Hva skal jeg gjøre

[Gjest oppgitt]

Se for dere dett

Når jeg var 12 år opplevde jeg for første gang å se minfar full. Han driver og skriker og er voldlig mot moren min. Jegsier "pappa hva er det du gjør", og han svarer med å hive et nattbord på meg. Plutselig er den snille gode pappaen min omgjort til en monster jeg ikke kjenner. Han blir helt psykopat, mamma, jeg og storebroren min klarer å flykte inn på et rom. Da skal pappa finne fram geværet å skyte opp døren/oss vis vi ikke åpner. Heldigvis har mamma gjemt nøkklen til våpenskapet. Vi får ringet besteforeldren mine og de er på vei bort for å hjelpe. Imens springer jeg og mammen til gangen og står og snakker med pappa der. Jeg står foran mamma og minner pappa på gode minner for å prøve å få an på bedre tanker og blir svart med et glask i kinnet. Heldigvis kommer besteforeldrene og situasjonen kommer under kontroll.

Neste dag blir jeg fortalt at dette aldri kommer til å skje igjen og får en eller annen dårlig grunn for hvorfor det hendte.

Så går det noen år foreldrene mine skiller seg, pappa får segnye dame og alt går bra med de. Helt til han begynner å bli voldelig mot henne også, nesten hver helg er et mareritt der jeg sitter våken for å høre når pappa kommer hjem for så å roe han ned. Av og til klarer jeg det andre ganger ikke. Noen ganger har jeg kanskje vært så dum at jeg har sovet over hos en venninde og synet som møter meg hjemme er knuste ting og blod på golvet.

Slik levde jeg i mange år hver helg, men så sluttet pappa å være voldelig. Han hadde aldr vært voldelig mot meg vel og merke. Nå drikker han seg bare full og er stygg i munnen. Allikevel har jeg angst og liker ikke at han drikker men likevel gjør han det. Slik har det holdt på i 1-2 års tid.

Faren min drikker hver helg torsdag- fredag. Han er veldig full, og fler at jeg rett og slett sitter barnevakt påhan. Bor ikke hjemme, men besøker han ofte for føler jeg må ta meg av han.

Han er så snill og god og har opplevd så mye vondt i livet og er derfor han drikker. Men nå vet jeg ikke om jeg klarer å ta meg av han så mye lengre, blir så utrolig sliten.

Men vet at gir jeg han opp blir han alkoholist på fulltid.

Fortsetter jeg slik jeg gjør nå vil jeg ikke klare et travelt år med skole og jobb.

Og hva er egentlig vitsen med å fortsette slik jeg gjør nå det blir aldri noen framgang det står bare på plassen hvil.

Er så trist og lei meg... Vet ikke hva jeg skal gjøre, noen som har råd. Er så sliten av å tenke på dette at jeg egentlig ikke tenker på det mer, men vet at jeg bør fortsette å prøve å finne en løsning på problemet. Noen som ar råd for hva som vil hjelpe? Fra første episoden til i dag er det godt 7 år.

[Gjest Gjest *trine*]

Det er IKKE din feil at faren din drikker.... og derfor er det heller IKKE din feil om faren din drikker oftere om du "gir han opp...

Løsningen på problemet vil du alikevel ikke finne, siden løsningen ligger hos din far. Klem til deg.

[Jade]

Hvor var moren din oppi alt dette? Det var ikke ditt ansvar å ta seg av faren din når han var full og voldelig. Det var ikke ditt ansvar å passe på at han ikke slo ihjel sin nye familie (var du barn da også?). Hvorfor lot moren din deg være hos faren din, når hun visste hvordan han var? Trodde ikke slike voldelige personer hadde lov til å ha omsorgen for barn, jeg? Aldri i livet om jeg hadde tatt sjangsen på å overlate min datter hos en som slo folk til blods og kunne true med å skyte.

