Jeg gruer meg til mitt eget bryllup!

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Dette kommer til å høres sutrete ut, men..

Jeg er veldig uromantisk av meg. Jeg har aldri drømt om noe stort bryllup, men jeg vil gjerne være gift. Jeg gleder meg til å være gift, men skulle helst tatt selve vielsen en onsdag etter jobb.

Mannen jeg skal gifte meg med derimot, vil ha et "ordentlig" bryllup. Han har en haug med folk som må inviteres, hvis ikke nekter han å gifte seg. Foreldre, tanter og onkler, besteforeldre, søsken, venner av foreldrene, venner av seg selv osv.

Jeg for min del: begge foreldrene min er døde, noe som er veldig sårt. Alle besteforeldrene mine er døde. Jeg har ingen tanter og onkler, og de eneste jeg egentlig vil invitere er søsteren min og hennes mann med tre barn. Men nå blir det til at jeg inviterer noen av vennene mine for at det ikke skal bli så tomt på min side.

Jeg gruer meg sånn til å gifte meg uten foreldrene mine, og enda mer til den kjipe følelsen av å være alene når hans side av kirken er full av folk og min side er helt tom. Jeg savner foreldrene mine så, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å ha en sånn fest uten dem tilstede.

Jeg har funnet en kjole. Ikke en jeg liker, men en jeg misliker mindre enn alle andre. Men jeg føler meg bare stygg og ekkel og feit. Jeg orker ikke tanken på at alle skal ha fokus på meg.

Jeg orker ikke tanken på å gå opp kirkegulvet alene fordi pappa er død.

Jeg vet jo at jeg ikke får foreldrene mine tilbake, men jeg vil helst bare ha det enkelt. Det føles så urettferdig at de ikke skal få være der.

Forloveden min vet hva jeg føler, men han står på sitt. Og jeg kan ikke snakke med ham om det, for da sier han bare at han kan ikke straffes fordi mine foreldre er døde. Så nå sitter jeg her helt alene og griner mens jeg skriver på et helt ukjent forum bare fordi jeg må dele det med noen.

Jeg er blitt så flink til å late som om jeg gleder meg, mens jeg egentlig gruer meg så mye til denne dagen at jeg hele tiden går med en nagende tvil på om jeg egentlig vil. Kanskje det er bedre å bare la være å bli gift, siden mannen nekter å gifte seg om han ikke får et "ordentlig" bryllup. Det kan umulig bli så kult å gifte seg med ei som bare kommer til å grine av sorg hele bryllupsdagen heller.. :gråte:

[Mo9qa]

For å være ærlig, så synes jeg din fremtidige mann er både lite følsom og sta som en geit! For noe tull å ikke ville gifte seg dersom det ikke blir et "tradisjonelt" bryllup; det er tross alt ikke brylllupet som er det viktigste, men _ekteskapet_...! Det høres som om han er veldig opptatt av hva andre måtte tenke og mene - siden det er mange han bare "må" be i bryllupet... (Er ikke en svigermor som står bak her og styrer litt eller...?)

Vet ikke om jeg hadde hatt lyst til å gifte meg med noen som var så lite villig til å høre på mine ønsker og følelser - det blir jo ikke deres bryllup, men hans...

Sender deg en liten trøsteklem jeg - hvis du vil ha...

[Serenity88]

Uff, vil bare gi deg en jeg!

Du virker som en utrolig tøff person!

Har du virkelig klart å vise hva du føler for bryllupet til forloveden din? Kanskje han ikke skjønner hvor alvorlig dette faktisk er for deg. Virker som om du er ganske flink til å holde følelser inne.

Jeg håper virkelig at ting vil lysne for deg, enten at han forstår hvordan du har det, eller at du kan se gleden i å vise deg fram! Er nok mange der som vil se deg komme opp i en nydelig kjole, og med et nydelig smil!

[Gjest strykebrett]

Uff, dette hørtes fryktelig ille ut!Har du noen nære venner du kan betro deg til så du slipper å gå med disse tankene helt alene?

