Hvorfor er jeg sånn?!

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri stolt på "forelskelsen og kjærligheten" og sånn..

Dette kommer kanskje til å bli litt knotete, men får prøve å få det ut sånn at noen kanskje kan fortelle meg hvorfor jeg er sånn!?

Jeg er i midten av 20 årene, har hatt tre lengre forhold på 2,5, 4 og 3 år..

Det som er likt for alle, er vel at jeg har tatt det jeg har fått!

Uhg, det høres stygt ut, men jeg vet ikke hvorfor!

Men, som sagt, grunnen til at jeg ble sammen med disse er fordi de var glade i meg og jeg ville gi det en sjanse.

Jeg har gått inn i forholda 100%, og har jo blitt glad i personen(e) etterhvert. Men ikke på samme måte som de er glade i meg! Altså, jeg kan ikke si at jeg har elska noen av disse, men hatt stor respekt for de og følt godhet og en slags kjærlighet for de, men ikke en slik kjærlighet jeg skulle ønske meg!

Det har nok vært en dyp og god "vennekjærlighet," og jeg har alltid tenkt at det er lettere å bygge et forhold på det, enn en svevende forelskelseskjærlighets følelse!

Haha, må le av meg selv for at det her blir så knotete

Men alltid lengter jeg etter noe mer!

Jeg har da vært både forelsket og betatt fler ganger, og tenkt på hvordan det ville vært om faktisk en av disse ville vist interesse for lille meg (!)

Men det har aldri skjedd meg!

De jeg har vært småforelsket i eller betatt av har jeg aldri turt å snakke med! Blir fryktelig sjenert og usikker og tenkt at jeg selvfølgelig ikke er deres type osv..

Og de har heller ikke vist støre interesse for meg...

Men jeg lurer ille på hvordan det ville vært å faktisk være sammens med en person jeg er forelsket i!! Tenk så godt det måtte være!

Hvorfor tør jeg ikke satse på dette!?

Hvorfor ender jeg alltid opp med den trygge gode "vennen" jeg vet jeg kan stole på, som jeg vet er glad i meg og som jeg kan gjøre alt jeg kan for at den skal ha det godt!?

Jeg er i et forhold nå, på tredje året..

Etter det siste forholdet, lovet jeg meg selv og ikke hoppe inn i det første og beste, men ups, her sitter jeg igjen..

Vi har det kjempefint sammen, til og med kjøpt oss leilighet og ting fungerer jo veldig fint..

Men jeg begynner jo å bli eldre, og er usikker på meg selv, følelser, fornuft osv! Jeg ønsker meg jo etterhvert barn og hus, men ønsker meg det med en jeg har alle de rette følelsene for, og som gjenjelder de!

Men jeg tør ikke satse på det, for meg virker det mye "sikrere og tryggere" at jeg har med hodet og ikke bare hjertet når jeg går inn i et forhold!

Vet ikke hvorfor, vet ikke hva jeg er redd for!

Jeg tror at om jeg får for store følelser for en person, så er det fortere gjort at ting blir "krasj!" Sjalusi, krangling osv.. Sterke følelser gjør jo mye med en..

uff...

Liker å ha kontroll, hehe.. Liker ikke å ha det vondt..

Oioi, ble kanskje litt langt, men har ingen å snakke med om akkurat dette!

Har jo tenkt på dette i fler år, men klarer ikke gjøre noe med det!!

Er det noen som kan fortelle meg hvorfor jeg er slik?

Går det ann å virkelig stole på at "den store kjærligheten" faktist kan holde?!

Begynner å bli seriøst bekymret for meg selv at jeg ikke skal klare å komme meg ut av dette og faktisk få et godt forholdt hvor begge er dypt og inderlig glad i hverandre, elsker hverandre!

[Gjest Gjest]

Jeg har hørt noen si at den store kjærligheten er ikke for alle, for mange passer "den lille" og mer hverdagslige kjærligheten bedre. Men det betyr vel ikke at du ikke bør føle deg sikker på følelsene dine. Kanskje problemet ditt er tosidig; jeg tenker at du kanskje har litt dårlig selvtillit eller er usikker på deg selv når du forteller at du ikke tør å ta kontakt med eller satse på de du faktisk har villet velge selv. Det er kanskje den samme usikkerheten som slår til og gjør at du ikke vet helt hva du føler for den du er sammen med også. I tillegg er det selvsagt det at det ER et poeng å føle at man har gjort et valg, så jeg tror nok du hadde fått det bedre med deg selv om du følte du ikke bare ble valgt av andre. Enten du tenker deg om og velger å bli hos kjæresten din nå, eller om du velger en ny partner seinere.

