Vennskap, kjærlighet - eks

[Gjest Gjest_stinemor_*]

Jeg og kjæresten var sammen i 6 år. Han slo opp fordi han ikke elsker meg mer. Dette er 3 måneder siden nå. I begynnelsen gikk det greit, men nå savner jeg allting vi hadde sammen. Tenker på det hele tiden nesten.

Hva bør jeg gjøre? Vente på at han skal elske meg igjen, eller kutte han helt og komme meg videre? Vi har kontakt hver dag.

det er så vondt å tenke på å aldri mer skulle ha kontakt. samtidig såret han meg så mye, og dette gjør meg sint. Men innerst inne vil jeg bare ha livet vårt tilbake. Selv om jeg vet at det ikke kan fungere for meg.

[silkestrå]

Jeg og kjæresten var sammen i 6 år. Han slo opp fordi han ikke elsker meg mer. Dette er 3 måneder siden nå. I begynnelsen gikk det greit, men nå savner jeg allting vi hadde sammen. Tenker på det hele tiden nesten.

Hva bør jeg gjøre? Vente på at han skal elske meg igjen, eller kutte han helt og komme meg videre? Vi har kontakt hver dag.

det er så vondt å tenke på å aldri mer skulle ha kontakt. samtidig såret han meg så mye, og dette gjør meg sint. Men innerst inne vil jeg bare ha livet vårt tilbake. Selv om jeg vet at det ikke kan fungere for meg.

Kjære deg,

Jeg vet veldig godt hvordan du har det nå. Jeg ble selv forlatt av min kjæreste gjennom fem år for tre år siden. Akkurat som deg ville jeg bare ha mitt gamle liv tilbake, og beholdt derfor kontakten i håp om at han snart ville skjønne hva han hadde latt gå fra seg. Nå, tre år senere, har han fortsatt ikke skjønt det, men på grunn av den daglige kontakten vi har er det ingen av oss som har kommet oss videre i livet.

Jeg vet at det ikke nytter å gi råd til deg. Du vet nok egentlig innerst inne hva som er rett, akkurat som jeg. Jeg vet at det eneste som kan hjelpe meg videre er å kutte ut den daglige kontakten, og finne tilbake til et liv på egenhånd. Jeg vet at livet ville vært enklere i dag dersom jeg hadde klart det allerede da bruddet var et faktum. Men jeg var alt for glad i ham til å gi slipp, og hadde alt for mye håp om at ting ville ordne seg. I etterpåkokskapens navn ville jeg valgt en annen løsning i dag. Men når det er sagt har vi delt utrolig mange flotte stunder også etter at det ble slutt, så jeg har fått veldig masse verdifullt gjennom denne tiden også. Problemet er likevel at det aldri slutter å gjøre vondt. Jeg har fortsatt en vond klump inne i meg, og opplever at jeg ikke lenger husker hvordan det var å være bare glad.

Det vondeste er nok likevel at jeg ikke lenger våger å drømme om fremtiden. Fra vi er ganske små begynner vi, bevisst eller ubevisst, å drømme om og tenke på hvordan vi kommer til å få det i livet. Dette kan være alt fra å drømme om å møte den perfekte mann, til å få barn, kjøpe hus eller reise på eksotiske ferier. Slike drømmer og forventninger har jeg ikke lenger, og jeg ser sjelden lenger enn en uke frem i tid når det gjelder fremtidsdrømmer. Da jeg hadde normale forventinger til livet ville det aldri falt meg inn at dette skulle være noe man ville savne så mye!

Mitt harde og brutale råd til deg, - som jeg vet at du egentlig ikke vil ha, er å kutte all kontakt, og forsøke å finne tilbake til dine egne drømmer. Den dagen du har klart det, og drømmene dine ikke bare handler om å få tilbake livet du hadde, - da kan du eventuelt vurdere å la ham være en venn igjen. Men frem til det vil han dessverre bare stå i veien for dine fremtidsdrømmer fordi han alltid vil være en så uoppnåelig del av disse drømmene at du til slutt ikke våger å drømme lenger.

[Gjest Gjest]

Jeg har det akkurat som deg Silkestrå (for et nydelig og søtt nick!).

