Vi har ikke de samme ønskene her i livet

[Skrika89]

Jeg får begynne fra begynnelsen.

Jeg er ei jente på 19 år har samboer som er 25, vi har vært sammen i litt over 4 år nå. Ting er bra mellom oss sånn generelt, men det er en ting som gnager/bekymrer meg litt. Jeg vil gjerne gifte meg og få barn tidlig. Kunne tenke meg å gifte meg nå og få barn om et til to år kanskje, problemet er at han jeg er sammen med som jeg mener er mannen i mitt liv vil ikke noen av delene. Barn vil han ikke ha værtfall på 5 år og gifte seg vil han aldri. Huff, jeg vet jeg er ung og alt det der, men jeg er virkelig voksen for alderen, og jeg vil gifte meg og få barn tidlig av forskjellige grunner. Men nå i det siste har jeg begynt å tenke litt på konsekvensene av mitt valg av mann. Jeg vil virkelig gifte meg, men han er ikke til å rikke. Jeg har kommet med forskjellige forslag at vi kan gjøre det på tinghuset og bare ha den nærmeste familien tilstede, men nei det er ikke aktuelt! Og grunnen hans er at hvis det blir slutt kan jeg stikke av med alle sakene (!!!!!!)

Vi har begge fast jobb og alt det der så jeg ser forsåvidt ingen problemer med å få barn nå, ungdomstiden festing og slik tull er vi begge ferdig med for lengst.

Nå vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre, gi slipp på mine ønsker om å være gift og få barn i tidlig alder eller gjøre det slutt og finne meg en som vil??

Men synes det blir litt dumt også for da må jeg jo begynne helt på nytt igjen.. Jeg føler bare at jeg går glipp av så mye.

Noen som har noen råd?

[Rawien]

Jeg tror ikke kjæresten din kan ekteskapsloven jeg. Du vil ikke få noe av det han har nå, og bare havparten av FELLES opparbeidede verdier i ekteskapet. Dersom det var den eneste grunnen.

Råd har jeg dessverre ikke å komme med.

[Skrika89]

Jeg tror ikke kjæresten din kan ekteskapsloven jeg. Du vil ikke få noe av det han har nå, og bare havparten av FELLES opparbeidede verdier i ekteskapet. Dersom det var den eneste grunnen.

Råd har jeg dessverre ikke å komme med.

Jeg vet det og jeg har prøvd å forklare det, men kanksje det bare er en unnskyldning.. jeg vet ikke..

[thapara]

,

Endret 23. februar 2009 av thapara

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg har dessverre ingen gode råd å komme med, men jeg gjorde det slutt med min kjære for 2 dager siden pg han ville ha barn innen ort tid, og jeg ønsker virkelig ikke barn før om minst 5-6 år..

Han er 29 og jeg er 24...

Hardt var det og jeg savner han sårt, men det var det eneste rette å gjøre..

[Humleblomst]

Jeg vil gjerne gi deg et par ting å tenke gjennom:

Ser du virkelig for deg at denne mannen vil kunne gi deg det du ønsker i livet? Det er tydelig at han har egne, veldig sterke (dog ikke så godt begrunnede) meninger om hvordan ting skal være, og at disse ikke passer inn i ditt bilde av din fremtid. Husk at selv om du er ung og har livet foran deg, har du bare ett liv å leve. Og om du forsaker dine drømmer, vil nok livet ditt bli ganske meningsløst etterhvert.

Er virkelig denne mannen egnet til å leve i et sundt, langvarig forhold? Jeg kjenner ham ikke, men slik jeg oppfatter ham virker han veldig sta og umoden. Og for at dere skal kunne bli lykkelige sammen må dere inngå kompromisser og bygge et liv sammen. Når han føyser deg vekk og nekter å gifte seg, uten engang å komme med noen gode begrunnelser, er ikke det et godt tegn. For det er tydelig at han ikke vet hva det innebærer å gifte seg (hvis det faktisk bare er tingene sine han er redd for). Og en "vil ihvertfall ikke ha barn på minst 5 år" kan nok dessverre være en måte å forsøke å utsette det i det "uendelige" på (en del menn er litt interessante på den måten). Og det at han ikke er villig til engang å sette seg inn i dine ønsker og behov før han forkaster alt, er heller ikke et godt tegn. Jeg regner med at han ikke leser bøker om barneoppdragelse på sengen, ut i fra det du sier.