[Gjest Emera]

Jeg var i samme situasjon som deg, ts. Valgte menn jeg ikke hadde sterke følelser for. Og jeg tror du har rett når du mistenker et kontrollbehov som årsak.

Å være tindrende forelsket er å være fryktelig åpen og sårbar. Og jeg turte ikke det, for kontroll var alltid veldig viktig for meg. Den makten skulle ingen mann få over meg, nei! Dermed valgte jeg å beskytte meg selv ved å ikke være forelsket.

Nå har jeg da altså forelsket meg. Når jeg ble forelsket før, da stakk jeg av så remmer og tøy holdt fordi jeg ble så redd. Men denne gangen bestemte jeg meg for å holde ut. Ta sjansen (og det lot seg ikke gjøre å stikke av, for jeg var på besøk hos ham som bor et stykke unna meg, og jeg måtte pent bli der jeg var da det sa "tsjiing!" i magen min ).

Det er ikke bare lett. Noen ganger må jeg ta kampen mot det destruktive i meg selv, noen ganger er jeg sikker på at han kommer til å svikte. Jeg sier ingenting til ham om dette, for jeg vet at det er noe som ligger inni meg, og at det kommer av at jeg har hatt lite tillit til menn i den situasjonen.

Mest av alt så er det deilig. NÅ forstår jeg hva det var alle snakket om! Nå forstår jeg hva jeg har gått glipp av. Og jeg ville aldri ha vært det foruten.

Men så er det da ingen vei utenom det å ta sjansen, for så lenge du beskytter deg så får du ikke oppleve dette. Så enkelt og så vanskelig.

[Gjest TS]

TUSEN TAKK, EMERA, for at du åpnet øynene mine og faktisk hjalp meg til å innse mer om meg selv, ikke bare når det kommer til forhold og hvorfor jeg har valgt som jeg har gjort!

Men jeg innser nå mye mer hvorfor jeg reagerer som jeg gjør når det kommer til mer intime situasjoner!

Bare det at du nevte det å være fullstendig åpen og sårbar slo meg rett i mellomgulvet, da jeg får rent vondt i magen bare når jeg tenker på det!

Jeg ser nå at det er mye av det samme jeg "sliter" med når det gjelder å være intim. Til og med der må jeg ha "kontroll" over meg selv..

Jeg lar meg sjeldent bli .. hmm.. kåt.. uff, veldig privat tema, men må få det ut..

Men for og si det sånn, du har fullstendig rett i det du skrev her:

Å være tindrende forelsket er å være fryktelig åpen og sårbar. Og jeg turte ikke det, for kontroll var alltid veldig viktig for meg. Den makten skulle ingen mann få over meg, nei! Dermed valgte jeg å beskytte meg selv ved å ikke være forelsket.

Både når det kommer til å være forelsket, men det jeg reagerte så veldig på er at jeg føler akkurat det samme om du bare bytter ordet forelsket, og skriver kåt i stede!

Alt dette bringer fram vonde minner..

Jeg syns det er kjempetøfft av deg at du sto det ut, og at du har det godt nå

Du har hjulpet meg å sette de riktige ordene på hvordan jeg har det, jeg håper jeg klarer å komme over det slik du har gjort!

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det, blir kvalm av tanken, faktisk (!)

Men jeg håper jeg er like heldig!

Takk igjen!

[Gjest Emera]

Du verden, så godt å lese det du skriver! Tusen takk for de fine ordene!

Det tok meg en god stund å komme fri fra vonde minners grep, men den tiden var det verdt. Å få både kroppen og følelsene tilbake har kommet som et resultat av hardt arbeid med å "slippe." Slippe kontrollen, lære å LEVE.

Så jeg ønsker virkelig for din del at du klarer å gå inn i den jobben, for det er så mye LIV å hente på den andre siden!

[Gjest TS]

Tenk at ditt innlegg skulle få så mange brikker på plass!

Tankene har rast og rast og gitt meg svar på så mye jeg ikke visste om meg, og hvorfor jeg er blitt som jeg har blitt!

Jeg har helt ærlig sett på meg som sterk som har klart å ha kontroll over meg selv på denne måten, og aldri innsett at det har ødelagt mer enn det har gjort godt.. Før nå..

