Angret på å få barn

[Gjest Gjest]

Noen som har angret på å ha fått barn? Som rett og slett ikke er blitt glad i barnet?

[gompen]

Jeg kunne godt vært foruten barn, men de kom , og jeg er glad i dem.

[Gjest Zia]

Jeg har aldri angret på å ha fått barn (tvert imot!) og jeg er veldig glad i ham.

Det er helt sikkert mulig å angre på at man har fått barn, men jeg tror ikke det er så veldig mulig å ikke bli glad i de barna man får. Jeg tror derfor at du stiller spørsmålet på en litt feil måte.

[Gjest Helen Parr]

Jeg har angret sånn omtrent en håndfull ganger når det står på som verst, men den følelsen er av svært kortvarig karakter.

Det har forresten aldri vart så lenge at jeg har blitt noe mindre glad i dem. :rødme:

[Autumn]

Nei, selv om det kan være tøft til tider.

[Brunhilde]

Det å få barn er en av de få tingene i livet jeg med hånden på hjertet kan si at jeg aldri har angret på. Det har vært tøft til tider, vanskelig, krevende, men samtidig uendelig givende. Kjærligheten til barnet mitt var der da h*n ble lagt opp på magen min, og i dag, mer enn 18 år senere, er den ikke blitt mindre, heller sterkere.

[Gjest *Mim*]

Nei, det har jeg aldri gjort.

[Gjest StockDama]

De finnes nok.

Og er nok mange som itillegg aldri villet innrømme det.

[momo]

Jeg angret meg en stund ja. Jeg er kronisk syk, men fungerte helt normalt i hverdagen, og jeg ble gravid i samråd med leger som mente min sykdom ikke kunne bli verre av og gå gravid. Men der tok de grundig feil. Jeg ble sengeliggende i mesteparten av svangerskapet og 1 år etter fødselen. Utrolig tøft og ikke orke og være noe særlig sammen med barna sine og barna bare blir slit. Må si jeg angra meg en del ganger da det sto på som verst, det var jo noe som gikk ut over hele familien.

Men jeg var hele tiden glad i han, men følte faktisk at de følelsene kom saktere enn hva de gjorde med datteren min som ble født før jeg ble syk. Nå i dag angrer jeg meg ikke, jeg er fortsatt syk, men bedre og vi er over de mest slitsomme periodene med sønnen vår og. Og elsker han over alt på denna jord.

[Mamma1]

Nei, selv om de to barna jeg har har vært "uhell" så har jeg ikke angra på det ett sekund. Har vært drittlei til tider og lurt på om jeg er egnet som mor (ikke særlig huslig, liker ikke så godt barn generelt osb), men jeg har ikke angret.

[Gjest Gjest_Mann_*]

Angret kun på hun jeg fikk barn med.....

Helt utrolig at de ondeste skapninger kan skape noe så fantastisk?

[Gjest Gjest]

Elsker barnet mitt men "angret" periodevis da han var klinsprø. Faren til angrer jeg på for han er en drittsekk.

[viren]

Nei, ikke engang når det er på det mest slitsomme. Ingen av dem var planlagte, men de har likevel vært svært velkomne.

[Yummy_Mummy]

Det hender jeg angrer klokka fire på natta når jeg må inn for å roe han ned for ørtende gang i løpet av natta. Men jeg er veldig glad i han, og når han smiler og er så tydelig glad for å se meg, så smelter jeg igjen. Er slitsomt med barn da, jeg var nok ikke forberedt på hvor slitsomt og hvor mye dårlig samvittighet jeg ville få.

Da jeg ble gravid (planlagt og etterlengtet) fikk jeg først litt panikk med alt jeg ikke kom til å få gjort nå som vi skulle ha barn. Men når sant skal sies, så tror jeg ikke jeg hadde gjort det uansett

[Gjest Gjest]

Selv om ungene enkelte ganger har vært på grensen til å drive meg til vanvidd har jeg aldri angret på at jeg fikk dem. Alle var planlagt.

[Tusenfryd]

Jeg elsker barnet mitt over alt på jorden - betingelsesløst. At livet hadde vært annerledes og helt sikkert enklere, ja, klart og selvsagt - men angrer - nei, aldri!

[Gjest Nishiki]

Nei, jeg har aldri angret på barna. Kunne kanskje ventet noen år med å fått dem, da jeg var altfor ung. Litt mer livserfaring hadde ikke skadet.

Jeg elsker mine barn høyest av alt og ville ikke vært dem foruten. Selv ikke når størstemann ikke hadde sovet en hel natt på over to år angret jeg.

[Gjest kona]

Når det sto på som verst med kolikk, dårlig nattesøvn, sykdom og oppfølging av skolebarn - samtidig - da skal jeg innrømme at jeg noen ganger lurte på hva jeg egentlig hadde begitt meg inn på. :gjeiper: Men angre det har jeg aldri gjort.

[Daiquiry]

Angrer ikke på at jeg fikk barn, men jeg ser at jeg kunne ventet noen år, og ikke fått barn med han som er faren. Elsker barnet mitt over alt på jord

[Mamma1]

Det virker som om det er at man angrer på valg av pappa som går igjen. Slik er det her også. Ikke på nyebabyen da:)