Det ble slutt mellom meg og min kjære for over 2 år siden, fordi han ikke lengre følte at han var glad i meg som mer enn en venn. Han ønsket å beholde vennskapet, og jeg var/og er ikke istand til å bryte...

Vi har også daglig kontakt og bor i tillegg nær hverandre. Jeg har ikke hatt andre siden, og etter det jeg vet har ikke han det heller. Jeg er fullstendig klar over hvor patetisk det er, men jeg klarer ikke å la være å ha et ørende lite håp enda...

Jeg har forsøkt flere ganger å bryte kontakten helt, fordi jeg ikke klarer å gå videre sånn som det er nå, men jeg klarer det simpelten ikke. Han er min beste venn. Vi har også mange fine stunder sammen. Det har aldri vært noe vondt mellom oss, vi er veldig like og har sjelden eller aldri kranglet.

Det jeg går og gruer for, er den dagen han finner en annen. Jeg er nå iferd med å lete etter et nytt sted å bo, bare for å komme meg lengre unna rent fysisk. Vet ikke om det vil hjelpe dog...

Jeg er overhodet ikke interessert i andre (blir kvalm bare ved tanken).

Hvis jeg hadde kunnet skru tiden tilbake, ville jeg ha vært mye hardere både med meg selv og han, og brutt kontakten helt. Men det er så lett å være etterpåklok.

[silkestrå]

Tenk at det finnes flere sånne tullinger som meg...

Vi har også prøvd å bryte kontakten et par ganger, og på det lengste klarte vi det i et par måneder. Men vi finner alltid tilbake til hverandre, og "glemmer" helt hvorfor vi egentlig bør bryte. Og sånn går det helt frem til neste gang vi prøver å finne ut hva vi skal gjøre med oss selv.

Vi har også vært gjennom det du gruer deg mest for...at han skal finne en annen. Ca et år etter at det var blitt slutt mellom oss kom han til meg og fortalte at han hadde møtt en annen. Dette var den gangen vi klarte å holde avstand i et par måneder. I perioden uten kontakt forsøkte også jeg å møte andre menn, men passet konsekvent på å møte playere som jeg var sikker på at ikke ville forelske seg i meg. Men forholdet hans tok slutt før det var kommet skikkelig i gang fordi han bare sammenliknet henne med meg, og vi fant igjen tilbake til hverandre.

Du sier at du vurderer å flytte lenger vekk. Vi har prøvd dette også vi

Resultatet er at vi må jobbe enda mer for å treffe hverandre, og at vi derfor bruker alle helgene våre på å bare være sammen oss to. Helt klart en kjempedårlig løsning, men det var jo verdt et forsøk da

Du burde nok heller flytte inn her hos meg sånn at vi kunne gjennomgå en avrusningskur sammen...

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det dere skriver. Det er 6 uker siden min elskede samboer flyttet ut. Vi var sammen i 6 år. Vi har også kontakt daglig på sms, mail eller telefon. Vi treffes fortsatt av og til. Da er jeg i himmelen. Men jeg faller fort ned på jorda igjen når jeg innser at han bare vil være en venn og ingenting mer. Vi har ikke sex mer og jeg savner det. Men han holder rundt meg, tar hånden min og klemmer meg. Han gir meg fortsatt komplimenter og viser at han liker meg og bryr seg om meg. Det er både godt og forvirrende på samme tid.

Det jeg ikke helt forstår er at de vil ha så mye kontakt med oss når de ikke vil være sammen med oss? Det er nesten alltid han som foreslår å treffes og det er nesten alltid han som ringer. Men han vet jo at jeg blir kjempeglad når han ringer eller vil treffe meg. Jeg føler at jeg ikke kan foreslå å treffes, for det var jo han som dumpet meg. Det er han som ikke har følelser for meg mer. Han vet at jeg fortsatt elsker han.

Jeg gruer meg også til den dagen han blir sammen med en annen. Noen ganger tenker jeg at det er best å kutte kontakten helt slik at jeg har fått han litt på avstand når den tiden kommer. Men samtidig klarer jeg det ikke. Fordi jeg nyter hvert sekund jeg får sammen med han. Det er vidundelig godt samtidig som det er trist fordi den store kjærligheten ikke er gjensidig lenger. Før merket jeg at han tente på meg med en gang vi var nær hverandre. Nå føler jeg at jeg like godt kunne vært søsteren hans. Jeg forstår bare ikke hva som gikk galt...