På samme måte som søsknene mine så på seg selv som sterke som klarte å ta kontroll når det kom til mat, som endte i alvorlige spiseforstyrrelser...

Det var deres måte å takle tidligere vonde minner fra vi var små, men jeg har aldri tenkt på at denne kontrollfølelsen min ( "jeg er sterk, ingen får bestemme over meg osv) har vært min måte å takle dette på..!

Jeg har aldri sett på meg selv som sårbar.. Ingen andre heller! De har alltid sett på meg som den sterke, som har klart å takle det vi har gått igjennom! Men jeg har aldri latt meg sette meg i en situasjon hvor jeg kunne blitt sårbar.. Jeg ser jo det nå..! Det går tilbake så mange år...!

Andre har alltid sett på meg som den sterke, som har klart å takle det vi har gått igjennom!

Vanskelig å forklare alt som har rast igjennom hodet mitt de siste timene, men ser jo nå hvordan mønsteret har vært, nemlig akkurat det du skrev, må gjenta det igjen

Å være tindrende forelsket er å være fryktelig åpen og sårbar. Og jeg turte ikke det, for kontroll var alltid veldig viktig for meg. Den makten skulle ingen mann få over meg, nei! Dermed valgte jeg å beskytte meg selv ved å ikke være forelsket.

Er så rart, for de gangene jeg har snakket med samboer om hvorfor jeg jeg ikke vil være intim selv om jeg vil (mhm), har jeg alltid nevnt det med å "beskytte meg!" Uten helt å vite hva jeg har ment med det..!

Jaja, ikke lett å få skrevet alt som er i hodet mitt akkurat nå, men takk igjen for at du har hjulpet meg til å se hva det egentlig er som har foregått inni meg, og hvorfor det er blitt sånn!

[Gjest Emera]

Ja, er det ikke rart at det vi selv ser på som en styrke er nettopp det som hindrer oss i å ta hele livet i bruk? Og den som ikke ser akkurat det, er en selv... Men så er det jo erfaringer som har gjort det nødvendig å beskytte seg for å holde ut. Dessverre så er det mange av livets goder som går med i samme renna. Sorg og smerte døyves, det er sant. Men livsgleden, følelsene, evnen til å gi seg hen, til å kjenne og uttrykke behov... Alt blir med ned. Og der nede holdes de gjerne på plass av SKAMMEN. Følelser er skammelige, avhengighetsskapende og det vil vi ikke ha noe av, for vi har kontroll, vi!

Heldigvis så er det sånn at et sted under teppet av kontroll og beskyttelse ligger alt det gode. Og venter. Akkurat nå er kanskje følelser og hengivelse noen av de mest skremmende og frastøtende ordene du kjenner. Sånn var det for meg. Men etter hard jobbing er jeg ikke redd for dette lenger. Vel, av og til merker jeg spøkelsene. Men mest av alt merker jeg hvor deilig det er å føle. Og da jeg traff denne mannen og opplevde at jeg måtte holde igjen for ikke å gå for langt da han tok i meg, da visste jeg at jeg hadde vunnet. Det var faktisk mulig!

Det ER mulig. Men det første man må gjøre da er å gi fra seg litt av kontrollen og be om hjelp. Og det er ikke lett, sant..? For vi klarer oss selv, vi!

[Gjest TS]

Så befriende det er å lese det du skriver!!

Etter et langt, langt bad føltes det som noe raste inni meg! Fysisk! Befriende! Det at jeg endelig forstår så mye mer!

Tror jeg har lest innleggene dine minst 20 ganger nå, og kommer ikke over hvor mye du faktisk har forstått og fått satt ord på som jeg aldri hadde klart å komme fram til selv! Men så rett du har med alt! Utrolig!

Jeg er ikke helt håpløs

Nå ser jeg endelig hva som har vært problemene hele tiden, og jeg har så lyst til å komme meg videre!

Men vet ikke helt hvor jeg skal begynne! Kjenner jeg får litt angst når jeg begynner å tenke, sitter her med utrolig masse forskjellige følelser som blander seg sammen til en stor klump i magen!

Uff, tror jeg trenger litt tid på å fordøye alt sammen, kjenner jeg...!

[Gjest Emera]

Neida, du er aldeles ikke håpløs. Du har en normal menneskelig reaksjon på en situasjon som en gang i tiden var unormal. Uten at jeg vet hva det dreier seg om så skjønner jeg jo at du har opplevelser bak deg.

Og at du trenger tid er fullt ut forståelig.