Forventninger i et forhold...

[Gjest I sin beste alder...??]

Sitter her en på natten og får ikke sove...og lurer på om noen har gode råd til meg...?

Jeg har vært samboer i 6 år med en snill og god mann. Og på mange måter kan jeg ikke ha det bedre. Vi har kjøpt stort hus og har godt betalte jobber begge to. Jeg har en datter på snart 16 år som bor hos oss, og han har en sønn som snart er 11 og er hos oss annehver helg.

Da vi ble kjent med hverandre gjennom jobben innledet vi et forhold etter 1 år . Jeg levde da i et forhold med faren til min datter og vi hadde vært sammen siden jeg var 18, og tilsammen i 12 år. Det var et fohold preget av psykisk terror, der samboeren min i perioder drakk og kunne være meget ustabil. Sjalusi var også et stort problem i forholdet. I ettertid skjønner jeg at min tidligere samboer var det man kaller en psykopat, han har etter seks år fremdeles ikke kommet seg på beina, og vil nok heller aldri gjøre det. Så når jeg endelig kom meg ut av dette forholdet var det en nervøs, tynn og litt pjuskete frøken min nåværende samboer tok i mot. Vi var meget forelsket og har vel vært det helt frem til for et års tid siden. Nå er jeg i tvil og har problemer med å være fornøyd og "lykkelig" i forholdet vårt. Jeg hadde så mange drømmer for fremtiden, og mye av det er blitt innfridd. Jeg har det trygt og godt, og har vel egentlig ikke noe å klage på. Men.....i en alder av 37 år føler jeg med så gammel...så unyttig.... Samboeren min vil ikke ha flere barn..noe som for meg er et viktig tema..iallefall å snakke om..da den avgjørelsen er viktig for meg akkurat nå...skal vi ha flere barn..må vi gjøre det nå. Når jeg har prøvd å ta opp dette temaet år jeg ingen respons. Og jeg tror nok at dette er noe han velst vil slippe å diskutere. Mye av romantikken har forsvunnet i forholdet, vi er mindre nære hverandre og har skjeldnere sex, noe som er viktig for meg, da jeg trenger nærheten, varmen og følelsen av å være "kvinne" for en mann. Alle former for sosial aktiviet med venner eller andre ting som kino e.l. er det jeg som må ordne. Han jobber mye, og er veldig presset i jobben sin. Han er sliten og sovner ofte på sofaen. Det som virkelig gjør med fortvilet er at han er utrolig vanskelig å snakke med når det gjelder disse tingene. Han synes jeg overdriver og mener at det er jeg som "tuller" og har et problem. Han er fornøyd med livet virker det som, og føler nok at jeg er krevende og har liten forståelse for hans situasjon.

Forlanger jeg for mye? Jeg føler liksom at livet går i fra meg...at vi nå skal leve som dette resten av livet..at sex blir mindre og mindre betydningsfullt og at vi skal leve som om vi var pensjonister.

Hilsen en som er glad i samboeren sin..men som er redd for fremtiden....

[Gjest Vega]

Høres ut som mannen din er sliten for tida. Da har man heller ikke så lyst på sex. Ikke legg noe press, og prøv å vær intim på en annen måte, kos, kjærtegn, lag deilig kvelds osv..

Har selv inntrykk av at menn ofte mener man ikke har noe problem, om man f.eks. småkrangler av og til - og at vi kvinner fokuserer lettere på det som ikke er riktig så bra, mens de slapper av og godtar ting lettere som de er. Uten at det skal snus og vendes på i ettertid, under fire øyne og forstås ihjel. Kanskje de har en mer riktig innstilling? For jeg tror aldri vi møter noen vi er enige med i absolutt alt, og som har alle de samme ønsker som oss, hele tiden.

Så spørs det om kjærligheten er sterk, er den det - vil man godta forskjellene og slå seg til ro med dem. Men det er også viktig å være litt bevisst på at menn er "slik" - vet jo ikke om alle er det da, men det er i alle fall min erfaring.

Prøv å begynn på noe nytt, et kurs eller ett eller annet - slik at du har fokus på en ny interesse, noe som er bare ditt, og som du gjør for din egen del.

[Retz]

Samboeren min vil ikke ha flere barn..noe som for meg er et viktig tema..iallefall å snakke om..da den avgjørelsen er viktig for meg akkurat nå...skal vi ha flere barn..må vi gjøre det nå. Når jeg har prøvd å ta opp dette temaet år jeg ingen respons. Og jeg tror nok at dette er noe han velst vil slippe å diskutere.

