Overreagerer jeg?

[Gjest Utenfor]

Jeg har fortalt alle at jeg ønsker å reise på ferietur men vil ha noen å reise med. Samme hvem, bare det er til varmere strøk kanskje rundt middelhavet, der jeg kan slappe av og sole meg en ukes tid eller to. Mine venninner kan ikke, noen bor på gård og har det der, ei har startet i ny jobb og ikke rett på ferie, en annen dro med kjæresten i stedet og ei annen med en annen venninne. Jeg tilmed foreslo for min mor at vi kunne ta en tur, men hun kan ikke så lenge hun er sykemeldt. Jeg har lenge uttrykt for henne og min bror at jeg ønsker så å dra på ferie... Jeg trenger det virkelig. Ikveld hadde jeg mmin bror på besøk og vi møtes ca kun to ganger i året da han bor i en helt annen del av landet. Han kunne fortelle meg at faren min reiser til Tyrkia i morgen på ferietur. Alene. Dette har ikke noen av de fortalt meg noenting om! Og jeg har daglig kontakt med min mor. Jeg ble kjempelei meg over å ikke bli invitert med, men når jeg tenker etter så har jeg jo aldri blitt invitert med på sydenturene de tar fra jeg var 13 år. Er dette normalt? At foreldrene utelater sine barn slik på den måten? Altså, når de er 13 år...? Jeg føler meg så uønsket og føler ikke tilhørighet i familien, faren min og jeg har alltid hatt et anstrengt forhold da han var voldelig, meget voldelig da jeg var yngre og helt fra så lenge jeg kan huske. Også psykisk terror. Foreldrene har alltid gjort forskjell på meg og min bror. Han har fått betalt privatskole, fikk førerkortet, fikk penger til reiser. Mens jeg har ikke fått noenting av det og den dag idag ikke hatt mulighet til å tatt førerkortet da jeg ikke har så god råd. Jeg sitter nå med klump i halsen. Syns dette er kjempeekkelt men overreagerer jeg, er jeg barnslig, eller er det helt normalt å føle seg tilsidesatt - igjen? Liksom, de har ikke engang fortalt meg dette. De VET at jeg har så lyst til å reise. Jeg vet nå ikke hvordan jeg skal forholde meg til verken min mor eller faren. Jeg skal iallefall ikke si noe til henne at jeg vet om turen og se om hun holder det skjult for meg. Jeg sa til broren min at han ikke må si til mamma at jeg vet så jeg kan få se selv... Det er fælt å ikke føle at man kan stole på sin egen mor... Hvis man ikke kan stole på sine egne foreldre, hvem kan man stole på da...

[lotta80]

Hvis faren din har vært så fæl mot deg så kan jo kanskje det være grunnen til han ikke har spurt og de ikke har fortalt?! Ville du i det hele tatt ha reist med han når han har vært slik mot deg?

[Polly Ester]

Det er vondt å føle seg tilsidesatt, ja.

Men, jeg lurer litt på; kan det være at moren din ikke sa noe til deg fordi hun vet at du og faren din ikke har veldig godt forhold, at han ikke har vært snill mot deg. Hun ville kanskje ikke såre deg ved å si noenting?

Jeg kunne ikke tenkt meg å vært med faren min på ferie noe sted om han opp gjennom oppveksten hadde vært slem mot meg og ikke brydd seg om meg. Da ville jeg holdt meg unna.

Men, det er meg da. Jeg syns du skal snakke med mamma'n din, jeg. Si at du ble såret over at hun ikke sa noe. Kanskje du får noen støttende ord på veien?

