Samboerer smådeppa

[Gjest Gjest_solsikke_*]

....hva gjør jeg? Sitter pal og venter på at han skal finne ut at det er pga meg/forholdet, og at han ikke vil være med meg lenger? Vi har slitt litt den siste tiden, men for min del går det bedre og jeg er blitt lykkeligere og dermed en 'bedre' samboer. Mens for han virker det omvendt? Jeg blir lykkeligere og han blir mer miserabel?

Er vanskelig å prate om det da han ikke klarer å prate om slikt.

Noen som har vært i lignende situasjon? Hva f*** gjør jeg?? Trer på meg happy-face-maska og later som om dette ikke påvirker meg og bare er det for han, enda jeg kan være skylden i at han er miserabel?

Hjelp?

[Jigva]

Eneste tanken som ramlet inn i hodet mitt er:

virker som om du fokuserer mye på deg selv når det kanskje heller er han som trenger fokuset.

Jeg vet det er hardt, men hvis han sliter litt og er litt deppa nå så vil det ikke hjelpe han om han må passe på dine følelser. La han få lov til å bare være seg selv og finne ut av det han trenger å finne ut av. At du sitter på siden og analyserer, kanskje til og med nevner dine egne usikkerheter rundt forholdet og dine usikkerheter rundt hans følelser tror jeg ikke vil gjøre så mye godt i situasjonen.

Jeg tror jeg ville sagt til han at "jeg er der for deg uansett om du trenger en å prate med eller bare en å sitte ved siden av uten å si noe" Og deretter ville jeg jobbet hardt for å skyve mine egne usikkerheter til side og vært tilgjengelig for han, eventuelt tatt meg en tur på kafe om han trengte å være litt alene. Det er jo lov å ha en litt dårlig dag i ny og ne og det er jo en ypperlig mulighet til å vise hvor snill og omtenksom kjæreste man er..

Nå gir jeg dette svaret fordi jeg går utifra at han ikke har depresjon, men bare en deppa dag.. Er han deprimert kan jeg ikke svare på hva man burde gjøre for det har jeg ikke noe erfaring med..

[Pokahonta]

Eneste tanken som ramlet inn i hodet mitt er:

virker som om du fokuserer mye på deg selv når det kanskje heller er han som trenger fokuset.

Jeg vet det er hardt, men hvis han sliter litt og er litt deppa nå så vil det ikke hjelpe han om han må passe på dine følelser. La han få lov til å bare være seg selv og finne ut av det han trenger å finne ut av. At du sitter på siden og analyserer, kanskje til og med nevner dine egne usikkerheter rundt forholdet og dine usikkerheter rundt hans følelser tror jeg ikke vil gjøre så mye godt i situasjonen.

Jeg tror jeg ville sagt til han at "jeg er der for deg uansett om du trenger en å prate med eller bare en å sitte ved siden av uten å si noe" Og deretter ville jeg jobbet hardt for å skyve mine egne usikkerheter til side og vært tilgjengelig for han, eventuelt tatt meg en tur på kafe om han trengte å være litt alene. Det er jo lov å ha en litt dårlig dag i ny og ne og det er jo en ypperlig mulighet til å vise hvor snill og omtenksom kjæreste man er..

Nå gir jeg dette svaret fordi jeg går utifra at han ikke har depresjon, men bare en deppa dag.. Er han deprimert kan jeg ikke svare på hva man burde gjøre for det har jeg ikke noe erfaring med..

Jeg synes ikke det virker som du fokuserer mye på det selv. Det er helt ok at dette er vanskelig for deg!! Har bare klem å gi jeg, for dette er vanskelig!

[silkestrå]

Jeg synes ikke det virker som du fokuserer mye på det selv. Det er helt ok at dette er vanskelig for deg!! Har bare klem å gi jeg, for dette er vanskelig!

Helt enig med Pokahonta! Alle kan tåle en dårlig dag nå og da, men det er ikke meningen at du skal måtte leve med dette uten å si fra. Man kan jo bli helt tullete av å gå rundt og vente på at han skal finne ut hva som gjør det, og det hjelper ingen av dere at du går på nåler og venter på "dommen".

Vær deg selv, og si fra når du synes at det blir for ille. Jeg er sikker på at han vil sette pris på at du sier fra, selv om det kanskje kan oppleves litt vanskelig akkurat når det står på!

