Mannlige venner i et forhold

[Gjest Anonym nå-eg. fast bruker]

Jeg har vært samboer i noen år nå.

Jeg bor sammen med verdens nydeligste mann på alle måter, jeg elsker ham og vi har det veldig bra sammen. Men jeg er veldgi i tvil i forhold til dette med venner. Min mann er en liten "enstøing", så han har ikke særlig behov for mange venner. Jeg er derimot ganske motsatt, og trenger mine venner. Det er i utgangspunktet ikke noe problem med det, jeg får lov å ha mine venner og treffe dem. Ihvertfall mine kvinnelige venninner. Jeg har rett og slett aldri diskutert dette med mannlige venner med min mann. Før jeg flyttet sammen med ham hadde jeg flere mannlige venner, og han sa aldri noe på det. Han hadde også venninner, og jeg reagerte heller ikke på det.

Etter vi flyttet sammen har jeg kun en mannlig venn. Han har min mann aldri truffet, og vet ikke noe om ham omtrent. (Annet enn at han er ex'en til en venninne av meg.)

Jeg synes det er veldig vanskelig når jeg skal treffe min mannlige venn, derfor blir det meget sjelden. Det har aldri foregått noen form for utroskap og ikke vil det gjøre det heller. Men fordi min mann virker som han ikke har hatt helt sansen for at jeg har truffet mannlige venner, har jeg ikke turt å si noe til ham om dette. Derfor treffer jeg også sjelden min mannlige venn.

Jeg er veldig redd for å miste en så god venn, samtidig som jeg ikke vil holde skjult overfor min mann at jeg har mannlige venner. Det er jo ingen ting galt med å ha venner av forskjellige kjønn, mener jeg.

Min mann kunnne godt ha fått truffet min mannlige venn og allting, men de er to vidt forskjellige typer og min mann har ikke noe sansen for "slike typer". Derfor har jeg ikke lyst at de skal treffes, for da kan det hende at min mann sier det ikke er noe bra selskap for meg. Jeg trekker kanskje slutninger for fort nå, men jeg kjenner min mann såpass godt.

Nå trenger jeg råd. Jeg orker ikke å ikke treffe min gode venn (som faktisk er blant mine beste venner) uten full åpenhet overfor min mann. Samtidig er jeg som sagt veldig redd for å miste en god venn. Er det noen som har råd til meg om hvordan jeg skal ta opp dette, prate om dette med min mann?

Hva jeg skal gjøre?

Hvordan er det med dere andre som er i et forhold, har dere mannlige venner som ikke deres mann har kontakt med, eller møtes dere alltid flere når det er en av motsatt kjønn inn i bildet?

Anonym nå, vanligvis fast bruker

[Marianne]

Jeg har mange mannlige venner som er bare mine venner. Er ofte sammen med dem. En av de er en kjempegod kamerat som jeg har hatt i mange år før jeg traff min mann. Vi treffes bare oss to. Det ville ikke falt meg inn å sluttet med det fordi om jeg giftet meg osv. Samtalene og vennskapet til P er noe jeg har hatt i mange år, og det var endel av pakken som jeg er.

Jeg har en fortid og den inkluderer mange forskjellige ting. Vil min mann ha meg får han ta meg med alt jeg har på lasset

[Suzy]

Det høres ut som du er i en ond sirkel. Du sier ikke noe om vennen din fordi du er redd kjæresten ikke skal klike det, men etter ei stund blir det jo bare vanskeligere å fortelle om vennen for da må du røpe at du har holdt noe skjult for ham - og da blir det antagelig vanskeligere å forklare at dere bare er venner... :-?

Kom deg ut av skapet så fort som mulig og fortell kjæresten din at du har en god mannlig venn. Det skal da ikke være nødvendig å kutte ut en god venn selv om du har en kjæreste :o

Jeg har flere mannlige bekjente, men ikke noen veldig nære mannlige venner. Har hele veien gjennom forholdet mitt vært helt ærlig på kontakten med dem. Nevner det når det er naturlig "snakket med NN i dag", "fikk en mail av NN der han nevnte..." osv. Har aldri bedt om tillatelse og kommer ikke til å gjøre det. Jeg vet godt hvor grensene mine går og vil holde meg på rett side uansett.

Suz

[Gjest Vega]

Presenter dem.

At mannen din skal mene noe om dine venner, skal du ikke tåle. Du velger selv dine venner. Fordi du liker dem.

Men like greit at de møtes, - i alle fall ville jeg gjort det på den måten.

Jeg ville presentere sambo for en mannlig venn, men det passet aldri for samboer. Så - etter ett år, kranglet vi, og jeg tok inn hos min mannlige venn og var der i ett døgn. Jeg ringte til min samboer derfra og var åpen om hvor jeg var. Han ville da tillegge dette noe mer, at jeg var hos tilfeldige typer osv., men jeg minnet ham på at det var hans egen skyld at han ikke kjente min venn. Det ble ikke mer med det.

La de møtes. Hemmelighold er i alle fall ikke måten.