Delt omsorg

[Trulte-mor]

For 2år siden flyttet jeg fra min eks samboer, jeg hadde så utrulig dårlig samvitigheit overfor vår sønn og min eks, siden jeg "ødela" livet demes med å bryte ut. Vil ikke gå i detalje om hvorfor og lite akutelt. Iallefall, så ble jeg enig med min eks at vi skulle ha delt omsorg selv om han jobber turnus 4/4. og har litt kursing og slikt, å da har jeg sønnen de dagene, selv om det er pappa-mnd. Sønnen vår har det supert sammens med sin pappa, og de har bodd i huset som min sønn har vokst opp i, hele tiden, jeg har kunne treffet vår sønn selv om det har vært "pappa mnd", og vi har kunne møttes for å drikke kaffe, og har hatt et veldig nært og godt samarbeid. Vi har hatt løpende dialoger, kunne diskutert og komment frem til løsninger uten noe problemer. Og vi begge har sagt før at vi er glade for at vi og vår sønn er fornøyde. Har stort sett kun hørt om de forholde som ikke samarbeider så fint, og jeg skjønte vel at før eller siden måtte denne idyllen sprekke. Selv om jeg så på min eks som en av mine beste venner, noen han viste også, det var gjensidig.

Nå er vår gutt snart klar for skolen, bare dager igjen, og jeg ser nå at kanskje var det ikke så lurt med delt omsorg, for det krever utrulig mye av foreldrene for at dette skal fungere best mulig for barnet. Akkurat slik som ståa er nå, har min eks fått ny kjærste, og jeg kan forstå at hun reagerer på at jeg og min eks møttes hos hverandre for kaffe, men jeg kan ikke forstå hvorfor det nå skal være et problem at jeg vil treffe min sønn selv om det er "pappa mnd", vi har alltid kunne møttes før. og min eks. glemmer å informere meg om viktige ting i livet til vår sønn, f.eks at han hadde vært i rtg for mulig knust kneskål!!! info.brev fra skolen, han bryter avtaler som vi har inngått. Vi har snakket om hvordan vi vil følge opp sønnen vår på best mulig måte, men desverre er ord og handlig 2 forskjellige ting, og samarbeide fungerer ikke som det skal, han synes det fungerer helt fint og skjønner hva jeg mener om at det ikke fungere. Bare en slik ting som klær, vi har hatt litt klær i hvert kleskap, men siden han er 1mnd hos oss hver fant vi ut at det var best med en bag, nå etter han fikk kjærste blir alle nye klærne som jeg kjøper og de klærne han kjøper lagt igjen hos min eks. noe jeg synes er held unødvendig siden han veks og ikke klarer å slite ut klærne sine før han vokser utav de.

Kanskje liker jeg ikke forandringer, men delt omsorg hvor av han er 1mnd hos sin pappa er laaaaaaang tid, men min sønn er strålende fornøyd med det! Min eks. sier at han ser helst at han får ha han den mnd som er hans, siden han ikke får mulighet til å se han den mnd som er min, men det er jo umulig siden han er på båt, mens jeg bor i nærområde.

Er redd min sønn ikke skal få den oppfølgingen han trenger i forbindelse med skole og aktiviteter fra oss begge, for selv om det ikke er min eller hans mnd trenger vi å bli informer så vi vet hva som skjer.

Nå skal det sies at jeg har hatt kjærste i over et halvt år, så avtalene vi inngår gjelder begge veier, og min eks har også hatt kjærste imellom tiden og det har aldri vært noe problem før!

Hva slags erfaring har dere andre ang. delt omsorg eller har dere noen ideer hvordan vi skal få det til best mulig. For en ting er sikkert med delt omsorg, foreldrene må kunne sammarbeide godt!

Veeeeeeldig godt å få luftet seg her!!!!

[Far til 2]

For 2år siden flyttet jeg fra min eks samboer, jeg hadde så utrulig dårlig samvitigheit overfor vår sønn og min eks, siden jeg "ødela" livet demes med å bryte ut.

...

...

Hva slags erfaring har dere andre ang. delt omsorg eller har dere noen ideer hvordan vi skal få det til best mulig. For en ting er sikkert med delt omsorg, foreldrene må kunne sammarbeide godt!

Veeeeeeldig godt å få luftet seg her!!!!

