Ett år siden verden gikk under

[Gjest LIndaMarie75]

Hei

Dette blir en smule langt.....

Sitter og er litt molefonken denne lørdags formiddagen. Gjør meg opp noen tanker om hvordan livet mitt har blitt. For 11 mnd siden var jeg gjennom et svært stygt brudd. I løpet av en uke ble livet snudd på hodet. Vi var nettopp ferdig med et 3 års prosjekt med husrestaurering. ( var sammen i 6 år)Vi gledet oss over å ha kommet i mål . Manglet bare litt småtteri her og der. Vi skulle nyte kalde høstkvelder sammen og planlegge å få barn osv.

PANG!

Det begynte m turer om kvelden...laange turer. FAnt ut at han var utro med ei venninne ( som var i forhold med kompisen hans), så fra et trygt liv med klar fremtid ble alt helt kaotisk. TIden etter var et helvete. Måtte selge huset ( som jeg var så inderlig glad i). Brukte 1/2 år på det grunnet fall i boligmarkedet. Soppen forsvant så å si helt etter at vi nermest sloss i sinne . Av en eller annen merkelig grunn var han kjempesint på meg. Go figure!

Han kjøpte hus med sin nye dame og jeg satt der med en økonomisk bombe. Jeg gikk ned masse i vekt, var fullstendig nedkjørt, men etter 1/2 år fikk jeg endelig solgt huset.... jobba hardt med flytting, reetablering osv. Klarte å få meg ei ny leilighet som jeg flytta inn i for 3 mnd siden. Bare et par uker etter at jeg flytta inn forsvant immunforsvaret mitt og jeg fikk infeksjon i kroppen. En uke med hestekur og jeg ble bra igjen....

I tiden rett etter dette bruddet møtte jeg et par menn som jeg ble interessert i. Det funka selvsagt ikke. Dette fordi min interesse bunnet i et dypt savn ergo var det ikke liv laga. De forsvant fra livet mitt og jeg måtte jobbe med meg selv i det å finne roen, tryggheten inni meg. Har vært i to forhold på tilsammen nesten 14 år inkl x´n, så det var en svært uvant tid, men veldig viktig. Jeg ble veldig lei meg da disse mennene forsvant fra livet mitt...rippet opp i ting igjen, så jeg bestemte meg for å holde meg litt kald og jobbe med meg selv før jeg inviterte noen inn i livet mitt.

Det har gått veldig bra. Jeg har kommet meg veldig og er en plass jeg stortrives. Har ingen kontakt med x´n og koser meg i min nye leilighet som jeg selv har ordnet uten så mye som ei eneste krone i hjelp fra familie eller noe. Jeg har faktisk ordnet ALT helt på egen hånd så jeg er stolt og glad over det...Det hjelper litt å tenke på det når selvmedlidenheten velter over meg

Så alt har vært toppers de siste månedene . Livet har smilt og jeg har hatt en helt fortreffelig sommer....

men...

så møtte jeg en mann som jeg fikk litt følelser for ( første gang det skjedde siden påsken). Det gikk veldig greit og vi skulle holde kontakten ( han bor et langt stykke unna) . Hørte fra han hver dag og det varmet litt i meg. men..så plutselig sluttet han å skrive og jeg går faktisk litt tilbake i tid rent følelsesmessig og får en liten relaps.

Jeg er ikke veldig lei meg, men litt tung i hodet, litt trist. Det er som å gå 11 måneder tilbake i tid.... dvs jeg opplever ca 10% av hvordan det var da. Det irriterer meg at jeg har tillatt en mann å røske opp i følelseslivet mitt når alt var så bra. Betyr dette at det ligger igjen en siste rest som må bearbeides? at denne mannen fikk frem noe skjult..som jeg må jobbe med?

Ikke vet jeg

Jeg vet bare at jeg aldri mer skal gå gjennom noe sånt. Det høres bittert ut og muligens en smule melodramatisk ala martyr, men jeg hadde bestemt meg for å ikke la noen komme sånn inn på meg som x´n . Derfor er det så utrolig irriterende at noen har klart å nå meg igjen...