[Gjest Gjest]

Huff, stakkars deg og, siste gjest. Men med 6 uker er du jo bare for en amatør å regne her i gården..

Du har enda tid til å gjøre et bedre valg enn meg og Silkestrå gjorde. Og det kan jo være et lite håp da, om du bryter helt nå, at han kommer til å savne deg og få øynene opp for deg som noe annet enn en "søster".

Hos oss var det også sånn den første tiden etter bruddet. Mest han som tok kontakt, komplimentene "haglet", og det var mye kos og klem. Han trengte nok å føle seg trygg på at han "hadde meg der" enda, og event. noen å falle tilbake på.

Etterhvert som tiden har gått, har det imidlertid blitt mer og mer platonisk. Jeg er ikke helt sikker på om det er mest fordi JEG beskytter meg selv, eller om det er fordi HAN overhodet ikke er det minste bittelille grann tiltrukket lengre... Tror mest på en mix av begge deler...

Men med deg Silkestrå (fremdeles et så nyydelig nick!), virker det nesten som om dere begge er litt der at dere på EN måte vil og på en annen måte ikke, eller tar jeg feil nå?

Takk for tilbudet om avrusingsopphold! Jeg kommer, jeg VIL avruses!!

Ved nærmere ettertanke skulle det egentlig ha vært et tilbud i offentlig regi! Jeg mener, de slankes, avvennes fra alkohol og det som verre er fordi det er helseskadelig. Og er ikke DETTE helseskadelig så vet ikke jeg! :gråte:

[Gjest Gjest_stinemor_*]

Problemet mitt er at han har funnet ei annen. Tror det var mens vi var sammen:(

Ut fra det jeg leser skal jeg prøve å bygge meg opp og klare å slette telefonnummeret hans. Men det er så vondt å miste sin beste venn. Men samtidig kan vi ikke være bestevenner med den nye i bildet.

Ting har vel forandret seg. Men jeg husker nesten bare det gode. Og jeg håper. At alt skal bli bra. Og jeg kommer til å håpe årevis framover.

Og jeg gråter. Og vet at dette aldri kan erstattes. Det vi hadde.

Og jeg MÅ klare meg uten han.

vi må klare å gå videre, damer. Tenk så bitter man kan bli på livet om vi er førti, seksti, åtti.. og husker at vi stoppet opp livet for en tufs som ikke kunne se våre kvaliteter!

[Pokahonta]

Jeg er med i klubben.. Selv om jeg kanskje er skrittet foran dere.. Jeg føler meg plutselig flink som "bare" brukte et år på å bryte kontakt. Jeg er fremdeles omtrent nabo med eksen, og han har (tror jeg) ny dame..

Saken er: De ønsker ikke bryte de eller. Ikke helt. Følelsen deres skrus ikke av med det første heller. Men jeg kom til at det var VELDIG egoistisk av han å ha meg hengende på gress... Men vi klarte det heller ikke tross mange forsøk.

Lang historie kort: Jeg gjorde han til slutt så forbannet som jeg bare kunne (visste hvilke knapper jeg skulle trykke på) for at vi bare skulle ha en brå slutt. Jeg visste det øyeblikket jeg gjorde det, at det var point of no return.. Det var ingen impuls.. Det var nøye gjennomtenkt, for jeg visste at JEG også måtte bli fri..

Begynn å date jenter. Bruk nettet (sukker, match etc).. Jeg lover at dere ikke får noen godfølelse med det første, men at litt om litt så ser man at det finnes andre.

Jeg er fremdeles singel, og jeg savner eksen min hver dag. Likevel har jeg funnet ut at livet er for kort til å bruke tiden på å vente på noen som likevel ikke vil være kjæresten min!

There are more rats in the river! (eller fisk i havet da..)

[silkestrå]

Men med deg Silkestrå (fremdeles et så nyydelig nick!), virker det nesten som om dere begge er litt der at dere på EN måte vil og på en annen måte ikke, eller tar jeg feil nå?

