Tvilsom farfar?

[Gjest Bekymret]

(Selv om jeg er medlem av kvinneguiden, velger jeg å legge frem akkurat denne problemstillingen anonymt.)

Min mann og jeg er i slutten av 30-årene og venter vårt første barn iløpet av vinteren. Vi gleder oss enormt !!!

Han har svært lite kontakt med sine foreldre, og jeg har kun truffet de noen få ganger iløpet av de tre årene vi har vært gift. Han har fortalt om foreldre som var lite tilstede for ham under oppveksten; moren var en periode innlagt for psykiske problemer som skal ha vært relatert til seksuellt misbruk i barndommen, og faren var innesluttet og lite tilstedeværende.

Han har også fortalt at han etablerte et forhold til både alkohol og porno i ung alder, da dette var lett tilgjengelig i barndomshjemmet. Han mener selv at dette ødela mye for ham i forhold til andre mennesker, og han trodde lenge at han var "syk" og avhenging.

Familiesituasjonen skal ha tilspisset seg da mannen min var 12-13 år gammel, m.a.o. en fase i livet der de voksne har en viktig rolle i forhold til forming av identitet og å skape trygge relasjoner til andre mennesker.

Min mann har slitt mye med angst og nervøsitet fra barndommen, samt en generell følelse av å alltid være "utenfor". Heldigvis har dette bedret seg enormt de siste årene, og han sier selv at han endelig føler seg elsket og inkludert. Jeg har selv endel uheldige opplevelser fra barndommen, og våre samtaler og forsøk på å hjelpe og støtte hverandre har båret fantastiske frukter. Vi er med andre ord svært lykkelige sammen.

I starten av forholdet foreslo jeg at vi skulle forsøke å inkludere hans foreldre i våre liv, og se om det var mulig å opprette et ny kontakt, nå når vi alle var voksne. Vi var fast bestemt på å gjøre vårt beste, og mente at litt hyggelig kontakt i små doser var noe vi alle burde klare å få til. Og som vi alle ville ha glede av. De første møtene var "relativt vellykkede"; til tross for at svigerfar drakk endel, konstant stirret på puppene mine, og fortale 14 ganger at han hadde vært et sted som heter Pula. Litt vanskeligere ble det å overse hans oppførsel da vi møttes ute, og han til stadighet kommenterte diverse damer i omgivelsene. Det kunne være kommentarer om rumpa til en dame som lente seg inn i bilen sin, puppene til den kvinnelige servitøren etc. etc.

Vanligvis ville jeg nok bedt ham om å slutte med disse kjedelige før-pubertale kommentarene, men som sagt; vi var forberedte på å gjøre et seriøst forsøk på å inkludere. Etter noen måneder med sporadisk kontakt, sprakk det imidlertid ifjor sommer da han ble stående å glo etter et par jenter i 13-14 års alderen med trange bukser og korte topper. Av hensyn til svigermor og den generelle situasjonen vi befant oss i, var det ingen som sa noe til ham. Men jeg husker at jeg møtte blikket til mannen min - og forsto at vi hadde oppfattet situasjonen likt.

Det var både trist og ubehagelig.

I ettertid har min mann forsøkt å snakke med sin far, både på telefon og i virkeligheten. Svigerfar er i midten av 60-årene og førtidspensjonert, og han besøkte ham hjemme mens moren var på jobb. Han viste selvsagt ingen forståelse for at dette var et problem, han er jo "bare glad i damer", og dessuten hadde han ikke sett på disse jentene. Vi hadde med andre ord misforstått. Og ja, kanskje finnes det en mulighet for at han har rett, men det er vanskelig å tro ham. Mannen min sa at han ikke ønsket videre kontakt før faren gikk i seg selv og innrømmet at han hadde et problem med å forholde seg til kvinner i sin alminnelighet. Han åpnet for at de kunne snakke mer sammen, og forsøke å løse situasjonen, eventuellt søke hjelp på et eller annet vis. Svigerfar var og er fremdeles fullstendig avvisende til ideen. Han mener selv at han oppfører seg som "en mann", at det er naturlig å glo, både i virkeligheten og på internett.

Svigermor sier bare "sånn har han alltid vært" og at det ikke er noe "farlig". Samtidig fordømmer hun "sexistiske menn" og skylder sin barndoms opplevelser på nettopp denne typen menn. Stiller man "vanskelige spørsmål", får hun gjerne et angstanfall og farer avgårde med åndenød og svettetokter.