Høres ut som det kanskje er litt for tidlig for deg i forhold til tapet av foreldrene dine å gå gjennom noe sånt, jeg vet jo ikke hvor lenge det er siden men merker at det er veldig sårt for deg.

Du har vel noe du skulle sagt når det gjelder bryllupet? Hadde jo kanskje vært fint om du fant noe av det lystbetont. Planlegge mat, ønskeliste eller noe annet du syns er gøy å drive med. Virker som dere er for langt inn i prosessen til at du kan be om å utsette det så det er vel ikke stort annet å gjøre enn å prøve å snu det til noe positivt.

Lykke til i alle fall, føler med deg det må være en fryktelig situasjon å være i. Men du har jo funnet mannen i ditt liv i alle fall og det er da slettes ikke lite det:)

[Gjest Gjest]

Mannfolk er ikke alltid like flink med følelser og forståelse.

Det høres egentlig ut som om bryllupet kommer til å finne sted uansett, så vil bare gi noen tips:

-Det høres kansje ut som du er litt deprimert. Trening og godt kosthold kan hjelpe på humøret.

-Mannen din kommer til å synes du er vakker.

-Du kan gå opp kirkegulvet sammen med din mann romantisk

-"Din side" og "hans side" vil når dere er gift blir "deres" side. (Når jeg tenker meg om så sto alle kompisene til mannen min på min side)

-Dine foreldre ville ønsket at livet ditt skulle gå videre. Selvfølgelig vil du savne dine foreldre på en slik dag og det gjør absolutt ingenting om det felles noen tårer, verken av den gode eller onde sorten.

[Gjest Gjest]

Vil gi deg en klem

Mannen din er ganske egoistisk av seg syns jeg!

Si fra når og hvor bryllupet er så kommer vi jentene fra KG til å fylle hele kirken på DIN side

[Gjest78]

Jeg hadde noen av de samme følelsene da jeg skulle gifte meg, ikke i samme grader som deg, men dog. Jeg har veldig mye mindre familie enn min mann, og selv om både foreldre og noen av besteforeldrene er i live så kommer jeg veldig dårlig overens med en del av de. Men mens jeg hadde mest lyst til å dra maldivene eller noe og gifte oss alene, måtte han ha hele pakka med familiebryllup. Det jeg lærte meg var at min mann faktisk hadde nødt til å kompromisse like mye som meg. Ikke gå med på noe du ikke kan stå for, hvis noe er viktigere for han enn for deg kan du gå med på det, men ikke alt. Jeg forhandlet gjestelisten ned så den ble så liten som mulig, mens vi tok en uformell vennefest i tillegg. Jeg fikk også forhandlet fram at vi skulle ha et ikke-kirkelig bryllup, at vi skulle ha få sanger, og at jeg ikke skulle tale. Vi gikk også sammen opp til vigsleren, i stedet for at jeg skulle gå med min far. Siden du synes akkurat dette er vanskelig synes jeg at du burde insistere på denne løsningen, eller at du får din søster eller andre som står nær til å følge deg.

Jeg synes virkelig ikke at du bare skal gi deg, mannen din virker litt egoistisk og ufølsom. Du skal heller ikke straffes for at han har lyst på et tradisjonelt bryllup mens du ikke har det, du har akkurat like mye rett til å få det som du vil som det han har. Ikke gå med på et bryllup der du går og gruer deg og føler at alt er feil for hans skyld.

Endret 14. august 2008 av Lady Lovelace

[Humleblomst]

Først vil jeg gi deg en stør trøsteklem, jeg skjønner veldig godt at dette er vanskelig for deg!

