Han har løyet til meg om ting fra før vi ble sammen

[Gjest Gjest_Mulle_*]

Hei,

Saken er at jeg og samboeren har vært venner lenge. Vi har også vært sammen i tre år tidligere, og det siste året før nå vi ble sammen igjen (sist jul) var vi bestevenner, men uten noe seksuelt. Dog lå det nok hele tiden under at det nok var noe mer der, men uten at det faktisk skjedde. Vi hadde i alle fall en avtale om at dersom noen av oss skulle møte noen for mer enn et par dater, slik at det kunne blitt noe mer, var det en selvfølge at den andre ble informert. For min del skjedde det aldri noen ting, og det trodde jeg heller ikke det gjorde for han.

Men, etter at vi ble sammen igjen, fikk jeg ad omveier (ikke av han) vite at han hadde hatt en forholdsvis seriøs greie på gang med en jente i denne siste perioden. Flere ganger mens dette forholdet pågikk må han ha løyet til meg om hva han gjør og hvor han har vært for at jeg ikke skulle få vite det. Det ble full brudulje, jeg var veldig såret over at han ikke hadde sagt noe, og i tillegg løyet til meg om hvor han hadde vært etc. Han var veldig enig i at han burde sagt det, både fordi vi hadde en avtale om det og fordi vi hadde et så spesielt forhold at han burde sagt det til meg. Han oppga som grunn at han ikke ville såre meg.

Jeg fikk en svært dårlig følelse av det hele, kunne ikke tro at han hadde droppet å si dette til meg med bakgrunn i den avtalen og det forholdet vi hadde. Jeg fikk en voldsom knekk i tilliten til ham etter dette, og gikk fra å stole på ham i ett og alt, til å lure på når han skulle lyve om neste ting, eller hva han allerede hadde løyet om. Jeg begynte derfor å spørre ham om andre ting som hadde skjedd det året vi ikke var sammen, men likevel var bestevenner. Han sverget opp og ned og i mente på at ingenting annet hadde skjedd med noen. Etter en stund så får jeg da -igjen ved tilfeldigheter, og ikke fordi han sier det selv- vite at han har hatt sex med flere damer i denne perioden, dog uten at noe seriøst skjedde med noen av dem.

Dette er i seg selv ikke noe jeg har noe med, men det kommer altså etter at han allerede har løyet til meg om noe som var veldig viktig for meg, og deretter sverget gang på gang, mens jeg har grått og vært fullstendig fortvilet og bedt på mine knær om å få vite alt, at det ikke har vært noe mer og at han denne gangen i alle fall har fortalt sannheten.

Etter dette har min tillit til ham vært null. Jeg har ingen grunn til å tro at han har løyet til meg om noe som har skjedd mens vi har vært sammen, men det har jeg jo egentlig ingen garanti for. Jeg har gått fra å være en trygg og god person med ham til å ha en tillit til ham som er på nullpunktet når det gjelder alt - ikke bare andre damer og denslags. Jeg føler meg sjalu og usikker på alt i forholdet.

Han har unnskyldt seg, bedyret at alt var bare for å unngå å såre meg osv, og mener at jeg bare må komme meg over dette. Jeg er enig i prinsippet hans om at dersom vi skal komme noen vei må jeg på et eller annet vis komme meg igjennom dette og få tilliten til ham tilbake. Men jeg klarer det bare ikke. Dette gnager og gnager på meg, jeg tenker på det konstant, og synes det er forferdelig at et forhold som kunne vært så bra skal ødelegges på grunn av dette. Men nå er alt gjennomsyret av dette, jeg klarer ikke å få tilbake den helt nødvendige tilliten til min kjære. Lurer hele tiden på hva mer han ikke har sagt til meg om fortiden, både mens vi har vært sammen og ikke, og hva han kommer til å lyve om eller skjule i fremtiden.

Beklager at dette ble veldig langt, men alle råd eller innspill tas imot med stor takk!

