Jeg - uelsket for alltid...

[Gjest Gjest_Alene_*]

Jeg sitter her og føler meg så uelsket! Jeg er i 20årene men sitter nå og føler meg som en forlatt liten pike på fem! Føler meg så lita og så lite verdt...

Jeg har aldri følt meg ordentlig elsket. Og jeg tror jeg aldri har blitt det heller. Faren min har aldri vært som en far, mer som en fiende, som en slem storebror som slo og banket meg for den lille minste ting og drev med psykisk terror hele tida. Alltid trua meg med å sende meg på barnehjem eller sende meg vekk. Fant alltid på grunner til å kutte kontakten med meg. Nå må jeg si at jeg alltid har vært skoleflink, holdt meg til de riktige venninnene, fikk gode karakterer, aldri ut på fester eller drakk eller rørte noe narkotika. Jeg prøvde mitt beste, det var likevel ikke bra nok.

Senere har det vært menn. Menn som har lurt meg, utnytta meg, brukt meg og som har laget masse problemer for meg. Lurt meg for penger osv. Nå har min kjæreste nettopp kutta kontakten igjen ikveld fordi jeg var lei meg og sur fordi han ikke svarte på telefonen i natt. Jeg føler at han ikke bryr seg om meg. Han har vært utro i forholdet, han har kuttet kontakten hundre ganger til han har tatt meg tilbake igjen og da har jeg kommet rett inn i armene hans igjen. Han har alltid visst at jeg ville være der uansett. Virker som at det eneste han bryr seg om, er sexen. Det er bra, men kanskje det eneste som er bra. Det andre er nok ikke ekte... Han er kjærlig kun når han vil ha sex. Viser liten forståelse når jeg vil prate om ting, eller hvis jeg trenger hans støtte. Jeg sitter mye alene hjemme. Og han forstår ikke at jeg ønsker noe annet enn det.

Uansett hva jeg gjør, så er det aldri noen som bryr seg på ordentlig om meg.

Kjærlighet, jeg tror nesten ikke jeg vet hva det er. Min egen far avviste meg, ville aldri hjelpe meg eller gjøre ting sammen, han bare ville ha meg vekk. Jeg begynner å tvile på om han er min far. Har fått det spørsmålet fra bl a min egen tante, om han er min virkelige far. Jeg begynner å lure. Han ringer meg aldri, jobber i samme by som meg, men kommer aldri innom for en kopp kaffe... Det har han aldri tid til...

Jeg fikk meg kjæreste tidlig, som 14åring. Men jeg taklet det ikke. Så flyttet jeg hjemmefra som 16åring og fikk meg ny kjæreste, men han var heller ikke ordentlig glad i meg. Han var utro med min bestevenninne. Og slik fortsetter det. Min neste trodde jeg var ordentlig glad i meg, til jeg fant ut at han var utro med eksen sin blant annet. Så ble jeg sammen med en i en annen by, som fikk meg dit etter sine behov. Han var også utro. For han var langt fra så seriøs som jeg var, selv om han gjerne ville få meg til å tro det. Jeg føler meg som annenrangs. Sistevalg. Den man bare har sånn bare for å ha en stund. For å bruke. Så gifta jeg meg med den første som ville gifte seg med meg, men det var på feil grunnlag så jeg skilte meg fra han. Han ville også bare bruke meg. Ble samboer med en annen som jeg virkelig trodde var glad i meg, selv om han banka meg daglig og trua meg på livet og behandla meg som dritt... Men jeg trodde han elsket meg, til jeg fant ut at han brukte leiligheten min til noe som ikke tåler dagens lys mens jeg var på jobb om dagene. Dette satte meg i store problemer og har ødelagt mye av livet mitt.

Så møtte jeg en mer voksen mann. En som jeg igjen trodde var ordentlig glad i meg, for han gjorde jo "alt" for meg. Han hjalp meg mye med praktiske ting, og hadde stor interesse for meg og for å tilbringe tid sammen med meg. Jeg trodde en liten stund at jeg kanskje tilmed var lykkelig. Glad. Til jeg fant ut at jeg var gravid og han ba meg ta abort. Jeg, som ønsket det barnet. Og det er den samme kjæresten jeg har idag...

