til dere som har blitt mammaer...

[BrunetteBarbie]

Hvordan er det med folk som har blitt mødre?

Har du fortsatt dine gode gamle venner fra før svangerskapet, eller forandret ting seg til at du enten fikk nye venner, eller hadde mindre sosial omgang etter barnet(ene) kom?

Hendte det at du så på noen av vennene dine med et nytt og annerledes syn?

hvordan i såfall?

Hva forandret seg på den sosiale fronten etter svangerskapet?

[Gjest Efaristo]

Dytter denne litt oppover,for dette lurer jeg også på...

jeg har ikke blitt mamma selv,så jeg kan ikke svare på det...

[Gjest Gjest]

Interessant spørsmål! Håper noen mødre har selvinnsikt nok og vil svare...

[Gjest Gjest_Anette_*]

Jeg ble mamma for snart 7 år siden. Og jeg har nok litt andre relasjoner nå enn det jeg hadde før jeg ble mamma.

Men om det kommer av at jeg ble mamma eller at jeg rett og slett ble voksen? Nei, det har jeg ikke svaret på.

For min del ble kontakten med andre jenter (jeg var jo forholdvis ung, 22 år) i samme situasjon veldig viktig og jeg fikk en del nye venner som følge av det.

De fleste vennene jeg hadde før jeg ble gravid treffer jeg aldri lenger, med unntak av to stykker. De er mine aller beste venninner og vi har fulgt hverandre i tykt og tynt siden barndommen og tenårene. Der forandret ingenting seg. Men de var jo også på samme "sted" i livet som det jeg var. Og er.

De jeg mistet kontakten med fikk jeg jo et annet syn på. De stod for så mange ting jeg ikke kunne relatere til lenger og jeg vil tro at jeg var blitt kjedelig i deres øyne, så vi voksne nok fra hverandre på et vis.

Mindre sosial omgang vil jeg ikke si at jeg fikk da jeg ble mor. Tvert imot, egentlig.

Men denne sosiale omgangen var jo som oftest med barn. Vi dro ofte på kafé, på besøk til hverandre, på babykino og aktivitetssteder for barn.

Men festingen ble det en brå slutt på.

Jeg mistet fullstendig interessen for det meste som ikke hadde med familielivet å gjøre. Og sånn var jeg vel de første 3 årene.

Da sønnen min var 3 år bråvåknet jeg, på en måte, og fikk et veldig stort behov for å være noe mer enn mamma. Jeg begynte å gå ut igjen, begynte å gjøre ting for min egen del.

Men; Jeg har fortsatt ingen venner som ikke har barn. Vi er på samme sted i livet alle sammen av de jeg omgås. Og det syns jeg er greit. Jeg får nemlig litt spader av "de unge, barnløse". Vi har oftest et veldig forskjellig syn på livet og verden og hva som er viktig.

Det merket jeg tydelig da jeg tok opp studiene for et par år siden.

Jeg gikk på skole med mange jevnaldrende, men det føltes som vi levde på forskjellige planeter.

Det er ikke lenger det å være sosialt aktiv som er viktig. Det er ikke viktig å være masse sammen med venner. Jeg storkoser meg når jeg er sammen med dem. Jeg syns det er deilig å gå på byen en sjelden gang i blant.

Men hovedsaklig er det viktigste at jeg har et nært forhold til mine nærmeste venner, på et mer følelsesmessig plan.

Jeg må ikke se dem så ofte eller gjøre masse ville ting sammen med dem.

Ofte holder det å snakke en time eller to på telefonen. Eller å sitte i sofakroken og prate sammen en stund.

[Hasselnøtt]

Jeg er blitt mer sosial etter at vi fikk barn. Nå har alle mine/våre venner også fått barn. Det er sant som hun over skriver, at en er på et stadie i livet der det kanskje er litt "vanskelig" å omgås folk uten barn. Både fordi en har andre ting en er opptatt av, og at en har en gjensidig forståelse for andre småbarnsfamiler og hvordan det er.