[Gjest Utenfor]

Jo, han har vært veldig fæl og jeg har nevnt det til min mor og de men de bare sier at jeg må ha drømt og at de ikke var slik og ikke gjorde det og det. Men jeg husker jo alt det der godt og det preger meg den dag idag. Jeg har tatt skade av det. Men dumme meg "glemmer" fort og tror at ting er normalt selv om de ikke er det, dette tenker jeg når det er lenge siden jeg har sett han og begynner å tenke godt om han. Han, som mine tanter kaller psykopat og synes rett og slett synd på meg og tilmed har spurt meg om han er min virkelige far. Det hele er bare ydmykende. Liker ikke å bli sett på på den måten. Jeg føler meg så utenfor og tilsidesatt. De vet jo at jeg har så lyst til å reise. Selv reiser han to-tre ganger hvert år. Minst en tur til spania i året. Og ellers litt omkring middelhavet. Jeg blir aldri invitert. Aldri. Jeg føler det som at de ikke vil ha noenting med meg å gjøre egentlig, men bare har kontakt fordi jeg tross alt er dattera. Jeg har kjæreste men pga ny og krevende jobb kan han ikke reise med meg heller. Og vil ikke være helt avhengig av han heller... Kan jo reise med andre når han ikke kan. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til mine egne foreldre lengre.

[Gjest Utenfor]

Det er vondt å føle seg tilsidesatt, ja.

Men, jeg lurer litt på; kan det være at moren din ikke sa noe til deg fordi hun vet at du og faren din ikke har veldig godt forhold, at han ikke har vært snill mot deg. Hun ville kanskje ikke såre deg ved å si noenting?

Jeg kunne ikke tenkt meg å vært med faren min på ferie noe sted om han opp gjennom oppveksten hadde vært slem mot meg og ikke brydd seg om meg. Da ville jeg holdt meg unna.

Men, det er meg da. Jeg syns du skal snakke med mamma'n din, jeg. Si at du ble såret over at hun ikke sa noe. Kanskje du får noen støttende ord på veien?

Hun vet det, men de kan jo ikke regne med at jeg ikke vil være med, de kunne i det minste spurt og uttrykt ønske om at jeg ble med. Men de ønsker aldri å ha meg med. Jeg føler rett og slett at jeg ikke har noen ekte familie. Overreagerer jeg nå? Jeg kjenner jeg begynner å bli helt deprimert av dette nå.

[Gjest Gjest]

Når du har hatt så vonde opplevelser i oppveksten, og fortsatt sliter med de følelsene det har medført, så tror jeg det kunne vært til stor hjelp for deg å gå til psykolog. At du kan få sagt ord på det, få støtte og hjelp til å takle følelsene du har nå.

Når vi utenforstående hører hvor fæl faren din har vært mot deg, kan det virke uforståelig at du vil ha noe mer med han å gjøre. Men jeg tror kanskje det er den lille jenta i deg som fortsatt ønsker kjærlighet fra faren din, fordi du aldri fikk det i oppveksten - ikke på den rette måten iallfall. Du savner det du aldri fikk. Utfordringen for deg er nok å innse at du aldri kommer til å få den kjærligheten du ønsket fra din far. Han vil aldri kunne være noen god far for deg. Dette har ikke noe med deg å gjøre. Det er hans problem - hans begrensning som menneske.

Det er heller ikke bra at begge foreldrene dine har forskjellsbehandlet barna. Det er naturlig at du føler deg tilsidesatt av slik behandling. Ut fra det du forteller virker det ikke som foreldrene dine er så bra for deg, så kanskje det er lurest å ha minst mulig med dem å gjøre.

Se heller etter noen andre å dra til syden med. Hvis ikke, dra alene.

[Gjest Gjest]

For å få nye venner - som du kanskje kan dra til syden med etterhvert - kan jeg råde deg til å prøve www.aktivitetsvenner.no.

Lykke til!

[Gjest Utenfor]

Når du har hatt så vonde opplevelser i oppveksten, og fortsatt sliter med de følelsene det har medført, så tror jeg det kunne vært til stor hjelp for deg å gå til psykolog. At du kan få sagt ord på det, få støtte og hjelp til å takle følelsene du har nå.

Når vi utenforstående hører hvor fæl faren din har vært mot deg, kan det virke uforståelig at du vil ha noe mer med han å gjøre. Men jeg tror kanskje det er den lille jenta i deg som fortsatt ønsker kjærlighet fra faren din, fordi du aldri fikk det i oppveksten - ikke på den rette måten iallfall. Du savner det du aldri fikk. Utfordringen for deg er nok å innse at du aldri kommer til å få den kjærligheten du ønsket fra din far. Han vil aldri kunne være noen god far for deg. Dette har ikke noe med deg å gjøre. Det er hans problem - hans begrensning som menneske.

