Hvordan få foreldre til å slutte å bruke vold

[Far til 2]

Menn kan misbruke vold. Det er ingen tvil om det. I vårt tilfelle er det imidlertid mor som er utøveren av vold, noe som har gått ut over barna.

Men det er ikke kjønn på voldsutøveren/kjønnskamp jeg ønsker å diskutere, men hva som kan gjøres.

Noen av dere har sikkert opplevd vold fra mor eller far, og noen er så heldig at de har opplevd at mor eller far har innsett at dette er feil og gjort noe med det slik at overgrepene har sluttet.

Det jeg ønsker å høre fra dere er HVORDAN FÅ FORELDER TIL Å SLUTTE Å BRUKE FYSISK MAKT ?

I vårt tilfelle er det snakk om 2 barn. En av dem har holdt på med kampsport i snart 7 år og er nå på landslagsnivå. H*n har imidlertid ALDRI brukt vold mot meg og jeg har aldri brukt vold mot barna eller moren. Moren bruker imidlertid vold, noe som har medført at at barnet en dag vil ta igjen selv om barnet fortsatt er glad i moren sin. Jeg er redd hun da vil ta igjen så kraftig at moren kansje havner på sykehus, for volden fra mor har foregått i mange år, men med opphold som har gjort at jeg har trodd det nå er over.

Hvordan få foreldre til å stoppe volden ? Det er som oftest bagateller som skaper konfliktene, og mor har tidligere skyldt på lavt boldsukker når hun bruker vold. Jeg er redd for at barnet en dag skal bruke vold tilbake.

Det som skjer er at mor sparker, slår, tar kvelertak, setter seg på barnet og slår, etc, etc. Jeg må tilstå at jeg forstår barnet om hun en dag tar igjen, men jeg vil gjøre alt for å unngå dette. Slik det er nå lærer imidlertid barnet at det er lov å bruke vold ved uenighet.

Gi meg noen råd om hvordan dette kan løses. Barnet bor hos meg (etter eget ønske), men overnatter hos mor jevnlig (også det etter eget ønske ettersom hun tross alt er glad i moren sin).

[Gjest Gjest]

Jeg tror eneste mulighet for å slutte å bruke vold er at den som utfører volden innser at h*n har et problem, og gjør noe aktivt for å løse det. Oppsøker terapeut etc. Jeg tviler på at andre har noe særlig påvirkningskraft, med mindre man kan bruke samværsforbud e.l som pressmiddel til å starte behandling.

[Saeria]

Ønsker virkelig barnet å være hos en slik mor? Stakkars unge.

Mor endrer seg nok ikke før hun selv inrømmer at hun har et stort problem og faktisk tar tak i det selv.

Endret 17. august 2008 av Saeria

[Gjest StoreSky]

Meldt til barnevernet. Man kan få terapi, veiledning i konflikthåndtering av de.

Vold er ulovlig. Melde til politiet hvis mor ikke vil innse at hun gjør noe galt?

Og selvfølgelig er barnet glad i sin mor! Mor er mor uansett hvordan hun oppfører seg. (gjelder om det hadde vært far også) Barn er utrolig lojale vesner, dessverre kan man vel si i enkelte tilfeller.

Hadde dette skjedd med meg, så ville jeg nok rett og slettet den andre parten samvær med barnet. Og forklart barnet hvorfor, og bare latt barnet besøke under tilsyn av andre voksne.

(har en mor selv som slo, idag er hun alkolholiker. Mitt barn er glad i henne for det, men jeg lar henne ikke besøke mormor uten at det er andre ansvarlige tilstede.)

[Far til 2]

Meldt til barnevernet. Man kan få terapi, veiledning i konflikthåndtering av de.

Allerede før jeg overtok omsorgen forsøkte jeg å få "barnevernet" på banen. Jeg hadde bl.a. med meg videobevis da jeg personlig leverte bekymringsmelding. Barnevernet ville ikke se videoen, og ga meg isteden kjeft for at jeg hadde tatt det opp med videokamera. Mor ble ikke engang kontaktet, men fikk et brev som fortalte at det var kommet en bekymringsmelding, men at saken var henlagt. Da mor fortalte meg dette på telefonen lo hun hånlig av mitt forsøk på å få fokuset på barna.

Det er ikke rart jeg har mistet tiltroen til "barnevernet".

Jeg tok også problemet opp under "mekling", men sosionomen som var tilstede sa at mors voldsbruk (som mor tilstod der og da) ikke ville påvirke omsorgssituasjonen og at hun som mor altid vil få omsorgen ved rettsak.

