verste som kan skje? Hvis det ikke funker, så vet jeg i alle fall at jeg prøvde, og det var han virkelig verdt.

[Gjest Gitte]

Skjønner.. SAS har vært så elskverdige at de tar 3000 kr tur/retur for oss så vi har rett og slett ikke hatt råd til å møtes nesten hver helg..

Jeg tenker også at det verste som kan skje er at det ikke funker, og jeg kommer ikke til å selge leiligheten min selv om jeg flytter oppover. Vil ikke være så naiv at jeg brenner alle bruer..

Håper så innmari at vi får flyttet sammen neste sommer.. Får helt sommerfugler i magen

[Supramundane]

Skjønner.. SAS har vært så elskverdige at de tar 3000 kr tur/retur for oss så vi har rett og slett ikke hatt råd til å møtes nesten hver helg..

Jeg tenker også at det verste som kan skje er at det ikke funker, og jeg kommer ikke til å selge leiligheten min selv om jeg flytter oppover. Vil ikke være så naiv at jeg brenner alle bruer..

Håper så innmari at vi får flyttet sammen neste sommer.. Får helt sommerfugler i magen

De sommerfuglene er jo magen din sin måte å si at dette er riktig vei å gå. Jeg hadde ingen leilighet selv da jeg flyttet, så sånn sett var det enklere, men jeg flyttet vekk fra fast jobb, leilighet, venner og egentlig alt jeg hadde bygget opp. Når jeg kom hit hadde jeg ingen jobb, vi hadde ingen plass å bo, og alt så veldig usikkert ut. Men vi hadde jo hverandre.. Noen ganger må man bare ta sjansen, av og til innser man at det ikke var rett, men jeg vil heller ha angret på det, enn å gå rundt og lure på hva kunne ha vært.

Pluss at det har mye med innstilling å gjøre, det å bo sammen. Alle har noe man irriterer seg over, og det går begge veier. Da er det bare å prøve å se hva det er som er verdt å bry seg om, og hva som faktisk ikke spiller noen rolle.

Hopp i det!

Resten løser seg. :rødme:

[Gjest Gitte]

De sommerfuglene er jo magen din sin måte å si at dette er riktig vei å gå. Jeg hadde ingen leilighet selv da jeg flyttet, så sånn sett var det enklere, men jeg flyttet vekk fra fast jobb, leilighet, venner og egentlig alt jeg hadde bygget opp. Når jeg kom hit hadde jeg ingen jobb, vi hadde ingen plass å bo, og alt så veldig usikkert ut. Men vi hadde jo hverandre.. Noen ganger må man bare ta sjansen, av og til innser man at det ikke var rett, men jeg vil heller ha angret på det, enn å gå rundt og lure på hva kunne ha vært.

Pluss at det har mye med innstilling å gjøre, det å bo sammen. Alle har noe man irriterer seg over, og det går begge veier. Da er det bare å prøve å se hva det er som er verdt å bry seg om, og hva som faktisk ikke spiller noen rolle.

Hopp i det!

Resten løser seg. :rødme:

Eneste problemet jeg ser er at han bor på et sted hvor jeg i utgangspunktet ikke har lyst til å bo. Jeg kommer fra byen på østlandet og han bor på en øy på sunnmøre..

Men hey, hva ofrer man ikke for kjærligheten? hehe..

Jeg skal søke på skole der oppe over nyttår, så jeg har noe å gå til hver dag og ikke blir sittende hjemme alene mens han er på jobb. Tror det er veldig viktig for min egen trivsel og også min mulighet til å skaffe meg et nettverk utenfor hans vennekrets. Leilighet og bil og alt det har vi jo heldigvis..

Han er kjempeklar for at jeg skal flytte opp og snakker om det hele tiden. Det varmer mitt kalde østlendinghjerte hehe..

Jeg har vært i et kort-kort-kort samboerskap før, og jeg er ihvertfall ikke den som bryr meg om feilklemte tannkremtuber eller dolokket oppe.. hehe..

Han derimot er veldig nøye på hvilken vei dorullen må henge

[Supramundane]

Jeg kjenner den følelsen egentlig .. jeg hadde aldri vært i Bergen før jeg var her på besøk til samboeren..... og som trønder så er ikke Bergen noe naturlig valg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har vel alltid hatt litt negative tanker om Bergen, selvfølgelig uten noen god grunn! Men når jeg først flyttet hit, så var det som å endelig komme "hjem". Det har vært veldig fint. Men som voksen (i alle fall tilnærmet voksen) er det vanskeligere å finne seg venner har jeg merket. Og samtidig har jeg ikke noe ønske om å "overta" vennekretsen til samboeren heller. Føler jeg går veldig godt over ens med de på jobb, og det er veldig sosialt der, men de er stort sett 15-35 år eldre enn meg, så det blir ikke like naturlig å omgås privat. Det slipper du hvis du begynner på skole, da faller den biten på plass av seg selv.

Og siden han er nøye på dorullen, så spørs det om det ikke er du som må ha den instillingen at han bare kan få ha den som han vil. Til syvende og sist spiller det jo ingen rolle.

[Gjest Gitte]

Jeg kjenner den følelsen egentlig .. jeg hadde aldri vært i Bergen før jeg var her på besøk til samboeren..... og som trønder så er ikke Bergen noe naturlig valg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har vel alltid hatt litt negative tanker om Bergen, selvfølgelig uten noen god grunn! Men når jeg først flyttet hit, så var det som å endelig komme "hjem". Det har vært veldig fint. Men som voksen (i alle fall tilnærmet voksen) er det vanskeligere å finne seg venner har jeg merket. Og samtidig har jeg ikke noe ønske om å "overta" vennekretsen til samboeren heller. Føler jeg går veldig godt over ens med de på jobb, og det er veldig sosialt der, men de er stort sett 15-35 år eldre enn meg, så det blir ikke like naturlig å omgås privat. Det slipper du hvis du begynner på skole, da faller den biten på plass av seg selv.

Og siden han er nøye på dorullen, så spørs det om det ikke er du som må ha den instillingen at han bare kan få ha den som han vil. Til syvende og sist spiller det jo ingen rolle.

Jeg anser meg selv som rimelig utadvendt så bør ikke være en uoverkommelig oppgave å bli kjent med noen, men det kan jo også bli vanskelig.. Jeg får kanskje benytte meg av Treffunksjonen her på KG

Jeg tror neppe det blir som å komme hjem da jeg elsker å bo i byen og kan ikke forestille meg livet på den øya med én bensinstasjon og to matbutikker. Men det blir man vel vant til kanskje..

Hehe ja jeg tenker ikke over hvilken vei den rullen henger så det blir nok ikke noe tema hehe.. Han vet det blir forandringer når jeg flytter opp, men jeg må vel moderere meg jeg også..

[Gjest ¤bella¤]

Noen her som har gått fra avstandsforhold til samboere? Hvor lang var avstanden, hvor ofte møttes dere, hvor lenge var dere sammen før dere flyttet sammen?

Og hvordan gikk det?

Jeg bor 60 mil unna kjæresten og neste sommer blir det nok flytting, men vil gjerne høre andres erfaringer med å gå rett fra avstand til samboere...

Vi bodde 12 mil fra hverandre i tre år. Så hverandre ca tre helger i måneden. Nå har vi bodd sammen i 5år. Flyttet sammen rett fra avstandsfoholdet.