Slå opp eller ikke...? avgjørelsen tas i dag....

[Gjest Gjest_Julia_*]

Jeg og samboeren min har vært sammen i snart 4 år nå. Vi har hatt litt småkrangling hele tiden underveis men jeg vet at jeg elsker ham over alt på jord.

For ca ett år siden hadde vi en lignende krise (som det vi har nå) dvs at han tviler på føelsene sine for meg. Den gangen knakk jeg helt sammen, fikk ikke puste, kastet opp og kunne ikke forstå, da dette kom som lyn fra klar himmel. Vi var fra hverandre to døgn, og i den tiden spiste jeg ikke, sov ikke, kunne ikke tenke på annet enn ham og selvmordstankene mine var skumle. Heldigvis ordet det seg og han sa at han innså at han elsket meg, og jeg var i himmelen.

Siden det har jeg gått rundt og følt meg veldig utrygg... Han har hele tiden sagt han elsker meg og vi er veldig fysiske og kosete sammen. Selv om ikke sexlivet har vært noe særlig i det siste så har han ikke trukket seg unna meg, såvidt som jeg har merket.

Likevel, forrige helg etter en tur til sverige når vi hadde krangla i bilen, spurte jeg ham om han elsket meg. Da kom det igjen: "Jeg er ikke sikker lenger" Fikk ikke puste og ba han om å stanse bilen så jeg kunne få luft. Han kom bort til meg og prøvde å holde rundt meg, men jeg dyttet ham unna. Jeg gråt og han gråt. Og vi ble enige om å ta helgen til hjelp. Den helgen snakket vi og gråt om hverandre, og jeg var fysisk utslitt når søndagen sto for tur og han skulle bestemme seg for hva han ville. Vi betsemte da for å ta uken til hjelp og se i slutten av den.

Nå er slutten av uken her og de to siste dagene har jeg følt det som om jeg har en boble inni meg som snart sprekker. Om dagene da vi har vært sammen har jeg prøvd å virkelig vise ham at jeg elsker ham, om kveldene da han legger seg har jeg sittet oppe og grått og grått... Føler nesten ikke at jeg burde ha noen tårer igjen, så mye som jeg har grått...

Elsker ham så utrolig mye, og jeg vet at innerst inne elsker han meg også... han klarer jo ikke å se meg gråte, tar meg alltid i hånden og vil ligge inntil meg om natten..

Det som er er at vi har vært sammen hele vårt voksne liv, siden jeg var 18 og han 19, vi er nå 22 og 23, og jeg vet at han er den eneste i kameratflokken sin som har ett så seriøst forhold. kameratene hans fester og driver på med forskjellige damer i øst og vest. I det siste har han vært mye borte og sammen med kameratene sine. Det jeg tror ligger bak er at han tror han går glipp av noe.... Fikk også vite at han har møtt en venninne av en kamerat som han sa ble betatt av ham... Han hadde fortalt henne at han har dame og at han ikke kunne treffe henne...

Dette har gått på selvføelsen min noe kraftig i det siste. Går allerede til psykolog for angst og selvmordstanker. Går rundt og tenker på han og om han tenker på "henne" og hva som vil skje om det blir slutt i kveld og jeg ser ham med "henne". Som sagt så sliter jeg med selvmordstanker og ville aldri innrømmet overfor ham at ett brudd mellom oss kan føre til at jeg gjør det slutt på alt. (vil jo ikke tvinge ham til å være hos meg fordi han er redd for at jeg tar selvmord) Men jeg vet innerst inne at uten ham er jeg ingenting. Han har vært lyset i mørket for meg, holdt meg oppe og varsomt hjulpet meg frem.

Gjør så utrolig vondt, verker inni meg og vil bare at alt skal bli bra. Elsker virkelig den gutten over alt på jord.

Så det jeg lurer på er hvordan jeg skal klare dette.. Og hvordan jeg skal oppføre meg når han kommer hjem i kveld... Skal jeg spørre ham rett ut eller skal jeg vente til han kommer til meg... Skal jeg kjempe for at vi skal prøve, eller skal jeg bare slippe taket i ham og la han gå.......?

Tårene triller nedover kinnene mine nå, og jeg føler meg helt alene i denne verden. Har en skikkelig god venninne, ellers er det ikke så mange jeg snakker med lenger. Har ett par venninner som jeg altid må stille opp for men som til gjengjeld aldri stiller opp for meg, så ikke noe håp om støtte fra de iallfall...... Føler meg som en turist i ett fremmed land, som lever på de siste sparepengene sine, og ikke kjenner noen....

