Han glemmer ikke sin avdøde kone

[Gjest Gjest]

Jeg er sammen med en mann som mistet sin kone for drøyt to og et halvt år siden.

Så godt som hver gang vi treffes snakker han om henne, oftest bare dagligdagse ting. Det er veldig mye" xxx og jeg gjorde alltid", "xxx likte ikke" osv.

Men det som jeg syns det mest kompliserte er at han fremdeles ikke rydder opp i hennes personlige ting. I baderomsskapet står f.eks alle hennes produkter som tannbørste, leppestift og kremer. For meg er det spesiellt vanskelig og gir meg følelsen av at han ikke klarer å godta at "ting er over" og at hun er borte.

Det er det ganske vanskelig å overnatte hos ham når soverommet er fullt av bilder av henne og alle hennes ting er på badet.

Noen som har synspunkter på dette? Er jeg for følsom?

[Gjest Britt Banditt]

Nei, jeg syns ikke du er for følsom.

Jeg tror jeg ville gått fra han, og så fikk han få litt mer tid for seg selv, han er tydeligvis ikke klar for å gå videre. Ville ikke presset på for at han skulle det heller.

[Blairwitch]

Jeg skjønner at du reagerer på det, men jeg vil nok tro at han ikke er ferdig med dette enda.

2,5 år er ikke veldig lenge når kona hans er død.

[Gjest Gjest]

Synes du burde prøve å glemme denne mannen, si at du tror han trenger mer tid å sørge på / tid til å komme videre...

Høres fælt ut å skulle konkurrere om oppmerksomheten med en død ektefelle.......

[Gjest -Maggie-]

Nå er det vel ikke å forvente (eller ønske) at han glemmer sin avdøde kone - det er vel naturlig at hun alltid vil ha en plass hos ham.

Men det var kanskje ikke det du mente. Jeg er vel tilbøyelig til å være litt enig med de andre, han har kanskje ikke bearbeidet det skikkelig enda?

[Eponine]

Jeg er enke. og etter 2 og et halvt år var jeg heller ikke ferdig med mannen jeg var sammen med følelsesmessig.

Å miste en ektefelle til døden skaper andre reaksjoner og sorg enn å miste ektefelle ved f.eks skilsmisse. Ikke at skillsmisse er mindre vondt, men det er annerledes.

Jeg tror at man blir mer -ferdig- med sorgen etter noen år (4 år i mitt tilfelle). Men noe av det mennesket vil alltid være igjen. Litt på sammed måte som man holder fast ved gode minner av f.eks døde foreldre, søsken eller barn.

For min del forandret følelsene til min mann seg etter døden gradvis. Det vil si at jeg var fortsatt like glad i han (Slik jeg er i mine familiemedlemmer), men den romantiske biten av følelsespekret ble heller til en forsterket -glad i- Følelse.

[Lenemor]

Jeg er enke. og etter 2 og et halvt år var jeg heller ikke ferdig med mannen jeg var sammen med følelsesmessig.

Å miste en ektefelle til døden skaper andre reaksjoner og sorg enn å miste ektefelle ved f.eks skilsmisse. Ikke at skillsmisse er mindre vondt, men det er annerledes.

Jeg tror at man blir mer -ferdig- med sorgen etter noen år (4 år i mitt tilfelle). Men noe av det mennesket vil alltid være igjen. Litt på sammed måte som man holder fast ved gode minner av f.eks døde foreldre, søsken eller barn.

For min del forandret følelsene til min mann seg etter døden gradvis. Det vil si at jeg var fortsatt like glad i han (Slik jeg er i mine familiemedlemmer), men den romantiske biten av følelsespekret ble heller til en forsterket -glad i- Følelse.

Så enig, så enig!

Ble enke for ca 4 år siden selv, og jeg hadde ikke vært klar for et nytt forhold etter 2 1/2 år. Tenker fortsatt på han, men på en helt annen måte enn før. Nå er jeg på vei inn i et nytt forhold og føler at nå er jeg klar!!

[Gjest Eithne]

Synes ikke du er i din rett til å be ham om å pakke ned sakene. Alle sørger forskjellig og kanskje han trenger enda mer tid på seg. Han var øyensynlig veldig glad i kona si. Faren min mistet mamma for 2 år siden og der står absolutt alt slik som det var før hun døde. Enten gir du ham mer tid eller gjør det slutt om det blir stritt for deg.