Dette har ikke noe med den nye mannen å gjøre. Dette er MEG. venninna mi som kjenner han litt synes jeg overdriver, at han er sjenert og like tilbakeholden som meg. Samme det... det er MEG det dreier seg om og mine følelser. Hvorfor tillater jeg å oppleve dette igjen? mange spørsmål som surrer rundt i huet og i fare for at dette skal fremstå som en lang avhandling så lar jeg tastaturet hvile litt nå.

Godt å få ut noen tanker...å få skrevet ned brøkdeler av det kaoset inni meg som etterhvert blir litt mer strukturert.

Dersom andre har noen tanker så skriv dem gjerne ned..

Takk for at du orket lese

[CeeCee]

Du har muligens noe som du ubevisst ikke har tatt helt tak i og bearbeidet. Du har kanskje ikke vært sterk nok til å face det? Hjernen din har kansje skjønt at du ikke var sterk nok tidligere, og har derfor valgt å sortere bort disse vonde tankene og følelsene til du ble sterk nok til å kune bearbeide det. Kanskje er tiden for å gjøre det nå. Du har bygget deg opp, steg for steg, og blitt sterkere.

Øsker deg bare lykke til!

[Gjest LindaMarie75]

Du har muligens noe som du ubevisst ikke har tatt helt tak i og bearbeidet. Du har kanskje ikke vært sterk nok til å face det? Hjernen din har kansje skjønt at du ikke var sterk nok tidligere, og har derfor valgt å sortere bort disse vonde tankene og følelsene til du ble sterk nok til å kune bearbeide det. Kanskje er tiden for å gjøre det nå. Du har bygget deg opp, steg for steg, og blitt sterkere.

Øsker deg bare lykke til!

Takk for godt og innsiktsfullt svar. Du har rett. Altfor mye av de utfordringer vi opplever handler om oss selv. Og om hvordan vi selv skal få det bedre. Livet består av en rekke hendelser som til syvende og sist skal komplettere oss ...mener jeg da.

[Gjest Gjest]

Takk for godt og innsiktsfullt svar. Du har rett. Altfor mye av de utfordringer vi opplever handler om oss selv. Og om hvordan vi selv skal få det bedre. Livet består av en rekke hendelser som til syvende og sist skal komplettere oss ...mener jeg da.

Tror du det?

da håper jeg virkelig at jeg har fått min dose og kun kan høste lykke framover!

[CeeCee]

Takk for godt og innsiktsfullt svar. Du har rett. Altfor mye av de utfordringer vi opplever handler om oss selv. Og om hvordan vi selv skal få det bedre. Livet består av en rekke hendelser som til syvende og sist skal komplettere oss ...mener jeg da.

Det mener jeg også. Det er noe i ordtaket: "What doesn't kill you, can only make you stronger." Jeg lever iallefall selv etter det når jeg har det vondt og vanskelig....

Edit: Skrivefeil

Endret 16. august 2008 av CeeCee

[Gjest LindaMarie75]

Tror du det?

da håper jeg virkelig at jeg har fått min dose og kun kan høste lykke framover!

Jeg tror vi utsetter for prøvelser inntil vi forstår dem...altså hensikten med dem.Og hensikten er at vi skal lære noe. Dersom man utsettes for samme type prøvelse om igjen og om igjen, er det noe man ikke har lært/forstått. Da må man gjøre nytt for å få nye resultater.

Dette er ingen universall sannhet, men noe jeg har valgt å leve etter fordi det hjelper meg

[Paladin]

Det er slett ikke utenkelig at denne mannen du likte sluttet å skrive fordi han føler at du ikke er klar for noe forhold på grunn av ettervirkninger av bruddet med eksen. Slikt er mulig å føle uten at du forteller ham i klartekst hva du sliter med.

Kanskje har var interessert i et forhold med deg, men forstår at du ikke er det akkurat nå. Han er kanskje litt sjenert og ikke ønsker å buse frem med hva han føler så han tar et lite skritt av gangen og håper du gjør det samme også. Men han opplevde kanskje ikke den responsen han håpet på. Han trekker seg derfor unna før han får for store følelser for deg og blir såret.