Dette ble litt vel langt, men måtte bare få ut litt av det jeg føler...

Mitt eneste håp nå er at han kommer inn døra i kveld og sier at han elsker meg, før han tar meg i armene sine........

håp

[Supramundane]

Da jeg var i en lignenede situasjon for maange år siden, valgte jeg å gi slipp. Jeg ville ikke "diskutere frem" et forhold, eller å "overbevise" han om at han elsket meg.

Så jeg gav slipp, og det gikk lit tid, så kom han tilbake og sa at han hadde elsket meg hele tiden. Da hadde imidlertid mine følelser dødd helt ut, og det ble aldri noe mer. Trist og vondt, men i ettertid ser jeg at det var riktig for meg.

[Silli]

jeg sitter igjen med en kjempe vond følelse etter å ha lest innlegget ditt !

å kan med hånda på hjerte si at jeg sliter med det samme.

jeg har skikkelig problemer med å stole på gutter, det har med når jeg var mindre sviktet min far meg, etter det har jeg hatt vanskeligheter med å stole på gutter generellt.

jeg ser på meg selv som ingenting, å om gutten min noen gang skulle gå fra meg , ser jeg ikke lyset i tunelen lenger.

da blir det svart.

håper virkelig du finner ut av det.

tror ikke jeg svarte på det du spurte om, men det er fordi jeg ikke vet, jeg kunne aldri gått fra han.

ALDRI !

gir deg en klem, og håper du holder oss oppdatert på hva som skjer !

[Gjest Gjest]

Først vil jeg si at det er bra du går til psykolog og får hjelp, for det virker vondt å få slike reaksjoner som du gjør når han sier han er usikker på forholdet. Samtidig skjønner jeg jo veldig godt at det er vanskelig for deg også å ikke vite hva han egentlig mener. HVIS det blir slutt, så er det noen positive sider du kan prøve å fokusere på:

* det vil uansett være slitsomt for deg å være i et forhold hvor den andre er usikker og vinglete i følelsene. Det er vanskelig å tenke framover og å føle seg trygg om man har grunn til å frykte at den andre plutselig en dag kutter ut hele greia.

* du kan kjenne på hvordan det er å klare seg alene, noe du sikkert får til fint (selv om kjærlighetssorgen kan være forferdelig en tid). Da vil du etter hvert føle deg sterkere og mer selvstendig enn du gjør nå, noe som vil komme deg til gode iseinere forhold og ellers i livet.

[silkestrå]

Jeg får helt vondt inni meg når jeg leser det du skriver! Jeg har vært, - og er til en viss grad fortsatt, der du er nå, og jeg vet hvor uutholdelig vondt det gjør å gå rundt og vente på en avgjørelse. Jeg kan ikke gi deg noen råd eller trøste deg, men jeg vil bare sende deg en stor klem og ønske deg lykke til.

Og trenger du noen å snakke med må du bare ta kontakt med meg! Jeg vil veldig gjerne få lov til å støtte deg hvis du ønsker det!

Endret 22. august 2008 av silkestrå

[Gjest Gjest_julia_*]

takk for alle gode tanker.. Skal skrive her i kveld om jeg klarer det..

Vil ikke tenke på at han skal gå i kveld engang.. Blir helt stressa bare ved tanken.. #vondt#

#silkestrå# trist og høre at du også har det vondt. Hva skjedde med deg og din "kjære" da om jeg får spørre? Og er det noe jeg trenger her i livet så er det flere gode venner, så det er klart jeg vil snakke med deg.

Klemmer til alle dere snille som tar dere tid til å svare på dette innlegget.

[ObiWan]

Jeg føler med deg.

Man skal være forsiktig med å si hva som er rett og galt. Vi er alle forskjellige. Noe som er riktig for en, kan være helt galt for den andre. Men ta mitt innlegg som et forslag du kan reflektere litt over.

Jeg har inntrykk, etter det du skrev, at han er veldig sikker på hvor han har deg. Mange kan, helt ubevisst, bli påvirket til å ta kjæresten sin som en selvfølge. Stort sett er det selvfølgelig en kjempefordel å føle seg trygg på hverandre, men akkurat nå kunne han kanskje bli påminnet om at du slett ikke er en selvfølge?

