Å være særboer

[EmmaW]

Siden jeg er blitt gammel og sær, og trives godt i eget selskap, ser jeg for meg at en fremtid som særboer hadde vært helt perfekt. Man er offisielt mer enn kjærester, men beholder hvert sitt bosted. Så "overnatter" man hos hverandre når det passer.

Litt som man har det i begynnelsen av et forhold, før man blir så seriøs at man flytter sammen.

Jeg vet om en del godt voksne mennesker som lever slik, men er det noen her som har gjort seg noen tanker om særboerskap?

For min egen del hadde et velfungerende særboerskap betydd trygghet, samhørighet sammen med en stor dose frihet til å bruke egne penger og egen tid slik man foretrekker det uten at det går utover partneren.

[angeleyes]

Hvis du ønsker at dere skal bo hver for dere er det viktig at du finner en partner som også har et ønske om det. Ellers ser jeg for meg at det kan bli veldig vanskelig. Hvis den ene parten vil at forholdet skal utvikle seg til samboerskap, mens den andre fortsatt vil ha "friheten" med å bo alene kan det ende opp med sårede følelser.

For min egen del kunne jeg ikke tenkt meg særboerskap. Jeg gleder meg til å en dag flytte sammen med kjæresten. Det å gå til sengs og våkne opp hver dag ved siden av den samme personen er spesielt synes jeg

[AnetteR]

Tenker meg at det kan være en utmerket boform for de som har levd en stund, og bygd opp eget hjem og vaner. Særlig hvis det også er mine og dine barn inne i bildet, da slipper man mange praktiske problemstillinger.

Personlig flyttet jeg sammen med kjæresten min så tidlig at inge av oss hadde rukket å bygge opp egne husholdninger, og da føltes det veldig naturlig. Men trur nok det arter seg lit annerledes med årene.

[¤Tigerlily¤]

Jeg har selv gjort meg tanker rundt dette med særboerskap, men jeg har en viss anelse om at dette er tanker som kommer når man er singel og tenker på hvordan man hadde det med tidligere samboere, og at dette går over når man finner en ny kjæreste hvor tingene som tidligere ikke var riktig nå er det.

Da tror jeg ønsket om å flytte sammen igjen vil dukke opp for veldig mange.

[AnonymBruker]

Men er det ikke litt rart? Man blir jo aldri helt godt kjent med hverandre da.

Anonymous poster hash: f3910...180

[Anglofil]

Mannen og jeg er særboere. Det fungerer aldeles utmerket. Jeg elsker det å kunne ha min egen sfære, noe mannen også setter pris på. Men vi er mye sammen i hverdagen og betydningen av boform har vel egentlig blitt mindre og mindre viktig for oss. Det viktige er at vi har det bra hver for oss og i lag.

Men er det ikke litt rart? Man blir jo aldri helt godt kjent med hverandre da.

Anonymous poster hash: f3910...180

Ikke? På hvilket grunnlag kan du si det? Med mindre man er særboer selv kan man vel strengt tatt ikke vite det. Selv synes jeg dette med boform egentlig ikke er så viktig, og jeg synes strengt tatt det egentlig, hvis jeg skal være helt ærlig, er liten forskjell fra å være samboende. Eneste forskjellen, som jeg verdsetter høyt, er at vi har våre sfærer, men så er alenetid veldig viktig for oss begge. Men det at man er særboere betyr jo ikke at man er lite sammen i hverdagen. Det er hva man gjør det til selv.

Mvh Yvonne

Endret 19. juni 2013 av Yvonne

[Steinar40]

Siden jeg er blitt gammel og sær, og trives godt i eget selskap, ser jeg for meg at en fremtid som særboer hadde vært helt perfekt. Man er offisielt mer enn kjærester, men beholder hvert sitt bosted. Så "overnatter" man hos hverandre når det passer.

Litt som man har det i begynnelsen av et forhold, før man blir så seriøs at man flytter sammen.

Jeg vet om en del godt voksne mennesker som lever slik, men er det noen her som har gjort seg noen tanker om særboerskap?

For min egen del hadde et velfungerende særboerskap betydd trygghet, samhørighet sammen med en stor dose frihet til å bruke egne penger og egen tid slik man foretrekker det uten at det går utover partneren.

Jeg har tenkt at det kan fungere hvis man bor nær hverandre, mens avstand vil gjøre at det fort blir et problem.

[Steinar40]

Jeg har selv gjort meg tanker rundt dette med særboerskap, men jeg har en viss anelse om at dette er tanker som kommer når man er singel og tenker på hvordan man hadde det med tidligere samboere, og at dette går over når man finner en ny kjæreste hvor tingene som tidligere ikke var riktig nå er det.

Da tror jeg ønsket om å flytte sammen igjen vil dukke opp for veldig mange.

Når begge er etablerte på hver sin side så føles det også som en risiko å flytte i sammen.

Da må enten den ene, eller begge, på sikt selge sin bolig, og legge pengene i noe felles. Det er risikabelt.

[sandkri01]

Jeg har tenkt på det. Jeg liker slik jeg og kjæresten bor akkurat nå - hver for seg. Det holder forholdet spennende og nytt, føler jeg. Vi har vært sammen en stund nå, men fremdeles føler jeg spenning. Det å overnatte, det å føle at jeg ikke er hos meg selv. Og så er det deilig å gå hjem til meg selv og kunne slenge seg på sofaen og slå på en film, alene.

Til høsten blir vi samboere. Jeg gleder meg til å stå opp til han hver dag, jeg gleder meg til å ha en bolig vi kan dele, at vi kan lage mat sammen og spise sammen. Det blir koselig å bo sammen med noen og. Men på samme tid vil jeg ha min egen plass og.. Vi får se hvordan det går Tror det går bra.