Så lenge du ikke selv er klar for noe forhold så er det ikke rart om menn holder seg litt på avstand. Jeg tror dette vil ordne seg når du selv er klar for et forhold. Da vil du sende de signalene som gjør at mennene ikke trekker seg unna etter en tid. Det er ikke uvanlig at kvinner sier "aldri mer menn" etter et ødeleggende forhold. Men erfaring viser at de aller fleste av disse kvinnene finner seg en ny når de har bearbeidet det vonde og igjen blir klar for å slippe en mann innpå seg. Man må bare være tålmodig og har det godt med seg selv uten å føle noen trang til å date noen. Man vil selv føle når man er klar for det igjen. Ha det godt med seg selv og venninner og ikke tenk på menn.... ennå

Endret 16. august 2008 av Paladin

[Gjest LindaMarie75]

Det er slett ikke utenkelig at denne mannen du likte sluttet å skrive fordi han føler at du ikke er klar for noe forhold på grunn av ettervirkninger av bruddet med eksen. Slikt er mulig å føle uten at du forteller ham i klartekst hva du sliter med.

Kanskje har var interessert i et forhold med deg, men forstår at du ikke er det akkurat nå. Han er kanskje litt sjenert og ikke ønsker å buse frem med hva han føler så han tar et lite skritt av gangen og håper du gjør det samme også. Men han opplevde kanskje ikke den responsen han håpet på. Han trekker seg derfor unna før han får for store følelser for deg og blir såret.

Så lenge du ikke selv er klar for noe forhold så er det ikke rart om menn holder seg litt på avstand. Jeg tror dette vil ordne seg når du selv er klar for et forhold. Da vil du sende de signalene som gjør at mennene ikke trekker seg unna etter en tid. Det er ikke uvanlig at kvinner sier "aldri mer menn" etter et ødeleggende forhold. Men erfaring viser at de aller fleste av disse kvinnene finner seg en ny når de har bearbeidet det vonde og igjen blir klar for å slippe en mann innpå seg. Man må bare være tålmodig og har det godt med seg selv uten å føle noen trang til å date noen. Man vil selv føle når man er klar for det igjen. Ha det godt med seg selv og venninner og ikke tenk på menn.... ennå

Takk for et veldig reflektert svar. Er veldig enig med deg. Mitt kroppsspråk uttrykker nok litt avstand. Fikk respons fra en kompis i sommer om at jeg oppfattes som utilnærmelig, noe jeg fant en smule besnærende all den tid jeg selv anser meg som selektiv inviterende. Men.... han har rett og det stemmer det du sier. Jeg har jobbet intenst med dette i 11 mnd, men merker nå at jeg har en liten rest igjen. Det er ikke lett, men overkommelig ?!

Og han andre fyren... well, hvem vet. Jeg har tenkt å legge meg litt lavt fremover dvs ikke ta så mye kontakt. Vet jeg må jobbe med meg selv litt mer. JEg har sendt han relative klare signaler...synes jeg, uten at han har fanget opp dette...synes jeg. Men nå er ikke mitt tolkningsinstrument særlig i vater. Jeg er så intenst redd for å bli såra igjen så jeg har piggene ute... men jeg synes selv jeg har vært imøtekommende til denne fyren. Men... vet ikke jeg. VI får se.

setter pris på innsiktsfulle svar

[Gjest Gjest_hei_*]

Hei. Ville bare si at jeg skjønner det du har gått gjennom siste året. Det var nesten litt skummelt å lese historien din, det var som jeg skulle ha skrevet den selv og de fleste detaljene stemmer også. Hovedforskjellen er vel at min x bor nå i "vårt" hus med sin nye samboer og jeg har blitt kjøpt ut.

Jeg tror på forklaringene med å velge å sortere bort det vonde. Tror det er kroppens måte å forsvare oss mot de store omveltningene i livet. Jeg reagerte ikke så kraftig psykisk, men jeg var nesten sammenhengende syk i et halvt år. Den ene bihulebetennelsen avløste lungebetennelsen etter halsbetennelsen osv osv.. Det har gått 11 måneder og jeg har kommet meg på bena igjen og etablert meg på nytt (alene), men tankene (og sorgfølelsen) er stadig tilbakevendene.

Tror også dette er noe menn senser og det er kanskje derfor flammen din har trukket seg tilbake. Det har ihvertfall vært min erfaring. Har trodd jeg har sendt ut krystallklare signaler, men opptrår visstnok også veldig utilgjengelig og vanskelig å lese. Så her er det helt klart fare for å sende ut motstridende signaler..

Vel, det var bare en liten utblåsning fra meg...

Håper det ordner seg for deg. Stå på