Som du sier selv, dette sliter på deg. Du orker ikke mer. Det er jo forståelig. Du har jo passet på han siden du var 14 år, selv om han har vært grusom tilbake mye av tiden. Jeg synes det er på tide å overlate ansvaret til noen andre. Hvis han ikke klarer seg alene, så finnes det profesjonell hjelp for alkoholikere.

Du skal ha et liv du også! Det er ikke din feil at faren din er alkoholiker!

[Gjest ts]

Hvor var moren din oppi alt dette? Det var ikke ditt ansvar å ta seg av faren din når han var full og voldelig. Det var ikke ditt ansvar å passe på at han ikke slo ihjel sin nye familie (var du barn da også?). Hvorfor lot moren din deg være hos faren din, når hun visste hvordan han var? Trodde ikke slike voldelige personer hadde lov til å ha omsorgen for barn, jeg? Aldri i livet om jeg hadde tatt sjangsen på å overlate min datter hos en som slo folk til blods og kunne true med å skyte.

Pappa hadde bare slått mamma en gang som jeg vet. Han har kun blitt voldelig i beruset tilstand og er i edru tilstand en utrolig god far. Men nå virker det som han har mistet helt bakkekontakten, at det eneste som kretser rundt i hodet hans er hvordan han kan lure i seg drikker. Han drikker kun fra torsdag til søndag.

Han har som sagt aldri utøvd vold mot meg. Og det ville ikke vært noe lett for min mor å ta meg vekk fra pappa, uansett så viste hu ikke hvordan det var der. Helt til min lillesøster opplevde det samme for hun fortalte mamma alt. Bevist holdt hun lillesøsteren min vekke fra pappa noe jeg er glad for. Men hadde hun gjort det mot meg hadde ikke våres forhold vært noe bra for jeg har alltid følt at det er min "oppgave" å hjelpe pappa. Flyttet hjem til min mor for en periode, for var så lei og sa at jeg ikke flyttet hjem til pappa fr han sluttet å drikke. Men endte med at jeg flyttet tilbake igjen for da var jo samboeren alene med han,og det er kun jeg som kan roe han ned.

Føler moren min har gjort det beste ut av situasjonen. Hun har sagt til meg at vis det er noe så er det bare til å ringe samme tid på døgnet.

[Nienna83]

Jeg har også vokst opp med en far med store alkoholproblemer. Foreldrene mine skilte seg når jeg var fire og meg og søsteren min var på jevnlig besøk hos han hver ferie. Han er en utrolig god pappa i edru tilstand, og han virkelig forguder barna sine. Etter noen år med ubehagelige opplevelser fortalte jeg alt til mamma. Hun reagerte med å ringe han og si at han ikke ville se oss igjen før han hadde fått kontroll på drikkingen sin. Han ble seff veldig lei seg, og etter noen år var vi igjen på besøk hos en pappa som riktignok drakk, men ble aldri full foran oss igjen.

Samboeren til din far er ikke ditt ansvar, hun er en voksen person, som dersom hun vil ut av forholdet selv må gjøre dette. Uansett hva du gjør vil ikke situasjonen løses av at du opptrer som megler. Jeg vet det er vanskelig, for du føler ansvar, men det er IKKE ditt ansvar.

[Gjest Gjest_Karoline_*]

Jeg har også vokst opp med en far med alkoholproblemer. Kjenner meg veldig igjen i det du sier når det gjelder ansvarsfølelesen for faren din. Min far døde i en trafikkulykke pga kjøring i påvirket tilstand, noe som var veldig tungt! I ettertid har jeg hørt om noe medisinsk, husker ikke helt hva det var, som gjør at personen blir skikkelig uvel og dårlig form av å drikke alkohol. Dette vil jo dermed gjøre at han ikke lenger kan drikke. Har ikke undersøkt så mye rundt hvordan denne prosessen er, hva det koster osv, da det allerede var for sent for min del å gjøre noe. Men dersom du undersøker hva dette er og om det faktisk er mulig, går det jo an å foreslå noe slikt for din far. Dersom han ønsker å gjøre noe med situasjonen selv da...

