Hvorfor er det så vanskelig?

[Gjest Gjest]

Jeg pleier ikke å skrive på forum, ikke om personlige ting, men jeg er nå anonym, og trenger å få fått ut litt følelser, tanker osv. So here we go!

Jeg har en kjæreste jeg har vært sammen med i 8 månd, han er ikke den typen jeg egentlig ville forelsket meg i, men det sa klikk første gang vi møttes, og det tok ikke lang tid før vi var ett par. Noen ganger tenker jeg at det kanskje gikk litt for fort, jeg er typen som venter en stund, men det ble nå slik.

Noen ganger så krangler vi, eller jeg krangler, han trekker seg unna. Jeg har alltid ment at å få ut ting med en gang er viktig, for hvis ikke så kan diskusjonen bli enda verre senere. Og det starter vell egentlig ikke med en krangel, jeg prøver å snakke med han, men han bare avfeier det, noe som igjen gjør meg irritert og da er jo det hele igang. Noen ganger så kan jeg begynne å gråte, egentlig ikke fordi jeg vil, men fordi han sier noe så dumt som sårer meg. Men han mener at jeg bør tåle det, og at jeg bare sutrer. Og når vi er uenige om noe så kan han snakke til meg som om jeg var den dummeste personen på jord. Han synes også jeg er ute etter oppmerksomhet når jeg er lei meg, noe som gjør meg enda mer lei meg. Men jeg er egentlig ikke den typen som viser at jeg er lei meg forann alle, jeg venter til jeg er alene, og hvordan kan jeg da være oppmerksomhetssyk? Hvis jeg ikke viser noen at jeg er lei meg akkuratt der og da? Kan komme til han å si at det du sa såret meg i ettertid, men jeg viser det jo ikke da følelsene er på verst..

Vi er jo ganske forskjellige i noen ting. Noen ganger så er det vell måten vi begge er oppvokst på som spiller inn og gjør at vi har så forskjellige meninger. Ett eksempel på dette er at han ikke er vant til middag hver eneste dag, mens jeg er det. Høres sikkert dumt ut, og det er en veldig dum diskusjon, heldigvis så har det bare skjedd en gang Og jeg respekterer jo at vi er oppvokst på to totalt forskjellige måter, og at vi dermed har forskjellig syn på ting, men da må han jo også respektere mitt syn på saken? Han har jo også litt "gammeldags" syn på noen ting, men det har han jo også sagt selv. Jeg er jo noen år yngre enn han, og jeg tror også at det spiller inn.

Han har også problemer med å stole på meg, noe vi har snakket masse om, og det har bedret seg veldig etter jeg sa klart ifra at jeg ikke ville ha en sjalu kjæreste som bestemte over meg, og skulle vite hva jeg gjorde hvert sekund... Og jeg vet det ikke er enkelt å overvinne sjalusien(jeg er jo det selv til tider) men han burde jo vite at han kan stole på meg, som når jeg ikke tok telefonen de gangene han ringte, så burde han jo forstå at jeg drev med noe i huset(laget middag, dusjet, vasket klær osv osv) istedenfor å tro det verste med engang. Altså jeg skjønner jo litt av bakgrunnen til at han er sånn, siden X'n hans var utro gjentatte ganger, men han burde også forstå at jeg er en helt annen person, og at jeg ALDRI kunne tenke meg å gjøre noe sånn mot han.. Noe jeg også har fortalt han..

Jeg blir så lei... (av alt).. Ikke misforstå, jeg elsker han, og vil aldri gjøre noe så jeg mister han på noen måte. Men av og til så må man bare få det ut. Merker at jeg har hoppet fra det ene til det andre i dette innlegget, men håper det gjør seg forstått alikevell. Og dere må ikke tro at vi krangler, diskuterer, griner og gudene vet hele tiden.. Vi har MASSE fantastisk tid sammen...

Men når jeg først er igang så kan jeg kanskje spørre om noen råd til hvordan han skal kunne se min side av saken, som blant annet at selv om jeg er lei meg, gråter, så er det ikke for oppmerksomhet, eller fordi jeg med vilje sutrer.. Hehe..

Men nå har jeg plaget folk med dette alt for lange innlegget lenge nok..

[Gutt17]

X'en min var også gjentatte ganger utro..

Og det er fortsatt vanskelig, enda jeg har vært sammen med kjæresten min i mange år nå.

Så er det fremdeles vanskelig å stole 101% på henne.

Enda jeg vet hun aldri hadde gjort noe slikt.

Beklager, men du må nok leve med det,

Vi prøver å forandre oss.

Vi prøver å stole på dere alt vi kan.

Men vi klarer ikke helt.

[Gjest Chrissy82]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i denne situasjonen.. jeg synes det er utrolig vanskelig inni mellom men på en måte er jeg utrolig glad i han og vil ikke miste han.

[Gjest Nishiki]

X'en min var også gjentatte ganger utro..

Og det er fortsatt vanskelig, enda jeg har vært sammen med kjæresten min i mange år nå.

Så er det fremdeles vanskelig å stole 101% på henne.

Enda jeg vet hun aldri hadde gjort noe slikt.

Beklager, men du må nok leve med det,

Vi prøver å forandre oss.

Vi prøver å stole på dere alt vi kan.

Men vi klarer ikke helt.

Beklager, men jeg hengte meg opp i dette jeg. Du er 17, har vært sammen med kjæresten din i mange år og eksen din var utro. Ok, så kommer spørsmålet, hvor gammel var hun når hun var utro? 11? Ikke for å være frekk eller noe, men mulig vi definerer mange år forskjellig eller noe