Jeg vil ha fler barn, han nekter

[Gjest TS]

Vi har to barn på 4 og 8, en jente og en gutt. Det er jo strålende!

Saken er den at helt siden jeg fødte datteren vår for fire år siden, så har jeg hatt så lyst til å få både en og to til. Etter førstemann, så kjente jeg det ikke på samme måten, for da måtte jeg liksom venne meg til det hele, derav den store aldersforskjellen. Jeg har egentlig heller aldri hatt det store ønsket om mange barn, men er vokst opp i en stor søskenflokk, og ser at dette ønsket sakte med sikkert har boblet opp i meg også.

Men mannen min vil altså ikke. Han nekter. Det har plutselig gått opp for meg hvor sterkt mitt ønske har vært. Jeg har tenkt på det nesten daglig de siste årene. Hver gang venninner sier de er gravide skulle jeg ønske det var meg, og jeg legger spesielt merke til store ungeflokker. Jeg burde jo bare slå det hele fra meg og være fornøyd. Og tross alt, småbarnsfasen er svært slitsom og bindende så det er fordeler å være ferdig.

Mannen min sitt argument er at han ganske enkelt ikke ønsker fler, synes det er topp med "en av hver", dessuten har han ikke tid til å følge opp fler. Og det siste er jo sant, men det er allerede noe jeg er lei meg for idag. For han har en jobb som stjeler mye tid, og barna (og jeg) savner hans nærvær (samt at en god del mer faller på meg). Jeg merker at alt dette har gått litt inn på meg ikke bare pga ulike ønsker om antall barn isolert sett, men også det at han fremdeles ønsker å prioriere en så krevende jobb. Også her kjenner jeg vi er på litt ulik bølgelengde. Det siste er imidlertid umulig å ta opp med han, for det er han overhode ikke villig til å gjøre mer med.

Men dette er kanskje sånt som jeg bare må akseptere og klare å legge bak meg. Et samliv er jo per definisjon et kompromiss

[Adila]

Hei

Hmmm... den var kinkig du. Selv har jeg ikke barn så hva jeg sier trenger jo nødvendigvis ikke stemme. Men jeg tror du bør lytte til mannen din når han sier han ikke har tid og krefter til flere barn. Trumfer du igjennom og får flere unger, så kan det straffe seg i fremtiden. Spesielt når du allerede er misfornøyd med arbeidsmengden hans.

Det å skaffe seg barn er utrolig tidkrevende og slitsomt til tider. Jeg tviler på at du vil gå med på en løsning hvor at han slipper unna alt arbeid med barna, så lenge du får en unge til. Det tviler jeg på at barna syns det er en god løsning også.

Slik jeg ser det så finnes det 3 alternativer.

1. Du ser deg fornøyd med de barna du allerede har og gjør det beste ut av situasjonen.

2. Du gir han tid. Kanskje han om en stund er villig til å skaffe seg fler barn.

3. Du forlater han og får flere barn med en annen mann.

I de fleste tilfeller tror jeg ikke det er smart å tvinge barn på noen som ikke vil ha.

[Tule]

hei

er enig i adila her, men kom pa kan faderbarn i f eks plan eler en anen organisasjon vere noe? det kan jo vere interesant for barna med søsken i andre land og?

hilsen

[Gjest TS]

Hei

Hmmm... den var kinkig du. Selv har jeg ikke barn så hva jeg sier trenger jo nødvendigvis ikke stemme. Men jeg tror du bør lytte til mannen din når han sier han ikke har tid og krefter til flere barn. Trumfer du igjennom og får flere unger, så kan det straffe seg i fremtiden. Spesielt når du allerede er misfornøyd med arbeidsmengden hans.

Det å skaffe seg barn er utrolig tidkrevende og slitsomt til tider. Jeg tviler på at du vil gå med på en løsning hvor at han slipper unna alt arbeid med barna, så lenge du får en unge til. Det tviler jeg på at barna syns det er en god løsning også.