[Gjest New Dawn]

Jeg har også vokst opp med en far med alkoholproblemer. Kjenner meg veldig igjen i det du sier når det gjelder ansvarsfølelesen for faren din. Min far døde i en trafikkulykke pga kjøring i påvirket tilstand, noe som var veldig tungt! I ettertid har jeg hørt om noe medisinsk, husker ikke helt hva det var, som gjør at personen blir skikkelig uvel og dårlig form av å drikke alkohol. Dette vil jo dermed gjøre at han ikke lenger kan drikke. Har ikke undersøkt så mye rundt hvordan denne prosessen er, hva det koster osv, da det allerede var for sent for min del å gjøre noe. Men dersom du undersøker hva dette er og om det faktisk er mulig, går det jo an å foreslå noe slikt for din far. Dersom han ønsker å gjøre noe med situasjonen selv da...

Det heter Antabus.

[Trønderpia]

Og det virker ikke. Drikker man litt eddik først så oppheves virkningen av antabus. Dette er et psykologisk problem som det dessverre ikke finnes noe medisinsk løsning på. Har en alkoholiker i familien og kan alle triksene.

Alkoholikeren må først innrømme at det er et problem, og så søke hjelp for det. Det finnes mange bra klinikker, både offentlige som det er flere ukers venteliste for, og private som er svindyre dessverre. Vet hvor fælt dette er for deg TS. For mange blir det en livslang kamp mot flaska. Jeg vet det er mange som ikke er enig med meg, men jeg tror til syvende og sist det er vilje det kommer an på. Finnes ikke noe hokus pokus.

[Gjest Gjest]

Kjære deg!

Jeg er også oppvokst med en far som var alkoholiker. Du er glad i faren din og føler du må hjelpe han og passe på han, men det blir helt feil skjønner du, både for deg og faren din. Han trenger at noen voksne hjelper han til å slutte å drikke, men det kan de bare gjøre om han vil det selv. Den viktigste personen du har ansvar for å passe på i livet ditt, det er deg selv! Selv om alkoholisme er en sykdom, så har faren din et valg om han vil stoppe å drikke. Du hjelper han ikke til å stoppe å drikke når du passer på han som du gjør.

Jeg vil så inderlig be deg om å ringe Wandasenteret på tlf. 75540404. Det er opprettet av en gutt/mann som selv hadde en mor som var alkoholiker. De hjelper både barn som har foreldre som er alkoholikere, og voksne alkoholikere. Ring til dem! De er vant til å snakke med folk som er i din situasjon, og si ALT som det er, så vil du få hjelp!

Jeg skal tenke på deg! Lykke til!

[Gjest Isa-chan]

æ vet kordan du føler... siden æ også har en som som e alkoholiker...

han startet å drikke noen måneder etter at æ ble født, fordi han hadde begynt med en sånn båt som han skulle pusse opp, så det ble mye penger til båten.

han fortsatt og drikke fremdeles etter mange år... Moren min og den eldste storebroren min studerte på den tiden og kom ikke hjem før på sent ettermiddagen, og storesøsteren min hadde klasserepresentant-møter veldig ofte til ca. 19:00 - 19:30... da æ va 2-3år kom de hjem fra studie og fant mæ helt på gråten hver nesten eneste dag. så skillte mamma og pappa seg da æ va 5 år...æ husker at den dagen mamma skulle ta mæ med til et nytt hus, kor vi skulle bo, så bannet pappa til mamma og kalte henne for noe som "Stygge drittkjærring, faens hore,du e så jævlig støgg (osv...)", æ skjønte riktignok ikke ka det betydde ,men æ la merke til at det var iallefall stygt sagt. så æ ga ham en såkalt bitch-slap.

når æ va 6-7 år når æ kom på besøk i helgen så han til mæ at moren min va dø, med raseri og var full når han sa det. æ fikk panikk og ringte til moren min, æ ble så glad, fordi hun svarte på telefonen med en gang.så hun kom og hentet mæ.

drikkingen til faren min har fremdeles ikke sluttet , enda selv om det starta for omrtrent 14-15 år siden.