Ikke rart jeg har mistet tiltroen til sosionomer og "mekling".

Vold er ulovlig. Melde til politiet hvis mor ikke vil innse at hun gjør noe galt?

Politiet er desverre bundet på hender og føtter av et lovverk politikerene ikke har sett konsekvensene av. Da jeg forsøkte å anmelde mor for kidnapping ihht samværsavtale en julaften, ba jeg samtidig om at politiet stilte opp (på avstand) når jeg hentet barna i en annen by.

Jeg fikk desverre beskjed om at det var jeg som ville bli tiltalt for kidnapping om jeg forsøkte å få dem tilbake ihht samværsavtalen fordi mor (da bostedsforelder) ikke kunne tiltales for dette.

Og selvfølgelig er barnet glad i sin mor! Mor er mor uansett hvordan hun oppfører seg. (gjelder om det hadde vært far også) Barn er utrolig lojale vesner, dessverre kan man vel si i enkelte tilfeller.

Hadde dette skjedd med meg, så ville jeg nok rett og slettet den andre parten samvær med barnet. Og forklart barnet hvorfor, og bare latt barnet besøke under tilsyn av andre voksne.

(har en mor selv som slo, idag er hun alkolholiker. Mitt barn er glad i henne for det, men jeg lar henne ikke besøke mormor uten at det er andre ansvarlige tilstede.)

Moren har faktisk en del gode egenskaper som jeg ikke har. Bl.a er hun mye flinkere enn meg til å lage sunn mat. Men dette vil ikke påvirke mitt mulige ønske om å begrense samværet hvis volden fortsetter. Jeg vil imidlertid ikke forslå noe slikt ovenfor barnet ettersom det kan oppfattes som hjernevasking. Det må komme fra barnet selv. Barnet er nå så gammelt at det bør kunne bestemme samværsmengde selv.

Jeg tror jeg kansje bør snakke med objektive fagfolk som kan komme med råd. Dette utelukker desverre "barnevern" og sosionomer. Barnevernsvakten (som består av mange av de samme som er i "barnevernet") har imidlertid tidligere trådt til vet et tilfelle (sammen med politiet) og det er mulig jeg kan be dem om hjelp igjen.

[Saeria]

Selv om du har opplevd sosionomer og barnevern som inkompetent, så betyr ikke det at alle som er sosionomer eller jobber i barnevern er det.

Hva med å snakke med noen andre i barnevernet?

[Gjest Gjest]

Selv om du har opplevd sosionomer og barnevern som inkompetent, så betyr ikke det at alle som er sosionomer eller jobber i barnevern er det.

Hva med å snakke med noen andre i barnevernet?

Nei, ikke alle men mange er dessverre det..når jeg ser tilbake på den undervisning i bv jeg selv fikk forstår jeg det veldig godt.

[Gjest gladlaks]

Det er jo helt utrolig at barnevernet ikke tar dette alvorlig. Prøv igjen og be om å få en annen saksbehandler. Ikke gi deg før de behadler saken på en ordentlig måte.

[Humleblomst]

Jeg har vært utsatt for noe lignende. Jeg er også en av de "heldige" som du snakker om. Men det skjedde ikke noen endringer for meg før jeg var 16 og to saken i egne hender. Mot meg selv. Jeg hadde fått nok. Heldigvis gikk det bra. Det kom som et sjokk på h*n med agresjonsproblemet, og h*n søkte hjelp. H*n har aldri lagt en hånd på meg siden, og vi har et godt forhold i dag. Sånn sett er det en solskinnshistorie. Jeg forteller ikke dette for at en av dine barn skal gjøre noe dramatisk for at moren skal innse problemet, det er for risikabelt. Bare for å dele erfaring. Men det det handler om er å få henne til forstå alvoret i det som foregår, uten det er det ikke så mye som kan gjøres. Hun bruker nok mye krefter på å bortforklare både for seg selv og andre. Hadde hun istedenfor brukt kreftene på å endre på reaksjonsmønsteret hadde nok ting blitt bedre ettehvert. Men det er ikke så lett å forstå når man er midt oppi det, det er jo tydelig. Uansett vil jeg si at det er godt at barna har deg. Jeg håper du har en åpen dialog med dem om problemene. Jeg ble tiet ihjel, det gjorde situasjonen veldig mye verre enn den var i utgangspunktet. Ønsker dere alt godt!

