Kjæresten har så sutrete barn

[Gjest Eureke]

Jeg har en kjæreste som har en 4-åring og 7-åring fra før.

De er søte unger,og vi har fått en viss kontakt,etterhvert.

Han har dem i "vanlig" fordeling.

Saken er at jeg syns de sutrer og maser ekstremt ofte. Gråter lett for ingenting og skriker vis de ikke får det som de vil.

Og bare så det er sagt,jeg har erfaring med andres unger,men ikke egne.

Mye av dette er tullegrining og furting,og problemet er at jeg ikke syns faren er særlig konsekvent mht det.

Det er heller ingen grenser for leggetid,de takker sjelden for det de får av andre,og 7-åringen har ingen oppgaver hjemme hos faren ennå.

Det flyter leker ,boss og matrester etter dem,og 7-åringen greier ennå ikke spise uten å søle mat utover klærne sine og ansiktet.

Jeg kunne ramset opp mange flere ting i tillegg.

Så langt har jeg ikke blandet meg inn,for det ville jo ikke vert rett,kansje?

Jeg prøver bare å vere en grei venn for dem.

Og jeg føler jeg har vert tolmodig.Barn er jo barn.

De er nok ennå en smule sjalu på denne damen som faren deres er kjæreste med,også.

Men altså,en kveld vi snakket på telefon,og eldstemann ble temaet,sa jeg at kanskje måtte faren sette mere grenser for barnet.

Da merket jeg motstand med en gang,og fikk høre at dette var han som måtte gjøre,i så fall.

Vi er ikke samboere,men barna har også vert hos meg,og der ønsker jeg at de følger mine husregler.

Er jeg for streng? Er jeg urimelig?

Kan ellers si at jeg har en jobb med mennesker,og har selv en ganske fri oppdragelse.

Foreldrene til barna er skilte,og har et greit forhold,slik jeg oppfatter det.

Moren virker ok,men jeg kjenner ikke hennes måte å takle dem på.

Innerst inne tror jeg særlig eldstemann kan få problemer vis ingen setter grenser og forteller han hva som er rett og galt.

Jeg ønsker høre fra andre som har fått til dette eller ikke...

Jeg er redd forholdet vil skrante vis jeg ikke får sagt fra om noe.

Skal bonusmor bare være en nikkedukke eller tause Birgitte??

[Gjest Gjest]

Du har absolutt rett i å si hva du synes, men kanskje ikke være for bastant.

Han har også rett i at det må være HAN som gjennomfører dette - og han må få lov til å være uenig med deg. Barneoppdragelse har ingen fasit, og det er slett ikke gitt at dine vurderinger er riktigere enn hans.

Du må hele tiden ha i bakhodet at det er hans barn.

Når det er sagt så ville jeg satt ned foten når barna er hos deg. Da er det ditt hjem og du kan ha andre regler. Se hvordan det fungerer å ha mer disiplin der. Barn skjønner godt at forskjellige hjem har forskjellige regler.

Forhåpentligvis ser faren hva du mener når han ser det i praksis.

[Gjest Gjest]

Det er like mange måter å oppdra barn på som det finnes foreldre, det er min erfaring. Det er også ekstremt enkelt å oppdra andres barn

Synes du kan si hva du mener, men om du gjør det risikerer du at du møter massiv motbør fra far. Det er hans unger, og det er nok hans sår punkt. Akkurat som det er det med andre foreldres.

Er selv bonusmamma og mamma, vi setter felles grenser her i huset. Vi snakket mye om dette før vi flyttet sammen fordi vi begge har barn. For oss var det viktig å ha et fast sett regler som gjelder alle ungene, uansett hvem sine de er.

Siden dere ikke engang bor sammen så synes jeg du bør trå varsomt, det er tross alt hjemme hos far de er. Om de er på besøk hos deg så kan du sette regler for hvordan de skal oppføre seg der, men ikke regler for hvordan forholdet mellom far og barn er når de er hos deg. Om du skjønner hva jeg mener.

Hvordan ungene har det hos mammaen sin er revnende likegyldig. Unger adopterer reglene det stedet de er. Det er faren som evt må endre sin måte å handle overfor barna når de er hos ham, om han er enig med deg da

[Gjest Gjest_calvin 1_*]

Det første jeg tenkte når jeg leste innlegget er at det kansje er en grunn til at barna er slik de er med sin far...Er det f.eks lenge siden bruddet?

Vær en venn for de du,og sett såklart grenser hjemme hos deg innen rimlighetens krav. Men husk at barna har en mor.

Mine barn har hatt en del "tanter" underveis som har hatt forskjellige meninger og krav. Og mange ganger opplevd avgjørelser "tantene"har tatt på egen hånd uten at verken pappan eller meg viste noe...som da min datter kom hjem nyklippet. Det flotte håret vi hadde spart,var borte.