Men... Det e egentlig bare å håpe på det beste, at foreldrene ikke kommer til å drikke mere som en alkoholiker. man kan jo også si til ham i edru tilstand at du ikke liker at han er full og prøver å få han på den tanken.

Det e no iallefall det æ gjør...håper...selv om mæ har sagt det til han hver eneste helg som æ kommer på besøk, at æ ikke liker at han e full...så ser det ut som at..han ikke med min mening.

så det æ sier som litt hjelp... bare å håp og tro i faren din. han e sikkert en kjempegod far når han e i edru tilstand... ^^

[Gjest Gjest_Marit_*]

Se for dere dett

Når jeg var 12 år opplevde jeg for første gang å se minfar full. Han driver og skriker og er voldlig mot moren min. Jegsier "pappa hva er det du gjør", og han svarer med å hive et nattbord på meg. Plutselig er den snille gode pappaen min omgjort til en monster jeg ikke kjenner. Han blir helt psykopat, mamma, jeg og storebroren min klarer å flykte inn på et rom. Da skal pappa finne fram geværet å skyte opp døren/oss vis vi ikke åpner. Heldigvis har mamma gjemt nøkklen til våpenskapet. Vi får ringet besteforeldren mine og de er på vei bort for å hjelpe. Imens springer jeg og mammen til gangen og står og snakker med pappa der. Jeg står foran mamma og minner pappa på gode minner for å prøve å få an på bedre tanker og blir svart med et glask i kinnet. Heldigvis kommer besteforeldrene og situasjonen kommer under kontroll.

Neste dag blir jeg fortalt at dette aldri kommer til å skje igjen og får en eller annen dårlig grunn for hvorfor det hendte.

Så går det noen år foreldrene mine skiller seg, pappa får segnye dame og alt går bra med de. Helt til han begynner å bli voldelig mot henne også, nesten hver helg er et mareritt der jeg sitter våken for å høre når pappa kommer hjem for så å roe han ned. Av og til klarer jeg det andre ganger ikke. Noen ganger har jeg kanskje vært så dum at jeg har sovet over hos en venninde og synet som møter meg hjemme er knuste ting og blod på golvet.

Slik levde jeg i mange år hver helg, men så sluttet pappa å være voldelig. Han hadde aldr vært voldelig mot meg vel og merke. Nå drikker han seg bare full og er stygg i munnen. Allikevel har jeg angst og liker ikke at han drikker men likevel gjør han det. Slik har det holdt på i 1-2 års tid.

Faren min drikker hver helg torsdag- fredag. Han er veldig full, og fler at jeg rett og slett sitter barnevakt påhan. Bor ikke hjemme, men besøker han ofte for føler jeg må ta meg av han.

Han er så snill og god og har opplevd så mye vondt i livet og er derfor han drikker. Men nå vet jeg ikke om jeg klarer å ta meg av han så mye lengre, blir så utrolig sliten.

Men vet at gir jeg han opp blir han alkoholist på fulltid.

Fortsetter jeg slik jeg gjør nå vil jeg ikke klare et travelt år med skole og jobb.

Og hva er egentlig vitsen med å fortsette slik jeg gjør nå det blir aldri noen framgang det står bare på plassen hvil.

Er så trist og lei meg... Vet ikke hva jeg skal gjøre, noen som har råd. Er så sliten av å tenke på dette at jeg egentlig ikke tenker på det mer, men vet at jeg bør fortsette å prøve å finne en løsning på problemet. Noen som ar råd for hva som vil hjelpe? Fra første episoden til i dag er det godt 7 år.

[Gjest Gjest_marit_*]

Det finnes et fint nettsted som heter alkoholikere.no hvor pårørende har egen side, og får masse gode råd, tips - og noen og snakke med. De som er der er både tidligere alkoholikere, alkoholikere og pårørende. Et bra sted, vel verdt å titte innom!!