[Far til 2]

...

... Men det det handler om er å få henne til forstå alvoret i det som foregår, uten det er det ikke så mye som kan gjøres. Hun bruker nok mye krefter på å bortforklare både for seg selv og andre. Hadde hun istedenfor brukt kreftene på å endre på reaksjonsmønsteret hadde nok ting blitt bedre ettehvert. Men det er ikke så lett å forstå når man er midt oppi det, det er jo tydelig. Uansett vil jeg si at det er godt at barna har deg. Jeg håper du har en åpen dialog med dem om problemene. Jeg ble tiet ihjel, det gjorde situasjonen veldig mye verre enn den var i utgangspunktet. Ønsker dere alt godt!

Tusen takk for at du delte din erfaring.

Det er akkurat som du sier. Det brukes tydligvis mye krefter for å forklare/bortforklare hva som skjer, gjerne med at barnet skal ha sagt noe først og at moren mener volden ikke var så ille.

Det er imidlertid tydelig at det føles nedverdigende for barnet. Gjennom kampsporten har hun vært utsatt for både spark og slag som hun ikke bryr seg om. Men å bli behandlet slik av en av sine nærmeste har ført til at hun setter seg ned og gråter lenge etterpå. Barnet ønsker bare å få bekreftelse på at begge foreldrene er glad i det, noe det tydligvis ikke får. Dette går inn på meg også.

Selv har jeg ALDRI opplevd noe som er i nærheten av det moren påstår hun opplever fra barnet. Det har aldri vært munnhuggeri eller vold hjemme hos oss (selv om vi kan være veldig uenig og barnet slamrer igjen døra til eget rom). Uenigheten løses imidlertid gjennom samtaler, noe som medfører at jeg også må inngå kompromiss en gang iblandt (spesielt om det er jeg som har vært urimelig )

Jeg skal prøve å få tid med en eller annen fagperson imorgen eller tirsdag, og få lagt frem saken slik jeg oppfatter den. Jeg går imidlertid inn i samtalene uten noen som helst forhåpninger om at de er interesert i å hjelpe (basert på tidligere erfaringer).

[Gjest Gjest]

Tusen takk for at du delte din erfaring.

Det er akkurat som du sier. Det brukes tydligvis mye krefter for å forklare/bortforklare hva som skjer, gjerne med at barnet skal ha sagt noe først og at moren mener volden ikke var så ille.

Det er imidlertid tydelig at det føles nedverdigende for barnet. Gjennom kampsporten har hun vært utsatt for både spark og slag som hun ikke bryr seg om. Men å bli behandlet slik av en av sine nærmeste har ført til at hun setter seg ned og gråter lenge etterpå. Barnet ønsker bare å få bekreftelse på at begge foreldrene er glad i det, noe det tydligvis ikke får. Dette går inn på meg også.

Selv har jeg ALDRI opplevd noe som er i nærheten av det moren påstår hun opplever fra barnet. Det har aldri vært munnhuggeri eller vold hjemme hos oss (selv om vi kan være veldig uenig og barnet slamrer igjen døra til eget rom). Uenigheten løses imidlertid gjennom samtaler, noe som medfører at jeg også må inngå kompromiss en gang iblandt (spesielt om det er jeg som har vært urimelig )

Jeg skal prøve å få tid med en eller annen fagperson imorgen eller tirsdag, og få lagt frem saken slik jeg oppfatter den. Jeg går imidlertid inn i samtalene uten noen som helst forhåpninger om at de er interesert i å hjelpe (basert på tidligere erfaringer).

Hva forventer du de kan hjelpe med?

Mor må selv erkjenne at hun har ett problem, ev ta ett kurs i sinnemestring. Mulig de har ett tilbud der.

[la Flaca]

Dersom det var mine barn som ble utsatt for vold hos samværsforelder, og barnevern og politi ikke kunne hjelpe, da hadde jeg tatt saken i egne hender. Selvfølgelig en dårlig løsning, men hva gjør man ikke for å beskytte barna sine? Om det betyr at man må sende noen på døra og skremme shiten ut av vedkommende for at de skal våkne opp - so be it.

[Gjest hja ja]

Jeg vet ikke hva som skal til. Men jeg mener at i første instans må foreldrene innse at det de gjør er et problem og helt feil. Det nytter ikke å omvende foreldre som syns det å oppdra barnet med fysiske represalier er noe helt naturlig, og at det å ikke bruke den oppdragelsen er det samme som fullstendig fri oppdragelse.

