Da er beslutningen om skilsmisse tatt!

[Karry]

Kjenner meg helt tom og nummen her jeg sitter. Litt vanskelig å konsentrer seg om jobb.....

Etter lang tids vurdering og mye om og men har jeg omsider både tatt og kommunisert beslutningen om at jeg ønsker skilsmisse. Jeg vet at dette er et riktig valg. Mannen min sliter litt med å ta realiteten innover seg, men det kommer nok.

Og akkurat nå føles det som å ha løpt maraton og omsider kommet i mål. Luften er liksom helt ute, samtidig som jeg jo vet at det er nå ermene virkelig skal brettes opp og arbeidet med alt det praktiske, håndtering av barnas og egen sorg begynner. Heldivis er vi enige om at det er viktig at vi er gode venner og behandler hverandre pent og setter barna først. Det gir en trygghet i en vanskelig situasjon.

Men siden jeg ikke har gjort dette før, så tar jeg gjerne i mot tips og råd fra dere der ute.....

[Titti72]

Har ingen tiås men vil bar gi deg en lang og god

[Nabodama]

Vet du lenge har prøvd å få det til å funke. At du har kommet til en beslutning nå er vel også en lettelse, selv om du er sliten og har en vanskelig tid foran deg.

[Karry]

Vet du lenge har prøvd å få det til å funke. At du har kommet til en beslutning nå er vel også en lettelse, selv om du er sliten og har en vanskelig tid foran deg.

Ja, det er en enorm lettelse faktisk! Det tør jeg innrømme. Jeg har gitt meg selv lov til å gi opp uten dårlig samvittighet. Det i seg selv gir faktisk endel energi selv om det akkurat nå er helt rart og barna ikke er informert. Men iden overgangen mellom beslutning og handling hadde det vært veldig deilig å få vært en uke helt alene på en varm strand uten å tenke på noe som helst...Har mest lyst til å bare hvile...Vel, det kan jeg planlegge med til jul.

[Karry]

Har ingen tiås men vil bar gi deg en lang og god

Takk, det hjelper!

[allover]

Hei du!

Hmm... dette hørtes nesten ut som meg. Vi har slitt i lange tider.. og i sommer tok vi beslutningen; vi skulle skilles! vi var begge helt enige.. og jeg var som deg; plutselig avslappet.. litt mer nøjd.. og forundret over hvordan luften gikk ut av meg og jeg bare "var".. Posititv måte da!

Lang historie kort; så ville han tilbake, vi endte opp med å prøve igjen.. og her går jeg suller rundt i huset.. med mann og barn og føler jeg har ingenting å gi..

Du har nå tatt et valg, og dere er ihvertfall enige om det grunnleggende; at barna kommer først! Der har dere allerede kommet langt - h v i s dere da klarer å holde dere til den planen!

Jeg sender deg en go og ønsker masse lykke til!

Hold oss oppdatert om hvordan det går kanskje..

Endret 22. august 2008 av allover

[Karry]

Hei du!

Hmm... dette hørtes nesten ut som meg. Vi har slitt i lange tider.. og i sommer tok vi beslutningen; vi skulle skilles! vi var begge helt enige.. og jeg var som deg; plutselig avslappet.. litt mer nøjd.. og forundret over hvordan luften gikk ut av meg og jeg bare "var".. Posititv måte da!

Lang historie kort; så ville han tilbake, vi endte opp med å prøve igjen.. og her går jeg suller rundt i huset.. med mann og barn og føler jeg har ingenting å gi..

Du har nå tatt et valg, og det er ihvertfall enige om det grunnleggende; at barna kommer først! Der har dere allerede kommet langt - h v i s dere da klarer å holde dere til den planen!

Jeg sender deg en go og ønsker masse lykke til!

Hold oss oppdatert om hvordan det går kanskje..

Klem til deg også!

Jeg håper virkelig vi klarer å komme oss igjennom hele oppgjøret og fremdeles være venner. Gruer meg litt kjenner jeg, men tror det skal gå bra.

Men et råd til deg; hvis dere skal prøve igjen så må dere begge gå helhjertet inn for det. Da må dere gå til rådgivning, foreta dere drastiske endringer, men kanskje viktigst- iallefall en av dere må ha den store trua på at det kan gå og viljen til å virkelig kjempe. Ikke bare litt når det passer sånn innimellom. Ellers vil jeg tro at det dere gjør bare er å forlenge seigpiningen.

[allover]

Klem til deg også!