Det er riktig at felles omsorg krever annen form for samarbeid enn om det ikke praktiseres felles omsorg. Samtidig tror jeg du og ex ikke hadde hatt så godt samarbeid om dere hadde valgt en annen omsorgsløsning. Omsorgsløsningen dere valgte er med andre ord utgangspunktet for at samarbeidet har fungert neste knirkefritt i lang tid.

Som barn opplevde jeg felles omsorg, og kan ikke få fullrost mine foreldre nok for de valg de gjorde. Spesielt min mor som aksepterte at vi (min søster og jeg) skulle ha muligheten til like mye samvær med vår far som med henne. Først når vi kom langt opp i tenårene valgte vi å bo hos hver vår forelder.

Idag forsøker jeg å få til en løsning med felles omsorg for mine barn, men må desverre vente en stund til før de er modne for det. Inntil da har jeg omsorgen alene.

Problemene du referer til er typiske problemer som kan dukke opp når en av partene får ny kjæreste. I korte perioder kan det medføre at en ikke ser barnet eller barnets og den andre forelderens problemer. At han fikk kjæreste en god stund etter bruddet har nok også vært delaktig i at samarbeidet har fungert bra frem til nå, men spør han om han hadde akseptert å bli informert så lite som du har blitt informert.

At ting nå endres noe er ikke helt unaturlig.

Men problemene som du nevner med helse og skole er såpass alvorlige at du helt klart burde vært informert.

Du sier ingenting om hvor langt fra hverandre dere bor. Å være borte 1 mnd om gangen fra den ene forelderen er lang tid for mange barn. Spesielt når de er små. Kansje bør dere forsøke å komme dere nærmere annenhver uke eller 2 ukes sykluser. Samtidig bør dere bo nært hverandre. Helst så nært at barnet kan gå mellom dere. For min søster og meg var situasjonen slik at vi syklet mellom foreldrene våre, og det fungerte fint etter en liten stund. Dette er imidlertid veldig avhengig av trafikk og sykkelveier.

Når dere kommer så nært hverandre som jeg har beskrevet ovenfor medfører det også oftere kontakt pr tlf. Dermed blir informasjon oftere utvekslet og det er mindre sansynlighet for misforståelser.

Jeg forstår barnet deres godt med at det trives med mye samvær med dere begge to. Slik var det også fpr min søster og meg (hun praktiserer felles omsorg idag). Gjør hva dere kan få å få samarbeidet til å fungere igjen. Det vil kreve en del av barnets far også, og du må bare fortsette å forklare han at situasjoner som det du referer til ikke kan fungere på sikt.

[Trulte-mor]

Det er riktig at felles omsorg krever annen form for samarbeid enn om det ikke praktiseres felles omsorg. Samtidig tror jeg du og ex ikke hadde hatt så godt samarbeid om dere hadde valgt en annen omsorgsløsning. Omsorgsløsningen dere valgte er med andre ord utgangspunktet for at samarbeidet har fungert neste knirkefritt i lang tid.

Som barn opplevde jeg felles omsorg, og kan ikke få fullrost mine foreldre nok for de valg de gjorde. Spesielt min mor som aksepterte at vi (min søster og jeg) skulle ha muligheten til like mye samvær med vår far som med henne. Først når vi kom langt opp i tenårene valgte vi å bo hos hver vår forelder.

Idag forsøker jeg å få til en løsning med felles omsorg for mine barn, men må desverre vente en stund til før de er modne for det. Inntil da har jeg omsorgen alene.

Problemene du referer til er typiske problemer som kan dukke opp når en av partene får ny kjæreste. I korte perioder kan det medføre at en ikke ser barnet eller barnets og den andre forelderens problemer. At han fikk kjæreste en god stund etter bruddet har nok også vært delaktig i at samarbeidet har fungert bra frem til nå, men spør han om han hadde akseptert å bli informert så lite som du har blitt informert.

At ting nå endres noe er ikke helt unaturlig.

Men problemene som du nevner med helse og skole er såpass alvorlige at du helt klart burde vært informert.

Du sier ingenting om hvor langt fra hverandre dere bor. Å være borte 1 mnd om gangen fra den ene forelderen er lang tid for mange barn. Spesielt når de er små. Kansje bør dere forsøke å komme dere nærmere annenhver uke eller 2 ukes sykluser. Samtidig bør dere bo nært hverandre. Helst så nært at barnet kan gå mellom dere. For min søster og meg var situasjonen slik at vi syklet mellom foreldrene våre, og det fungerte fint etter en liten stund. Dette er imidlertid veldig avhengig av trafikk og sykkelveier.