Risikoen for at denne mannen oppfører seg slik i andre situasjoner (som ikke omhandler barn eller ekteskap) vil jeg si er ganske stor. Har du opplevd at han "overkjører" deg og dine ønsker noen gang? Om det så bare gjelder hva som skal skje på lørdagskvelden eller nyttårsaften, eller hvor dere skal reise i ferien, eller om hvorvidt han skal være med deg i din mors bursdagsselskap. I begynnelsen av et forhold (og spesielt når du er relativt ung) er det lett å la slike ting passere. Man ignorerer det og tenker at det ordner seg, og at det bare er en fase. Problemet er bare at det er ytterst sjelden det er det. Og når du har blitt litt eldre og har fått tid til å sette forholdet ditt litt mer i perspektiv, vil det være vanskeligere å bryte ut. Allerede veldig tidlig i et forhold binder man seg følelsesmessig, og jo mer historie man har sammen, jo tyngre er det å komme seg videre.

For jeg regner med at du lager dine drømmer, ønsker og håp for fremtiden rundt ham, slik situasjonen er nå. Det er jo ham du ser for deg at skal være far til barna, og ham som skal stå på brudebildene. Det tar tid å omstille drømmer. Det er gjerne noe av grunnen til at så mange brudd er så stygge, fordi et menneske mister så mange drømmer oppi det hele. Og det er vondt å ha sterke, dyptsittende drømmer og håp om noe som ikke kommer til å gå i oppfyllelse.

For all del, det kan være noe skjer og at denne mannen finner ut at han skal vokse opp etterhvert, men da må du være villig til å vente på ham. Og du risikerer at han aldri vil bli stort mer moden på disse punktene enn han allerede er, det er det som er den største risikoen. Om du venter på denne mannen i 20 år før du tilslutt aksepterer at han ikke vil endre seg, kan isåfall en av dine drømmer være fallt i grus. Det å få egne barn når man har passert 40 kan for en del bli både vanskelig og risikofylt.

Du sier at du føler at du går glipp av så mye. Det er vanlig å ha det travelt når man er ung. Men du må uansett ta utgangspunkt i hvordan ting er, og ta det med i beregningen når du planlegger fortsettelsen. Når denne mannen ikke er "egnet" til å bli far til dine barn nå, vil du uansett ikke bli ung mor med ham. Ikke på noen god måte, ihvertfall. Om du finner en ny mann om ett år og dere får barn etter to år i forhold vil du fremdeles være relativt ung. De fleste får ikke barn før de nærmer seg tredve. Det er risikoer uansett hva du velger, sånn er livet. Men du må finne den løsningen du tror vil være best for deg i lengden, og den må du kunne stå for. Hvis ikke mister du selvrespekten etterhvert.

Om min antagelse av denne mannen og din situasjon er helt feil, er det helt greit. Det er du som kjenner situasjonen. Men dette er det jeg tenker, ut i fra det du forteller.

[Skrika89]

Jeg vil gjerne gi deg et par ting å tenke gjennom:

Ser du virkelig for deg at denne mannen vil kunne gi deg det du ønsker i livet? Det er tydelig at han har egne, veldig sterke (dog ikke så godt begrunnede) meninger om hvordan ting skal være, og at disse ikke passer inn i ditt bilde av din fremtid. Husk at selv om du er ung og har livet foran deg, har du bare ett liv å leve. Og om du forsaker dine drømmer, vil nok livet ditt bli ganske meningsløst etterhvert.

Er virkelig denne mannen egnet til å leve i et sundt, langvarig forhold? Jeg kjenner ham ikke, men slik jeg oppfatter ham virker han veldig sta og umoden. Og for at dere skal kunne bli lykkelige sammen må dere inngå kompromisser og bygge et liv sammen. Når han føyser deg vekk og nekter å gifte seg, uten engang å komme med noen gode begrunnelser, er ikke det et godt tegn. For det er tydelig at han ikke vet hva det innebærer å gifte seg (hvis det faktisk bare er tingene sine han er redd for). Og en "vil ihvertfall ikke ha barn på minst 5 år" kan nok dessverre være en måte å forsøke å utsette det i det "uendelige" på (en del menn er litt interessante på den måten). Og det at han ikke er villig til engang å sette seg inn i dine ønsker og behov før han forkaster alt, er heller ikke et godt tegn. Jeg regner med at han ikke leser bøker om barneoppdragelse på sengen, ut i fra det du sier.