Når han kommer hjem i dag, ville jeg rett og slett kommet han i forkjøpet og sagt at du har tenkt veldig mye, og at dette sliter deg i stykker. Usikkerheten og utryggheten gjør ikke psyken din sterkere. Siden du ikke ønsker at han "under tvil" skal si at han vil bli hos deg, foreslå at han bor noen dager hos familie, kamerater e.l., og at dere begge bruker disse dagene til å tenke og kjenne etter om savnet og følelsene er sterke nok. Det hadde ikke forundret meg om han da får en liten vekker om at dette faktisk ikke bare er opp til han, men at du også har dine grenser for hvor usikker du skal tillate deg å bli.

Jeg tipper det ville gått to dager maks, før han kom hjem og ba pent om å få være hos deg resten av livet.

Som sagt - dette behøver ikke være riktig for alle. Men i noen tilfeller tror jeg det ville vært vel så lurt som å vente på at han kommer med sin "enstemmige dom".

Lykke til!

[Gjest Gjest_Julia_*]

Jeg føler med deg.

Man skal være forsiktig med å si hva som er rett og galt. Vi er alle forskjellige. Noe som er riktig for en, kan være helt galt for den andre. Men ta mitt innlegg som et forslag du kan reflektere litt over.

Jeg har inntrykk, etter det du skrev, at han er veldig sikker på hvor han har deg. Mange kan, helt ubevisst, bli påvirket til å ta kjæresten sin som en selvfølge. Stort sett er det selvfølgelig en kjempefordel å føle seg trygg på hverandre, men akkurat nå kunne han kanskje bli påminnet om at du slett ikke er en selvfølge?

Når han kommer hjem i dag, ville jeg rett og slett kommet han i forkjøpet og sagt at du har tenkt veldig mye, og at dette sliter deg i stykker. Usikkerheten og utryggheten gjør ikke psyken din sterkere. Siden du ikke ønsker at han "under tvil" skal si at han vil bli hos deg, foreslå at han bor noen dager hos familie, kamerater e.l., og at dere begge bruker disse dagene til å tenke og kjenne etter om savnet og følelsene er sterke nok. Det hadde ikke forundret meg om han da får en liten vekker om at dette faktisk ikke bare er opp til han, men at du også har dine grenser for hvor usikker du skal tillate deg å bli.

Jeg tipper det ville gått to dager maks, før han kom hjem og ba pent om å få være hos deg resten av livet.

Som sagt - dette behøver ikke være riktig for alle. Men i noen tilfeller tror jeg det ville vært vel så lurt som å vente på at han kommer med sin "enstemmige dom".

Lykke til!

Tusen takk for ett svar som fikk meg til å tenke litt...Skal virkelig tenke over det du sa... (er det noe du har gjort eller gått gjennom selv?)

Kanskje jeg må slippe ham for at han skal innse at det er meg han vil ha.. Kommer i så fall til å ta all min styrke og gjøre det.. For at jeg skal ta avgjørelsen om at vi ikke skal ses på en stund...

Har litt å tenke på.

[ObiWan]

Tusen takk for ett svar som fikk meg til å tenke litt...Skal virkelig tenke over det du sa... (er det noe du har gjort eller gått gjennom selv?)

Kanskje jeg må slippe ham for at han skal innse at det er meg han vil ha.. Kommer i så fall til å ta all min styrke og gjøre det.. For at jeg skal ta avgjørelsen om at vi ikke skal ses på en stund...

Har litt å tenke på.

Jeg har hatt venner som har fått slike tankevekkere. De tok sine kjeære for gitt. Når de ble usikre på hva de egentlig følte, har to av de fått erfare at det faktisk var kjæresten som tok initiativ til en liten pause. Det ble korte pauser. Og tvilen forsvant.

Men som jeg sa til deg - dette behøver ikke være det riktige for deg. Men uansett verd å tenke over.

[Gjest Gjest_Julia_*]

Jeg har hatt venner som har fått slike tankevekkere. De tok sine kjeære for gitt. Når de ble usikre på hva de egentlig følte, har to av de fått erfare at det faktisk var kjæresten som tok initiativ til en liten pause. Det ble korte pauser. Og tvilen forsvant.

Men som jeg sa til deg - dette behøver ikke være det riktige for deg. Men uansett verd å tenke over.

Ja, det er virkelig noe å tenke over.... Men har på en måte mistet mye av meg selv i dette forholdet også, og blitt for avhengig av ham. Det er noe jeg ikke liker. Kanskje en periode for meg selv er bra for min egen del også. Selv om alt inni meg skriker høyt om at jeg ikke skal la han gå....