Jeg har som voksen prøvd å få mine foreldre til å forstå hva deres oppdragelsesmetode gjorde med meg, hva jeg følte. Men uten annet resultat enn at jeg fikk stemplet utakknemlig barn og ble skjøvet ut i kulden. Der hadde jeg foråvidt vært en stund allerede så det medførte ikke noen endring for meg.

Så første bud - foreldrene må innse at de gjør noe feil, uten det ingen hjelp.

[Far til 2]

Hva forventer du de kan hjelpe med?

Mor må selv erkjenne at hun har ett problem, ev ta ett kurs i sinnemestring. Mulig de har ett tilbud der.

Jeg forventer (dessverre) ingenting basert på tidligere erfaring. Men jeg kan ikke la noe være uprøvd.

Situasjonen har gradvis bedret seg, men jeg blir så oppgitt når slike ting skjer på nytt etter lengre tids opphold.

Dersom det var mine barn som ble utsatt for vold hos samværsforelder, og barnevern og politi ikke kunne hjelpe, da hadde jeg tatt saken i egne hender. Selvfølgelig en dårlig løsning, men hva gjør man ikke for å beskytte barna sine? Om det betyr at man må sende noen på døra og skremme shiten ut av vedkommende for at de skal våkne opp - so be it.

Om barnet virkelig vil/må, kan det klare å forsvare seg helt fint. Men jeg tror ingen barn ønsker å banke opp sine egne foreldre. Jeg tror faktisk forelderen er klar over at om barnet blir skikkelig forbannet bør den aktuelle forelderen løpe VELDIG fort. Isteden "legger" barnet seg og lar forelderen slå og sparke. Barn er som oftest glad i begge foreldrene og vil gjøre sitt ytterste for å ikke provosere ytterligere (ref melodien "My name is Luca" med Suzanne Vega).

Noe MÅ jeg imidlertid gjøre. Igår hadde de to et "oppvask møte" hvor både forelder og barn ba om unskyldning (jeg forstår ikke hvorfor barnet skulle be om unskyldning, men det ble gjort). På sikt er det imidlertid ikke godt nok å be om unskyldning hver gang det skjer så jeg må se etter en mer "permanent" løsning.

En gang tidligere da barna var mindre og rømte til meg en sen kveld ble jeg så forbannet at jeg dro over til den andre forelderen (barna bodde der da). Men forelder og hennes samboer nektet å åpne døra (barna satt i bilen). Jeg kan imidlertid ikke bli sint og reagere slik jeg gjorde den gangen. Isteden må jeg forsøke å kontrolere eget sinne slik jeg forsøker å lære mine barn.

Med bakgrunn i tidligere hendelser er barnevernsvakten de eneste som har reagert/rykket ut. Det lokale barnevernet har jeg som kjent ingen tiltro til. Det virker på meg som om de har bestemt seg for at det bare er menn som er drittsekker og overgripere, og derfor velger de å se bort fra mine meldinger og bevis.

Ungene er imidlertid i en alder hvor de snart kan bestemme helt alene hvor de vil være. Kommer det signaler om at de ikke vil til moren kommer jeg til å be en barnepsykolog (ikke Raundalen ) gjøre sin vurdering og deretter si til moren at JEG ikke ønsker at hun skal ha samvær. På den måten kan jeg beskytte barna og gi dem en åpning om de vil opprette kontakten på nytt på et senere tidspunkt.

[Gjest Stjernedryss]

Det som skjer er at mor sparker, slår, tar kvelertak, setter seg på barnet og slår, etc, etc. Jeg må tilstå at jeg forstår barnet om hun en dag tar igjen, men jeg vil gjøre alt for å unngå dette. Slik det er nå lærer imidlertid barnet at det er lov å bruke vold ved uenighet.

Stakkars barn som må være hos denne moren. Ta kveletak på sitt eget barn??? Er ikke det nærmest å regne som drapsforsøk? I tillegg til å melde til barnevernet ville jeg ha meldt til politiet.

[Far til 2]

Jeg vet ikke hva som skal til. Men jeg mener at i første instans må foreldrene innse at det de gjør er et problem og helt feil. Det nytter ikke å omvende foreldre som syns det å oppdra barnet med fysiske represalier er noe helt naturlig, og at det å ikke bruke den oppdragelsen er det samme som fullstendig fri oppdragelse.