[Gjest Gjest]

Du har to valg:

Enten må du velge å satse og akseptere at han enda ikke er ferdig med sorgprosessen og ikke har vært klar til å rydde bort hennes ting fra skap og skuffer. Eller så må du bryte med ham. Jeg tror ikke at det vil være klokt å prøve å tvinge ham til å rydde, samtidig som jeg tror at det ikke vil være klokt av deg å flytte inn hos ham før han har vært gjennom den prosessen.

[Annie]

Han er nok ikke ferdig med sorgprosessen enda og du bør trekke deg bort. Selvom det er vondt.

Det går ikke ann å slåss mot et "spøkelse".

[Ethereal]

Virker ikke som om denne mannen er spesielt klar for å gå videre i et nytt forhold.

[Eliza Doalot]

Jeg synes heller ikke du er for følsom, men har du pratet med kan om det?

Det er jo faktisk ikke sikkert at han har tenkt på hvordan det føles å se alle disse tingene, eller å stadig få høre "mimringen".

Han er jo vant til å forholde seg til tingene hennes, og til at hun er endel av alt han gjør, og jeg tror kanskje en slik tankegang kan være vanskelig å komme ut av uten at noen forteller han at den er problematisk.

[Carebear1]

-

Endret 30. januar 2009 av Melania

[Gjest TS]

Takk for mange gode svar.

At han fremdeles sørger og strever har jeg full forståelse for. Problemet for meg er at jeg føler at han lever veldig i fortiden når han snakker om henne i enhver sammenheng, hver dag, hver gang vi treffes. Hver gang han treffer sine eller mine venner, går samtalen om henne. At han ikke fjerner personlige ting som tannbørte, hårpynt og notater mm, gjør at jeg føler at han ikke "aksepterer" at hun er borte. Skoene hennes står i gangen, badekåpen henger på sovrommet...Ikke helt sunt, mener jeg. Og hvor stor plass har jeg da hos ham? Hans og mitt liv burde dreie seg om oss to først og fremst.

Konklusjonnen er nok at han burde være alene til han kommer lenger i sorgprosessen, og kanskje han en dag endrer fokus til meg.

Jeg har nevnt dette for ham et par ganger, og fått null forståelse. Egentlig er det noe jeg kanskje ikke burde gjort, det er jo bare å innse faktum og se om jeg "kan leve med det".

[Gjest Gjest_mann_*]

Jeg mener at noe blir oversett her. Det er jo åpenbart at mannen fortsatt bearbeider sorg. Og det er åpenbart at han har MYE tillit til TS år han involverer henne i bearbeidelsen.

Hvis du velger å forlate ham, vil han kanskje ikke ha noen til å hjelpe seg med å bearbeide og det å komme videre. Hvis ts velger å bli med videre, tror jeg hun vil kunne bygge langt sterkere bånd til denne mannen. Og da kan forholdet bli sterkere på sikt.

[Gjest kvinne_32]

Jeg mener at noe blir oversett her. Det er jo åpenbart at mannen fortsatt bearbeider sorg. Og det er åpenbart at han har MYE tillit til TS år han involverer henne i bearbeidelsen.

Hvis du velger å forlate ham, vil han kanskje ikke ha noen til å hjelpe seg med å bearbeide og det å komme videre. Hvis ts velger å bli med videre, tror jeg hun vil kunne bygge langt sterkere bånd til denne mannen. Og da kan forholdet bli sterkere på sikt.

Enig med denne!

[Gjest Gjest]

Takk for mange gode svar.

At han fremdeles sørger og strever har jeg full forståelse for. Problemet for meg er at jeg føler at han lever veldig i fortiden når han snakker om henne i enhver sammenheng, hver dag, hver gang vi treffes. Hver gang han treffer sine eller mine venner, går samtalen om henne. At han ikke fjerner personlige ting som tannbørte, hårpynt og notater mm, gjør at jeg føler at han ikke "aksepterer" at hun er borte. Skoene hennes står i gangen, badekåpen henger på sovrommet...Ikke helt sunt, mener jeg. Og hvor stor plass har jeg da hos ham? Hans og mitt liv burde dreie seg om oss to først og fremst.

Konklusjonnen er nok at han burde være alene til han kommer lenger i sorgprosessen, og kanskje han en dag endrer fokus til meg.