Slik jeg ser det så finnes det 3 alternativer.

1. Du ser deg fornøyd med de barna du allerede har og gjør det beste ut av situasjonen.

2. Du gir han tid. Kanskje han om en stund er villig til å skaffe seg fler barn.

3. Du forlater han og får flere barn med en annen mann.

I de fleste tilfeller tror jeg ikke det er smart å tvinge barn på noen som ikke vil ha.

Du har selvfølgelig helt rett. Jeg har nok innerst inne håpet at han ikke virkelig mener det, men det gjør han faktisk. Sånn er det bare.

[Gjest TS]

hei

er enig i adila her, men kom pa kan faderbarn i f eks plan eler en anen organisasjon vere noe? det kan jo vere interesant for barna med søsken i andre land og?

hilsen

Det er nok ingen erstatning, men uansett en glimrende ide:-)

[Gjest Gjest_Mia_*]

Er problemet at han ikke vil ha flere barn, eller at han prioriterer bort de(n familien) han allerede har? Kanskje han synes det er deilig å være ferdig med flaskekoking, bleier og endelig ha selvstendige, store barn?

Det er absolutt et godt poeng at man skal følge opp de barna man har. Hva om han motvillig går med på å få flere, og så blir det tvillinger? La oss si at han ikke trapper ned jobbingen, ville du orket å sitte der med snart 2 skolebarn + 2 babyer? Hva om han anklaget deg for det i tillegg og ville ut av forholdet? Det er ikke alle som er så heldig å få friske barn hver gang heller. Mye å ta hensyn til.

[LvonB]

Nesten som å høre min egen mann.

Jeg har kun ett søsken, og derfor var min høyeste drøm minimum 3 barn. Planen var 2 år mellom hvert barn.

Men så fikk vi plutselig kastet mange problemer OG drømmejobber rett i fanget på oss etter sistemann ble født, og plutselig hadde det gått 6 år.

Så da jeg plutselig kjente at ønsket fremdeles var der, ønsket ikke mannen min det lenger - stort sett av samme grunner som din mann.

Jeg ble helt ærlig ganske deppet i begynnelsen, men så begynte jeg å tenke på de to frske barna vi har, og det at vi begge er halvveis til førti. Det ungdommelige overskuddet er ikke lenger til stede, så det vi har igjen vil vi gjerne bruke 100% på våre to barn - både økonomisk og ikke minst følelsesmessig.

Kjenner fremdeles et stikk i magen når jeg ser gravide og nybakte mammaer..., men har likevel slått med til ro med at jeg ER fornøyd med tilverelsen jeg har i dag.

Dessuten klarer de seg nå fint om morgenen, så i helgene slafer jeg den litt lenger i senga...

Endret 17. august 2008 av LvonB

[Hasselnøtt]

Planen var 2 år mellom hvert barn.

Men så fikk vi plutselig kastet mange problemer OG drømmejobber rett i fanget på oss etter sistemann ble født, og plutselig hadde det gått 6 år.

...

og det at vi begge er halvveis til førti.

Det er 6 år siden sistemann, og 8 år siden førstemann, og dere er halvveis til 40, altså 20 år? Og fikk første barn som 12åringer da..?

Til ts vil jeg si at det er bare du som vet hvor viktig flere barn er for deg. Er du villig til å ofre den familien du har for et barn til? Eller kan du ofre drømmen om et barn til, for den familien du har?

[Antagonist]

Hva med å bli fosterfamilie? Ikke helt det samme, men det er kanskje et slags kompromiss?

[Supramundane]

Dette var en forferdelig vanskelig problemstilling..

Har han gjort det klart at han aldri ønsker flere barn, eller at han ikke ønsker det akkurat nå?

[Gjest Gjest]

Kansje du ønsker deg mer "familie" - altså en mer sammensveiset flokk der også pappa er mer involvert og til stedet?