[Jigva]

Ok, jeg skjønner at jeg kanskje ordla meg litt hardt tidligere...

poenget mitt er bare at kvinner kan ofte ha en tendens til å personalisere alt rundt seg. Om mannen har en dårlig dag en dag er det veldig lett for oss kvinner å begynne å tenke "er det meg?" "Har jeg gjort noe galt?" "Elsker han meg ikke lenger?" Når det kanskje egentlig bare handler om en dårlig dag eller noe annet uviktig som går over bare man får surmula litt for seg selv (eller tar seg en kaffe)..

Men selvfølgelig om det er slik at han har gått rundt lenge og vært deppa så fortjener du å få vite hva som ligger bak. Eventuelt om det er noe han er misfornøyd med slik at dere kan diskutere og muligens finne en løsning.

Var kun ment som en mulig ting å tenke på..

[Gjest Gjest_Kvinne_*]

poenget mitt er bare at kvinner kan ofte ha en tendens til å personalisere alt rundt seg. Om mannen har en dårlig dag en dag er det veldig lett for oss kvinner å begynne å tenke "er det meg?"

Snakk for deg selv. Det dummeste jeg kommer over er denne type generaliseringer om hvordan kvinner og menn visstnok er.

[Gjest]

Nå snakker jeg bare for meg selv.

Men hvis jeg ender opp med å bli for opptatt av meg selv så går det som oftest dårlig. Sambo er generelt deprimert, er han lei seg og jeg spør om det er pga meg og forholdet, så får jeg som oftest ja, men er jeg i godt humør og er der for han så er det bare fordi han er lei seg.

Jo mer negativ og lei meg jeg er jo verre blir det for han. Det er problemet veldig mange har når de er sammen med noen deprimerte er at de tror veldig ofte er dem som er skylden. Og veldig får greier å rette seg inn etter det. Man må rett og slett ha veldig tolmodighet.

[Nabodama]

Nå snakker jeg bare for meg selv.

Men hvis jeg ender opp med å bli for opptatt av meg selv så går det som oftest dårlig. Sambo er generelt deprimert, er han lei seg og jeg spør om det er pga meg og forholdet, så får jeg som oftest ja, men er jeg i godt humør og er der for han så er det bare fordi han er lei seg.

Jo mer negativ og lei meg jeg er jo verre blir det for han. Det er problemet veldig mange har når de er sammen med noen deprimerte er at de tror veldig ofte er dem som er skylden. Og veldig får greier å rette seg inn etter det. Man må rett og slett ha veldig tolmodighet.

En påvirkes jo veldig av den en bor sammen med, ettersom en er såpass tett. Det at han er deprimert må vel gå utover ditt humør også, men når du er trist og lei, blir du da "straffet" for det ved at det på en måte er forholdet og deg som har skylda for at han er deprimert? Høres nesten ut som du sier det, håper jeg tar feil.

For er det sånn, er det du som holder ham oppe hele tida, og du som holder forholdet oppe også.

Kan du være deg seg selv i det forholdet du er i? Det er et viktig spørsmål, for kan du ikke det, vil det tære veldig på deg som person.

[Jigva]

slettet for jeg gadd ikke synke på samme nivå som gjesten over..

Endret 22. august 2008 av Jigva

[Gjest en med erfaring]

En påvirkes jo veldig av den en bor sammen med, ettersom en er såpass tett. Det at han er deprimert må vel gå utover ditt humør også, men når du er trist og lei, blir du da "straffet" for det ved at det på en måte er forholdet og deg som har skylda for at han er deprimert? Høres nesten ut som du sier det, håper jeg tar feil.

For er det sånn, er det du som holder ham oppe hele tida, og du som holder forholdet oppe også.

Kan du være deg seg selv i det forholdet du er i? Det er et viktig spørsmål, for kan du ikke det, vil det tære veldig på deg som person.

Svaret på spørsmålet ditt er: nei, du kan ikke være deg selv hele tiden hvis du har forhold til en deprimert person. For sykdommen er slik at den syke ikke klarer å sette seg inn i andres problemer og behov (hvis det er snak om en alvorlig depresjon). De er innestengt i sin egen sinn og mørke og bruker alle krefter til å bekymre seg om seg selv. Da kan du ikke komme med dine problemer og ”små” bekymringer, fordi da ”renner” det over og det er deg som får skylda for alt det andre også… Når du spør om det er deg eller forholdet det er noe galt med, så kan du få svar (som jeg fikk), at det blir det, når du først spør om det.