Men når det er 100% din mann sin vilje at det skal bli stort kirkebryllup med masse gjester, og du virkelig føler smerte ved at dette skal gjennomføres, synes jeg da virkelig at det er en del ting du kan kreve for at dette skal bli i nærheten av et kompromiss:

- Når din far ikke er der og du ikke har noen andre som kan følge deg opp kirkegulvet, er det minste din fremtidige mann kan gjøre å følge deg opp selv! Det er mange som går opp kirkegulvet med sin kjære i dag, spesielt en god del av alle de som allerede bor sammen. De synes rett og slett det er tåpelig å gjøre det på noen annen måte, vi vurderer faktisk også den løsningen. Så det finnes ikke en eneste unnskyldning i hele denne vide verden som er god nok til at du skal tvinges opp kirkegulvet på egenhånd!

- Kan din søsters barn og/eller noen barn fra hans side av familien være blomsterpiker og brudesvenner? Når det går sånne søte, nusselige små foran deg opp kirkegulvet, tar de gjerne mellom 40-60% av oppmerksomheten. Ihvertfall. Om ikke mer! Dermed vil ikke det være så mange blikk festet på deg hele tiden.

- Det å ha folk sittende på hver sin side av kirken med hver av familiene er ikke et fenomen som tradisjonelt praktiseres i Norge. Og om det skal praktiseres vil det alltid være mange som sitter "feil". For hvor mange over 40 er det som faktisk kan alle disse amerikanske bryllupsfilmene utenatt og har fått med seg at det faktisk kan være et skille? Jeg regner med at folk heller vil trekke litt fram i kirken, enn å sitte helt bakerst og innerst i en krok og strekke hals for å få med seg hva som skjer, bare for å sitte "riktig". Er du bekymret for at dette faktisk skal skje, må brudgommen være ansvarlig for å spre til "sine" folk at dere ikke ønsker å ha noe skille på dette i kirken.

- I et bryllup jeg var i der bruden hadde mistet sin mor, ble det tent et lys for moren i velkomsttalen for å symbolisere hennes tilstedeværelse. Det var veldig nydelig. Du må selvfølgelig velge selv om du vil gjennomføre dette, det skal føles komfortabelt for deg. Men det kan kanskje gjøre at dine foreldre kommer litt nærmere på denne dagen?

- Hva med å velge en løsning med småbord istedenfor hesteskoen? Da slipper du hele opplegget med at familien (eller den manglende sådan) sitter på rekke og rad til alles skue. Ha din søster og hennes mann ved din side, og la ham få ha foreldrene sine på det bordet der dere sitter.

- Og en siste ting: Mange bruder gråter. Ikke fullt så mange gråter av smerte/sorg, men det kommer nok atskillig mer gledestårer. Hold det litt dempet hvis du klarer det, så vil nok ikke mange reagere så veldig mye på det. Og for all del, husk kleenex!

Om din kommende ektemann bare er vanskelig og ikke er villig til å ofre noe for din skyld, synes jeg virkelig du bør vurdere om dette er et ekteskap du virkelig vil inn i. Bryllupsplanleggingen symboliserer på mange måter ekteskapet. Hvis noen kontrollerer store deler av bryllupet, er det høy sansynlighet for at denne personen kommer til å kontrollere mye senere også. Til og med om det faktisk er svigermor som står og styrer, vil dette mest sansynlig følge videre i ekteskapet. Og ingenting vil endre seg av at dere blir gift, det kan jeg ihvertfall love deg! Når det er sagt kan jeg egentlig forstå at din kommende mann kan ønske seg et "skikkelig" bryllup, og dette på tross av at din situasjon er vanskelig. Likevel er det jo deg han skal gifte seg med, så det burde jo være viktig at du har det bra i det hele også! Prøv å hevde deg litt i parforholdet, din stemme er absolutt like mye verdt som din kommende mann sin. Jeg ønsker deg alt godt og lykke til, kom gjerne innom og fortell hvordan det går videre!

[Gjest Lintin]

Jeg skjønner litt hvordan du har det. Jeg har heller ingen besteforeldre og min far døde for 1,5 år siden. Jeg synes også at det blir veldig sårt, spesielt når min tilkommende er så heldig å ha fullt "sett" med foreldre og besteforeldre.