Jeg føler meg brukt, misbrukt og oppbrukt på alle mulige måter. Og så uelsket! Jeg har ingen nå. Ingen. Helt alene, og nå tør jeg ikke mer. Jeg tror jeg er uelskelig. En som ingen kan elske. En som ingen blir ordentlig glad i hvis de ikke kan utnytte meg. For det er nok den eneste grunnen til at noen har blitt sammen med meg. For å dra fordeler ut av det og bruke meg, men når jeg trenger kjærlighet og støtte, så er det ikke der. Jeg er så langt nede nå. Deprimert. Ingen vil ha meg på ordentlig og alt jeg egentlig bare vil er å ha et normalt forhold, en mann som elsker meg som den jeg er og å ha en egen familie... jeg står bare på sidelinja og ser alle andre møte mannen i sitt liv og stifte familie og alt.

Jeg er i full jobb, men det er nesten så jeg vurderer å sykemelde meg fordi jeg sliter sånn nå. Er så langt nede. Hvorfor vil ingen ha meg, hvorfor vil alle bare bruke meg? Jeg har prøvd å være så positiv jeg bare kan, men det er vanskelig til tider, etter alt jeg har vært igjennom. jeg husker ikke sist jeg var ordentlig glad. Husker ikke sist jeg lo en ekte latter. Jeg er helt, helt alene. Min kjæreste har vist meg sin kalde skulder igjen og det blir stille helt til han tar kontakt med meg igjen. Imens lider jeg alene. Uten noen som helst rundt meg. Jeg føler det som om jeg er ute på et dypt hav uten noe sted å svømme til. Uten å se land noensteds. Jeg er så alene. Jeg skulle så gjerne visst hva galt det er jeg gjør. Og hvorfor måtte det være slik, helt fra jeg var et lite barn? Jeg sitter her og gråter nå på grunn av at han kutta kontakten med meg nå igjen. Fordi jeg sa til han at jeg følte det som at han ikke brydde seg noe om meg. Siden han ikke svarer på telefonen og etter alt han har gjort. Det blir bare vondere og vondere. Jeg har det så vondt inni meg, og jeg hater livet mitt! Jeg skulle ønske jeg bare kunne få en eneste dag der jeg var glad og at noen virkelig var glad i meg...

[L79]

Huff da, jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

Det høres ut som at du har mye ubearbeida inn i deg, ting du bør få snakka om med noen. Av egen erfaring så vet jeg at en psykolog kan gi svar på noen av tingene man strever med. Kanskje det kan være en start?

Noen bedrifter har tilbud om psykologhjelp - kanskje din arbeidsplass er av disse?

[Rosalind]

R.

[Gjest Gjest]

Du må heve deg over det, bryte mønsteret med dårlige mennesker og få tro på deg selv.

Hva så om de ikke bryr seg? DERES TAP, du må ikke la dette knekke deg men gå videre.

Mange som opplever å bli brukt av andre mennesker ( egen vinning ) dette er mennesker uten normalt utviklet sjejelige evner og empati. Gå unnom de og finn noen som er ekte, de finnes nemlig.

[Frustrert]

Jeg har heller ikke følt meg elsket, helt fra ungdomskolen. Jeg holdt avstand fra gutter fordi jeg var redd for å bli såret. in første kjæreste fikk jeg som 16åring, men jeg slo opp etter 2 uker fordi han ville "ta" på meg.

Neste "kjæreste": Jeg ble utnyttet og brukt av en kollega. Jeg trodde vi hadde noe spesielt, men han var kun ute etter sex og en sjåfør når han var full på byen. Vi hadde sex kanskje 8-10 ganger hvorav kun 1 var da han var edru. Jeg klarte etterhvert å kutte kontakten (jeg byttet jobb, så det ble lettere).

Jeg traff en ny mann ikke lenge etterpå. Jeg var utrolig skeptisk og så etter likheter mellom de to. Jeg så det stikk motsatte. Han nye var usikker og ville tilfredstille MEG. Han ventet med sex til jeg var klar. Han var sammen med meg i edru tilstand og ofte var vi sammen uten å ha sex, bare for å treffes og prate.