Risikoen for at denne mannen oppfører seg slik i andre situasjoner (som ikke omhandler barn eller ekteskap) vil jeg si er ganske stor. Har du opplevd at han "overkjører" deg og dine ønsker noen gang? Om det så bare gjelder hva som skal skje på lørdagskvelden eller nyttårsaften, eller hvor dere skal reise i ferien, eller om hvorvidt han skal være med deg i din mors bursdagsselskap. I begynnelsen av et forhold (og spesielt når du er relativt ung) er det lett å la slike ting passere. Man ignorerer det og tenker at det ordner seg, og at det bare er en fase. Problemet er bare at det er ytterst sjelden det er det. Og når du har blitt litt eldre og har fått tid til å sette forholdet ditt litt mer i perspektiv, vil det være vanskeligere å bryte ut. Allerede veldig tidlig i et forhold binder man seg følelsesmessig, og jo mer historie man har sammen, jo tyngre er det å komme seg videre.

For jeg regner med at du lager dine drømmer, ønsker og håp for fremtiden rundt ham, slik situasjonen er nå. Det er jo ham du ser for deg at skal være far til barna, og ham som skal stå på brudebildene. Det tar tid å omstille drømmer. Det er gjerne noe av grunnen til at så mange brudd er så stygge, fordi et menneske mister så mange drømmer oppi det hele. Og det er vondt å ha sterke, dyptsittende drømmer og håp om noe som ikke kommer til å gå i oppfyllelse.

For all del, det kan være noe skjer og at denne mannen finner ut at han skal vokse opp etterhvert, men da må du være villig til å vente på ham. Og du risikerer at han aldri vil bli stort mer moden på disse punktene enn han allerede er, det er det som er den største risikoen. Om du venter på denne mannen i 20 år før du tilslutt aksepterer at han ikke vil endre seg, kan isåfall en av dine drømmer være fallt i grus. Det å få egne barn når man har passert 40 kan for en del bli både vanskelig og risikofylt.

Du sier at du føler at du går glipp av så mye. Det er vanlig å ha det travelt når man er ung. Men du må uansett ta utgangspunkt i hvordan ting er, og ta det med i beregningen når du planlegger fortsettelsen. Når denne mannen ikke er "egnet" til å bli far til dine barn nå, vil du uansett ikke bli ung mor med ham. Ikke på noen god måte, ihvertfall. Om du finner en ny mann om ett år og dere får barn etter to år i forhold vil du fremdeles være relativt ung. De fleste får ikke barn før de nærmer seg tredve. Det er risikoer uansett hva du velger, sånn er livet. Men du må finne den løsningen du tror vil være best for deg i lengden, og den må du kunne stå for. Hvis ikke mister du selvrespekten etterhvert.

Om min antagelse av denne mannen og din situasjon er helt feil, er det helt greit. Det er du som kjenner situasjonen. Men dette er det jeg tenker, ut i fra det du forteller.

Du har faktisk helt rett, også om hvordan han oppfører seg ellers.. Det er han som bestemmer, vil jeg ikke gjøre som han vil, blir det til at jeg blir sittene hjemme og sture. Og jeg gidder ikke en gang begynne om hans forhold til min familie, og mitt forhold til hans familie.. Eller jo jeg skal si litt, jeg er heldig hvis jeg får med han til min mor 2 ganger i året.. (hun bor 4 mil unna), mens jeg må bli med til hans familie værtfall en gang i uka. Sier jeg nei maser han til jeg blir med eller reiser i sinne.. og små søsknene hans overnatter her ca annenhver helg. mens mine kan aldri sove over. Dette med små søsknene hans har jeg sagt i fra om. Jeg vil ikke ha unger her annenhver helg så lenge vi ikke kan få egne. Det er helt ok at småsøsknene overnatter er bare kos, men ikke så ofte..

Jeg har tenkt mye på å flytte fra ham, altså fortsatt være kjærester men bo hver for seg til jeg får førerkort, vi bor midt i bygda og som sagt begynner jeg å bli lei av å sitte her vær helg.