I kirken har jeg løst det slik at min far sin beste venn skal følge meg opp kirkegulvet, for meg blir dette bra og minner meg masse om pappaen min.

I samtalen med presten tok jeg også opp at jeg synes det var forferdelig vondt å ikke ha pappaen min der på den store dagen, følte meg skikkelig liten der jeg satt og tutet foran presten. Men han var veldig fin og foreslo å flette inn noen ord i talen om pappa slik at han ikke ble helt forbigått, det synes jeg var veldig fint.

Når det gjelder bordsetting, har jeg satt min søster og hennes famile ved min side slik at det ikke blir "tomt", ellers har vi gitt blaffen i tradisjonelle regler og plassert folk sammen med folk vi tror de vil trives med og ikke brydd oss om at det er på "gal" side av brudeparet.

Håper at du finner en løsning som du er komfortabel med, husk det er lov å gråte på en slik dag, både litt av glede og litt av sorg.

Uansett håper jeg du får en fantastisk dag, masse lykke til

[thumbalina]

Hei, hørtes ikke ut som en morsom situasjon. det du kan gjøre for å minske fokuset på deg og din side er enten at mannen din følger deg opp kirkegulvet (mange som gjør dette nå) eller en kamerat/mannen til søsteren din?? (forsto at du hadde en søster som er gift??) Jeg skal følges opp av min bror, da pappa er lam i hele sin venstre side og sitter i rullestol. og i kirken kan alle sitte på samme side.... vi gjøre dette hos oss, ettersom det er så dårlig utsikt til alteret fra venstre siden.... vi holder av de tre øverste radene på høyre side til nærmeste familie på begge sider.. så sitter alle samlet.. dere kan jo rett og slett bare skrive i kirkeprogrammet at folk kan sette seg der de ønsker.. så fyller dere heller opp de første radene på begge sider, med folk fra begge sider..

og som andre her sier - del opp i småbord - på den måten blir det blandet rundt hvem som er i familie med hvem.. og hvem som er venner av hvem.

men jeg ville ikke gitt meg på å prøve å få mannen til å forstå litt hvordan du har det? høres merkelig ut at han vil tvinge deg til noe som er så vondt for deg? Er du sikker på at han har forstått hvordan du har det?? kanskje han tror det er mer overfladisk enn det virkelig er? vis han dette innlegget, så kanskje han ser hvor dypt det stikker..

og du er helt sikkert IKKE feit og stygg i kjolen din! Men om du føler deg uvel i kjolen, så finn en annen.. ikke gi deg før du finner en som du føler deg vel i. Og finner du en løsning med mannen om hvordan dere kan møtes på halveien, så skal jeg vedde på at kjolen "plutselig" føles bedre på alikevel....

lykke til!

[Gjest Nishiki]

For å være ærlig, så synes jeg din fremtidige mann er både lite følsom og sta som en geit! For noe tull å ikke ville gifte seg dersom det ikke blir et "tradisjonelt" bryllup; det er tross alt ikke brylllupet som er det viktigste, men _ekteskapet_...! Det høres som om han er veldig opptatt av hva andre måtte tenke og mene - siden det er mange han bare "må" be i bryllupet... (Er ikke en svigermor som står bak her og styrer litt eller...?)

Vet ikke om jeg hadde hatt lyst til å gifte meg med noen som var så lite villig til å høre på mine ønsker og følelser - det blir jo ikke deres bryllup, men hans...

Sender deg en liten trøsteklem jeg - hvis du vil ha...

Helt enig, hva er det for en stapeis du har funnet deg?

[Vera Vinge]

I mitt hode, er slike ting som dette noe man bør være enige om. Jeg kan ikke skjønne at hans syns dette er noe stas hvis han virkelig vet hvor vanskelig det er for deg. Jeg tror jeg ville snakket med ham igjen og igjen lagt fram hvor lite lyst du har til dette. Jeg syns det høres veldig egoistisk ut av ham å presse dette igjennom, og jeg syns det er direkte slemt å si at han ikke vil straffes for at dine foreldre ikke lever lenger.