[Gjest jabbadabbaduuuuhhh]

Vet ikke hvor lenge dere har vært sammen og om bruddet mellom foreldrene er nytt men kan det være at barna syns de får for lite tid med pappaen? Har de bare samvær annenhver helg? Om forholdet mellom dere er relativt nytt, de har lite samvør med far og om de føler at du "stjeler" tiden de skulle hatt alene med faren kan nok det føre til sutring og mas- eller rettere sagt; de ønsker oppmerksomhet. En ide kan nok være å la dem få noe kvalitetstid sammen uten deg tilstede. Må si jeg syns det er ganske freidig av deg å stille spm ved andres oppdragelse når du ikke engang bor sammen med barnefaren. Er enig med henne ovenfor at det som skjer hos biomor er likegyldig, og jeg tror du skal være forsiktig med både å trekke konklusjoner om barna, moren eller faren. Jeg er selv samboer med en mann som har 2 barn fra før, og vi har også et felles nå Vi snakket mye om oppdragelse o.l før vi flyttet sammen slik at jeg var sikker på at jeg kunne leve med denne "pakken". Dette var viktig for meg pga at jeg ville aldri gått inn i et hjem og forlangt en helomvending i forhold til regler o.l. Såklart måtte noe tilpasses, men slik blir det nå gjerne i de fleste tilfeller- spesielt når en får felles barn.

Tror du skal ta en skikkelig prat med kjæresten din og kanskje la han stå for det meste av praten. La han fortelle deg hvordan de har det, hvordan de ønsker å ha det og om han er åpen for å "forhandle" med deg. Er du ikke enig i hvordan ting praktiseres, og han nekter gjøre de store forandringene er nok det beste å trekke seg unna før du blir for involvert- og spesielt for barna sin del. Det er jo tross alt dem dette handler om.

Som sagt er jeg stemor selv men jeg undres stadig over hvor mange stemødre som er eksperter på andres barn- og nesten føler at de må "redde" stebarna om de ikke skal få problemer senere. Er det ingen som tenker på at det å gjennomgå et samlivsbrudd i seg selv kan være skadelig nok for barna, og at en istedet for å prøve overta morsrollen kan en være flinkere til å snakke med barnet om at en er der for dem?..

[Alice Ayres]

Det første jeg tenkte når jeg leste innlegget er at det kansje er en grunn til at barna er slik de er med sin far...Er det f.eks lenge siden bruddet?

Vær en venn for de du,og sett såklart grenser hjemme hos deg innen rimlighetens krav. Men husk at barna har en mor.

Mine barn har hatt en del "tanter" underveis som har hatt forskjellige meninger og krav. Og mange ganger opplevd avgjørelser "tantene"har tatt på egen hånd uten at verken pappan eller meg viste noe...som da min datter kom hjem nyklippet. Det flotte håret vi hadde spart,var borte.

Akkurat dette tenkte jeg også. Det virker på meg som om disse barna er veldig utrygge og i tillegg mangler rutiner som bidrar til å øke utrygghetsfølelsen. Vis disse barna godhet, men sørg samtidig for å sette egne grenser. Ingen av dere er tjent med at du plutselig en dag har fått nok, for så å løpe skrikende ut fra huset.

Til calvin: Du er ikke alene om å ha opplevd klippeavgjørelser av tilfeldige "tanter". Akkurat det samme skjedde med datteren min. Fytte grisen da var jeg sint.

[Gjest Eureke]

Det var ikke meningen å virke freidig når jeg tar opp temaet,og jeg var på forhånd ganske sikker på at jeg ville få reaksjoner.

Men hva så om det faktisk er slik,og barna har et slikt adferdsmønster??

Er det galt å ta det opp på generellt grunnlag,eller er det fordi jeg er en "utenforstående"?

Nei,barna sine foreldre er ikke nyseparerte,det har levd adskilt en god stund,men mor fikk fast kjæreste veldig tidlig etterpå..

Jeg kom i bildet mye senere,og har holdt igjen på å møte barna,faktisk,fordi jeg ville ta det sakte.

Og nei,jeg ville ikke lagt opp til klipping av barn o.l.

Det er jo faktisk fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre,at jeg tar det opp her.

Men jeg er ening i at dette først og fremst blir en utfordring mellom far og meg. Samtidig ønsker han å ha meg mere rundt seg(og dem),og da blir det jo naturlig å ta det opp.

Jeg ønsker slettes ikke å erstatte deres mor.ikke i det hele tatt.

Men jeg ønsker en viss harmoni både hos barn og voksne.

Dere som har barn som har stemor,ønsker dere bare at desse skal vere ryddehjelp,vaskehjelp og betrakter i barnas 2. hjem??

[Gjest Gjest_Calvin 1_*]

Til Ts.

Det er ikke for å dolke deg at jeg svarte deg slik. Vet at det er mange kvinner der ute som er flinke med våre håpefulle:)

Skjønner avogtil at svarene kan virke provoserende men det er forde jeg synes innlegget blir lagt litt galt frem eller at det mangler vesentlige faktaer for å i det hele tatt kunne sette seg inn i saken.

I ditt tilfelle fortalte du ikke noe av det du skriver i dag. Ergo kom det helt galt ut til oss.

Den siste avsnittet er som å skvette bensin på bålet!

Ha en fin dag.