Da han allerede har gitt utrykk for at han ikke ønsker flere barn, så anser han trolig emnet for utdebattert. Da er det opptil deg å velge om du skal respektere det ønsket - og slutte å mase om det - eller gå ut av forholdet hvis dette er noe du ikke kan leve med.

Mye av romantikken har forsvunnet i forholdet, vi er mindre nære hverandre og har skjeldnere sex, noe som er viktig for meg, da jeg trenger nærheten, varmen og følelsen av å være "kvinne" for en mann.

Graden av romantikk og sexlyst er noe som går i bølger i de fleste forhold. Av og til ligger disse tinga brakk en periode, for så å ta seg opp igjen når hverdagen blir mindre slitsom. Du er antagelig mer avhengig av romantikk, nærhet og følelsen av å bety noe enn hva han er. Det er alltid problematisk når den ene parten har større behov for dette enn den andre. Hør på Vega; flytt fokuset ditt over på noe annet, én person kan ikke dekke alle dine behov uansett.

Han synes jeg overdriver og mener at det er jeg som "tuller" og har et problem. Han er fornøyd med livet virker det som, og føler nok at jeg er krevende og har liten forståelse for hans situasjon.

Enig med sambis her; han er fornøyd, du er det ikke. Ergo er det du som har problemet. Han får først et problem når han føler at du klenger og maser.

Skriver ellers under på vegas innlegg til deg.

[Gjest the imp]

Enig med sambis her; han er fornøyd, du er det ikke. Ergo er det du som har problemet. Han får først et problem når han føler at du klenger og maser.

Skriver ellers under på vegas innlegg til deg.

Men hvis man har et problem med sånn tingene er så må man vel snakke om det? Hvis noen har et problem i forholdet så angår det jo begge. Dersom hun føler at problemene er så store at hun ikke vet om hun vil fortsette forholdet så blir jo det et problem for han også, vil jeg mene.

Det er vanskelig å gi deg noe råd, men...hvis han sier du har liten forståelse for hans situasjon så har han jammen liten forståelse for din situasjon også, hvis han bare avfeier deg med at du tuller og har et problem. Prøv å snakke med han en gang han ikke er så sliten, forsøk å vise forståelse en stund, dulle litt med han osv, og ta opp ting når han er litt mer opplagt. Hvis han da fortsatt ikke viser noen forståelse for deg i det hele tatt...så må du selv velge om du ønsker å leve med det eller ikke.

[Gjest Anonymous]

Det virker som om du ønsker at han skal ombestemme seg, med hensyn til barn, eller få bekreftelse på at han aldri vil ha helt sikkert. Jeg syns ikke det hjelper å be deg bruke tid på å vente og se. Du ønsker deg barn, og da må det skje raskt. Jeg foreslår at du snakker med han om det, selv om han ikke ønsker det, for å få ting helt klart, slik at det blir lettere å ta et valg. Jeg syns du virker utilfreds, og usikker. Med din bakgrunn skjønner jeg det. Men du må ikke tro du må ta vare på dette forholdet bare fordi denne mannen er snill med deg, du kan finne andre menn som også er snille med deg, og som kansje ønsker seg barn.

Og med hensyn til å ligge sammen, sannsynligvis blir han litt stressa av det, siden det er knyttet til det å få barn. Han kan jo rett og slett miste lysten, fordi han tror dette betyr barn og ikke fysisk tilfredsstillelse for deg. Han kan jo også være redd for at du plutselig blir gravid..

Jeg råder deg til å tenke, ikke slå deg til ro med hans ønsker uten at det er dine ønsker også. Det kan gjøre vondt mellom dere senere.

Lykke til.

[Retz]

Men hvis man har et problem med sånn tingene er så må man vel snakke om det? Hvis noen har et problem i forholdet så angår det jo begge. Dersom hun føler at problemene er så store at hun ikke vet om hun vil fortsette forholdet så blir jo det et problem for han også' date=' vil jeg mene.[/quote']

"I sin beste alder" skriver at samboeren ser ut til å være fornøyd med livet. Det er ut fra dette jeg skriver at han ikke har noe problem. Og nei, jeg tror ikke at den beste løsninga alltid er å prate ting ihjel. At man kan ta opp et tema og diskutere det, er én sak, men å fortsette å terpe på samme tema kan virke utrolig irriterende på den andre parten. Jfr det ISBA skriver om flere barn.