[Jade]

For å snu litt på det:

Hvor langt er du villig til å strekke deg for at han skal få en fin bryllupsdag?

Ja. Han bør strekke seg litt han også. Hvis du ikke ønsker et stort bryllup, er det unødvendig å forlange å invitere foreldres venner, med mindre de hadde et nært forhold til han også.

Ikke misforstå. Jeg synes veldig synd på deg fordi du har mistet så mye av familien din. Men livet går videre. For forloveden din også. Skal ikke familien hans få ta del i denne store dagen, fordi det er urettferdig? Fordi hans families tilstedeværelse ødelegger din dag?

Jeg lurer litt på hvor mye du mener at han skal strekke seg.

Mener du at:

han skal droppe foreldrenes venner?

han skal droppe vennene sine?

tantene og onklene sine?

(de nedenfor synes jeg det er ekstremt urimelig å nekte sin forlovede å invitere)

nære venner

besteforeldrene sine?

han skal droppe søskene sine?

foreldrene sine??

---

Lykke til med bryllupet. Håper dere blir enige om en mellomting. Husk at selv om du har mistet mye familie, så har du nå blitt en del av hans familie! Jeg synes det virker veldig lurt å understreke dette ved at gjestene setter seg tilfeldig på begge sider i kirken + forslagene om bordplasseringen under middagen osv. Og at søsteren din følger deg opp kirkegulvet?

Endret 14. august 2008 av Jade

[Vera Vinge]

Jeg leste nå at han vil invitere venner av sine foreldre også. (Kanskje det er jeg som er rar, men det har jeg aldri hørt om en gang.) Jeg må si jeg har vanskelig for å forstå at han vil invitere så mange som antakeligvis ikke står ham nær når dette er sårt for deg. Jeg støtter det Jade sier over om å inngå et kompromiss i det minste. Jeg er også enig i at livet går videre og at du kanskje bør forsøke å tenke på at du får en ny familie, og at det kan være fint, selv om de aldri vil erstatte den du hadde. Men jeg forstår virkelig ikke hvorfor han forventer at alt skal være på hans premisser.

Endret 14. august 2008 av Vera Vinge

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Jeg er virkelig heldig, for jeg får verdens beste svigermor og -far, og selv om de aldri kan erstatte foreldrene mine, er de med på å gjøre sorgen mye lettere å bære. Jeg kunne ikke ha fått bedre svigerforeldre, så jeg er utrolig takknmlig over å få lov til å bli en del av den familien.

Det som plager meg er nok mest det at jeg føler jeg ikke har noe valg. Om han hadde sagt at det viktigste for ham er å gifte seg med meg, og at hvis det skulle bli så ille, kunne vi ha gjort det med et bittelite bryllup med bare de aller nærmeste. Da ville jeg følt at jeg kunne velge, mens nå føles det veldig som om det viktigste er selve bryllupet, ikke det å få gifte seg med meg.

Han har kuttet ned på gjestelisten sin, i begynnelsen kom han med en liste på over 100 mennesker; venner fra barndommen, eks-kjæresten (som vi begge er venn med i dag, så det i seg selv er ikke noe problem) osv.

Jeg ville aldri ment at han skal kutte ut foreldre, besteforeldre og søsken, men hvorfor han inviterer tanter og onkler som han aldri ser og uttrykker ganske direkte at han rett og slett misliker, skjønner jeg ikke. I vår måtte jeg tvinge ham til å gå i 90-årsdagen til mormoren sin, fordi han "hater slekta" som han uttrykker.

Det føles for meg veldig vondt å måtte gjøre en hel haug med ting jeg ikke liker og ha et stort bryllup jeg virkelig gruer meg til fordi han insisterer på å invitere folk han påstår han hater..