Et eks: Vi er på ferie med barnløst vennepar og har avtalt å gå ut på tur kl 12. Da er det sovetid for minstemann, han er mett og trett og har ren bleie og alt er tilrettelagt. Han sovner i bilen og sover videre i vogna når vi kommer frem. Og så er paret i naboleiligheten nyvåknet og må bare det ene og det andre før vi kommer avgårde. Resultatet er en overtrøtt og etterhvert illsint baby som gjør turen sur for alle.

Noen ting, som viktigheten av å holde sovetider, har de færreste forståelse for før de har barn selv.

[Gjest Lillevenn]

Jeg ble stolt mor for ni måneder siden og du kan godt si at det sosiale livet mitt ble totalt endret. Jeg er atten år nå og da jeg ble gravid var jeg verdens mest sosiale, jeg var på alle happeninger, på besøk eller hadde besøk hver dag og satt aldri hjemme alene en hel dag.

Så ble jeg gravid som syttenåring, flyttet inn sammen med kjæresten og begynte å tilbringe enda mer tid sammen med han. Når vi var ute med folk, var det helst andre vennepar vi traff. De single venninnene mine festet og drakk veldig mye, så da ble det liksom ikke like naturlig å henge med dem når jeg gikk gravid;)

Nå som jeg er mor, er jeg egentlig ganske usosial. Jeg tok ikke permisjon i fra skolen da, så det er vel min sosiale arena, da får jeg snakket med andre på min alder og jeg får egentlig min porsojn med sosial omgang der.

Selvfølgelig hender det at jeg inviterer venninner over på besøk, eller besøker noen selv, men det har redusert seg fra nærmest hver dag til et par-tre ganger i måneden. Jeg og sambo kan finne på og dra til vennepar for å spise middag, eller invitere dem på middag hit en gang i måneden. Men jeg har jo stort sett alltid sønnen min med når jeg treffer andre folk nå, så det er litt begrensninger på hva vi kan holde på med:) Det blir ikke noen kinoturer, eller bowlingkvelder lenger, for å si det sånn.

Så for det meste er jeg hjemme med mann og barn etter skoletid og det er jeg meget fornøyd med, det er lenge å være vekke fra sønnen min en hel skoledag! Så da vil jeg helst bare kose og dulle med han når jeg er hjemme på kvelden, har fri eller når det er helg:) (Da han var nyfødt var jeg selvfølgelig ikke borte hele skoledager)

Man omstiller seg fort og jeg savner ikke den "gamle" livsstilen min, jeg elsker morstilværelsen og det tror jeg at alle kvinner gjør når de en dag plutselig er blitt mor:)

[Gjest Gjest_hønemor_*]

Hei

Jeg ble mor relativt ung (21 år) og det var endel venner som da trodde at jeg automatisk ikke ble med på ting, fordi "hu må vel være hjemme med babyn"

De samme vennene begynne nå å få barn, og jeg tuller med dem nå og sier at de sikkert ikke har tid...

Gode venner holder man kontakt med uansett.

Så får man nye venner pga omstendigheter, slik er livet.

[BrunetteBarbie]

Jeg er i den alderen hvor mange av de rundt meg får barn.

jeg er på et helt annet stadie i livet mitt. Altså, jeg vil ha barn, men ikke før om noen år. Tenker mer på jobb nå.

Grunnen til at jeg lurte, har mye med det du anette/gjest skriver.

Fordi, som du sier... plutselig "våknet" du, og det merker jeg mange gjør:

De går inn i "babydvalen" (ammetåka?), også kommer de ut av den, også har de "glemt" alle lærepengene de ga oss som enda ikke har fått barn om hvor mye vi gjør av både det ene og det andre, og de har glemt oss også og vil plutselig ta opp kontakten igjen.

Nå fester jeg lite, og jeg er lite på byen (mest i form av matspising da i såfall), altså, jeg jobber MYE, har et sosialliv med sambo, og noen venner på kvelden (som regel nå, de uten barn... ).

Før mine nære venninner (det er vel de jeg tenker på når jeg skriver) fikk barn, så møttes vi på en helt annen måte. Merker selvfølgelig nå at ting er helt annerledes.