Takk for et bra svar:)

[Humleblomst]

Du har faktisk helt rett, også om hvordan han oppfører seg ellers.. Det er han som bestemmer, vil jeg ikke gjøre som han vil, blir det til at jeg blir sittene hjemme og sture. Og jeg gidder ikke en gang begynne om hans forhold til min familie, og mitt forhold til hans familie.. Eller jo jeg skal si litt, jeg er heldig hvis jeg får med han til min mor 2 ganger i året.. (hun bor 4 mil unna), mens jeg må bli med til hans familie værtfall en gang i uka. Sier jeg nei maser han til jeg blir med eller reiser i sinne.. og små søsknene hans overnatter her ca annenhver helg. mens mine kan aldri sove over. Dette med små søsknene hans har jeg sagt i fra om. Jeg vil ikke ha unger her annenhver helg så lenge vi ikke kan få egne. Det er helt ok at småsøsknene overnatter er bare kos, men ikke så ofte..

Jeg har tenkt mye på å flytte fra ham, altså fortsatt være kjærester men bo hver for seg til jeg får førerkort, vi bor midt i bygda og som sagt begynner jeg å bli lei av å sitte her vær helg.

Takk for et bra svar:)

Hadde det vært meg ville jeg nok vegret meg for å få barn med denne mannen. De fleste kvinner som ønsker seg barn, ønsker seg hele pakka. De ønsker en familiær situasjon der barna i de fleste tilfeller prioriteres, der man reiser til besteforeldre som en familie, og man er sammen om å ta avgjørelser og å få hverdagen til å henge sammen. Alt kan skje, selvfølgelig, men jeg har enda tilgode å se at en mann tar så kraftig helomvending og legger seg selv og sin egen "egoisme" til side, når de får barn som de har protestert så kraftig mot. Og jeg er redd et førerkort ikke kommer til å endre grunnholdningen til samboeren din heller, det er lite som kan fremprovosere en slik endring. Så om du velger å bli må du nok bassere deg på at det er han som er "sjefen" i forholdet, og at det blir et salig bråk om du setter deg imot det. Det finnes menn som får et nytt perspektiv etterhvert og endrer seg, men det finnes ikke kvinner som har klart å gjøre det for dem. Ta godt vare på deg selv og dine egne interesser først og fremst, for det er tydelig at denne mannen ikke kommer til å gjøre det for deg!

[Skrika89]

Hadde det vært meg ville jeg nok vegret meg for å få barn med denne mannen. De fleste kvinner som ønsker seg barn, ønsker seg hele pakka. De ønsker en familiær situasjon der barna i de fleste tilfeller prioriteres, der man reiser til besteforeldre som en familie, og man er sammen om å ta avgjørelser og å få hverdagen til å henge sammen. Alt kan skje, selvfølgelig, men jeg har enda tilgode å se at en mann tar så kraftig helomvending og legger seg selv og sin egen "egoisme" til side, når de får barn som de har protestert så kraftig mot. Og jeg er redd et førerkort ikke kommer til å endre grunnholdningen til samboeren din heller, det er lite som kan fremprovosere en slik endring. Så om du velger å bli må du nok bassere deg på at det er han som er "sjefen" i forholdet, og at det blir et salig bråk om du setter deg imot det. Det finnes menn som får et nytt perspektiv etterhvert og endrer seg, men det finnes ikke kvinner som har klart å gjøre det for dem. Ta godt vare på deg selv og dine egne interesser først og fremst, for det er tydelig at denne mannen ikke kommer til å gjøre det for deg!

Takk for godt svar...

Men nå er spørsmålet hva gjør jeg nå. Har jeg bygget og kjempet for dette forholdet i 4 år og må nå sette meg ned og innse at: Nei jeg kommer ingen vei med det her, så nå må jeg velge, han eller det livet jeg vil leve.? Hvordan skal jeg klare å velge det? Jeg skjønner virkelig ikke hva jeg har tenkt? Jeg skjønner ikke at jeg ikke har klart og innse det her før nå... Nei og nei..

[Gjest Gjest]

Det virker som om du er moden for alderen ja. At du har kjempet for et forhold i fire år (fra starten av?) er ikke noe alle ville gjort. Tøft gjort er det selvfølgelig. Ut i fra det du skriver er det litt tvetydig, ser du virkelig på ham som mannen i ditt liv selv om han overkjører deg? Eller er han drømmemannen fordi han kan være med på å realisere planene dine i nærmeste fremtid?