[Gjest blskgh]

Se for dere dett

Når jeg var 12 år opplevde jeg for første gang å se minfar full. Han driver og skriker og er voldlig mot moren min. Jegsier "pappa hva er det du gjør", og han svarer med å hive et nattbord på meg. Plutselig er den snille gode pappaen min omgjort til en monster jeg ikke kjenner. Han blir helt psykopat, mamma, jeg og storebroren min klarer å flykte inn på et rom. Da skal pappa finne fram geværet å skyte opp døren/oss vis vi ikke åpner. Heldigvis har mamma gjemt nøkklen til våpenskapet. Vi får ringet besteforeldren mine og de er på vei bort for å hjelpe. Imens springer jeg og mammen til gangen og står og snakker med pappa der. Jeg står foran mamma og minner pappa på gode minner for å prøve å få an på bedre tanker og blir svart med et glask i kinnet. Heldigvis kommer besteforeldrene og situasjonen kommer under kontroll.

Neste dag blir jeg fortalt at dette aldri kommer til å skje igjen og får en eller annen dårlig grunn for hvorfor det hendte.

Så går det noen år foreldrene mine skiller seg, pappa får segnye dame og alt går bra med de. Helt til han begynner å bli voldelig mot henne også, nesten hver helg er et mareritt der jeg sitter våken for å høre når pappa kommer hjem for så å roe han ned. Av og til klarer jeg det andre ganger ikke. Noen ganger har jeg kanskje vært så dum at jeg har sovet over hos en venninde og synet som møter meg hjemme er knuste ting og blod på golvet.

Slik levde jeg i mange år hver helg, men så sluttet pappa å være voldelig. Han hadde aldr vært voldelig mot meg vel og merke. Nå drikker han seg bare full og er stygg i munnen. Allikevel har jeg angst og liker ikke at han drikker men likevel gjør han det. Slik har det holdt på i 1-2 års tid.

Faren min drikker hver helg torsdag- fredag. Han er veldig full, og fler at jeg rett og slett sitter barnevakt påhan. Bor ikke hjemme, men besøker han ofte for føler jeg må ta meg av han.

Han er så snill og god og har opplevd så mye vondt i livet og er derfor han drikker. Men nå vet jeg ikke om jeg klarer å ta meg av han så mye lengre, blir så utrolig sliten.

Men vet at gir jeg han opp blir han alkoholist på fulltid.

Fortsetter jeg slik jeg gjør nå vil jeg ikke klare et travelt år med skole og jobb.

Og hva er egentlig vitsen med å fortsette slik jeg gjør nå det blir aldri noen framgang det står bare på plassen hvil.

Er så trist og lei meg... Vet ikke hva jeg skal gjøre, noen som har råd. Er så sliten av å tenke på dette at jeg egentlig ikke tenker på det mer, men vet at jeg bør fortsette å prøve å finne en løsning på problemet. Noen som ar råd for hva som vil hjelpe? Fra første episoden til i dag er det godt 7 år.

du kan ikke gjøre noe som helst for han, men du kan gjøre masse for deg selv.

selv flyttet jeg hjemmefra med tilrettelagt borteboerstipend(hvis du er under 18?) - og satte meg opp på psykologtime hos spesialister på voksne barn av rusmisbrukere.

grunnen til at jeg gjorde dette var for å "minimere" skadene av å vokse opp slik(jeg hadde det enda mer ekstremt over enda lengre tid enn deg, men den konststante bekymringen er jo den samme uansett...og den få¨r fort ettervirkninger.) - og selv nå som jeg nærmer meg 30 så har jeg benyttet meg av dette tilbudet i kortere perioder hvis jeg merker at kroppen reagerer på ting og tang. grunnen til det er at jeg nok har utviklet en langt lavere toleranse for stress, så for å kunne ha mange baller i luften, så trenger jeg et sted å forebygge og avreagere avogtil.

det har hjulpet noe helt utrolig - og jeg hadde aldri klart meg uten.

så mitt eneste råd er bare: gjør det som er best for deg!

du er ikke din far, ditt liv er et helt annet selv om han suger inn alle andre rundt seg inni problemene sine.

du er ikke han:=)