(Jeg har dårlig tid nå, men takk for alle innlegg. Jeg kan utdype litt mer senere i kveldn når jeg kommer hjem fra jobb.)

[Humleblomst]

Har han kommet med noen begrunnelse om hvorfor han absolutt vil ha dette store bryllupet? For når han sier at han hater den "ytre delen" av familien sin, virker det for meg ganske meningsløst å måtte invitere dem. Jeg kan se to grunner. Den ene er fordi han er redd for fasaden i det hele, at han rett og slett er redd for at tanter og onkler skal klage og slenge dritt, eller at foreldrene skal protestere. Men om dere legger det fram slik at dere ønsker å ha et lite bryllup siden du ikke har noe særlig familie, tror jeg det vil stoppe kjeften på de fleste. Det er få mennesker som så komplett uten empati. Det kan også være at han ikke ønsker å ha "tom" kirke. Jeg vet det er mange som bekymrer seg for det, og jeg personlig synes det virker litt overfladisk. Men om det likevel er tilfellet: Finnes det noen litt mindre kapeller i nærheten? Det er ofte veldig pene og sjarmerende, man slipper det lange kirkegulvet, og man slipper å bekymre seg over at benkene ikke skal fylles opp.

Uansett burde ikke din kommende ektemann bruke utrykk som at "han kan ikke straffes fordi dine foreldre er døde." For han bør se på det som en gevinst bare å få lov til å gifte seg med deg og planlegge bryllup sammen med deg! Straffen hører ikke hjemme i denne sammenheng, for bare å finne en man vil gifte seg med er ingen selvfølge! Og for å være helt ærlig synes jeg at du bør fortelle ham det. For din kommende ektemann bør ikke få lov til å oppføre seg som en drittsekk uten at du protesterer. Da blir han bare vant til at han kan oppføre seg slik mot deg, og da blir det ikke slutt før du går fra ham.

[Mamm@imars]

Kjære kommende brud.

Skjønar godt at dette er ein vanskeleg situasjon for deg.

Han du skal gifta deg med har ein stor familie og du har ikkje det. Der har du første kollisjonen.

Han vil ha stort bryllup, du vil ha det enkelt. Der har du kollisjon nummer to.

Måtte berre påpeike ein ting for deg.

Mannen din elsker deg, og han vil gifte seg med deg.

Eg foreslår at problema du slit med kan løysast på fylgjande måte.

1) Vil du verkeleg gifta deg med denne mannen som er så lite forståelsefull for dine behov og ynskje ?

Ok, om du så vil det:

a) Lån din søsters ektemann og be han føre deg fram til alteret.

b) Inviter alle din familie kjenner, og blir det ikkje nok, lån noen av han sine på di side.

c) Finn en kjole du føler deg bra i.

d) Prøv å tenk at du er ei ei kyrkje, og at dei døde foreldra dine ser deg på den store dagen din.

e) Bruk svigerfamilien din for alt det er verdt, fortell de at du føler deg desperat og familielaus !

Lukke til.

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Hei alle sammen!

Siden dere ga meg så fine og gode svar, og mye forståelse, tenkte jeg dere kunne få en liten update, nå som bryllupet er vel overstått.

Etter at jeg skrev denne tråden, satt vi oss ned og snakket ordentlig sammen, og mannen min ble veldig mye flinkere til å si at selvsagt var det viktigste at vi ble gift og at han ikke ville tvinge meg til noe.

Vi kom frem til et kompromiss, der også et vennepar av foreldrene hans var inkludert på gjestelisten. I begynnelsen synes jeg dette var rart, men tenkte at siden de skal komme i bryllupet mitt, måtte jeg gjøre en innsats for å bli kjent med dem. Så jeg inviterte dem på kaffe, og ble kjent med noen helt utrolige mennesker! Mannen min beskriver dem som "reserveforeldrene" sine, og det skjønner jeg jammen godt. Vi ga dem oppgaven som toastmastere, og bedre toastmastere skal man lete lenge etter. De var med på å gjøre dagen utrolig rørende og mye bedre enn jeg kunne ha forestilt meg.