Jeg er også veldig fristet til å trekke fram alderen din. Jeg vil anta at han er din første kjærlighet? Man har da gjerne en tendens til å finne seg i litt for mye litt for lenge. Men dette vet du best selv. En annen tanke som slår meg; vil du at dine barn skal vokse opp i en familie der far setter seg selv først, uten å bry seg om mor?

[Skrika89]

Det virker som om du er moden for alderen ja. At du har kjempet for et forhold i fire år (fra starten av?) er ikke noe alle ville gjort. Tøft gjort er det selvfølgelig. Ut i fra det du skriver er det litt tvetydig, ser du virkelig på ham som mannen i ditt liv selv om han overkjører deg? Eller er han drømmemannen fordi han kan være med på å realisere planene dine i nærmeste fremtid?

Jeg er også veldig fristet til å trekke fram alderen din. Jeg vil anta at han er din første kjærlighet? Man har da gjerne en tendens til å finne seg i litt for mye litt for lenge. Men dette vet du best selv. En annen tanke som slår meg; vil du at dine barn skal vokse opp i en familie der far setter seg selv først, uten å bry seg om mor?

Takk for det Jeg har kjempet for å få forholdet til å funke helt fra starten ja, han kjempet også det første halvåret kanskje men så ga han f, jeg har også sagt til han at hvis jeg skal gi like blanke som deg har vi ikke noe forhold lenger..

Jeg har kjempet fordi ja han er min første kjærlighet, og fordi jeg så inderli har trodd at det var verdt å kjempe for.. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke spurte hva han ville i fremtiden ang barn og giftemål, men på mange måter er vi så like at man skulle tro vi var "match, made in heaven", mens på andre områder er vi virkelig så forskjellige som det går ann å få blitt at vi er "match, made in hell", så jeg vet ikke hvor det setter oss..

Noen ganger spør jeg han om han bare beholder meg her fordi jeg lager mat og vasker klærne hans, for noen ganger virker det slik, og at han har sex med meg en gang i uken for å holde meg fornøyd. Jeg vet ikke hvor mye andre som har vært sammen så lenge kysser og koser, men her i gården kysser vi ikke vær dag.. ikke annenhver dag en gang..

Jeg vet ikke men på meg så virker det som om jeg akkurat nå skjønte at det snart ikke er igjenn noe å kjempe for..

[Gjest Gjest]

Takk for godt svar...

Men nå er spørsmålet hva gjør jeg nå. Har jeg bygget og kjempet for dette forholdet i 4 år og må nå sette meg ned og innse at: Nei jeg kommer ingen vei med det her, så nå må jeg velge, han eller det livet jeg vil leve.? Hvordan skal jeg klare å velge det? Jeg skjønner virkelig ikke hva jeg har tenkt? Jeg skjønner ikke at jeg ikke har klart og innse det her før nå... Nei og nei..

Jeg tror du bør velge det livet du vil leve, og utfra hvordan du beskriver forholdet virker det ikke som han har lagt like mye i det for å få det til å fungere som du har. Du har tildels veldig andre prioriteringer enn meg (jeg er over 30 og har fortsatt ikke barn f eks), men du har all rett til å ønske deg de tingene du gjør, og til å ha en partner som trekker i samme retning som deg. Jeg tror også du har vokst på å ha jobbet så lenge for forholdet og å ha såpass "voksne" mål - kanskje du har vokst fra kjæresten din på mange måter?

Noen ganger kan det være lurt å gå i seg selv og revurdere ønsker og planer man har (særlig når man lager dem på egenhånd kan de bli litt ensporede, er min erfaring), men en ting er sikkert - en bør kunne ha en dialog om framtidsønskene med den man er sammen med, og føle at ting går framover, ikke bare kuttes av med tildels dumme argumenter.

Jeg har forresten et vennepar som snakker om å gifte seg - de tenker å melde seg på et "ekteskapsforberedelseskurs" gjennom en religiøs organisasjon som en av dem er engasjert i. Det kan høres voldsomt ut, men jeg tror faktisk at det kan være en øyeåpner å få innspill på hva ekteskap innebærer, om partene er enige i de viktige tingene, og ikke minst hva ekteskap IKKE betyr (stikke av med tingene f eks). Mange gifter seg og gjør andre overilte ting først og fremst i forelskelses- og redebyggingsrus - eller lar være på grunn av vrangforestillinger om ansvar og bondefangeri.