Man kan ikke møtes spontant, man kan ikke gå "for langt" (for de som ikke har bil så klart) hvis man treffes, osv.

- En kveld jeg og en god venninne arrangerte fest for henne (første gang ut på byen etter bayen kom) så endte det opp med at hun måtte dra, fordi barnet ville ha mat og faren fikk ikke i barnet mat.

Uansett, jeg forstår at det kommer mange hindringer, og nå rabler jeg ned mye her, men det jeg lurer på er: Forstår ikke folk som har barn at plutselig så "våkner" man, og man vil ut og leve litt mer for en selv også?

Hvorfor ikke ta litt mer vare på de barnløse vennene også? Man kan jo få "bruk" for dem, for å si det sånn?

Stiller seg selvfølgelig annerledes når vennene blir borte, fordi de syns det er slitsomt med barn.

Og jeg har alltid lurt på hva de som har fått barn mener med: "blitt mer voksen".

Som sagt, forstår godt det med å feste og fyll, og barnet er i fokus, men jeg er da uten barn, og fokuserer på en god ting, og ikke fester jeg heller, så syns det er en litt "tam" unnskyldning, da.

Noen ganger føler jeg at de som har fått barn kan sette seg litt høyere enn andre, da i form av at de vet så mye mer om verden nå, for nå har de fått barn.

Og det er litt provoserende...

[Gjest hyggelig]

Til brunettebarbie:

Jeg er enig med deg. Jeg har ei venninne som var full av liv og godt humør før hun fikk barn. Hun "brydde seg" om meg, kom med oppfølgerspørsmål hvis jeg feks hadde vært på ferie e.l. Vi pleide å finne på ting, både med og uten alkohol, og vi kunne prate om alt.

Så kom babyen. Plutselig ble hun "for voksen" til å være med ut på byen, på kino, på noe som helst. Hun heklet seg duker til å ha på bordet og nrk ble hennes favorittkanal. Det var nesten som hun ble 30 år eldre iløpet av den fødselen!

Hun avbryter meg til stadighet hvis jeg forteller noe fra mitt liv, og begynner heller å prate om hvilken barnevogn hun vurderer å kjøpe. Hun stiller aldri oppfølgerspørsmål til "historiene" mine, og gir blaffen i mine "begivenheter", enten det har med sambo eller min familie å gjøre.

Det er jo ikke alltid jeg interesserer meg for om babyen skiter i bleia regelmessig eller om den sover om natta, men jeg lytter da til når hun forteller om det, og kommer med spørsmål omkring det. Vi er jo venninner, og jeg mener det er viktig å sette seg inn i den andres liv.

Den eldste ungen hennes er nå 4 år, og hun har fått en ny som er 6mnd. Likevel ser det ikke ut til at hun har tenkt å komme seg ut av "ammetåka".

Absolutt alt dreier seg om henne og hennes familie. Når man tenker seg om er det ikke slik man ønsker et vennskap skal være...

Hvis jeg noen gang får barn skal jeg gjøre mitt beste for å ikke gli inn i en egosentrisk babysfære, og ta vare på vennene mine. Hvis de ikke føler seg verdsatt kan det nemlig være de forsvinner...

[Gjest Single uten barn]

Jeg har alltid lurt på hva de som har fått barn mener med: "blitt mer voksen".

Noen ganger føler jeg at de som har fått barn kan sette seg litt høyere enn andre, da i form av at de vet så mye mer om verden nå, for nå har de fått barn. Og det er litt provoserende...

Helt enig med deg, dette provoserer meg også. Flere av mine venner har fått barn og de har alle opphøyd seg mer og liksom blitt mer voksne. Jeg er voksen fra før, så et barn fra eller til vil ikke endre på det....men andre må få barn for å endelig bli voksne? Merkelig.

De skal også liksom se verden på en mer spesielle "du må være mor selv for å forstå"-måte, og det er litt provoserende.

[Gjest mamma28]

Jeg føler også jeg har blitt "mer voksen" etter jeg fikk barn. Men i det legger JEG at jeg har blitt mer satt, mer kjedelig, prioriterer anderledes enn hva jeg gjorde før.