[Gjest Lykkelig realist]

Han bruker argumentet om å ikke ville såre deg for å unnskylde at han ikke er ærlig. Med slik argumentasjon helgarderer han seg jo. Han kan da finne på å være utro og alt mulig annet som kan såre deg, og holde kjeft om det fordi han ikke vil såre deg. Det virker som om noen menn tror at det verste man kan gjøre mot partneren er å fortelle henne om at man har vært utro. De fortår ikke at det verste er at de selv faktisk velger å være utro.

Dere hadde en avtale, og han brøt den. Han har vist at han ikke har noe skrupler mht. å føre deg bak lyset. Det eneste problemet han har, er å skulle fortelle deg om det etterpå.

En ting har iallefall jeg lært: Det er såpass mange fisker i havet, menn som har integritet og klarer være ærlige fra første stund i en relasjon, at dersom man får en sleip slimål på kroken er det bare å kaste den uti vannet igjen. Slike er ikke mye verdt. Han kommer til å lyve og unnlate fortelle sannheten igjen, før eller senere.

[Gjest Gjest]

Spiller det egentlig noen rolle om det han har løyet til deg om skjedde mens dere var sammen eller ikke? Etter min mening er sviket like stort uansett. Ville ikke vært sammen med noen som kunne lyve til meg. Unnskyldningen om å ikke såre deg er jo bare latterlig. Det er mye mer sårende å bli løyet til.

[Gjest Gjest_Raider_*]

Tja, er vel bedre at han lyver om ting fra før dere ble sammen enn om ting fra mens dere er sammen. Men er jo løgn uansett, og om viktige ting.

Tror jeg hadde hatt problemer med å stole på ham jeg også

[Gjest Gjest]

Jeg er kanskje litt treg, men hadde dere et sexuelt forhold? Var dere i et seriøst forhold, eller bare venner?

Forstår igrunn at han ikke ville si noe om han så på dere som ikke et par. Da har han ikke vært utro mot deg, men er redd for å miste deg om han forteller deg at han har hatt seg med andre. Forstår også deg, hadde selv blitt flyvings om jeg hadde oppdaget løgn.

På samme tid så virker det for meg at dere ikke har hatt et forhold, men bare på hold. Han har jo ikke gjort noe galt om han har ligget med noen??

[Mirabella76]

Huff, kjenner meg igjen i dette. Kjæresten min har loge masse for meg, i løpet av dei 5 åra me har kjent kvarandre. Og han har gjort ting han lova meg aldri skulle skje, som eg har funne ut av i ettertid. Og han har brukt akkurat den same unnskyldnigen som sambuaren din har gjort - nemlig at han lot vera å fortelja det til meg, for å ikkje såra meg. Eg har i løpet av desse åra prøvd å fortelja han om og om igjen at uansett kva han gjer, så er det ingenting som sårar meg meir enn at han lyger om det/held det skjult for meg!

Etter ein slik episode forrige haust, ga eg han eit ultimatum. Enten måtte han slutta heilt med løgnene sine, og aldri halda slike ting skjult for meg - ellers så vart eg nødt til å kutta all kontakt med han! Me hadde mange og lange samtalar etter denne episoden, og det virka som om kjæresten min endelig (for aller første gang) virkelig skjønte kor dårlig han hadde oppført seg mot meg. Etter den episoden har eg heldigvis aldri tatt han i å lyga eller halda ting skjult for meg. Så eg valgte derfor å satsa på kjæresten min, og prøva å stola på han! No har me nettopp gifta oss, og ventar barn saman - så eg har jo no tatt eit avgjerande valg!

Sjølv om me er lykkelege saman no, og gledar oss masse til å bli foreldre - så skal eg innrømma at det som har skjedd i fortida, nok alltid vil ødeleggja litt av tilliten til min kjære. Det er trist, men sant. Håpar at eg etterkvart vil klara å stola nesten heilt på han. Det er nok umulig at eg nokon gang kan klara å stola fullt 100% på han, pga tidlegare erfaringar. For eg veit at når han har loge slik for meg før, så kan det skje igjen - sjølv om eg håpar intenst at det aldri kjem til å skje. Det er veldig synd at det skal vera slik, men det er umulig å berre gløyma alt som har skjedd i fortida.