Alternativene dine syns jeg Adila har listet opp ganske så greit.

Selv oppdaget jeg som 40åring at jeg var gravid. (Nokså uventet siden mannen egentlig skulle være sterilisert). Vi hadde tre barn og var svært fornøyd, spesielt mannen syns det var mer enn nok. (Sistemann kom som delvis attpåklatt og etter det var vi enige om sterilisering).

Vi brukte noen uker på å tenke fram og tilbake, veide for og i mot osv. Konklusjonen som mannen var helt enig i, er at vi er glad i barn og har ressurser og hjerterom til et barn til. For oss personlig blir abort galt, det følte han veldig sterkt.

Men... så kommer vi dit hen at vi skal diskutere permisjon, logistikk i framtiden osv. og jeg merker at han faktisk ikke er interessert i å fire på serlig mye alikevel. Han ønsker å prioritere sin jobb og sine små "særegenheter" like høyt som i dag.(I vår situasjon nå f.eks. er det til det aller beste, både praktisk og økonomisk at far tar en god del av permisjonen, noe han har uvilje mot).

Han er ikke morgenmenneske og har heller ikke gjort store innsatsen for å prøve å snu dette. Står opp 20 min før han reiser til jobb. Dvs at jeg ordner matpakker/frokost og levering av barna. Til neste år blir det da 1 hos dagmamma (sansynligvis), 1 i barnehage og 2 på 2 ulike skoler. I tillegg til at jeg må krangle for å få ham til å være hjemme en sjelden gang om barna er syke osv.

Han er en god far, kjempeflink med barna!! Men... som samarbeidspartner og til å dra lasset sammen er han ikke flink og ser ikke ut til å ønske å gjøre store endringer heller. Det er flott at han kan spikre sammen et kaninbur til ungene og skifte dekk på bilene to ganger i året. Men... det skal vasker klær hver dag, det skal lages mat, handles, klær skal lappes, regninger skal betales, fritidsaktiviteter skal holdes styr på, det samme med bursdager, foreldresamtaler osv, osv, osv. I tillegg skal man sørge for at hvert barn føler seg sett og hørt hver dag. Foreløbig har jeg ikke problemer med dette. Jeg er spent på hvordan ting er om et år.

Du må tenke over dette også. Selv er jeg så vant til å dra det tyngste lasset at jeg ikke tror et barn til eller fra utgjør det helt store, MEN... jeg vet med meg selv at dersom det ikke blir endringer i sakene når vi tross alt var enige om å få dette barnet, ja så lever jeg alene om et år....

[Regndråpe]

Hei

Hmmm... den var kinkig du. Selv har jeg ikke barn så hva jeg sier trenger jo nødvendigvis ikke stemme. Men jeg tror du bør lytte til mannen din når han sier han ikke har tid og krefter til flere barn. Trumfer du igjennom og får flere unger, så kan det straffe seg i fremtiden. Spesielt når du allerede er misfornøyd med arbeidsmengden hans.

Det å skaffe seg barn er utrolig tidkrevende og slitsomt til tider. Jeg tviler på at du vil gå med på en løsning hvor at han slipper unna alt arbeid med barna, så lenge du får en unge til. Det tviler jeg på at barna syns det er en god løsning også.

Slik jeg ser det så finnes det 3 alternativer.

1. Du ser deg fornøyd med de barna du allerede har og gjør det beste ut av situasjonen.

2. Du gir han tid. Kanskje han om en stund er villig til å skaffe seg fler barn.

3. Du forlater han og får flere barn med en annen mann.

I de fleste tilfeller tror jeg ikke det er smart å tvinge barn på noen som ikke vil ha.

Adila, kan du være så snill å bare nevne ETT tilfelle hvor det faktisk er smart å TVINGE noen til å få barn?? Det var en klønete setning synes jeg...