Ja, forholdet til venninnene mine har forandret seg. Jeg har opplevd noe stort som de ikke har opplevd (ennå), så de kan ikke forstå eller sette seg inn i det. Der de fortsatt har jobb/studier, fester og hobbyer på første prioritet, har jeg nå barnet mitt. Jobb, fester og hobbyer setter jeg fortsatt pris på, og det er i varierende grad viktig for meg, men barnet kommer først.

Jeg har aldri uoppfordret snakket om barnets "tømmevaner" eller hvor mange ganger i døgnet det vil ha pupp. Jeg svarer på spørsmålene de har, men prakker ikke på dem ting. Ei heller barnet. Men samtidig så er det vanskelig å være fullt ut oppslukt og engasjert i deres turer på byen og nye sexpartnere osv, når det er så langt fra min nåværende virkelighet.

Nå er jeg fortsatt midt i ammetåka, regner med det blir lettere å engasjere seg når jeg klarer å løsrive meg fra verdens navle og delta på fester igjen.

[Gjest Gjest]

Dette er vel en evig debatt. Den samme debatten som singel vs stabil partner og hvem som er kjedelig da osv.

Jeg har ikke barn selv. Jeg tror det kan være vanskelig for oss å sette oss inn i hvordan det er å leve og ånde bare for et annet menneske. TS sier at vennene hennes ser ut til å glemme seg selv og sine gamle hobbyer etc. og jeg tror dette er tilfellet, de må i såpass mange år ikke lenger leve for seg selv men for babyen. Det er litt som å være evig forelsket. Du kjenner til de forelskede jentene som er så i skyene at de har vanskeligheter for å konsentrere seg om noe annet i hele verden. Slik tror jeg det er for mange småbarnsforeldre også, de har opplevd å få en slik fantastisk følelse av "liv" og jeg tror lett mye annet virker lite viktig og ikke en gang sammenlignbart med denne følelsen. Alt annet virker kanskje litt lite viktig i forhold.

Jeg tror ikke de mener å være nedlatende når de sier at man må være mor selv for å forstå. Jeg tror ikke de mener at de er bedre og at du er mindre verd etc. Men jeg tror man ikke er i stand til å forstå om man ikke har opplevd det selv fordi det er så annerledes fra alt annet.

Det er klart, dette unskylder ikke at man ikke lenger er interessert i vennene sine. Jeg tror noen ganger man må kunne snakke åpent om disse temaene. Det er akkurat som hun jenta som er på den rosa skyen, hun trenger av og til et spark i baken for å bli minnet på at det finnes andre ting i verden også. Dersom man klarer å ha forståelse for at livet blir annerledes når man får baby og ikke angriper den delen, men sier at man savner en venn som også lytter og som er interessert tilbake så kan man komme til en større forståelse tror jeg. Det å si at man rett og slett savner vennen sin og savner å snakke med henne på normalt sett tror jeg man kommer langt med. Å si at man savner å gå på byen, trening etc sammen kan man nok desverre ikke forvente fordi dette havner i andre rekke, men å kunne si at man savner en samtalepartner som er interesert i en som den personen den er skal man kunne forvente.

Jeg syntes sammenligningen med å være forelsket er bra. Dere husker alle i begynnelsen når man hvert eneste sekund tenker på den andre og ikke ønsker noe annet i hele verden enn å treffe den andre hele tiden, og man må fokusere hartd for å klare å løsrive seg. Slik har foreldre det for barnet sitt, særlig den første tiden.

[MrsC]

Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg ikke har fått et nytt syn på mennesker etter at jeg ble mamma i fjor. Mine verdier er de samme som før, og jeg er fortsatt sammen med venner/ venninner med og uten barn som tidligere. De er ikke blitt mindre gode venner etter at ungen kom.

Selvsagt har jeg ikke den samme friheten til fritt å disponere min egen tid uten hensyn til barnets behov, men det har ikke medført at de ikke er gode venner lenger. Kun at vi alle må avtale lenger på forhånd når vi sakl treffes. Spontane kinotreff o.l. er ikke mulig akkurat nå for min del. Men omdisponering av min tid er ikke det samme som at jeg har endret syn på mennesker etter fødselen.