Når dere kommer så nært hverandre som jeg har beskrevet ovenfor medfører det også oftere kontakt pr tlf. Dermed blir informasjon oftere utvekslet og det er mindre sansynlighet for misforståelser.

Jeg forstår barnet deres godt med at det trives med mye samvær med dere begge to. Slik var det også fpr min søster og meg (hun praktiserer felles omsorg idag). Gjør hva dere kan få å få samarbeidet til å fungere igjen. Det vil kreve en del av barnets far også, og du må bare fortsette å forklare han at situasjoner som det du referer til ikke kan fungere på sikt.

Jeg er fornøyd med delt, for jeg ser jo at min sønn har det super fint, og han har alltid vært vant med at pappaen har vært borte lenge igangen, 4uker, og han har alltid vært vant med at når pappaen kommer hjem så skal han til pappaen. Noe jeg også håper fortsetter, men siden jeg bor i byen og pappaen litt utenfor, er han avhengi av å bli kjørt i mellom, til gjengjeld bor jeg i samme gate som hans besteforeldrer på far siden, og før var det rett som det var at han kom bortom til meg når de var på besøk der noe som jeg satt pris på, og når han bor hos meg, er han ofte bortom besteforeldrene og han har god kontakt men min eks familie når det er min mnd.

Min eks ringer aldri og informere meg, jeg bruker å ringe til min sønn, men siden min eks kun ringer 1 gang pr uke synes han at det er nok at jeg ringer også 1gang pr. uke, noe jeg ikke er enig på, og noen ganger får jeg ikke snakke med han for at han er ute (selv om jeg hører han i bakgrunnen), men har vært forberedt på at ting forandrer seg når det kommer 3personer inn i bilde, men det er ikke første gang han har kjærste og dette siste forholde er gangske nytt, 2-3mnd. Og jeg er ikke i tvil om at han blir påvirket av henne. Hun har alltid vært sjalu på samarbeide mellom min eks og meg, (tidligere vennine) og mnd før de ble sammen sa hun til meg at det var på tide jeg fikk litt helvte inn i livet mitt! selv om hun og hennes eks har store problemer med samarbeide, burde hun for alt i verden vite og se hva dårlig samarbeid gjør med barna! I starten var jeg venninen henns, men når min eks var på jobb og hun var på besøk her gjorde hun hva hun kunne for å provosere meg, kysse og klemme på gutten min, noe hun aldri gjorde før! til å med når han sa mamma, svarte hun ja..... og hennes barn var ikke her og sønn min så på meg og sa mamma, da hun "glemte seg av" å svarte ja.... Har sagt til henne at jeg respektere henne og da må hun også respektere at jeg kun ser på henne som kjærste til min eks og ikke vennine. Hun skjønner ikke hvorfor vi ikke kan være venniner, og hvorfor hun ikke ta med min sønn på ting selv om pappaen er på båten. Jeg mener hun har ingenting med det, mens de ser ingen problem i det, og synes jeg overreager, gjør jeg det? er det ikke rett å rimelig at hun som 3person ligger litt lavt, og ikke minst vet sin rolle?

Nå har jeg aldri vært stemor til noen og har ingen erfaring med det.

Jeg tenker at han er forelsket nå og veldig lett påvirkelig og kanskje ikke ser helt hvor domt ting blir, jeg må stadig vekk minne han på, hva om jeg hadde latt være å informert han, hva om jeg stadi vekk brøt avtaler uten å gi beskjed, eller la være å ringe opp når jeg så han hadde prøvd å ringe meg flere ganger osv. osv.... noen ganger er han eni og førstår hva jeg mener, andre ganger likegyldene og mener jeg overreagerer.

[Far til 2]

Jeg er fornøyd med delt, for jeg ser jo at min sønn har det super fint, og han har alltid vært vant med at pappaen har vært borte lenge igangen, 4uker, og han har alltid vært vant med at når pappaen kommer hjem så skal han til pappaen. Noe jeg også håper fortsetter...

...

...og noen ganger får jeg ikke snakke med han for at han er ute (selv om jeg hører han i bakgrunnen), ...

...

Dette er maktmisbruk av værste sort. INGEN har lov til å frata barn retten til å snakke med mamma eller pappa i telefonen. Det er faktisk lovbrudd ettersom barn også har rett til samvær og kontakt med foreldre som sitter i fengsel.

