Å bo hver for seg

[Gjest Gjest_eowyn_*]

Jeg bodde sammen med eksen min i nesten to år, og allerede etter et år var ting blitt det som er trygt og godt, men som også til tider kan kalles kjedelig.

Jeg er i et nytt forhold nå. Han har lyst at vi skal flytte sammen, men jeg har lyst at vi skal bo hver for oss. Ikke kun for nå, men kanskje for allltid? (Vet jo ikke om akkurat det kommer til å gå dersom barn kommer inn i bildet, men..)

Hva tenker dere om slikt, å ha et seriøst forhold, men likevel bo hver for seg? Nærme hverandre vel og merke. Så lenge begge to har råd til egen leilighet.

Kan ikke dette bevare spenningen, mystikken rundt den andre personen, holde på forelskelsen, og ikke få oss til å gå lei hverandre?

Man er sammen når man vil, og man har sitt eget 'fristed' når man føler for det. Man har både tryggheten et forhold fører med seg, og friheten det å være alene fører med seg (nei, snakker ikke om utroskap:))

Lurer på hva dere andre synes om dette? Kunne dette ha reddet flere forhold, eller er det 'meningen' at vi skal bo sammen?

[Gjest Purple Haze]

Jeg ser mange fordeler med å være særboere, og det er absolutt noe jeg kan tenke meg for min egen del. Det handler selvfølgelig om at jeg har vært gift/ samboer før, og ønsker ikke absolutt å bo sammen med en mann igjen.

Det er ikke nødvendigvis meningen at man skal bo sammen, det er opp til hvert enkelt par å vurdere hva som passer for dem. Ønsker man å gifte seg, får barn og ha hele den pakka, vil man selvsagt ønske å bo sammen.

Fordelen med å være særboer, er at man kan holde lenger på spenningen og romantikken. Være sammen når man har lyst og er opplagt til det. Slippe hverdagsgråheten som kommer sigende.

I tillegg får man alenetid til å gjøre sine ting, som igjen kan bidra til at man har mer input til forholdet når man møtes.

[Gjest Gjest]

Jeg tror absolutt spenningen og forelskelsen kan vare lengre og være mindre --om ikke komplisert, så mindre full av hverdagskrav enn om man bor sammen. Men det kommer aller mest an på hva man vil med livet og forholdet, for meg er det i hvert fall slik at jeg er mer forelska i samboern min (etter fire år i samme hus) i perioder hvor vi føler vi samarbeider mot det samme målet, enten det er å kjøpe støvsuger sammen eller planlegge neste bosted og evt familie (og akkurat dette holder på å ta knekken på oss når vi IKKE tenker synkront). Spenningen, tja... den også kommer og går, men jeg føler at så lenge vi prioriterer hverandre nok, enten finner på ting utenfor huset eller sammen hjemme, og det er lystbetont for begge, er den jo der.

I den fasen av livet jeg er nå(ca 30, etableringsklar selv om jeg ikke vet helt med barn) er jeg avhengig av at forholdet utvikler seg utover det å være forelska. Jeg vil at vi skal ha noenlunde samme mål, og de målene innebærer nok å bo sammen. Om begge synes det er greit å bo hver for seg tror jeg det kan være kjempefint, og jeg har også en godt voksen slektning som har vært i et slikt særboforhold i sikkert tjue år - de ser ut til å ha det veldig bra, gjør masse ting sammen osv. Uansett synes jeg ikke du skal bli samboer før du føler deg klar for det.

[Gjest Gjest Miia]

Folk er så forskjellige, og det er mange som praktiserer særbo. Men det som er viktig er vel hva dere to vil. Altså begge to - ikke bare du!

Spenningen og mystikken vil vel forsvinne uansett om dere bor hver for dere eller sammen. En blir jo bedre kjent jo lengre en er sammen med den andre...

Kanskje dere ikke vil bli lei av hverandre på samme måte som samboere, da dere har lettere for å kunne trekke dere vekk hvert til sitt. Men dette er det jo bare å være litt bevisst på som samboere og, - altså bruke litt tid på hver deres ting/venner/famile osv.

Jeg synes selv at det å bo sammen - ha bedre økonomi - gir oss muligheten til å reise bort sammen og oppleve nye ting/steder o.l. gir en bedre opplevelse og holder forelskelsen oppe.

Men nå synes jeg at tryggheten og samhørigheten en har av å bo sammen er den beste da

Men som sagt - folk er så forskjellige og du får helt sikkert svar fra noen som er særboere og som ikke kunne tenkt seg noe annet....

[Suzy]

Litt av hvert, tror jeg.

Kjæresten min har kjøpt seg leilighet i byen der jeg bor og flytter hit om ei drøy uke. Vi tenker på sikt å flytte sammen, men jeg syns (og mest jeg) at det å flytte rett sammen fra å ha vært helgekjærester er for brått.

Jeg har noen samboerforhold bak meg og jeg syns ikke det haster med å bo sammen. Vi kan være nær og ha mye tid sammen, men har fremdeles rom til å være for oss selv når vi gjør det slik vi gjør det nå.

Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for å si at jeg vil ha det sånn. Det er selvsagt mer bryderi med å ha to leiligheter osv, men jeg tror det er rett for oss. Vi har bare vært sammen i et drøyt år og jeg vil at vi skal kjenne hverandre bedre, ha rom for våre respektive barn og kort sagt være kjærster aller mest en stund til.

Men jeg vil at vi skal bo sammen en vakker dag.