Nok en gang, takk for ett reflektert svar. Setter pris på at det er mennesker som er villige til å sette seg inn i en fremmed person sin stilling og gi så bra råd. tusen takk.

Hilsen Julia

[Gjest Gjest_julia_*]

Våkn opp! våkn opp våkn opp fra DETTE MARERITTET....................................!!

Skjønner ikke at jeg kunne være så dum og elske noen så høyt........ tårene drypper på tastaturet og jeg vet rett og slett ikke hav jeg skal ta meg til!!!!

Føler panikken bobler i meg og at jeg tenker stygge tanker...... Gud hvis du finnes der ute, vær så snill og ta bort denne smerten som brer seg fra brystet og ut i kroppen................!!!

Sa til ham at jeg ikke vil være med noen som ikke vet hva han føler for meg... han pakket sakene sine, klemte meg, så meg inn i øynene og kysset meg.... utrolig mykt kyss... skulle ønske jeg kunne ha ham her nå......... Så gikk han ut døra... Mens jeg falt ned på gulvet innenfor...............

hva gjør jeg nå? hva hva hva skal jeg gjøre nå?????????? Har det så vondt som jeg aldri har hatt før..... elsker ham elsker ham.......... får nesten ikke puste her jeg sitter, og hjernen går på høygir........... Hva skal skje med meg nå???????????

Please la meg våkne opp snart

please

[ObiWan]

hva gjør jeg nå? hva hva hva skal jeg gjøre nå?????????? Har det så vondt som jeg aldri har hatt før..... elsker ham elsker ham.......... får nesten ikke puste her jeg sitter, og hjernen går på høygir........... Hva skal skje med meg nå???????????

Please la meg våkne opp snart

please

Det er ikke lett å sette seg inn i hvordan du har det, eller å gi konstruktive råd. Og det jeg skriver, er sikkert ikke bare det du vil høre. Noe kan virke kynisk, og kanskje ikke oppfattes som trøstende.

For meg virker det som han fikk den grunnen han trengte til å gå. Det er mulig han ønsket dette, men ikke turte å foreslå det selv, i frykt for å såre deg.

Enten kommer han tilbake når han har tenkt seg om, og finnes ut at han savner deg og elsker deg. Eller så finner han ut at dette var det beste.

Uavhengig av dette får du en mulighet til å sortere dine tanker og bearbeide den avhengigheten du sier du har hatt til han. Du får muligheten til å styre hverdagen din selv, og slipper å gruble på om han du har rundt deg, egentlig vil være der eller ikke.

Selv om har aldri så lyst til å ringe han døgnet rundt, eller sende tekstmeldinger hvor du trygler han om å komme tilbake, vil jeg likevel råde deg til å begrense dette. Han har gitt tydelig signal om at han trenger å være for seg selv, og på meg virker det egentlig som om du har litt godt av det også. Jeg tror du vil komme styrket ut av dette, uansett om han kommer tilbake eller ikke. Kommer han tilbake, må du vurdere om du ønsker å fortsette eller ikke. kommer han ikke tilbake, er han ikke verd dine følelser likevel.

Husk at det er i motgang du blir sterk!

Lykke til, Julia!

[Gjest Gjest]

Våkn opp! våkn opp våkn opp fra DETTE MARERITTET....................................!!

Skjønner ikke at jeg kunne være så dum og elske noen så høyt........ tårene drypper på tastaturet og jeg vet rett og slett ikke hav jeg skal ta meg til!!!!

Føler panikken bobler i meg og at jeg tenker stygge tanker...... Gud hvis du finnes der ute, vær så snill og ta bort denne smerten som brer seg fra brystet og ut i kroppen................!!!

Sa til ham at jeg ikke vil være med noen som ikke vet hva han føler for meg... han pakket sakene sine, klemte meg, så meg inn i øynene og kysset meg.... utrolig mykt kyss... skulle ønske jeg kunne ha ham her nå......... Så gikk han ut døra... Mens jeg falt ned på gulvet innenfor...............

hva gjør jeg nå? hva hva hva skal jeg gjøre nå?????????? Har det så vondt som jeg aldri har hatt før..... elsker ham elsker ham.......... får nesten ikke puste her jeg sitter, og hjernen går på høygir........... Hva skal skje med meg nå???????????

Please la meg våkne opp snart

please

Huff, så forferdelig ! Kan skjønne du har det kjempe ille nå...!