Jeg tror du finner ut av dette, og jeg synes ikke du skal sitte flere år og vente på at ting skal endre seg ettersom det virker som det er ganske mange faktorer som ikke fungerer. Å flytte for seg selv en stund er en bra måte å få sortert tankene på. Da ser han også at det er tyngde bak meningene dine.

[Skrika89]

Jeg tror du bør velge det livet du vil leve, og utfra hvordan du beskriver forholdet virker det ikke som han har lagt like mye i det for å få det til å fungere som du har. Du har tildels veldig andre prioriteringer enn meg (jeg er over 30 og har fortsatt ikke barn f eks), men du har all rett til å ønske deg de tingene du gjør, og til å ha en partner som trekker i samme retning som deg. Jeg tror også du har vokst på å ha jobbet så lenge for forholdet og å ha såpass "voksne" mål - kanskje du har vokst fra kjæresten din på mange måter?

Noen ganger kan det være lurt å gå i seg selv og revurdere ønsker og planer man har (særlig når man lager dem på egenhånd kan de bli litt ensporede, er min erfaring), men en ting er sikkert - en bør kunne ha en dialog om framtidsønskene med den man er sammen med, og føle at ting går framover, ikke bare kuttes av med tildels dumme argumenter.

Jeg har forresten et vennepar som snakker om å gifte seg - de tenker å melde seg på et "ekteskapsforberedelseskurs" gjennom en religiøs organisasjon som en av dem er engasjert i. Det kan høres voldsomt ut, men jeg tror faktisk at det kan være en øyeåpner å få innspill på hva ekteskap innebærer, om partene er enige i de viktige tingene, og ikke minst hva ekteskap IKKE betyr (stikke av med tingene f eks). Mange gifter seg og gjør andre overilte ting først og fremst i forelskelses- og redebyggingsrus - eller lar være på grunn av vrangforestillinger om ansvar og bondefangeri.

Jeg tror du finner ut av dette, og jeg synes ikke du skal sitte flere år og vente på at ting skal endre seg ettersom det virker som det er ganske mange faktorer som ikke fungerer. Å flytte for seg selv en stund er en bra måte å få sortert tankene på. Da ser han også at det er tyngde bak meningene dine.

Ja jeg burde kanskje tenke over mine ønsker, og jeg vet at det er jo ikke lett å ha sånne ønsker alene, og det blir nok sikkert ikke like lett og finne en ny som vil det samme som meg.. Og dessuten hvis jeg skulle finne en så tar det fort noen år for å bygge på et forhold og være klar for giftemål og barn. Og i mine tanker om livet skulle dette skje mens jeg var ung.

Men selvfølgelig, jeg får det sikkert fint om jeg venter i 5 år til med å få barn.. Men hvorfor skal alltid jeg vike??

Flytte for meg selv er noe jeg virkelig vurderer.. Jeg har også vurdert og kanskje studere, og forstår jo da at det ikke passer seg med barn akkurat nå. Men jeg vet ikke, ikke noe av dette er sikkert bare tanker om fremtiden min, siden det ser ut til at det ikke går i den retningen jeg vil uansett..

En ting er i hvertfall sikkert og det er at jeg har mye å finne ut av og bestemme meg for.. Og dette bør kanskje skje i nærmeste fremtid..

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke men på meg så virker det som om jeg akkurat nå skjønte at det snart ikke er igjenn noe å kjempe for..

Det er ikke noe gøy når det går opp for en at forholdet må revurderes, men jeg vil tro det er et steg i riktig retning. Ta deg god tid til å tenke gjennom hva du vil. Er det virkelig slik din drømmesituasjon så ut? Tenk fremtid. Går du fra ham så blir en graviditet utsatt med noen år, men du kan fortsatt være ung når du får dem :-)

[Gjest Gjest]

Ja jeg burde kanskje tenke over mine ønsker, og jeg vet at det er jo ikke lett å ha sånne ønsker alene, og det blir nok sikkert ikke like lett og finne en ny som vil det samme som meg.. Og dessuten hvis jeg skulle finne en så tar det fort noen år for å bygge på et forhold og være klar for giftemål og barn. Og i mine tanker om livet skulle dette skje mens jeg var ung.