Veit ikkje heilt kva eg skal råda deg til egentlig. Akkurat no føler eg at eg har valgt det rette, ved å satsa på min kjære - men berre framtida vil visa om det var eit klokt valg, eller ikkje. Eg vil iallfall seia til deg at du aldri må finna på å fortsetja forholdet med sambuaren din, viss han ikkje virkelig innser kor dårlig han har oppført seg mot deg, og lovar at det aldri skal skje igjen - og han må bevisa for deg at han faktisk klarar å kutta ut løgnene sine for godt. Og skulle han bryta løftet sitt igjen etter ein slik samtale, så vil eg nok råda deg til å avslutta forholdet. For du kjem aldri til å klara å stola på ein mann, som du veit at lyger for deg med jevne mellomrom. Håpar virkelig at sambuaren din innser kor dårlig han har oppført seg mot deg, og at han klarar å slutta heilt med løgnene sine!

Endret 14. august 2008 av Mirabella76

[Gjest Gjest_Mulle_*]

Huff, kjenner meg igjen i dette. Kjæresten min har loge masse for meg, i løpet av dei 5 åra me har kjent kvarandre. Og han har gjort ting han lova meg aldri skulle skje, som eg har funne ut av i ettertid. Og han har brukt akkurat den same unnskyldnigen som sambuaren din har gjort - nemlig at han lot vera å fortelja det til meg, for å ikkje såra meg. Eg har i løpet av desse åra prøvd å fortelja han om og om igjen at uansett kva han gjer, så er det ingenting som sårar meg meir enn at han lyger om det/held det skjult for meg!

Etter ein slik episode forrige haust, ga eg han eit ultimatum. Enten måtte han slutta heilt med løgnene sine, og aldri halda slike ting skjult for meg - ellers så vart eg nødt til å kutta all kontakt med han! Me hadde mange og lange samtalar etter denne episoden, og det virka som om kjæresten min endelig (for aller første gang) virkelig skjønte kor dårlig han hadde oppført seg mot meg. Etter den episoden har eg heldigvis aldri tatt han i å lyga eller halda ting skjult for meg. Så eg valgte derfor å satsa på kjæresten min, og prøva å stola på han! No har me nettopp gifta oss, og ventar barn saman - så eg har jo no tatt eit avgjerande valg!

Sjølv om me er lykkelege saman no, og gledar oss masse til å bli foreldre - så skal eg innrømma at det som har skjedd i fortida, nok alltid vil ødeleggja litt av tilliten til min kjære. Det er trist, men sant. Håpar at eg etterkvart vil klara å stola nesten heilt på han. Det er nok umulig at eg nokon gang kan klara å stola fullt 100% på han, pga tidlegare erfaringar. For eg veit at når han har loge slik for meg før, så kan det skje igjen - sjølv om eg håpar intenst at det aldri kjem til å skje. Det er veldig synd at det skal vera slik, men det er umulig å berre gløyma alt som har skjedd i fortida.

Veit ikkje heilt kva eg skal råda deg til egentlig. Akkurat no føler eg at eg har valgt det rette, ved å satsa på min kjære - men berre framtida vil visa om det var eit klokt valg, eller ikkje. Eg vil iallfall seia til deg at du aldri må finna på å fortsetja forholdet med sambuaren din, viss han ikkje virkelig innser kor dårlig han har oppført seg mot deg, og lovar at det aldri skal skje igjen - og han må bevisa for deg at han faktisk klarar å kutta ut løgnene sine for godt. Og skulle han bryta løftet sitt igjen etter ein slik samtale, så vil eg nok råda deg til å avslutta forholdet. For du kjem aldri til å klara å stola på ein mann, som du veit at lyger for deg med jevne mellomrom. Håpar virkelig at sambuaren din innser kor dårlig han har oppført seg mot deg, og at han klarar å slutta heilt med løgnene sine!