Jeg har nevnt dette for ham et par ganger, og fått null forståelse. Egentlig er det noe jeg kanskje ikke burde gjort, det er jo bare å innse faktum og se om jeg "kan leve med det".

Hva med å være hos deg i stedet for hos han? Der vil det jo ikke være noe som minner om henne. Og prøv å snakke med han om at det sårer deg når han hele tiden snakker om sin kone. Han trenger ikke glemme alt de har hatt sammen fordi om han får det bra med en annen.

Det er også lettere å konkurrere med en ekskone, enn en avdød kone.

[Gutt17]

Jeg skjønner denne mannen veldig godt.!

Hvis du TS hadde selv mistet din mann for 2 1/2 år siden..

Ville ikke du også kanskje hatt litt igjen?

At du som person har valgt å gå inn i et forhold med en sørgene person, det er ditt valg.

Du har ingen rett til å tvinge han til å kaste fra seg minnene om sin avdøde kone.

De vil alltid ligge der uansett.

Så ingen vits at du pusher på han, til at han skal glemme dette.

Hadde de barn sammen?

Kanskje dette er et ønske fra noen av barna?

At ting skal se ut som om hun er der enda?

Så som sagt, du har to valg;

Leve med dette til han kommer over det.

eller,

Komme deg vekk fra han.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Takk for mange gode svar.

At han fremdeles sørger og strever har jeg full forståelse for. Problemet for meg er at jeg føler at han lever veldig i fortiden når han snakker om henne i enhver sammenheng, hver dag, hver gang vi treffes. Hver gang han treffer sine eller mine venner, går samtalen om henne. At han ikke fjerner personlige ting som tannbørte, hårpynt og notater mm, gjør at jeg føler at han ikke "aksepterer" at hun er borte. Skoene hennes står i gangen, badekåpen henger på sovrommet...Ikke helt sunt, mener jeg. Og hvor stor plass har jeg da hos ham? Hans og mitt liv burde dreie seg om oss to først og fremst.

Konklusjonnen er nok at han burde være alene til han kommer lenger i sorgprosessen, og kanskje han en dag endrer fokus til meg.

Jeg har nevnt dette for ham et par ganger, og fått null forståelse. Egentlig er det noe jeg kanskje ikke burde gjort, det er jo bare å innse faktum og se om jeg "kan leve med det".

Hvorfor hoppe i problemene og det vonde hvis en kan unngå det? Hvorfor er du villig til å være i den situasjonen rundt konens eiendeler? Kan dere ikke heller velge en annen arena hvor dere kan være dere. Og han kan dyrke sin sorg uten hjemme uten å tre det nedover deg?

fortell han at du føler det vanskelig og at det også er akseptabelt at han sørger på sin måte. Men det er også viktig å ta hensyn til deg og derav er en annen arena ett poeng inntil dere har kommet gjennom dette.

Det er mitt råd.

Jeg ser ingen hensikt i at du skal gå fra han fordi han ennå sørger - hvis han selv ikke ser poenget. Det eneste du da vil fremkalle er ett brudd eller han som mot sin vilje fjerner sin kones ting. La det heller komme stille over tid hvor han også ihensyntar dine følelser i dette.

[Gjest Gjest]

To år er ingenting i en sorgprosess.

Selv ble jeg forlatt,og selv om jeg fikk en ny kjæreste ganske raskt,må jeg innrømme at sorgen tok oppmot 4 år.

Det er godt å ha noen å lene seg til,snakke,ja gråte med,men det er ikke alltid rettferdig å kreve det av en som ser på en som en kjæreste..

Jeg syns ikke det høres ok. ut for deg at hennes klær henger fremme og toalettsaker står på badet.

På en annen side trenger han tydligvis desse tingene fremme ennå en tid.

Jeg håper inderlig at du ikke bare er sengevarme og en skulder å gråte på eller en vegg å snakke til-om henne.

Snakk gjerne med han om at dette smerter deg,og be om at dere møtes på mer "nøytral" grunn til han kan legge mer bort minnene.

Men respekter at inni seg vil hun alltid forbli en liten,spesiell del av han og hans fortid.

Jeg ville kanskje bedt han utrede litt hvorfor han er sammen med deg og hva han liker ved deg,så har han annet å tenke på,innimellom.