Idag har vi ingen kontakt med svigerfar, og min mann har kunn sporadisk kontakt med svigermor på telefon. Barnet som skal komme, er ingen spesiellt interessert i, og de har også uttalt at de er skuffet over sin sønn. Dette til tross for at han nå er lykkelig, og ikke lenger tenker på å ta livet sitt f.eks.

Hele denne situasjonen er for meg en gåte. Jeg vet ikke helt hva jeg skal spørre om, men trenger noen innspill fra dere. Er det noen med lignende erfaringer, ellr som kan forestille seg hva de ville gjort i samme situasjon. Bør jeg gjøre noe, eller overlate min manns familie til ham selv? Han vil ikke at hans far skal være farfar for barnet vi venter, og ikke stoler han på sin mor rolle som farmor heller.

Situasjonen er trist og vanskelig, men er den mulig å løse?

(Jeg har dessverre ikke foreldre, og vi føler begge på å ikke ha noen form for foreldre-støtte. Og heller ingen å dele barnebarn-gleden med.)

Takk for at du tok deg tid til å lese !!!

[Gjest huff]

Dette kjenner jeg dessverre meget godt til. Min far er sånn, han klår på alle damer når han har drukket og gjentatte ganger har han fått tilbakemelding fra enkelte gjester om at han får holde labbene unna. Uten at det ser ut til å hjelpe.

Han er også "glad i damer" og var visst en riktig storsjarmør i sine yngre dager, problemet er at det er ikke sjarmerende når han er 70. Jeg hadde venninner som ikke ville komme på besøk da jeg var tenåring fordi min far tok dem på puppene. Det nyttet ikke å ta det opp med han direkte for da ble han aggressiv og gjennom min mor nyttet det heller ikke for "det er jo bare for moro" eller "han mener jo ikke noe med det". Hun har forsåvidt aldri stått opp verken for seg selv eller barna, eller andre.

Min mor går og legger seg tidlig når de er i selskap, det er hennes måte å unngå å se eller gjøre noe med problemet. Han er veldig svak for yngre damer, og med en asiatisk og russisk inngiftede svigerdøtre med venninner fra samme land, så er det klåing over en lav sko. Men han nekter å ta til seg kritikken og ingen av dem tør å si det direkte til han.

Så jeg har ingen gode råd, jeg har vel nærmest meldt meg ut av alle festlige sammenkomster i familien for å unngå problemet. For hva gjør man når den voksne personen ikke vil høre? Jeg holder meg unna, ikke noe tap verken for meg eller barnebarna.

Skulle ønske jeg hadde bedre råd, men ...

[Gjest Gjest]

Hvis din mann ikke vil at hans foreldre skal ha nevneverdig kontakt med barnet dere venter så synes jeg du skal slå deg til ro med det. Han sier han er lykkelig nå, kos dere. Mange barn vokser opp uten besteforeldre og har det like fint. Lykke til

[Sans]

Jeg skjønner tapsfølelsen over å ikke ha noen besteforeldre til barnet deres!

Min slektshistorie er veldig broket, og f.eks. mamma har savnet mye voksenkontakt. Hun fikk det, men ikke nødvendigvis av biologisk familie!

Mitt poeng er: Det finnes mange eldre der ute som ikke har barn/barnebarn - men som ønsker seg det. Og de vil fylle en rolle i barnets liv, hva angår livserfaring, hjemmelagde vafler og blåbærturer i skogen.

Det er ikke det samme, jeg skjønner jo det... Det blir liksom ikke det samme når det ikke er deres egne foreldre... Men det kan jo bli en trygg og god del av nettverket deres!

Jeg må samtidig få si det at beslutningen om å ikke ha kontakt med din manns foreldre virker svært fornuftig. Høres ikke som god påvirkning! Jeg synes dere har vært tålmodige som holdt ut så lenge. Og FLOTT at din mann har klart å bygge seg opp igjen!

Håper dere finner en løsning dere er fornøyd med. Det fortjener både dere og barnet deres!

[Gjest Bekymret]

Trådstarter her.

Blir veldig glad over at noen orker å lese dette lange innlegget og komme med innspill. Det er virkelig verdifullt for meg!

Vet jeg har en svakhet i nesten alltid å tenke og tro at "jeg burde gjort mer". Dessuten kan det være vanskelig å forsone seg med "løse tråder". Lettere å leve med bestemmelser, selv når disse er vanskelige å ta.

Har tenkt på dette med lånte besteforeldre, som jeg tror kan være til glede for alle parter. Det gjelder bare å klare å komme i kontakt med noen på seriøst vis.