[Gjest Vega]

Enig med Retz.

Hun savner nærhet, og bør bygge opp - i stedet for å mase om barn. Det virker ikke som han vil ha barn. Og nærheten i forholdet blir ikke bedre av å få en baby.

De har to snart voksne barn. Jeg skjønner mannen hennes. For meg blir det henne som stiller urealistiske krav/ønsker, og ikke han.

Hun bør heller sette fokus på det som er bra. Og som Retz sa, et annet menneske kan ikke tilføre deg alt hele tiden. Man har selv ansvar for sin følelse av lykke og tilfredshet.

[Gjest I sin beste alder...??]

Vil bare takke alle som tok seg til til å lese innlegget mitt..og som gar gitt meg gode råd på veien.......

Det er alltid nyttig å se en ting fra flere sider...vet ikke helt om jeg har slått meg til ro med at ting bare må være sånn....men så klart det er lurt å se littt stort på det..og ta en seriøs vurdering av hvor store problemene man har ..egentlig er......

Ha en fin dag.....og tar gjerne imot flere gode råd...

[Gjest Anonymous]

har den ene parten i et forhold et problem, er det et problem for begge- hvis han ikke hadde avvist deg, hadde dette problemet vært ute av verden, go du hadde antakeligvis sluppet å skrive dette ned her

[Miew]

Dere har jo vært sammen i 6 år,

har temaet barn aldri dukket opp før?

[Gjest Vega]

Nå maser jeg sikkert, men tenk deg situasjonen - en baby, en sliten mann som jobber mye - og du som føler at du ikke får nok oppmerksomhet...

Det vil ikke bli bedre i alle fall. Hvis du ikke innstiller deg på å takle enda mer alene ...

Men hvorfor ikke lage middag (evt. spise ute), trekke opp en flaske vin og prate om alt mellom himmel og jord, hverdagen, fortiden, hvordan dere traff hverandre, framtiden, jobben hans. Kose dere. Flørte. Sånn litt utpå, tar du opp det du tenker på, men presiserer at det kun er tanker du gjør deg, ikke kritikk. Og at du gjerne vil vite hans tanker om de samme tingene.

Siden han ikke er interessert flere barn, tenker han sikkert ikke så mye på det - om i det hele tatt. Men da får du jo vite det i alle fall. En annen ting er at han lett kan oppfatte dine ønsker som kritikk. Så gå varsomt fram. Hva med å sende ham en mail? Da får du fram det du mener.

Hvis samboeren min ikke hadde barn, og hadde begynt å mase på meg nå - så hadde jeg ikke villet. Jeg er 38, og har en tenåringssønn. Hadde han truet med å gå, så hadde jeg vel regnet med - at da elsket han meg ikke. Og hadde jeg gått med på å få en baby - skulle han få tatt seg av stell og det meste. Siden det var hans ønske. Men et småbarn ville jo influert på min hverdag også, uansett, så jeg hadde ikke villet...

Nå maser jeg om en hund. (Ikke helt det samme, men.)

Men samboer mener vi skal vente. Det regner jeg med at han vil si til høsten også, når vi har flyttet og kommet i hus, og kanskje i par år (til vi har slått rot, til vi har reist dit og dit, til vi... osv.). Men jeg vil ikke skaffe hund - uten at vi er enige. Selv om det blir mitt ansvar - vil det gjøre at vi må forandre på planer, ta hensyn, begge to.

Og jeg vil jo helst at han også skal engasjere seg i hunden (det vil han gjøre) - men frivillig, og planlagt. Vil ikke høre i ettertid - at det var jo du som ville ha den bikkja - der ser du hvor bundet vi er ... nå kommer vi ingen vei.

Prat med ham - men vent til han er opplagt.

Har selv mange ganger tenkt tanken opp gjennom årene, - er dette alt? (hverdagen) Men det er faktisk slik, at i perioder sleper man seg fram og alt er grå rutine. Da er det opp til en selv å bryte denne rutinen. (Uten å begynne med sexlivet først - dvs. forlange stå... av en sliten hardtjobbende mann.) Og ja, - det er vel kanskje alt, stort mer kan man ikke forlange - uten å skape det selv.