[Humleblomst]

Om teorien din egentlig vil funke i lengden slik som du håper på, har jeg mine sterke tvil om. Nyforelskelsen vil uansett forsvinne etterhvert, og forholdet blir kjedelig hvis man ikke går inn for å holde spenningen oppe. Man må ikke bo sammen for å kunne ha et godt forhold, men jeg tror ikke at det vil ha noe å si i lengden på om forholdet blir kjedelig eller ikke. Men du kan gjerne få "den første spennende tiden" av forholdet til å vare litt lengre ved å ikke flytte sammen med en gang.

Samtidig er det veldig sansynlig at kjæresten din faktisk ønsker noe med det å flytte sammen med deg, dvs at om du absolutt ikke er villig til å gi ham det han ønsker (altså en samboer og et felles hjem) kan du risikere at han går videre til en som er villig til å gi ham det. Det kan også virke på meg som om du og eksen din gjerne ikke var så veldig aktiv i å jobbe med forholdet, dvs at dere bare lot forholdet skure og gå, og at dere ikke tok initiativet til å holde liv i gnisten.

Så jeg vil anbefale deg å heller prøve deg litt fram og se om dere kan gjøre noe(både sammen og hver for dere) for at forholdet utvikler seg slik at det skapes nye dybder av spenning og glede, og dermed forholdet ikke blir så kjedelig. Bruk tid hver for dere uansett hvordan boforholdene er, det er viktig å få inn nye impulser i livet deres. Og husk at trygghet også er et viktig element i et godt forhold. Du vil nok få mer igjen for dette, en ved å tviholde på å bo alene for en hver pris. Men føler du ikke at forholdet er helt klart til at dere skal flytte sammen enda, må du for all del være ærlig om det og utsette samboerskapet en stund til. Og er kjæresten din enig i at dere har det fint med å bo hver for dere, og dere heller velger det er det ingenting galt i det.

Men jeg tror absolutt ikke at det å flytte sammen er årsaken til at et forhold blir kjedelig, da er det nok heller selve forholdet og innsatsen hos de i forholdet det er noe i veien med.

[Gjest Gjest_eowyn_*]

Det perfekte hadde vel vært å bodd sammen i et hus, og fremdeles hatt hver sin leilighet som man kunne gått til når man trengte fristed

Kunne dog ha blitt litt vel dyrt....

Jeg har kun dette ene noe kortvarige samboerskapet bak meg, hvor jeg ble fortalt at jeg er vanskelig å leve med. Litt redd for at det kan skje igjen, og da virker det tryggere å ha sin egen hule å gå tilbake til de dagene det er heftig.

Jeg kan likevel tro at det kan være bedre å møtes når man selv vil enn at man er sammen hver dag, både på godt og vondt.

Takk for svar

[Gjest Gjest]

Tror det har veldig mye for seg å ha hvert sitt sted, ja. Da får man tid til å savne hverandre litt innimellom, og får tid for seg selv når man trenger det. Lurt, i hvert fall for oss frivillig barnløse

[Gjest Gjest]

Særboerskap er absolutt å anbefale. Dere beholder på den måten litt mer verdighet enn felles tannkremtube.

Ellers vil jeg si at et vennepar av meg bor hver for seg i hver sin by, da han pendler og bor et annet sted, og det fungerer strålende! De har det helt topp: han kommer hjem i helgene og i feriene og familien har det helt strålende.

[Humleblomst]

Jeg har kun dette ene noe kortvarige samboerskapet bak meg, hvor jeg ble fortalt at jeg er vanskelig å leve med. Litt redd for at det kan skje igjen, og da virker det tryggere å ha sin egen hule å gå tilbake til de dagene det er heftig.

Jeg kan likevel tro at det kan være bedre å møtes når man selv vil enn at man er sammen hver dag, både på godt og vondt.

Når du har opplevd noe slikt skjønner jeg godt at du synes det kan føles vanskelig å flytte sammen, og ihvertfall tidlig i forholdet. Gi det hele tid, og snakk åpent med kjæresten din om det du føler på. Kanskje vil det føles lettere å flytte sammen etterhvert, når dere har kjent hverandre lengre. Ellers kan jeg fortelle deg at jeg til tider kan være et hespetre å ha i hus, men jeg og samboeren min snakker åpent om det. Jeg gir beskjed om jeg har en dårlig dag, og han lar med være i fred. Jeg vil uansett anbefale dere å vente med å flytte sammen til dere har råd til et sted med litt plass. Det er godt å kunne trekke seg inn i et annet rom som ikke er soverommet, spesielt når du har behov for en del alenetid.

Vil forresten også nevne at det å lære seg å kunne leve sammen også på dårlige dager, har vært noe av det som har gjort at jeg har kommet nærmere samboeren min. Det handler ikke om å elske noen på tross av de negative sidene, det handler om å elske noen med de negative sidene.

Jeg skriver av egen erfaring, og vet at ikke alle er make. Det som passer for meg, passer ikke nødvendigvis for deg. Men du spurte.

[Yin]

Å være særboer passer fint for noen, men for andre blir det helt feil.

Jeg syns ikke man trenger å ha hastverk med å flytte sammen, det skal føles rett for begge.

[Gjest Gjest]

For meg tror jeg det ville passet bra å bo i samme hus men ha hvert vårt soverom. Da kunne vi trekke oss tilbake når vi ønsket det og vi kunne besøkt hverandre om natten hvis vi ønsket det.