Og ja, da er det mye lettere for alle parter at den som ikke er syk, prøver å holde humøret oppe, ikke stiller vanskelige spørsmål, ikke snakker om sine problemer og ikke ta seg nær av sårende bemerkninger…

Så, ja, det tærer på deg hvis du er sammen med en deprimert person, og ofte er man i tvil om man klarer det, og hvor lenge man klarer det, men jeg har kommet fram at det er som med alle andre alvorlige sykdommer. Det er sikkert like vanskelig å være sammen med en kreftsyk, eller en med alvorlige leddplager, etc. etc... Spørsmålet er hvor sterk fysisk og psykisk er den som ikke er syk, og hvor sterk er kjærligheten som holder dere sammen, og hvor fint dere har det når sykdommen slipper sitt jerngrep, og hvor mange gode dager det er i forhold til de dårlige....og til syvende og sist hvor lojal man er som person …

[Nabodama]

Svaret på spørsmålet ditt er: nei, du kan ikke være deg selv hele tiden hvis du har forhold til en deprimert person. For sykdommen er slik at den syke ikke klarer å sette seg inn i andres problemer og behov (hvis det er snak om en alvorlig depresjon). De er innestengt i sin egen sinn og mørke og bruker alle krefter til å bekymre seg om seg selv. Da kan du ikke komme med dine problemer og ”små” bekymringer, fordi da ”renner” det over og det er deg som får skylda for alt det andre også… Når du spør om det er deg eller forholdet det er noe galt med, så kan du få svar (som jeg fikk), at det blir det, når du først spør om det.

Og ja, da er det mye lettere for alle parter at den som ikke er syk, prøver å holde humøret oppe, ikke stiller vanskelige spørsmål, ikke snakker om sine problemer og ikke ta seg nær av sårende bemerkninger…

Så, ja, det tærer på deg hvis du er sammen med en deprimert person, og ofte er man i tvil om man klarer det, og hvor lenge man klarer det, men jeg har kommet fram at det er som med alle andre alvorlige sykdommer. Det er sikkert like vanskelig å være sammen med en kreftsyk, eller en med alvorlige leddplager, etc. etc... Spørsmålet er hvor sterk fysisk og psykisk er den som ikke er syk, og hvor sterk er kjærligheten som holder dere sammen, og hvor fint dere har det når sykdommen slipper sitt jerngrep, og hvor mange gode dager det er i forhold til de dårlige....og til syvende og sist hvor lojal man er som person …

Ganske så selvutslettende da, for å oppsummere.

Jeg mener ikke noe galt med dette her, kun at en må ta vare på seg selv også.

Og skal det være sånn i årevis spørs det hvor givende og sunt det er for partneren til den deprimerte, selv om det helt klart er en fin egenskap å være lojal...

[Gjest]

Ganske så selvutslettende da, for å oppsummere.

Jeg mener ikke noe galt med dette her, kun at en må ta vare på seg selv også.

Og skal det være sånn i årevis spørs det hvor givende og sunt det er for partneren til den deprimerte, selv om det helt klart er en fin egenskap å være lojal...

Er derfor som jeg sier, faktis veldig få som greier å være i et forhold hvor personen er deprimert.

Men det er ikke selvutlsettende for min del, for i de periodene han er bra så har vi det fantastisk, såklart det finnes dårlig perioder og bra perioder.

I de dårlige får jeg være positiv, trøste og være en hjelper for han på en måte, men jeg tar nok av tid til meg selv og passer på og kaste han ut innimellom på hobbyen hans så han får vært litt ute.

Men ja, det er utrolig vanskelig det her hehe, selv om det virker lett å velge. Men det jeg mente var at når han er lei seg vil han aller helst avslutte forholdet ha meg til å flytte ut o.s.v. men han mener det ikke, han bare tenker at han ikke fortjener meg og at han helst vil være alene, sitte inne og deppe hele dagen. Så på den måten er det vel ikke forholdet som er feilen, han innrømmer jo at han mener det egentlig ikke, han bare mener det der og da. Slitsomt innimellom, men jeg har blitt vant til det. Er verre med savnet etter sex innimellom for min del. For det kan jeg bare glemme når det er på det verste, med mindre jeg "tvinger" han til å bli mint på hvor godt det egentlig er

Men på den andre siden jeg, jeg har absolutt ingen anelse hva han tenker, han nekter å prate med meg om det, og jeg har rett og slett sluttet og spørre. Om det ikke er noe alvorlig galt som har skjedd så holder jeg meg som oftest unna spørsmålene, men bare er der. Hvis jeg ikke minner han på det så blir det også glemt etterhvert.