Tusen takk for svar, Mirabella. Du sa veldig mye av det jeg tenker selv. Jeg er nok også redd for dette - at selv om vi skal komme oss igjennom dette så vil det alltid være en bitte liten flik av tvil hos meg på om jeg kan stole på det han sier. Kan jeg da virkelig klare å slappe av og nyte forholdet? Vil anstrengelsene vært verdt det, dersom jeg likevel ikke klarer å tro helt og fullt på ham? Burde jeg da heller avslutte forholdet og finne noen som jeg i alle fall ikke vet at har løyet til meg (selv om man selvsagt aldri har garantier med noen så føles det i alle fall sikrere at man ikke har noen grunn til å tro at denne personen skal lyve for deg)?

Tusen takk til dere andre også. Det er ikke snakk om at jeg skal ha rett til å bestemme hva han skal gjøre eller ikke, men rett og slett at jeg forventer at han forteller meg ting av egen fri vilje når han vet at disse er relevante for meg og oss. Og enda viktigere: At han ikke lyver til meg. Jeg mener i utgangspunktet at løgn er starten på slutten i ethvert forhold, og langt mer sårende enn ting man kan finne på å gjøre (selvsagt med enkelte ekstremunntak som jeg ikke ser helt poenget med å nevne her).

[Mirabella76]

Tusen takk for svar, Mirabella. Du sa veldig mye av det jeg tenker selv. Jeg er nok også redd for dette - at selv om vi skal komme oss igjennom dette så vil det alltid være en bitte liten flik av tvil hos meg på om jeg kan stole på det han sier. Kan jeg da virkelig klare å slappe av og nyte forholdet? Vil anstrengelsene vært verdt det, dersom jeg likevel ikke klarer å tro helt og fullt på ham? Burde jeg da heller avslutte forholdet og finne noen som jeg i alle fall ikke vet at har løyet til meg (selv om man selvsagt aldri har garantier med noen så føles det i alle fall sikrere at man ikke har noen grunn til å tro at denne personen skal lyve for deg)?

Tusen takk til dere andre også. Det er ikke snakk om at jeg skal ha rett til å bestemme hva han skal gjøre eller ikke, men rett og slett at jeg forventer at han forteller meg ting av egen fri vilje når han vet at disse er relevante for meg og oss. Og enda viktigere: At han ikke lyver til meg. Jeg mener i utgangspunktet at løgn er starten på slutten i ethvert forhold, og langt mer sårende enn ting man kan finne på å gjøre (selvsagt med enkelte ekstremunntak som jeg ikke ser helt poenget med å nevne her).

Du tenker nøyaktig likt som meg om dette ja, det ser eg veldig tydeleg av dette svaret ditt! Det kunne like godt ha vore eg som skreiv akkurat det du har skrive her i dette innlegget. Sjølv om eg no har valgt å stola på mannen min, og tru på at han aldri vil lyga for meg meir - så kjem eg nok aldri nokon gang til å klara å slappa heilt av, og stola 100% på han. For som du seier, så vil eg pga det eg har opplevd tidlegare, alltid ha i tankane og frykta at han skal lyga for meg igjen. For eg veit innerst inne at han har gjort det før, og at han dermed kan koma til å gjera det igjen. Sjølv om det forhåpentligvis aldri kjem til å skje at mannen min lyger for meg slik som før, så vil aldri angsten min for at han skal gjera det igjen, forsvinna heilt.

Som du seier, så har ein sjølvsagt aldri nokon garanti for at ein annan person ein hadde vore sammen med, ville ha vore ærlig mot deg. Men det er noko med det at når ein er sammen med ein person som ein er veldig glad i, så ødelegg det noko for all framtid, når denne personen gjer noko som ødelegger tilliten du har til han. Ting kan bli bra igjen, men ein vil aldri heilt klara å gløyma det som har skjedd. Så noko i forholdet blir ødelagt etter ein slik opplevelse - og det er umulig å berre knipsa med fingrane, og så er alt gløymt. Kvar gang eg tenker på slike episodar som har skjedd før, der mannen min har loge for meg/haldt ting skjult for meg - så blir eg kjempetrist, kjenner tårene pressa på, og får ein angst i meg for at noko slikt skal skje igjen. Slike tankar får eg innimellom, sjølv om me har det kjempefint saman no. Og desse minna vil nok aldri forsvinna, same kor lang tid det går. Sånn er det berre...