Men kan hende det er akuratt det dere begge trenger? Er godt mulig han trenger en pause og tenke seg godt om, før han velger hva han vil?

Mitt forslag til det hele er at du prøver så godt du kan å ikke ringe og kontakte han så veldig de aller nermeste dagene(vet selv at dette er KJEMPE vaskelig !).

Skjønner hvor vondt du har det, vært i nesten akkurat samme situasjon selv, men etter å ha ligget i sengen i strekk i to dager, kom han helt uventet.. så alt er mulig!

er selvsagt her om du vil snakke om det

[Gjest Gjest]

Vel. For meg var det god terapi å "mase"...men jeg var kanskje ikke så knust. Har aldri skjønt det der med stolthet, eller å ta hensyn til den andre så den andre skal komme tilbake..Om jeg ikke sender meldinger lenger eller ikke gir lyd fra meg så har det ihvertfall ingen ting med stolthet å gjøre. Da er jeg ferdig da! Og jo mindre respons jeg får jo fortere kommer jeg jo egentlig over det, men det er likevel godt å få det ut. Og hva har man å tape....jeg hadde ihvertfall ingenting å tape på det.

[Gjest Gjest]

Kjære Julia!

Jeg forstår at du har det veldig vondt nå. Kjærlighetssorg er fryktelig vondt. Jeg skulle ønske du hadde noen å være sammen med nå. Kan du ringe noen som kan komme til deg i kveld?

Hvis du ikke har noen å prate med så kan du ringe mental helses hjelpetelefon. Deres tlf nr er 81030030. http://www.mentalhelse.no/?module=Articles...licShow;ID=5195

Jeg har ringt dit selv når livet har vært vanskelig. Det hjelper ofte å prate med noen.

Jeg tror du gjorde det rette i kveld. Deres forhold hadde nådd et punkt hvor en avklaring var nødvendig. Resultatet hadde nok blitt det samme uansett, men jeg synes nesten ventetiden var verst. Da samboeren min dro så var følelseslivet mitt veldig ustabilt. Sorg, savn, angst, litt lettelse for at det var overstått, alt var kaos inni meg. Det du føler i kveld er helt normalt. Men likevel så forferdelig vondt.

Hvis det er noe du trenger å prate med han om synes jeg du kan ringe. Men du må ikke true med selvmordstanker eller gi han dårlig samvittighet. Det er greit å si at du savner han og at du aller helst ville vært sammen med han. Men hvis han trenger tid alene nå må du akseptere det.

Hvis det blir slutt nå så hadde det blitt slutt uansett, tror jeg. Men perioden med uvisshet hadde blitt enda lenger. Det kan jo også hende at han savner deg og kommer tilbake etter en stund. Uansett hva som skjer må du prøve å skape ditt eget liv uavhengig av han. Man blir så sårbar hvis man er for avhengig av en annen person.

Jeg håper du kommer deg gjennom denne helgen uten å bryte helt sammen. Skriv ned tankene dine her. Jeg tror det kan hjelpe. Og ring noen som du kan prate med.

Mange klemmer fra meg

[Gjest Gjest_julia_*]

Har akkurat vært en tur hos faren min som hentet meg og lagde mat til meg.. (selv om jeg ikke har det granne matlyst) Nå sitter jeg her alene igjen og skulle så ønske at han satt her ved siden av meg sånn han pleide.... Føler meg ikke som meg selv.. Føler meg desperat.

Og nei, har ikke tenkt til å kontakte ham.. Håper bare så inderlig at han finner ut at han elsker meg.... Tanken på håpet er det eneste som holder meg oppe.. Og aner ikke hva jeg skal gjøre for ikke å gå på veggen... At kjærlighet kan gjøre så vondt.... Lurer på hva han gjør, hva han tenker på og hvordan han egentlig har det...

Hvorfor måtte han kysse meg så mykt..... hvorfor....... akkurat som å minne meg på hva jeg ikke kan få... Og jeg vil ha ham, hele ham....

Ville lett ha gått i døden for ham...... Tårene triller jevnt og trutt, akkurat som en kran som ikke kan skrus av.. alt jeg har her hos meg nå er den lille hamstern min, som ble helt våt av tårer i stad da jeg satt og koste med henne ... Har så mye kjærlighet, men ingen og gi den til........

Om noen har lyst til å snakke litt med meg.. enten noen med lignende erfaringer eller bare har lyst til å snakke.