Jeg har som voksen prøvd å få mine foreldre til å forstå hva deres oppdragelsesmetode gjorde med meg, hva jeg følte. Men uten annet resultat enn at jeg fikk stemplet utakknemlig barn og ble skjøvet ut i kulden. Der hadde jeg foråvidt vært en stund allerede så det medførte ikke noen endring for meg.

Så første bud - foreldrene må innse at de gjør noe feil, uten det ingen hjelp.

Enig. Men jeg ser ingen hjelp i det systemet vi har idag.

Årsaken til problemet må utbedres. Og det er ikke barnet som er årsaken til overgrepene. Det er foreldre.

Utifra det jeg kjenner til har ikke barneombudet noe system for å løse vold utført av foreldrene.

Det har heller ikke Røde Kors eller andre organisasjoner utifra det jeg vet.

Jeg fikk juling EN ENESTE GANG da jeg var liten (4 år). Og det brannt seg inn i hukommelsen, men er nå tilgitt for lenge siden. Men hva med de som opplever dette om og om igjen. Jeg tror det må være FORFERDELIG og ingen barn skal oppleve den nedverigende følelesen av å få bank av noen av sine foreldre.

[Far til 2]

Jeg har nå vært i kontakt med "barnevernet" og fikk som forventet ingen svar mht hva som kan gjøres.

MEN, jeg fikk råd om å kontakte "Alternativ til vold".

Der fikk jeg klare svar om hva jeg kan/bør gjøre og håper å få satt igang en prosess nå som løser noen av problemene .

[waco]

Du vet far til 2, at det at en far går til barnevernet angående en umulig mor er jo meget provoserende, og selvsagt er det jo at barnevernet og det offentlige instanser ikke har noen prosedyre dersom det er en far og en mann som søker råd.

Jeg har selv hatt problemer via en kamerat med damer som liker å sloss, en gang så skulle eksdama hans (fra mange år siden) prøve å sloss med ham, fordi hun skulle "bevise at hun var sterkest".

Hva gjør en mann da?

Hvordan kan man snakke fornuft mot raseriets rus?

Han gjorde jo som de fleste menn, - svelget stoltheten og gikk hans vei, selvfølgelig ble dette forklart som "feighet", "stikker av når det er vanskelig", - konfliktsky og alle de andre merkelapper som menn får når vi møter umulige situasjoner.

en bekjent av en bekjent av meg opplevde noe katastrofalt, kona hans hadde helt kokende vann over han en gang han sov.

Når politet kom så fikk denne mannen søke tilflukt på en glattcelle, og denne gærne dama fikk jo være igjen i huset alene. Da ville dem ikke sloss mer tenkte politiet, og denne mannen ville jo bare bort for sitt eget livs skyld

Dette forteller litt om hvilkene ulike tilnærmelser det er for menn og for kvinner.

Om vi kunne legge fordomme litt bort, så kunne vi kanskje både menn og kvinner snakke litt om denne problematikken sammen.

[Humleblomst]

Det var godt å høre at du har funnet noen som tar deg seriøst ihvertfall. Er synd at ting ikke fungerer slik som det skal hos det som "er skapt" for å hjelpe. Håper du forteller oss hvis det skjer noe som endrer på situasjonen, kan være greit å vite for andre i samme situasjon.

[Tule]

hei

trist at det skal vere slik, haper du får hjelp.

Det som provoserer meg eter og ha lest historien din og andre historier, er skjev fordelingen av retigheter melom kviner og men, likevel kan feminister fa seg til og skrive i avisen om truselen fra at men får mer sympati

jeg kan vise til instilingen fra barneombudet til barnelovsutvalget, der peker barneombudet på at det øsnker at mødre og fedre skal ha like retigheter, men at far må aktivt gjøre noe for og fa del i foreldreansvaret dersom mor og far ike er samen når barnet blir født, dete skal da vere og krysse av i et papir at delt foreldreansvar ønskes uten at mor kan nekte det, jeg ma si jeg er enig i det, da ser man om far viser interese først

videre gjør dete at flere får delt foreldreansvar, da kan man og infore rutiner for og fradøme de som ike er egnet ansvaret, dete er vanskelig i dag siden en av foreldrene har darligere retigheter (far) en den andre

sporsmalet er om de er tøfe nok til det og ta fra kvinen den posisjonen hun har hat, erfaring har vist at rusmisbruk, psykiske problemener og vold kan fines hos bege kjon, likevel har vi slit med morspresumsjonen helt til 1981 det vise vor vanskelig det er lyke til

hilsen