[Gjest78]

Jeg tror at din mann gjør rett i å ikke ville ha sine foreldre som besteforeldre for sine barn. Ingen besteforeldre er bedre enn å ha noen som gjør mer skade enn gagn. Å få en 60-år gammel mann til å forandre seg når han ikke en gang ser problemet selv er vel bortimot umulig.

Jeg tror også det hadde vært fint å finne noen som vil være reservebesteforeldre.

[Sans]

Trådstarter her.

Blir veldig glad over at noen orker å lese dette lange innlegget og komme med innspill. Det er virkelig verdifullt for meg!

Vet jeg har en svakhet i nesten alltid å tenke og tro at "jeg burde gjort mer". Dessuten kan det være vanskelig å forsone seg med "løse tråder". Lettere å leve med bestemmelser, selv når disse er vanskelige å ta.

Har tenkt på dette med lånte besteforeldre, som jeg tror kan være til glede for alle parter. Det gjelder bare å klare å komme i kontakt med noen på seriøst vis.

Ikke vær så hard mot deg selv! Du/dere har gjort det dere kunne. Du/dere har IKKE ansvar for å endre et voksent menneske. Dere har gitt beskjed om uakseptabel oppførsel, uten å nå fram, og da er det dessverre ikke mer å gjøre. Det er et tap for dere, det kan jeg forstå at det føles som - alle ønsker seg "den perfekte familien", og de aller, aller færreste har denne - alle har noen som ødelegger. Dere har dessverre fått mer ødeleggelse enn de fleste.

Så jeg synes du skal være fornøyd med egen innsats! Dere har prøvd, men det gikk ikke. Men dere prøvde - og det er flott! Det viser deres styrke som mennesker at dere (din mann spesielt, kanskje) er villig til å se bort fra det som HAR skjedd, og prøve å skape nye minner. Det gikk dessverre ikke, men dere har i det minste ingenting å angre på.

Mange eldre leser ukeblader, da. Hva med å sette inn en kontaktannonse? Da kan dere luke ut de svarene dere ikke liker, det er jo bladet som videresender til dere, så vidt jeg vet.

Eller kanskje kommunen har en kontakttjeneste?

Hva med eldresenteret? Kanskje de kan hjelpe dere?

Jeg er i alle fall helt sikker på at dere er svært ønsket som "reservefamilie" av flere mennesker der ute!

[Alice Ayres]

Jeg skjønner tapsfølelsen over å ikke ha noen besteforeldre til barnet deres!

Min slektshistorie er veldig broket, og f.eks. mamma har savnet mye voksenkontakt. Hun fikk det, men ikke nødvendigvis av biologisk familie!

Mitt poeng er: Det finnes mange eldre der ute som ikke har barn/barnebarn - men som ønsker seg det. Og de vil fylle en rolle i barnets liv, hva angår livserfaring, hjemmelagde vafler og blåbærturer i skogen.

Det er ikke det samme, jeg skjønner jo det... Det blir liksom ikke det samme når det ikke er deres egne foreldre... Men det kan jo bli en trygg og god del av nettverket deres!

Jeg må samtidig få si det at beslutningen om å ikke ha kontakt med din manns foreldre virker svært fornuftig. Høres ikke som god påvirkning! Jeg synes dere har vært tålmodige som holdt ut så lenge. Og FLOTT at din mann har klart å bygge seg opp igjen!

Håper dere finner en løsning dere er fornøyd med. Det fortjener både dere og barnet deres!

Jeg ville bare fremheve dette innlegget, for det synes jeg var så bra skrevet. Og det rørte meg langt inni sjelen, da jeg innser at jeg har vært innmari heldig som har hatt besteforeldre - og foreldre som har gitt meg både livserfaring, hjemmelagde vafler og blåbærturer i skogen.

[Calvin 1]

Hei:) Beklageligvis bestemmer vi ikke hvem som skal bli våre foreldre. Men heldigvis går det virkelig ann å gjøre noe med det.

Er enig med de fleste her at så lenge denne gamle mannen ikke ser problemet og fortsetter sitt stygge kvinnesyn er det lite dere kan gjøre for å nå frem. Det er som å spytte i motvind...sukk!

Aksepter ulikhetene. Om dere ikke klarer ha ham i livet deres så ta konsekvensene av det. Ikke innvolver verken dere eller ham mer. Vær ærlig med ham om han spør hvorfor dere ikke kommer mer og si hvorfor. Han vil da ha en frunn til å evt prøve rette opp dette.

Start en tråd her inne om hvordan dere skal gå frem for å bli bedre kjent med andre ensome gamle som kan være en viktig støttespiller i deres liv. Da kan også de som ikke er inne akkurat her og lese dele evt sine erfaringer:)

Lykke til:)