Men i tilleg til alt oppi dette så vil han jo ikke ta lykkepillene sine fordi han føler at han blir verre av de, så ja, har ikke så mye som hjelper. Men forrige gang så varte det i 2 år, så håper det er kortere denne gangen.

Men oj, nå babler jeg mye, det var jo ikke dette tråden handlet om.

[Nabodama]

Er derfor som jeg sier, faktis veldig få som greier å være i et forhold hvor personen er deprimert.

Men det er ikke selvutlsettende for min del, for i de periodene han er bra så har vi det fantastisk, såklart det finnes dårlig perioder og bra perioder.

I de dårlige får jeg være positiv, trøste og være en hjelper for han på en måte, men jeg tar nok av tid til meg selv og passer på og kaste han ut innimellom på hobbyen hans så han får vært litt ute.

Men ja, det er utrolig vanskelig det her hehe, selv om det virker lett å velge. Men det jeg mente var at når han er lei seg vil han aller helst avslutte forholdet ha meg til å flytte ut o.s.v. men han mener det ikke, han bare tenker at han ikke fortjener meg og at han helst vil være alene, sitte inne og deppe hele dagen. Så på den måten er det vel ikke forholdet som er feilen, han innrømmer jo at han mener det egentlig ikke, han bare mener det der og da. Slitsomt innimellom, men jeg har blitt vant til det. Er verre med savnet etter sex innimellom for min del. For det kan jeg bare glemme når det er på det verste, med mindre jeg "tvinger" han til å bli mint på hvor godt det egentlig er

Men på den andre siden jeg, jeg har absolutt ingen anelse hva han tenker, han nekter å prate med meg om det, og jeg har rett og slett sluttet og spørre. Om det ikke er noe alvorlig galt som har skjedd så holder jeg meg som oftest unna spørsmålene, men bare er der. Hvis jeg ikke minner han på det så blir det også glemt etterhvert.

Men i tilleg til alt oppi dette så vil han jo ikke ta lykkepillene sine fordi han føler at han blir verre av de, så ja, har ikke så mye som hjelper. Men forrige gang så varte det i 2 år, så håper det er kortere denne gangen.

Men oj, nå babler jeg mye, det var jo ikke dette tråden handlet om.

Synes det er greit å vite hvordan det oppleves for de som bor sammen med en som er deprimert også jeg, og jeg må si jeg blir litt imponert over lojaliteten og stå-på viljen og også dette med å sette seg selv til side i dårlige perioder.

Synes absolutt det bør være fokus også på partner. Det er jo mye fokus på den som er syk, men pårørende har det også tøft til tider.

Det kan være lett å glemme det

[Gjest en med erfaring]

Synes det er greit å vite hvordan det oppleves for de som bor sammen med en som er deprimert også jeg, og jeg må si jeg blir litt imponert over lojaliteten og stå-på viljen og også dette med å sette seg selv til side i dårlige perioder.

Synes absolutt det bør være fokus også på partner. Det er jo mye fokus på den som er syk, men pårørende har det også tøft til tider.

Det kan være lett å glemme det

Det er derfor jeg sier at det er viktig å være sterk, fysisk og psykisk, for å ikke selv bli dratt ned. Trene, spise sunt, ha familie og/eller venner man kan være sammen med og snakke om sine problemer og ting, når man ikke kan gjøre det med partneren...

Man får selvfølgelig mye påfyll i de gode periodene. Den tiden er vanligvis (hos oss) fantastisk, romantisk og veldig intens, siden vi vet at den kommer til å gå over i en ny depresjon...

Har akkurat samme erfaring med at han prøver å avslutte forholdet når han er langt nede. Første gang sa han at han var usikker på om han hadde nok følelser for meg (og da ble det faktisk slutt), men etter hvert kom det fram at det egentlig plaget ham at han ikke kunne behandle meg slik jeg fortjener og at han ikke strakk til som kjæreste... Nå er jeg vant til det og hver gang han prøver ”å sette meg fri”, forsikrer jeg ham at jeg har det bra og passer godt på meg selv, og er glad i ham også når han er syk.

Men ellers må jeg bare si at vi begge to fungerer også i dårlige perioder, har jobb, får venner på besøk, går ut av og til, går tur… Det er bare det at aktivitetsnivå er senket, forventninger må tilpasses til situasjonen, og man må ”glemme” litt seg selv og fokusere på den andre. Sex har vi også, men litt sjeldnere og i litt mindre krevende stillinger J.