E-postadresse fjernet.

- Nigo (mod)

Endret 23. august 2008 av Nigo-san

[Serenity88]

Synes du er sterk jeg Gjest_julia_*!

Jeg håper du våkner imorgen litt lettere til sinns

[My]

Hei Julia!

Jeg har vært i dine sko! Jeg hadde også en kjæreste som var usikker på sine følelser for meg. Det ble slutt etter at jeg konfronterte han med usikkerheten hans. Jeg ble knust fordi han ikke ville være sammen med meg, jeg hadde jo vært den perfekte kjæreste?!?!?. Samtidig var det også en lettelse: Jeg slapp å lure på og ha panikk hvorfor han ikke ringte eller sendte melding, hva han mente med "det" og "det".

Det som gjorde at jeg raskere kom over han, var følgende:

-Jeg skrev en liste over hans negative sider (det kan være alt fra "dårlig lytter" til "stygt hår") Alt er lov

-Jeg repeterte for meg selv: Han er ikke glad i meg, jeg kan ikke og VIL ikke være sammen med noen som ikke er glad i meg. Jeg fortjener jo å være sammen med en som vil ha meg av hele sitt hjerte!

Han kom tilbake en mnd etter og lurte på om han fortsatt hadde en sjanse. Jeg svarte neitakk! Utrolig deilig følelse! Jeg ville ikke meg selv så vondt igjen!

Du tror kanskje du ikke er noen ting uten ham, men det er du jo! Slik som du beskriver hans usikkerhet så tror jeg at du faktisk er MER uten ham. Slik usikkerhet suger all din energi og humør ut av deg. Slik var det ihvertfall for meg, mitt humør, hele meg egentlig, var avhengig av HAN, hva han sa og hva han gjorde! Slik skal det ikke være :-)

Du fortjener så mye bedre!

[sodapop]

Det er forferdelig å la den du elsker gå, men det er like vondt å bo være med en som heller vil være et annet sted. Jeg har vært i din situasjon og jeg har vært i din kjæreste sin situasjon. Da jeg var den som ønsket meg ut av forholdet reagerte min daværende samboer med å gå ned på kne og tryggle og be. Det var gråt og bønner om at jeg ikke måtte gjøre det slutt. Det er en forferdelig situasjon å se en du er glad i så liten og alene, spesielt siden jeg ikke kunne forandre det jeg følte.

Da jeg ble forlatt, så gjorde jeg som du, jeg sa at jeg ikke ville være med en som ikke var sikker på sine følelser for meg. Jeg sendte ikke mange meldinger og jeg ringte ikke. Jeg sørget i fred og lot min kjære få tid til å tenke.

Det endte med at vi kom sammen igjen.

Ikke la han oppleve at du er avhengig av han eller fortell han om selvmordstanker. Det er ikke derfor du vil han skal komme tilbake til deg,-av sympati og redsel.

Kanskje kommer han frem til at han vil ha deg, men da er det savnet etter deg og kjærligheten til deg som er grunnen og ikke at han føler seg presset.

[Frustrert]

Hei Julia.

Jeg sitter med tårer i øynene av å lese dette. Det er omtrent hva som skjedde meg på torsdag. Etter en dustete diskusjon, hvor han mente jeg flippa ut for "ingenting", ba han meg flytte ut. Jeg har en leilighet som jeg kan bo i, så jeg klarer meg greit sånn sett.

Han har kastet meg ut 2 ganger før, og latt meg komme tilbake. Han sa at denne gangen ga han opp. Han har ungene i helga, så jeg kan uansett ikke treffe ham før mandagen.

Jeg prøver å holde humøret oppe ved å håpe at han tar kontakt igjen. Jeg sa at jeg ikke skulle plage ham noe mer, og at kontakt mellom oss var opp til ham. Jeg klarer nok ikke dette, og kommer sikkert til å ta kontakt og spørre om "formelle" ting.

Men jeg håper for min skyld at han vil ta meg tilbake igjen.

Og jeg håper for din skyld at din kjære kommer tilbake til deg igjen.

Men om ikke de gjør det, så får vi klare oss selv. Vi får sette oss mål i livet, og gjøre det vi kan for å få det bra. Jeg vil ikke gi opp selv om han ikke vil ha meg. Og jeg synes ikke du skal det heller. Mye bedre å vise ham at du kan være en selvstendig ung dame, som kan velge hvem hun vil ;-)

Lykke til, Julia.