...

Og jeg er ikke i tvil om at han blir påvirket av henne. Hun har alltid vært sjalu på samarbeide mellom min eks og meg, (tidligere vennine) og mnd før de ble sammen sa hun til meg at det var på tide jeg fikk litt helvte inn i livet mitt! selv om hun og hennes eks har store problemer med samarbeide, burde hun for alt i verden vite og se hva dårlig samarbeid gjør med barna! I starten var jeg venninen henns, men når min eks var på jobb og hun var på besøk her gjorde hun hva hun kunne for å provosere meg, kysse og klemme på gutten min, noe hun aldri gjorde før! til å med når han sa mamma, svarte hun ja..... og hennes barn var ikke her og sønn min så på meg og sa mamma, da hun "glemte seg av" å svarte ja.... Har sagt til henne at jeg respektere henne og da må hun også respektere at jeg kun ser på henne som kjærste til min eks og ikke vennine. Hun skjønner ikke hvorfor vi ikke kan være venniner, og hvorfor hun ikke ta med min sønn på ting selv om pappaen er på båten. Jeg mener hun har ingenting med det, mens de ser ingen problem i det, og synes jeg overreager, gjør jeg det? er det ikke rett å rimelig at hun som 3person ligger litt lavt, og ikke minst vet sin rolle?

Nå har jeg aldri vært stemor til noen og har ingen erfaring med det.

...

Jeg forstår problemstillingen du opplever.

For det første er hun ikke mamman. At hun legger opp til å provosere deg på denne måten forteller litt om hvorfor hun har problemer med å kommunisere med sin ex. At du vil ha barnet sammen med deg er da helt naturlig. Jeg antar at barnet også ønsker å være sammen med deg selv om hun forsøker å lokke barnet med "brød og sirkus". Hvis hun ikke forstår at du og barnet ditt vil være sammen, kan hun la egne barn være mer sammen med sin egen ex.

Noen mødre er skikkelig "bitch" fordi de ikke har klart å oppnå det samme som du har gjort. Noen fedre er også skikkelig drittsekker (bare for å oppveie for forrige setning).

Forsøk å få til en ny dialog med ex'en. Gradvis vil det kansje gå opp for han hvem han spiser frokost med.

Når det er sagt vil jeg også si at det er MANGE flinke mødre/stemødre som oppfører seg ordentlig og ikke har noen intensjoner om å skape konflikt ettersom slike konflikter også berører dem selv og deres forhold til barnets far. Heldigvis er den typen "kvinnfolk" du beskriver på vei til å bli en utdøende rase. Desverre må du leve med et potensielt problem frem til faren oppdager hvem hun er.

Til slutt må jeg bare fremheve at du ikke må gi deg. Barnet har en soleklar rett til å ha samvær/omsorg fra begge foreldrene og at et forsøk på¨å ødelegge et slikt forhold vil kunne tilsi at du har en fordel om løsningen med felles omsorg ikke fungerer. Dette er noe både kvinner og menn som går inn i et nytt forhold bør være oppmerksom på. Jeg kjenner til et eksempel der barnets far brøt med sin nye kjæreste fordi hun lagde problemer mht forholdet mellom mor - barn - far. Men som sagt er det stadig færre av disse kvinnene der ute.

...

Jeg tenker at han er forelsket nå og veldig lett påvirkelig og kanskje ikke ser helt hvor domt ting blir, jeg må stadig vekk minne han på, hva om jeg hadde latt være å informert han, hva om jeg stadi vekk brøt avtaler uten å gi beskjed, eller la være å ringe opp når jeg så han hadde prøvd å ringe meg flere ganger osv. osv.... noen ganger er han eni og førstår hva jeg mener, andre ganger likegyldene og mener jeg overreagerer.

"Likgyldigheten" behøver ikke være det det ser ut som. Det kan også være at han nettopp har hatt en "diskusjon" med henne, og ikke orker å begynne på en ny med henne på det tidspunktet.

Om du klarer å være blid og fornøyd når du snakker med han vil det ant irritere henne så mye at hun gjør ting som går ut over forholdet mellom dem to. La han le i telefonen når han snakker med deg. La han være "bli og fornøyd" etter han har lagt på telefonen når han har snakket med deg slik at hun etterpå ikke behøver å være en støtte for han. Akkurat den dama vil da grave sin egen grav isteden.