Er sexlivet labert, så begynn å tren - gå lange turer, inn med magen og fram med brystet, kjenn at du bruker musklene.

Kjøp nye klær når størrelsen krymper, få litt frisk farge, begynn med meditasjon eller på et malerkurs, spis sunt, kos deg med noe godt også - gjør ting for deg selv - som er bra for deg og som forteller deg at dette fortjener du, og dette gjør du fordi det gjør deg godt på lengre sikt.

Hvis man ikke er helt fornøyd, avspeiles dette i holdning og mimikk - dvs. det er ikke så lett for den andre å tenne heller. Eller å gi kos og kjærtegn - den andre kan lett virke avvisende.

Bare noen tanker.

[Litago]

En vis mann sa: Ekteskap er hardt arbeid!

Og det er jammen samboerskap også! :D

Jeg er enig i det enkelte andre her sier om at man ikke skal prate ting i hjel. Tror Retz sin påstad om at vi kvinner kan terpe litt vel mye har mye rett i seg. Tror egentlig man oppnår lite med masing på lang sikt.

Men for å få til et godt langvarig forhold så er kommunikasjon veldig viktig. Og kommunikasjon er ikke nødvendigvis terping eller masing.

Kommunikasjon går også ut på å lytte til sin partner. Ofte også lytte til det som han ikke sier. (Uten å falle i fellen med å overtolke...)

Hvis han er sliten om dagen, er det ikke rart at han ikke ønsker diskusjoner om fremtid eller ikke er like aktiv på sexfronten. Det er heller ikke rart at han ikke tar mye initiativ på andre fronter.

Kommunikasjon går også ut på å avklare forventninger. Og man må selvsagt time slike avklaringer riktig. Ellers blir det oppfattet som masing.

Det er viktig for dere begge å få avklart dette med flere barn. Tenk nøye igjennom om han har fortalt deg sin mening om saken og om du bare vil ta det opp igjen i håp om at han endrer mening.

For å få til et godt forhold så må det skapes rom for det. Akkurat nå høres det ut som om dere begge to er nede i en bølgedal. Men ettersom du skrev inn her så regner jeg med at du ihvertfall har nok overskudd til å gjøre noe med det.

Da synes jeg du skal påta deg ansvaret for at dere skal få en litt mer spennende hverdag fremover. Lag små overraskelser i hverdagen. Gjør ting som du vet han blir glad for! Selv om han ikke hopper i stolen av glede første gang, så kommer han til å få mer energi av det.

Overrask ham også med å utvikle deg selv uten ham. Vegas forslag er veldig godt!

Det er også viktig at du er klar og entydig i hva du ønsker deg fra ham i tillegg til barn. Hva gjør hverdagen din mer spennende for deg? Hva kan du ta ansvar for selv og hva bør han delta i? Når du vet hva du trenger er det lettere å be om det. Men husk å time det.

Pass også på å finne tilbake til humoren i forholdet. Å le sammen er en skikkelig vitamin-innsprøytning!

Vel, det var noen tanker fra meg. Som slett ikke er samlivsekspert! Men som lever i et godt forhold fordi vi begge jobber for det.

Lykke til!

[Gjest I sin beste alder...??]

Dere har jo vært sammen i 6 år,

har temaet barn aldri dukket opp før?

Temaet har dukket opp ved et par anledninger. Første gang når vi hadde vært sammen et år. Da ville han ikke og noe av bakgrunnen for dette tror jeg at han da hadde problemer med å stole på en dame etter å ha blitt forferdelig såret i et tidligere forhold. Utroskap og graviditet med en annen var noe av ingrediensene.

Så for to år siden sa han faktisk plutselig en nydelig sommerkveld: " La oss få en baby". Der og da ble jeg faktisk så overrasket at jegi kke visste helt hva jeg skulle si, og var vel inne i en periode der dette savnet ikke var så tydelig. Så jeg sa da at vi kan tenke litt over det. Og sant og si tror jeg kanskje han ble litt lettet over det svaret. Bare en følelse jeg har.

Dette med barn har jo to sider. Det er jeg fullstendig klar over. Å starte på nytt med baby og som småbarnsforeldre er jo ikke bare glorie. Men samtidig er det veldig koselig, og jeg er redd dette vil bli et savn etterhvert, og at jeg vil angre når det er for sent. Det var jo også et klart valg fra min side i det tidligere forholdet at jeg ikke burde få flere barn med den mannen jeg delte livet mitt med.