Jeg begynte etterhvert å innse at dette kunne være den rette. Nå, etter 4 år, er jeg fortsatt sammen med min elskede samboer

Jeg ville bare fortelle deg at det finnes en for alle. Du må jobbe med selvtilliten og få tro på deg selv. Du må være mer kresen når det gjelder menn. Velg deg ut den DU har lyst til å være sammen med. Det finnes ikke noe som er mer tiltrekkende for en mann, enn en dame med selvtillitt

Jeg har slitt (og sliter litt enda) med dårlig selvtillitt. Det er bare å ta en dag om gangen og bygge seg opp selv. Du kan ikke regne med at noen andre kan bygge deg opp. Min samboer har hjulpet meg ved å velge meg, men han vil ikke hjelpe meg opp etter en krangel. Da må jeg jobbe eg opp selv. Jeg har funnet ut at det hjelper å "glemme" det jeg er lei meg for. (Oftest er det lite tro på meg selv, at jeg ikke klarer ditt eller datt osv)

Når du har bygget opp selvtillitten din skal du se at du får et mye bredere utvalg av bedre mannfolk ;-)

Lykke til

[Gjest Gjest]

Dakar, det høres ikke ut som om du har det så bra. Hva med å snakke med noen profesjonelle, som ikke er involvert i livet ditt? Det vil være som om det nok en gang var deg det er noe 'feil' med, jeg vet. Men det hjelper av og til å greie ut problemer med en nøytral tredjepart. Klem!

[Gjest Gjest_champ5_*]

Synes dere andre jenter her skriver mye fornuftig. Etter all nedturen du har opplevd ser jeg ikke annet enn store oppturer videre i livet ditt. Vær tålmodig, reflekter over det som blir sagt her så tror jeg du vil se mye positivt fremover! :=) Som nevnt finnes det mye bra mannfolk der ute for deg, men vær kresen.. mange i fåreklær dessverre.

Har et tips. Det er å få en hobby og venner. Bruk tiden på det, det bygger selvtillitt fremfor å satse kortene på en ny mann i nær fremtid.

Lykke til videre..

hilsen Mann!

[Gjest verdt mye]

Dakar, det høres ikke ut som om du har det så bra. Hva med å snakke med noen profesjonelle, som ikke er involvert i livet ditt? Det vil være som om det nok en gang var deg det er noe 'feil' med, jeg vet. Men det hjelper av og til å greie ut problemer med en nøytral tredjepart. Klem!

For å få det bra med andre så må du først få det bra med deg selv. Søk hjelp. Jeg ble misbrukt som barn og gikk inn i destruktive forhold, forhold som jeg egentlig visste var dødfødt og bare førte til brudd og en såret meg. Gjennom disse forholdene "bekreftet" jeg på en måte at jeg ikke var verdt noe, ikke bevisst men underbevisst.

Jeg droppet forhold en lengre periode, tok meg selv i nakken og ble kjent med menn som kolleger og venner i stedet for kjærester. Jeg brukte tid på å finne ut hvem jeg var, hva jeg mente og hva jeg likte og tid på å gjenkjenne tegnene for hvorfor jeg gjorde meg til "offer" i feil forhold.

Det tok tid men det fungerte. Senere snakket jeg med en psykolog og fikk den siste forståelsen av at det ikke var meg som var problemet, at det ikke var min feil at mine foreldre ikke klarte å behandlet meg sånn som barn bør bli behandlet. Dette tror jeg er en prosess som varer hele livet, sårede folk som oss må hele tiden være bevisst på oss selv sånn at vi ikke overgir oss til andre som ikke er bra for oss.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Skjønner at du ikke har hatt det lett, men én ting er jeg uenig med deg i: En fyr blir ikke nødvendigvis ond og slem av at han ber deg ta abort. Selvsagt kan han aldri tvinge deg, men ettersom det også er hans barn, har han selvsagt rett til å si sin mening, og hans mening skal også bety noe. At han mener noe annet enn deg betyr ikke at han er slem mot deg!

[Gjest Gjest]

Det er nok lurt å prøve å bygge opp selvtilliten og selvbildet. Du trenger å vite hva du er verd og lære å sette grenser. Da tror jeg du etterhvert vil tiltrekke deg andre typer menn, som er sunne for deg. Les selvhjelpsbøker, gå til psykolog, prøv meditasjon, osv. Bli kjent med deg selv og finn dine positive sider. Bruk tid på venner og hobbier. Før du får forbedret selvbildet ditt tror jeg det er lurest å holde deg unna menn en stund. Du er sårbar og trenger å beskytte deg selv før du har opparbeidet nok styrke.