[Gjest Gjest_Hans_*]

Huff, kjenner meg igjen i dette. Kjæresten min har loge masse for meg, i løpet av dei 5 åra me har kjent kvarandre. Og han har gjort ting han lova meg aldri skulle skje, som eg har funne ut av i ettertid. Og han har brukt akkurat den same unnskyldnigen som sambuaren din har gjort - nemlig at han lot vera å fortelja det til meg, for å ikkje såra meg. Eg har i løpet av desse åra prøvd å fortelja han om og om igjen at uansett kva han gjer, så er det ingenting som sårar meg meir enn at han lyger om det/held det skjult for meg!

Etter ein slik episode forrige haust, ga eg han eit ultimatum. Enten måtte han slutta heilt med løgnene sine, og aldri halda slike ting skjult for meg - ellers så vart eg nødt til å kutta all kontakt med han! Me hadde mange og lange samtalar etter denne episoden, og det virka som om kjæresten min endelig (for aller første gang) virkelig skjønte kor dårlig han hadde oppført seg mot meg. Etter den episoden har eg heldigvis aldri tatt han i å lyga eller halda ting skjult for meg. Så eg valgte derfor å satsa på kjæresten min, og prøva å stola på han! No har me nettopp gifta oss, og ventar barn saman - så eg har jo no tatt eit avgjerande valg!

Sjølv om me er lykkelege saman no, og gledar oss masse til å bli foreldre - så skal eg innrømma at det som har skjedd i fortida, nok alltid vil ødeleggja litt av tilliten til min kjære. Det er trist, men sant. Håpar at eg etterkvart vil klara å stola nesten heilt på han. Det er nok umulig at eg nokon gang kan klara å stola fullt 100% på han, pga tidlegare erfaringar. For eg veit at når han har loge slik for meg før, så kan det skje igjen - sjølv om eg håpar intenst at det aldri kjem til å skje. Det er veldig synd at det skal vera slik, men det er umulig å berre gløyma alt som har skjedd i fortida.

Veit ikkje heilt kva eg skal råda deg til egentlig. Akkurat no føler eg at eg har valgt det rette, ved å satsa på min kjære - men berre framtida vil visa om det var eit klokt valg, eller ikkje. Eg vil iallfall seia til deg at du aldri må finna på å fortsetja forholdet med sambuaren din, viss han ikkje virkelig innser kor dårlig han har oppført seg mot deg, og lovar at det aldri skal skje igjen - og han må bevisa for deg at han faktisk klarar å kutta ut løgnene sine for godt. Og skulle han bryta løftet sitt igjen etter ein slik samtale, så vil eg nok råda deg til å avslutta forholdet. For du kjem aldri til å klara å stola på ein mann, som du veit at lyger for deg med jevne mellomrom. Håpar virkelig at sambuaren din innser kor dårlig han har oppført seg mot deg, og at han klarar å slutta heilt med løgnene sine!

Fy søren, dette er jo bare trist å lese...

Har du gifta deg med han uten å kunne sole 100 prosent på ham?

Vet han om det?

[Mirabella76]

Fy søren, dette er jo bare trist å lese...

Har du gifta deg med han uten å kunne sole 100 prosent på ham?

Vet han om det?

Eg stolar jo på han no såklart, ellers hadde eg ikkje gifta meg med han - men eg føler meg berre ikkje 100% sikker på at eg kan stola på han for all framtid. Er rett og slett litt redd for at han ikkje skal klara å fortsetja å vera ærlig mot meg, pga slik han har vore før. Men det er ikkje akkurat noko eg går rundt og tenker på og bekymrar meg over i det daglege. Så lenge mannen min ikkje lyger og held ting skjult for meg, slik han gjorde før - så stolar eg på han såklart.

Endret 18. august 2008 av Mirabella76