[Gjest TS]

Takk for mange svar! Det er så alright med KG, man engasjere seg:-).

Jeg ser absolutt det som sies her at å tvinge på han barn er helt uaktuelt, og eventuelt så ville jeg helt sikker bli sittende med mye mer av belastningen totalt sett.

Og det er kanskje der den største skuffelsen ligger, i at jeg ikke føler at familiebalansen er som jeg hadde det selv hjemme og som jeg ønsket at den skulle være her. Mye stafett og jeg føler meg ganske ensom. Så sånn sett så ville det faktisk vært uansvarlig å sette et barn til til verden. Helt klart.

[LvonB]

Det er 6 år siden sistemann, og 8 år siden førstemann, og dere er halvveis til 40, altså 20 år? Og fikk første barn som 12åringer da..?

Ok. Veldig dårlig tankegang og skrivemåte. Det jeg mente er at vi er halveis inni siste tiår før fylte førti - altså en veldig vanskelig måte å si at vi er rundt 35 år.. :gjeiper:

[Nigo-san]

Dette er nok en problemstilling som mange kjenner til, på den ene eller andre måten... og den kan være fryktelig vanskelig å løse, siden det er så mange følelser involvert. Det har kommet mange gode svar, og jeg skal ikke gjenta det som allerede har vært sagt så godt, men jeg er spesielt enig i disse momentene:

Til ts vil jeg si at det er bare du som vet hvor viktig flere barn er for deg. Er du villig til å ofre den familien du har for et barn til? Eller kan du ofre drømmen om et barn til, for den familien du har?

Har han gjort det klart at han aldri ønsker flere barn, eller at han ikke ønsker det akkurat nå?

Det kan jo høres ut som om han synes livet per i dag, med to barn, krever nok innsats og er lite villig til å begynne "på'n igjen", som det jo blir med en baby i huset. I så fall er det vel ikke så veldig trolig at han blir mer innstilt på barn ettersom tiden går, snarere tvert imot.

Det viktigste, slik det høres ut for meg, er å finne ut hvor dypt og sterkt hans "vil ikke" går. Er det virkelig helt uaktuelt for ham å noen sinne få flere barn, så er ikke noe særlig til forhandlingsrom i det hele tatt. Er det "bare" at han ikke har særlig lyst på, så er det kanskje verdt å forfølge temaet videre hvis du synes at det er veldig viktig for deg.

Ellers høres det jo ikke ut som arbeidsfordelingen per i dag er ideell, den heller, og det må jo danne et slags bakteppe for hva du bestemmer deg for. Er du villig til å ta mesteparten av jobben med en ny baby? Det er jo strengt tatt ikke rettferdig... men samtidig, klarer du å legge babyønsket fra deg, eller vil det raspe sårt i hjertet i årene framover? Huff, jeg misunner deg virkelig ikke denne problemstillingen, og håper du kommer fram til det som er riktig for deg, og en løsning dere alle kan leve med.

Adila, kan du være så snill å bare nevne ETT tilfelle hvor det faktisk er smart å TVINGE noen til å få barn??

Nå er ikke jeg Adila, men likevel: Jeg kan!

Selvsagt er det ikke smart å tvinge noen, i hvert fall ikke rent fysisk med pistolen mot tinningen, men dette er jo svært individuelle avveininger... Jeg selv byttet et løfte om en attpåklatt (fra en svært motvillig mann) mot et løfte om å vurdere en sårt trengt kirurgisk oppløfting og opptanking av puppestellet etter siste amming. Tvang? Manipulasjon? Mulig det, men for meg er dette med barn så viktig at jeg nesten er villig til å gå over lik for å få det som jeg vil. På alle andre fronter kan jeg gi meg eller kompromisse, men akkurat på dette punktet er jeg sta som ei geit. Men det er meg, og andre er annerledes. For de fleste vil det neppe være aktuelt å "tvinge" noen til å få flere barn, men jeg synes i det minste at det fortjener en redelig diskusjon, for det er jo snakk om et livsvalg, kanskje det aller viktigste man tar.