Det er heller ikke bra at begge foreldrene dine har forskjellsbehandlet barna. Det er naturlig at du føler deg tilsidesatt av slik behandling. Ut fra det du forteller virker det ikke som foreldrene dine er så bra for deg, så kanskje det er lurest å ha minst mulig med dem å gjøre.

Se heller etter noen andre å dra til syden med. Hvis ikke, dra alene.

Har bedt fastlegen min om hjelp flere ganger for støtte til psykolog, altså å f det dekket. Jeg har rett og slett ikke råd til å betale privattimer hos psykolog.

Og til siste gjest som jeg ikke fikk til å qoute inn her, jeg har nok venninner, (ikke at jeg ikke ønsker flere, det hadde jo vært hyggelig det!) og men jeg er litt skeptisk til å reise på tur med folk jeg ikke kjenner fra før av. men takk for tipset!

Ja, det er vel den kjærligheten jeg aldri fikk som jeg fortsatt vil ha... Kanskje derfor jeg knytter meg så til kjærester også, og velger slike som er eldre enn meg.

Og nå begynner jeg å lure på om vi er litt "dyr" vi mennesker også. Slike som gjør froskjell på barna sine, og skyver enkelte fra seg. Slik er mennesker også. Ikke mange, men de finnes. Tror jeg skal la være å ta kontakt med min mor på en stund og se hva som skjer. Jeg føler jo at hun bryr seg om meg, men på den annen side har hun jo valgt faren min fremfor meg, da hun klarte å stå på siden og se jeg ble banka av faren min fra jeg var 3-4 år og ropte på hjelp til mamma, mens hun bare sto og så på og gjorde ingenting. Hater disse minnene...

[Gjest Gjest]

Altså, mener legen min at det er så lang kø og så lite ressurser at det er bedre jeg tar privattimer og dekker det selv. men som sagt, jeg eier ikke penger til det. Følte meg avvist hos legen også.

[Jade]

Kan du ikke stå på venteliste da? Virker merkelig. Tror jeg ville byttet fastlege hvis du føler at det ikke fungerer. At du føler deg avvist. Du har opplevd mye vondt, og i tillegg prøver moren din å få deg til å tro at det aldri har skjedd. Hun som burde vært redningen oppi alt dette.

At faren din reiser alene (selv uten moren din), betyr gjerne at han ønsker å reise alene. At dermed blir hverken du eller andre invitert. Jeg ville ikke tatt dette personlig.

Og ikke let etter kjærlighet hos faren din. Jeg tror ikke det finnes der. Og husk at det er han det er noe galt med, ikke deg!

Foreldrene dine (utifra det du har fortalt) har vært skikkelig stygge med deg. Faren din har vært voldelig mot deg, også psykisk. Moren din har oversett det, og prøvd å dekke over det. De har behandlet deg og broren din ekstremt forskjellig! Så jeg blir ikke så veldig overrasket over at de fortsetter ved å ikke invitere deg med på turer. Det er vel en måte å være stygg med noen, det også. Fikk broren din være med etter at han hadde fylt 13 år?

Overreagerer? Nei, faktisk så synes jeg at foreldrene dine burde betalt psykologtimene for å bearbeide det de har gjort mot deg! Faktisk burde kanskje alle tre (fire?) gått sammen, men det er vel ikke noe håp om?

[Rosalie]

Hva om han ikke ville ha deg med? Han må jo få lov til å reise på ferie alene dersom han vil det!

[Gjest Gjest]

Har bedt fastlegen min om hjelp flere ganger for støtte til psykolog, altså å f det dekket. Jeg har rett og slett ikke råd til å betale privattimer hos psykolog.

De aller færreste får dekket timer hos en privat psykolog, eller går til psykolog i det hele. Det er stort sett psykiatere og psyk. sykepleiere det går i. (Selv om mange mennesker har lett for å kalle de psykologer.)