Nicket mitt har jeg fra en sang som ble laget til meg da jeg var ganske liten. Jeg hadde vært utsatt for en ulykke, og min tante skrev en nydelig sang til meg. Det eneste jeg husker av denne teksten er:

"Et silkestrå i sønnavind vil ikke la seg slå,

den bøyer bare halsen sin, og reiser seg etterpå"

(Sunget på melodien til "Det kan bare lillebror"-refrenget)

Dette verset har fulgt meg i mange år, og nicket mitt ble derfor valgt ut fra det.

Som nevnt tidligere har vi gått gjennom mange faser i forholdet vårt etter at det ble slutt, men jeg har dessverre aldri klart å slutte å ønske at ting skal bli i orden igjen. Han har nok vært mer usikker enn meg hele veien. Det ene øyeblikket vil han bare holde rundt meg og klemme meg, mens han neste dag kan være kald og avvisende på telefonen. Du har nok helt rett i at han både vil og ikke vil, og slites mellom valget om han skal bli eller gå for godt.

De siste månedene har vi vel egentlig hatt et kjæresteforhold. Iallefall i mine øyne... Vi har snakket sammen hver dag, - gjerne flere ganger, overnattet hos hverandre i helgene, hatt sex, holdt rundt hverandre i sofaen foran TV'en, og kysset og klemt hverandre når vi har gått fra hverandre. Men likevel kommer vi oss ikke videre. Vi stopper opp, og hver gang vi beveger oss inn på "Hva-gjør-vi-nå-diskusjonen" blir alt så trist og vanskelig at vi gråter litt sammen, sier litt dumme ting til hverandre, og deretter går hver til vårt og avtaler å snakkes i morgen. Neste dag er alt "glemt", og vi er like uendelig glade i hverandre.

Takk for tilbudet om avrusingsopphold! Jeg kommer, jeg VIL avruses!!

Ved nærmere ettertanke skulle det egentlig ha vært et tilbud i offentlig regi! Jeg mener, de slankes, avvennes fra alkohol og det som verre er fordi det er helseskadelig. Og er ikke DETTE helseskadelig så vet ikke jeg! :gråte:

Helt enig! HVorfor har ingen funnet opp en avrusningsklinikk for knuste hjerter? Ingen tilgang til mobiltelefon, e-post, Facebook eller MSN før man er fullstendig fri! Jeg hadde latt meg skrive inn med det samme...

[silkestrå]

Problemet mitt er at han har funnet ei annen. Tror det var mens vi var sammen:(

Ut fra det jeg leser skal jeg prøve å bygge meg opp og klare å slette telefonnummeret hans. Men det er så vondt å miste sin beste venn. Men samtidig kan vi ikke være bestevenner med den nye i bildet.

Ting har vel forandret seg. Men jeg husker nesten bare det gode. Og jeg håper. At alt skal bli bra. Og jeg kommer til å håpe årevis framover.

Og jeg gråter. Og vet at dette aldri kan erstattes. Det vi hadde.

Og jeg MÅ klare meg uten han.

Det må være så uendelig vondt for deg å tenke på ham sammen med en annen. Likevel er dette en av de mest effektive måtene man kan ha for å klare å slutte å tenke på hverandre. Den eneste gangen min eks og jeg har klart å helt kutte kontakten var da han hadde et kortvarig forhold til en annen. Da var jeg knust, og sint og såret og alt på en gang, og stoltheten min hindret meg i å ta kontakt med ham. Jeg vet at jeg egentlig ikke hadde lov til å være sint på ham, men sinnet over at han hadde funnet en annen som han mente kunne erstatte meg gjorde meg i stand til å fungere i hverdagen og ikke begrave meg i min egen sorg. Så selv om jeg vet at det er forferdelig vondt for deg, tror jeg at dette kan være med og hjelpe deg videre du også.

vi må klare å gå videre, damer. Tenk så bitter man kan bli på livet om vi er førti, seksti, åtti.. og husker at vi stoppet opp livet for en tufs som ikke kunne se våre kvaliteter!