Men selvfølgelig, jeg får det sikkert fint om jeg venter i 5 år til med å få barn.. Men hvorfor skal alltid jeg vike??

Dert kan ta tid å finne en ny, og selvsagt før man er klar for å få barn sammen med en ny partner. Men jeg tror at hvis du møter en som fra starten av har de samme ønskene som deg, er det lettere å vente, fordi forholdet da går i en retning.

[Gjest Piper]

Du sier at du har jobbet hardt for dette forholdet i fire år, og er du da villig til å måtte jobbe like hardt resten av livet ditt? Det er slik ejg ser det, for jo mer du lar han få viljen sin jo verre blir det å få han til å gi seg.

Han bestemmer hva dere skal gjøre, og du har tydeligvis bare med å gjøre det han mener er riktig. Uansett om det gjelder hans eller din familie. Og siden han behandler din familie som det han gjør, ville jeg virkelig vurdert skikkelig om han er den personen jeg ville brukt resten av livet mitt på.

Jeg anbefaler deg til å ikke få barn nå, for forholdet deres er faktisk såpass usikkert at det er ikke sikkert det vil vare. Jeg tror du på et tidspunkt vil finne ut at han ikke er den du vil ha, og at han stopper deg i alt det du ønsker å gjøre. Og å da sette et barn til verden som da må pendle mellom mor og far, er og blir veldig egoistisk. Og siden han ikke vil ha barn nå, så må jeg faktisk si at du da bør høre på han.

Når noe viktig skal diskuteres, bør det være to ja for å få gjennomslag for tingen. En nei, så blir det nei.

Bruk tiden til å tenke på, og sett deg ned og skriv alt det positive og alt det negative med forholdet ditt. Og hva som er hans positive sider og negative, for kanskje du der kan finne svarene du leter etter.

Jeg ønsker deg lykke til, men husk at du har god tid til å få de barna du skal ha. Du må ikke få de akkurat nå

[Skrika89]

Det er ikke noe gøy når det går opp for en at forholdet må revurderes, men jeg vil tro det er et steg i riktig retning. Ta deg god tid til å tenke gjennom hva du vil. Er det virkelig slik din drømmesituasjon så ut? Tenk fremtid. Går du fra ham så blir en graviditet utsatt med noen år, men du kan fortsatt være ung når du får dem :-)

Det er sant, det er i sånne situasjoner at jeg skulle ønske valgene bare ramlet ned i fanget på meg.. Men ohh det er jo så vanskelig..

[Gjest tid]

Jeg tror du må tenke deg godt om før du vurderer å kjempe enda mer for et forhold som ikke er deg verdig. Du er 19 år og har et hav av muligheter foran deg. Prøv å gjøre noe kun for deg selv fremover, bli kjent med deg selv og hvordan du er uten han.

Det er vanskelig å gi slipp på den første store kjærligheten, men hva gjør du slipp på her - drømmen om hvordan det skulle ha vært?

Min mor har levd med en sånn mann i alle år, en mann som blir syk hvis de skal besøke hennes familie og som blir sur hvis hun ikke har lyst til å være med til hans. Og de har levd sammen i nesten 50 år, kan du forestille deg å gi slipp på deg selv i enda 50 år fremover?

Tenk på deg selv du.

[Skrika89]

Jeg tror du må tenke deg godt om før du vurderer å kjempe enda mer for et forhold som ikke er deg verdig. Du er 19 år og har et hav av muligheter foran deg. Prøv å gjøre noe kun for deg selv fremover, bli kjent med deg selv og hvordan du er uten han.

Det er vanskelig å gi slipp på den første store kjærligheten, men hva gjør du slipp på her - drømmen om hvordan det skulle ha vært?

Min mor har levd med en sånn mann i alle år, en mann som blir syk hvis de skal besøke hennes familie og som blir sur hvis hun ikke har lyst til å være med til hans. Og de har levd sammen i nesten 50 år, kan du forestille deg å gi slipp på deg selv i enda 50 år fremover?

Tenk på deg selv du.

Det er akk så sant, nei i kveld blir det prating om fremtiden vår sammen..

[Gjest Gjest]

Hvordan gikk det i går?