[Gjest TS]

Dette er nok en problemstilling som mange kjenner til, på den ene eller andre måten... og den kan være fryktelig vanskelig å løse, siden det er så mange følelser involvert. Det har kommet mange gode svar, og jeg skal ikke gjenta det som allerede har vært sagt så godt, men jeg er spesielt enig i disse momentene:

Det kan jo høres ut som om han synes livet per i dag, med to barn, krever nok innsats og er lite villig til å begynne "på'n igjen", som det jo blir med en baby i huset. I så fall er det vel ikke så veldig trolig at han blir mer innstilt på barn ettersom tiden går, snarere tvert imot.

Det viktigste, slik det høres ut for meg, er å finne ut hvor dypt og sterkt hans "vil ikke" går. Er det virkelig helt uaktuelt for ham å noen sinne få flere barn, så er ikke noe særlig til forhandlingsrom i det hele tatt. Er det "bare" at han ikke har særlig lyst på, så er det kanskje verdt å forfølge temaet videre hvis du synes at det er veldig viktig for deg.

Ellers høres det jo ikke ut som arbeidsfordelingen per i dag er ideell, den heller, og det må jo danne et slags bakteppe for hva du bestemmer deg for. Er du villig til å ta mesteparten av jobben med en ny baby? Det er jo strengt tatt ikke rettferdig... men samtidig, klarer du å legge babyønsket fra deg, eller vil det raspe sårt i hjertet i årene framover? Huff, jeg misunner deg virkelig ikke denne problemstillingen, og håper du kommer fram til det som er riktig for deg, og en løsning dere alle kan leve med.

Nå er ikke jeg Adila, men likevel: Jeg kan!

Selvsagt er det ikke smart å tvinge noen, i hvert fall ikke rent fysisk med pistolen mot tinningen, men dette er jo svært individuelle avveininger... Jeg selv byttet et løfte om en attpåklatt (fra en svært motvillig mann) mot et løfte om å vurdere en sårt trengt kirurgisk oppløfting og opptanking av puppestellet etter siste amming. Tvang? Manipulasjon? Mulig det, men for meg er dette med barn så viktig at jeg nesten er villig til å gå over lik for å få det som jeg vil. På alle andre fronter kan jeg gi meg eller kompromisse, men akkurat på dette punktet er jeg sta som ei geit. Men det er meg, og andre er annerledes. For de fleste vil det neppe være aktuelt å "tvinge" noen til å få flere barn, men jeg synes i det minste at det fortjener en redelig diskusjon, for det er jo snakk om et livsvalg, kanskje det aller viktigste man tar.

Jeg tror nok ikke jeg skal begi meg ut på noen overtalelse mer. Har innfunnet meg med resultatet. Men jeg ser nå at jeg har tenkt mer på dette enn jeg kanskje har vært helt bevisst, og faktisk vært litt lei meg og stengt meg litt ute. Rett og slett sørget litt. Og det har jeg ikke involvert ham i. Jeg vet ikke om han har skjønt hvor mye det har betydd for meg, men jeg tror faktisk ikke det hadde hatt så mye å si. Dette isolert sett betyr ikke nok til å gå fra ham. Man kan jo ikke bryte opp barn som allerede er der med en sånn baktanke. Det ville vært direkte uansvarlig.

[Regndråpe]

Dette er nok en problemstilling som mange kjenner til, på den ene eller andre måten... og den kan være fryktelig vanskelig å løse, siden det er så mange følelser involvert. Det har kommet mange gode svar, og jeg skal ikke gjenta det som allerede har vært sagt så godt, men jeg er spesielt enig i disse momentene:

Det kan jo høres ut som om han synes livet per i dag, med to barn, krever nok innsats og er lite villig til å begynne "på'n igjen", som det jo blir med en baby i huset. I så fall er det vel ikke så veldig trolig at han blir mer innstilt på barn ettersom tiden går, snarere tvert imot.