Utrolig godt sagt! Jeg vil jo ikke stoppe opp nå og aldri komme meg videre. Vi er jo fortsatt ganske unge, ganske veltrente, og ganske rynkefrie, og burde jo være der ute og møte alle de kjekke mennene som bare venter på å møte akkurat en som oss!

[Gjest Gjest_stinemor_*]

Det må være så uendelig vondt for deg å tenke på ham sammen med en annen. Likevel er dette en av de mest effektive måtene man kan ha for å klare å slutte å tenke på hverandre. Den eneste gangen min eks og jeg har klart å helt kutte kontakten var da han hadde et kortvarig forhold til en annen. Da var jeg knust, og sint og såret og alt på en gang, og stoltheten min hindret meg i å ta kontakt med ham. Jeg vet at jeg egentlig ikke hadde lov til å være sint på ham, men sinnet over at han hadde funnet en annen som han mente kunne erstatte meg gjorde meg i stand til å fungere i hverdagen og ikke begrave meg i min egen sorg. Så selv om jeg vet at det er forferdelig vondt for deg, tror jeg at dette kan være med og hjelpe deg videre du også.

Utrolig godt sagt! Jeg vil jo ikke stoppe opp nå og aldri komme meg videre. Vi er jo fortsatt ganske unge, ganske veltrente, og ganske rynkefrie, og burde jo være der ute og møte alle de kjekke mennene som bare venter på å møte akkurat en som oss!

Det er vondt, om jeg tenker på det at han har ei ny. Men for tiden blokkerer jeg det. Unnskylder det. Tenker at det "bare" er sex..sånn in the end, at de er dømt til å mislykkes med forholdet osv. Jeg tror det. Må tro det. Noe annet er uvirkelig.

Men så kan det gå en liten F**n i meg, og da tenker jeg at de får værsågod leve sitt lidenskapelige liv, for en dag går forelskelsen over.. og at var det kanskje ikke grønnere på den andre siden allikevel.

Og da vil han savne meg. Forstå at han valgte feil. Men, da er jeg lykkeligere enn noen gang:)

Fint med drømmer.

[Gjest Gjest_stinemor_*]

silkestrå: det virker ut som at dere begge liker hverandre såpass at ingen av dere klarer å bryte. men, hvorfor blir dere hengende der midt i mellom? Hva om du spurte han om å satse? Nå eller aldri!

[Riskrem]

Huff, er i den samme situasjonen selv Vet akkurat hva der snakker om, og har derfor ingen råd å komme med.

[silkestrå]

silkestrå: det virker ut som at dere begge liker hverandre såpass at ingen av dere klarer å bryte. men, hvorfor blir dere hengende der midt i mellom? Hva om du spurte han om å satse? Nå eller aldri!

Veldig godt spørsmål! Svaret er vel at vi av og til snakker om å ta steget og bli kjærester igjen, men han holder igjen og vil "gi det litt mer tid". Og jeg er alt for tålmodig, og lar ham få denne tiden, i stedet for å innse at vil han det ikke i dag, så vil han sikkert ikke om noen måneder heller.

[Gjest nytt medlem]

Hei! Vet akkurat følelsen av å være redd for at eksen skal finne seg ei ny. Jeg har vært i singel i ca 5 mnd, etter å ha vært i et forhold bortimot 3 år. Han var, er, helt perfekt. Jeg kan ikke gi han opp, jeg orker ikke. Vi er venner, snakker mye og krangler en del. Er som regel jeg som tar kontakt, selv om han stadig begynner å kontakte meg for tiden. Hender seg at vi har en hyggestund, etter den er jeg en smule lei meg. Ønsket om gamle dager blir for stort. Jeg håper at han vil forstå at bruddet var en feil, vi som hadde det helt perfekt. Vi kranglet, noe de fleste sikkert gjør. Men han slo opp i en krangel, og det var ikke noe stort tema vi kranglet om en gang! Han hadde ikke savnet meg like mye som før sa han. Hva syns dere? Trenger man av og til tid for å innse hva man har/ikke har? Jeg er til tider en dramaqueen og veldig komplisert og sta, det er en grunn til å gi opp,mer en nok. Men tingen er, når jeg er glad og fornøyd er jeg det helt ut. Og jeg tar vare på min kjære