Kjolen min fikk jeg sydd om litt (fikk satt på armer), og etterhvert som jeg ble vant med tanken på den, likte jeg den bedre også. På bryllupsdagen følte jeg meg rett og slett fantastisk vakker. Kjolen var ikke så fin når jeg var usminket og stresset, men når håret ble satt opp og sminken kom på, var den nydelig.

Jeg fikk følge av svigerfar opp til alteret, og det var også utrolig rørende og veldig fint. Vi giftet oss der foreldrene mine er begravet, og svigerfaren min overrasket meg med et fint lys med engler på som vi tente sammen før vielsen. Ble ubeskrivelig rørt over dette, skjønte virkelig at jeg har en enormt omsorgsfull svigerfar da.

Selv om savnet av foreldrene mine var ENORMT, var dagen utrolig fin. Jeg fikk det litt som jeg ville på en del ting, og mannen min fikk det tradisjonelle bryllupet han drømte om. Nå er vi lykkelig gift!

Tusen takk for alle som gadd å lese de innleggene, og som brukte av tiden sin til å svare. Uten dere hadde jeg kanskje ikke turd å si i fra til mannen min klart og tydelig, og da hadde jeg kanskje rømt i stedet for å bli gift...?

[Gjest Hilde K S]

Man MÅ ikke gifte seg selv om mannen vil...

[thumbalina]

Hei alle sammen!

Siden dere ga meg så fine og gode svar, og mye forståelse, tenkte jeg dere kunne få en liten update, nå som bryllupet er vel overstått.

Etter at jeg skrev denne tråden, satt vi oss ned og snakket ordentlig sammen, og mannen min ble veldig mye flinkere til å si at selvsagt var det viktigste at vi ble gift og at han ikke ville tvinge meg til noe.

Vi kom frem til et kompromiss, der også et vennepar av foreldrene hans var inkludert på gjestelisten. I begynnelsen synes jeg dette var rart, men tenkte at siden de skal komme i bryllupet mitt, måtte jeg gjøre en innsats for å bli kjent med dem. Så jeg inviterte dem på kaffe, og ble kjent med noen helt utrolige mennesker! Mannen min beskriver dem som "reserveforeldrene" sine, og det skjønner jeg jammen godt. Vi ga dem oppgaven som toastmastere, og bedre toastmastere skal man lete lenge etter. De var med på å gjøre dagen utrolig rørende og mye bedre enn jeg kunne ha forestilt meg.

Kjolen min fikk jeg sydd om litt (fikk satt på armer), og etterhvert som jeg ble vant med tanken på den, likte jeg den bedre også. På bryllupsdagen følte jeg meg rett og slett fantastisk vakker. Kjolen var ikke så fin når jeg var usminket og stresset, men når håret ble satt opp og sminken kom på, var den nydelig.

Jeg fikk følge av svigerfar opp til alteret, og det var også utrolig rørende og veldig fint. Vi giftet oss der foreldrene mine er begravet, og svigerfaren min overrasket meg med et fint lys med engler på som vi tente sammen før vielsen. Ble ubeskrivelig rørt over dette, skjønte virkelig at jeg har en enormt omsorgsfull svigerfar da.

Selv om savnet av foreldrene mine var ENORMT, var dagen utrolig fin. Jeg fikk det litt som jeg ville på en del ting, og mannen min fikk det tradisjonelle bryllupet han drømte om. Nå er vi lykkelig gift!

Tusen takk for alle som gadd å lese de innleggene, og som brukte av tiden sin til å svare. Uten dere hadde jeg kanskje ikke turd å si i fra til mannen min klart og tydelig, og da hadde jeg kanskje rømt i stedet for å bli gift...?

Hørtes ut som en fantastisk dag - og at du har giftet deg inn i en utrolig koslig familie! Gratulerer så mye!