Jeg håper virkelig vi klarer å komme oss igjennom hele oppgjøret og fremdeles være venner. Gruer meg litt kjenner jeg, men tror det skal gå bra.

Men et råd til deg; hvis dere skal prøve igjen så må dere begge gå helhjertet inn for det. Da må dere gå til rådgivning, foreta dere drastiske endringer, men kanskje viktigst- iallefall en av dere må ha den store trua på at det kan gå og viljen til å virkelig kjempe. Ikke bare litt når det passer sånn innimellom. Ellers vil jeg tro at det dere gjør bare er å forlenge seigpiningen.

Du har helt rett. Jeg også tror at begge må gå helhjertet inn for det. og en av oss må ha den virkelige store TROEN på at dette er det ene rette. Jeg har ikke det (beklager - unnskyld.. skulle så gjerne..) og jeg syns heller ikke mannen min virker som han har det.. Han gir endel, men han krever masse tilbake. Masse jeg ikke er istand til å tenke på om jeg klarer en gang.

Jeg kunne vært villig til å gjøre drastiske endringer (hva??)..

Jeg er redd vi bare forlenger seigpiningen... :gråte:

[Karry]

Du har helt rett. Jeg også tror at begge må gå helhjertet inn for det. og en av oss må ha den virkelige store TROEN på at dette er det ene rette. Jeg har ikke det (beklager - unnskyld.. skulle så gjerne..) og jeg syns heller ikke mannen min virker som han har det.. Han gir endel, men han krever masse tilbake. Masse jeg ikke er istand til å tenke på om jeg klarer en gang.

Jeg kunne vært villig til å gjøre drastiske endringer (hva??)..

Jeg er redd vi bare forlenger seigpiningen... :gråte:

Jeg tror handlinger, handlinger, handlinger. SÅ kan følelser komme. Mannen min krevde også en hel masse her. Rømte på jobb, feilte alt mulig, krevde at jeg skulle støtte, bekrefte han osv. Og det gjorde jeg. Jeg hadde sagt tydelig ifra at mitt behov var nettopp prioritering av oss, men istedet for å gjøre det da så gjorde han bare ennå mer av det stikk motsatte. Jeg gjorde som terapeuten hadde sagt- involverte meg ihans liv, brydde meg osv., men mannen min fortsatte bare å være opptatt av seg og sitt. I mine øyne var han da enten ikke tilstrekkelig interessert eller hadde ennå ikke skjønt dette her. Til slutt sa jeg stopp. Jeg kjente på meg at dette var jeg ikke villig tilå gå inn i lenger. Kjente at jeg isåfall løy for meg selv. Min indre stemme har vært på vei ut lenge, jeg gleder meg til å flytte og pusse opp og kjøpe undulat til ungene. Jeg vet at det blir masse kjipt fremover og triste barn i lang tid, men jeg er så stålsikker på denne beslutningen at jeg kan gå på vannet.

[Vera Vamp]

Jeg tror ikke jeg har så mye å bidra med, en bare.

Endret 22. august 2008 av Woopsie Daisy

[allover]

Jeg tror handlinger, handlinger, handlinger. SÅ kan følelser komme. Mannen min krevde også en hel masse her. Rømte på jobb, feilte alt mulig, krevde at jeg skulle støtte, bekrefte han osv. Min indre stemme har vært på vei ut lenge, jeg er så stålsikker på denne beslutningen at jeg kan gå på vannet.

Ja, handlinger må nok til.

Følelser må kanskje komme i annen rekke.

Men hvor mye skal man jobbe.. over hvor lang tid skal man kjenne det det koster mer enn det ofte smaker?

Jeg er nok den som rømmer hjemme nå. På jobb, ut å gå tur og på trening..

Hmmmm... for to mnd siden, da vi var enige, var jeg også stålsikker på denne bestlutningen.. akkurat som deg kunne jeg gått på vannet!

Er jeg feig kanskje? Hva er det som driver meg?

Det er jo ikke verdens undergang å gå hver til sitt?? Han er deppa nå.. men kommer vel over det? Har har jo i lange, lange tider nedprioritert meg , så hvorfor skal det være så tungt at det sier "puff!! Ferdig?"

Joda, jeg skjønner det selvsagt... Er ikke det?

Hva gjør dere nå?

Hvordan bor dere? Når skal ungene informeres?

Go`klem

Endret 22. august 2008 av allover

[Karry]

Ja, handlinger må nok til.

Følelser må kanskje komme i annen rekke.