Du blir nok nødt til å be om henvisning til din lokale psyk. poliklinikk (noe fastlegen din ikke kan nekte deg). Det kan ta noen måneder før de har tid til å ta deg inn for samtaleterapi, men det er vel bedre enn ingenting?

Du blir nødt til å betale egenandelen, men det pleier jo å være overlevbart.

[Gjest Utenfor]

Han bruker alltid å spørre min mor om å bli med, men siden jeg hadde mast sånn på henne om å reise sammen så ville/turde hun vel ikke bli med for hun skjønner vel at jeg hadde blitt litt skuffa da.

Han reiser ikke alene fordi han ønsker å reise alene. Han er en mann som sjeldent liker å være alene, såpass kjenner jeg han. Han reiste vel for å få litt mer sommer før han starter jobb igjen.

Og jeg vet jo at han ikke ville hatt meg med. Men er uansett usikker nå siden mora mi ikke har sagt noenting enda om det. Hun har sendt meg meldinger idag, men utelatt å fortelle. Og når jeg ber henne om hjelp og råd så stiller hun seg alltid nøytral og viser til andre jeg kan får hjelp av enn av de (praktiske ting, som f eks flytting og slike ting)

Vel, jeg får bare get over it. Jeg ble ikke invitert, og ikke forteller hun om det heller. Dette har aldri vært en normal familie og kommer aldri til å bli det. Jeg har iallefall tusen eksempler på hva jeg IKKE skal gjøre den dag jeg får egne barn. De har ingen respekt for barn, selv har jeg full respekt og ville aldri ha gjort mine egne så vondt som de har gjort.

Skal be legen om henvisning. Har mye å bearbeide. Dette er ingenting, men havner stadig i forhold hvor det er vold også. Har opplevd overgrep som jeg aldri vil glemme. Eier ikke selvtillit og har diverse tanker av og til også når det står på som verst. De som har en familie hvor de gjør koselige ting sammen, og reiser sammen og som føler seg elsket og ønsket av sine egne foreldre er heldige...

[Gjest Gjest]

De aller færreste får dekket timer hos en privat psykolog, eller går til psykolog i det hele. Det er stort sett psykiatere og psyk. sykepleiere det går i. (Selv om mange mennesker har lett for å kalle de psykologer.)

Du blir nok nødt til å be om henvisning til din lokale psyk. poliklinikk (noe fastlegen din ikke kan nekte deg). Det kan ta noen måneder før de har tid til å ta deg inn for samtaleterapi, men det er vel bedre enn ingenting?

Du blir nødt til å betale egenandelen, men det pleier jo å være overlevbart.

Jeg kjenner mange som har gått til psykolog, bare i min nærmeste krets (inkludert meg selv). Og dette er ikke "svake" mennesker på noen måter

[Gjest frustrert-utlogget]

Hvor lenge har du bodd hjemmefra?

Du har tydligvis klart deg alene siden du var liten (hvertfall siden du var 13). Du må være en sterk person for å klare dette! Og nå som du er voksen, blir du usikker på deg selv..(Ikke sant?)

Du kan fint klare deg selv. Du må stå opp for deg selv og gjøre ting som er bra for DEG.

Start på nytt med kjæresten din. "Glem" foreldrene dine. La dem leve sitt liv, så kan du leve ditt liv.

Jeg har snille foreldre, men som alltid har gitt oppmerksomhet til min lillesøster (uten å vite det, tror jeg). Min søster er 2 år yngre enn meg, men hadde masse problemer. Jeg ble alltid tilsidesatt fra vi var i barneskolealder.

Selv nå som vi er voksne (24 og 26) er det min søster som er en del av familien og får oppmerksomhet. Hun er ofte på besøk og ringer med min mor hver dag. De bor ca 1 times kjøring unna hverandre.

Jeg og mine foreldre bor ca 15 min unna hverandre, men jeg er aldri invitert på besøk (annet enn bursdager). Min samboer vil de ikke treffe (de har god kontakt med min søsters nylige samboer).

Min far fyller 50 om litt over 1 uke. Min bestemor fortalte når de skulle feire. Jeg har ikke hørt noe om dette. Er spent på om jeg blir invitert, og om de kommer til å invitere med samboeren min...