Den største utfordring for meg er tanken på å få barn. Jeg vet ikke om vi kommer til å få dem noen gang. Er for redd for å gå for det...

[Gjest TS]

Mange interessante innlegg her

Min sambo er ikke deprimert, men han har dager da han er deppa, og da kan han unnlate å fortelle meg dette da han heller ikke viser det på noen særlig måte. Og når det til slutt sprekker for han fordi jeg ikke trår varsomt disse dagene siden jeg ikke aner at noe er i veien, så kommer han alltid med kritikk mot meg som person og at dette forholdet er vanskelig.

Jeg synes ikke jeg er navlebeskuende, men å høre at forholdet er noe herk hver gang personen har en dårlig dag/periode, gjør jo meg usikker!

Hvordan få en person til å fortelle hvordan han har det? Hvordan få en person til å prate?? Jeg har aldri møtt et vanskeligere menneske. Men ei heller aldri møtt et snillere

[Gjest en med erfaring]

Mange interessante innlegg her

Min sambo er ikke deprimert, men han har dager da han er deppa, og da kan han unnlate å fortelle meg dette da han heller ikke viser det på noen særlig måte. Og når det til slutt sprekker for han fordi jeg ikke trår varsomt disse dagene siden jeg ikke aner at noe er i veien, så kommer han alltid med kritikk mot meg som person og at dette forholdet er vanskelig.

Jeg synes ikke jeg er navlebeskuende, men å høre at forholdet er noe herk hver gang personen har en dårlig dag/periode, gjør jo meg usikker!

Hvordan få en person til å fortelle hvordan han har det? Hvordan få en person til å prate?? Jeg har aldri møtt et vanskeligere menneske. Men ei heller aldri møtt et snillere

Det var sånt hos oss i begynnelsen også. Menn viser vanligvis ikke at de er deprimert på samme måte som kvinner (vanligvis sier jeg, det finnes alltid unntak). De blir heller irritable, innesluttet, trekker seg tilbake, og er kritiske og oppfarende hvis man ”maser” og spør hva som er galt. De er heller ikke helt klare over det selv.

Du kan prøve å ta opp de vanskelige tingene når dere har det bra, på en fin og kjærlig måte (uten kritikk, og uten å gi ham skyldfølelse). Da kan du prøve å forklare at problemene oppstår ofte når han er ”små deppa”, og at du blir usikker når du ikke vet hva som foregår. Du kan be ham å si det til deg når han føler at han trenger ro, ikke snakke, ikke diskutere, ikke ha kos og ”mas” fra deg. Etter hvert så merker du det selv, når han kommer inn i en dårlig periode, og kan tilpasse deg uten at han sier noe (det er ikke alltid han vet det selv heller.) Hos oss er det vanligvis etter mye stress på jobb, eller ellers i livet ifm flytting, oppussing, etc. Da sover han dårligere, får ikke hvile, blir rastløs, og da er vi der… Og selv om han trekker seg tilbake og tror at han ikke trenger meg, så vet/merker jeg det at det går mye fortere over hvis han får mye nærhet, kroppskontakt (uten forventning om sex, men etter hvert klarer han det og, når det ikke er noen forventningspress fra meg). Du må se hva som gjør ham godt, uten at du går helt på akkord med deg selv, selvfølgelig!. Du kan lage en middag som han liker, kjøpe aviser eller et blad til ham, og gå ut med dine venner eller ta seg en tur alene i helgene slik at han får litt tid for seg selv, etc. etc.

Og du må avsjekke med deg selv om det livet er noe du kan leve i lengden. Fordi hos mange går det ikke over. Det er ikke en forbigående fase i livet, hvis det har skjedd flere ganger allerede. Du må finne ut om det dere har sammen når dere har det bra, er bra nok og NOK for deg, for å få deg gjennom de dårlige dagene/periodene. Som sagt før, må DU være sterk nok for begge når han har det dårlig. Han har ikke krefter til å bry seg om hvordan du har det da. Og hvis han da tenker på deg da, så er konklusjon vanligvis at dere begge vil ha det bedre fra hverandre.

Her er noen linker du kan lese og ellers prøv å søke på internat, for å få best mulig info. Alt blir mye enklere når du forstår hva som foregår, og at det ikke er deg eller forholdet det er noe galt med. Han hadde hatt det like (eller mer) tøft, hvis du ikke var der…

Lykke til!

http://www.nettpsykiateren.no/article.php?sid=42

http://www.nettpsykiateren.no/article.php?sid=49

http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=26...amp;close=26718