Men hvor mye skal man jobbe.. over hvor lang tid skal man kjenne det det koster mer enn det ofte smaker?

Jeg er nok den som rømmer hjemme nå. På jobb, ut å gå tur og på trening..

Hmmmm... for to mnd siden, da vi var enige, var jeg også stålsikker på denne bestlutningen.. akkurat som deg kunne jeg gått på vannet!

Er jeg feig kanskje? Hva er det som driver meg?

Det er jo ikke verdens undergang å gå hver til sitt?? Han er deppa nå.. men kommer vel over det? Har har jo i lange, lange tider nedprioritert meg , så hvorfor skal det være så tungt at det sier "puff!! Ferdig?"

Joda, jeg skjønner det selvsagt... Er ikke det?

Hva gjør dere nå?

Hvordan bor dere? Når skal ungene informeres?

Go`klem

Tja, det er vel ingen fasit på når nok er nok. Du justerte antakelig beslutningen din som følge av responsen fra mannen din. Det er helt naturlig, man er jo sterkt sammenbundet og så er det jo lett å tenke at det kan være verdt å prøve likevel. Men å bli overtalt til å bli er ingen god løsning. Jeg har tatt på meg rustning jeg nå fordi jeg overhodet ikke har tenkt å gi inntrykk av at det er en vei tilbake. Det har vært tvilt lenge, han har blitt lei seg sånn som nå og uttrykt at han egentlig ikke vil bryte, samtidig så gjøres ingenting for å endre et dårlig forhold. Når min motivasjon og tro ikke lenger er der så er saken ganske klar for min del.

Så du må kanskje vurdere for din del om du nå forblir fordi du mener det er et fundament og en kampvilje der, eller om det er av hensyn til han. Og så må du jo vite hva det er du skal gjøre da? Hva er det han savner, hva er det han setter pris på osv. Mange uttrykker at de jobber fælt med forholdet men å gjøre mer av det som ikke funker er bortkasta engergi. Litt selvinnsikt er klokt i en sånn krisesituasjon. Men foretar han seg noe som helst da? GJØR han noe?

[Karry]

Ja, handlinger må nok til.

Følelser må kanskje komme i annen rekke.

Men hvor mye skal man jobbe.. over hvor lang tid skal man kjenne det det koster mer enn det ofte smaker?

Jeg er nok den som rømmer hjemme nå. På jobb, ut å gå tur og på trening..

Hmmmm... for to mnd siden, da vi var enige, var jeg også stålsikker på denne bestlutningen.. akkurat som deg kunne jeg gått på vannet!

Er jeg feig kanskje? Hva er det som driver meg?

Det er jo ikke verdens undergang å gå hver til sitt?? Han er deppa nå.. men kommer vel over det? Har har jo i lange, lange tider nedprioritert meg , så hvorfor skal det være så tungt at det sier "puff!! Ferdig?"

Joda, jeg skjønner det selvsagt... Er ikke det?

Hva gjør dere nå?

Hvordan bor dere? Når skal ungene informeres?

Go`klem

... og til det andre du spurte om- nei, vi har ikke samlet en eneste tråd med tanke på å fortelle barna osv. Det skal vi få satt oss ned og pratet om ganske snart, men ett av barna har bursdag nå så vi må ta en ting av gangen. Vi tenker også å informere foreldre til bestekamerater, skole, barnehage osv etterhvert. Eller det er min plan. Så blir det hele balletten med leilighet, økonomisk oppgjør etc. ...

[allover]

Hei du!

Har helgen var OK?

Holder "skjoldet" ditt?

Sender en og ønske om en fin uke.

[Karry]

Hei du!

Har helgen var OK?

Holder "skjoldet" ditt?

Sender en og ønske om en fin uke.

Takk for omtanken! Joda, det holder men budskapet må tydeligvis repeteres noen ganger og det er litt slitsomt. Og så er kommunikasjonen brutt litt sammen så vi snakker egentlig ikke særlig om annet enn barn og vær og vind. Så jeg tror nok det blir meg som må ta intiativet til at noe skjer her sånn rent praktisk. Han står helt fast i seg selv på en måte. Er mye som skal ordnes og tas stilling til, og jeg tror det er et poeng å komme igang sånn at det blir mer tydelig for han også at vi faktisk går fra hverandre. Jeg skjønner at jeg må være litt tålmodig for han må også henge med i prosessen. Samtidig må jeg på en måte videre, og bare det å finne en bolig og flytte tar fort 3 mnd.