Men jeg ville bare si til deg at jeg lever mitt liv, med lite kontakt med mine foreldre. Jeg vil ikke la dem ødelegge mitt liv, bare fordi jeg ikke får den oppmerksomheten jeg trenger.

Jeg vet at du kan klare det samme, bare du finner ut at du kan klare deg uten dem. Du kan leve "alene", og klare deg uten foreldrenes hjelp.

Det ser ut som om du klarte deg alene når du bodde hjemme også, så jeg er sikker på at du klarer det utenfor barndomshjemmet også

Lykke til, og planlegg en tur med kjæresten eller venninner. Du kan sikkert vente en mnd eller to, og bruke tiden på å glede deg og planlegge?

til deg!

[Gjest Gjest]

Hvor gammel er du egentlig?

Hadde jeg vært deg,ville jeg konsentrert meg om meg selv,fått psykologtimer

eller gått på allternative selvutviklingskurs(der kan du kanskje få venner i samme situasjon også).

Forresten er det ganske ok. å reise alene på ferier.

Meld deg på gruppereiser,eller lær deg å være i ditt eget selskap.

En av mine beste og underligste ferier,dro jeg spontant på,alene.

[Gjest Gjest]

Faren din er da virkelig ikke forpliktet til å ta med seg sitt voksne barn på ferie?? Hva om han ville reise alene? Hva om han har veldig lyst til å få litt tid til å pleie seg selv? Du har da slett ikke krav på å få være med andre på ferie, samme hvor lyst til har til å reise.

At moren din ikke har nevnt at faren din skal reise er vel kanskje fordi hun ikke har tenkt over det? Hvorfor skal hun nevne at han skal reise da? At han har planlagt en tur alene har ikke noe med deg å gjøre. Det kan også hende hun ikke nevnte det fordi hun vet at han vil være alene og at du kommer til å reagere som du gjør.

Jeg synes du sutrer og overreagerer. At du synes det er leit at faren din ikke vil ha deg med på ferie er greit, men å bli sur for det og mene at du har krav på å få være med andre på ferie er barnslig.

Jeg er en sånn som foretrekker å reise alene selv, og jeg ignorerer det glatt når venner maser om at de har så lyst på noen å reise sammen med. Ikke faen om jeg bruker opp ferien min på å reise sammen med noen.

[Vera Vinge]

Huff, dette hørtes ikke greit ut. Nå tenker jeg ikke spesielt på ferien i seg selv, men hele forholdet til faren din. Det høres jo ut som det er det det handler om - den generelle avvisningen, og ikke det at det ikke ble ferietur på deg i år. Derfor syns jeg gjest sitt innlegg over er helt tullete. Jeg syns faktisk ikke du sutrer. Ikke når du beskriver hvordan du har hatt det, og hvordan faren din har vært mot deg.

Jeg støtter deg i å ta opp henvisning til psykolog med fastlegen igjen. Bytt fastlege om du føler at h*n ikke hører på deg. Det fins da dessuten også privatpraktiserende psykologer med refusjonsavtale, ikke kun de tilknyttet poliklinikker.

[Gjest Gjest_calvin 1_*]

Skjønner godt at du er skuffet!

Og uansett alder du er i,så spiller det ikke noe rolle. Ser at du ønsker tilhørighet til noen du føler deg avvist fra. Tror faktisk den ferie turen sammen med din far hadde vært en god start til å evt gjøre noe sammen med ham. Slik at du senere også har noe å se tilbake på som oppleves positivt. Og ikke minst at du kunne bygge opp det du føler du har mistet/savnet tidligere med ham. Av og til hjelper det faktisk å fjerne seg fra det vante miljøet til noe helt nytt, der dere er ilag og får murligheten til å prate uforstyrret med hverandre.

Synd du ikke fikk den murligheten.

Jeg tok med min narkomane datter til syden ifjor sommer hvor vi i 14 dager var tvungen til å holde ut med hverandre. All annen terapi var barnemat i forhold til dette. Vi begge så at det faktisk nytter å bygge opp et forhold igjen etter masse år med helvete for oss begge. Samholdet ble faktisk litt sterkere etter å ha gjort noe ilag.