Det viktigste, slik det høres ut for meg, er å finne ut hvor dypt og sterkt hans "vil ikke" går. Er det virkelig helt uaktuelt for ham å noen sinne få flere barn, så er ikke noe særlig til forhandlingsrom i det hele tatt. Er det "bare" at han ikke har særlig lyst på, så er det kanskje verdt å forfølge temaet videre hvis du synes at det er veldig viktig for deg.

Ellers høres det jo ikke ut som arbeidsfordelingen per i dag er ideell, den heller, og det må jo danne et slags bakteppe for hva du bestemmer deg for. Er du villig til å ta mesteparten av jobben med en ny baby? Det er jo strengt tatt ikke rettferdig... men samtidig, klarer du å legge babyønsket fra deg, eller vil det raspe sårt i hjertet i årene framover? Huff, jeg misunner deg virkelig ikke denne problemstillingen, og håper du kommer fram til det som er riktig for deg, og en løsning dere alle kan leve med.

Nå er ikke jeg Adila, men likevel: Jeg kan!

Selvsagt er det ikke smart å tvinge noen, i hvert fall ikke rent fysisk med pistolen mot tinningen, men dette er jo svært individuelle avveininger... Jeg selv byttet et løfte om en attpåklatt (fra en svært motvillig mann) mot et løfte om å vurdere en sårt trengt kirurgisk oppløfting og opptanking av puppestellet etter siste amming. Tvang? Manipulasjon? Mulig det, men for meg er dette med barn så viktig at jeg nesten er villig til å gå over lik for å få det som jeg vil. På alle andre fronter kan jeg gi meg eller kompromisse, men akkurat på dette punktet er jeg sta som ei geit. Men det er meg, og andre er annerledes. For de fleste vil det neppe være aktuelt å "tvinge" noen til å få flere barn, men jeg synes i det minste at det fortjener en redelig diskusjon, for det er jo snakk om et livsvalg, kanskje det aller viktigste man tar.

Galskap, beklager. Men jeg er så uenig som jeg får blitt. Og jeg kjenner at det småkoker litt inni meg når jeg hører sånt. Men det er vel kanskje noe annet hvis dere er gift, har vært sammen i mange år, og begge er 110 % sikre på at dere skal være sammen resten av livet. Men.. forstår jeg deg riktig? Du gikk med på å ta brystløft, sånn at han gikk med på å få barn?? Det er jo vilt, jente!

Men du respekterte han jo da du spurte han da, og han var jo klar over hva som skjedde hele tiden.

[gompen]

Selvsagt er det ikke smart å tvinge noen, i hvert fall ikke rent fysisk med pistolen mot tinningen, men dette er jo svært individuelle avveininger... Jeg selv byttet et løfte om en attpåklatt (fra en svært motvillig mann) mot et løfte om å vurdere en sårt trengt kirurgisk oppløfting og opptanking av puppestellet etter siste amming.

Hei, mann, er du klar for å bytte så jeg får unge mot at du får silikonpupper?

Hahaha sprøtt...

[Gjest Gjest]

Det er ikke noen mulighet for at han kan endre på arbeidssituasjonen da? At dere er villige til å gå ned i boligstandard og forbruk for å få mer tid alle sammen? Jeg kan godt skjønne at han synes det blir travelt med masse jobbing og krevende småbarn, men i mitt hode går det an å forandre livsstil om man ønsker det. Da får han jo kvalitetstid med de barna dere allerede har også, og slipper å gå med konstant tidspress og dårlig samvittighet ovenfor familien.

[Alice Ayres]

Ombestemte meg. Har forsåvidt ikke noe med det.

Endret 19. august 2008 av Alice Ayres