[sandra82]

dette er noe jeg selv har tenkt en del på... jeg fikk barn for over 2 år siden og livet mitt har forandret seg helt.. det er ikke mange av de vennene jeg hadde før jeg ble gravid, jeg omgås med ennå... noen, men det er ekstremt sjeldent..

jeg tror at det å få barn forandret meg som person, ikke synet på andre.. Jeg kjenner nesten ingen som har barn, som ikke er slekt riktignok. mine "nye" venner er alt fra eldre til 5 år yngre, alt fra single til gift.. Når jeg fikk barn begynte jeg å prioritere anderledes, å gå på byen ofte, være fyllesjuk gjør at jeg ser mindre til datteren min, og hun vokser så fort.. og selv om mange av mine eldre venner sier de forstår, så gjør dem ikke det. for dem er det vanskelig å "bli kjent" med den jeg er nå, mens de "nye" vennene mine alltid har kjent meg som jenta med hund,barn, mann og stasjonsvogn...

så hvis jeg kan svare for meg selv har ikke synet på andre forandret seg, men synet på meg selv og hvem jeg er.

[BrunetteBarbie]

Takk for alle svar!

Selv har jeg som sagt noe som opptar tiden min mye. Like mye som et barn til tider, selv om det skal noe mer til for å sammenlignes.

Ting i livet mitt gjør at jeg heller ikke kan være så veldig spontan, ikke feste mye, møte venner hele tiden, o.l. Ting må planlegges.

Mange fellestrekk med de som har barn, bortsett fra at ingen suger på puppen min eller vekker meg om natta, og godt er nå det, hehe.

Min ene nære venninne. Hun er så godt som før, og hun innrømmer til tider at hun kan ha det kjempe kjipt (noe vi alle kan, med eller uten baby - selvom det er psykisk hardere å takle noe med et barn i armene), at hun fortsatt er en vanlig dødlig med sine feil og mangler. At hun og gjør feil som mor. Hun kan kritiseres. Ikke at jeg har for vane å gjøre det, men hun tar til seg ting.

Andre nære derimot har jeg bitter erfart har oppført seg stikk motsatt.

Til tider har jeg lurt på om jeg var problemet, og det kunne det ha vært, men jeg tror ikke det er det i alle tilfellene. Sikkert i noen. Jeg vet ikke...

Min andre nære venninne ble kald, arrogant, behovet for å vise seg som den typiske perfekte mamma uten feil og mangler. Hun hadde også et sterkt behov for å påkalle alle oss uten barn, til å nå få våre avkom (typisk).

Jippi sier nå jeg. Når jeg da sier at barn akkurat nå er uinteressant, så tar jenta det nærmest personlig.

Jeg merker også at mange blir utrolig oppgitte over at vi ikke kan komme å besøke dem, når dem har tid.

Tro meg, jeg prøver å møte enkelte på halvveien, men jeg har ikke barn, så derfor er liksom ingen unnskyldning gyldig for meg. Så det hender ofte at jeg da må rette meg etter personen med barnet.

Jeg tror så absolutt man får den nyforelskede følelsen når man får barn.

hvorfor forstår ikke nybakte mødre at vi klarer å ane oss til den følelsen? Jeg får et godt hint av den følelsen når jeg ser min venninnes sønn. :rødme:

Nei, men vet nok ikke helt hva man har, når man aldri har hatt det.

Allikevel er det flere enn meg som klarer å sette seg litt inn i situasjonen til dere mødre, men som samtidig skulle ønske dere satte dere litt mer inn i vår også.

Ikke at festing osv er en unnskyldning hver gang for og ikke møtes f.eks, men har man ikke barn så lever man da ut i fra det.

Hun ene venninnen min er veldig flink til å "unnskylde" seg hvis det blir for mye babysnakk eller andre ting. det syns jeg er flott faktisk. da fokuserer hun og litt vekk fra baby, og det igjen fører til at vi får i normal samtale uten kun bleier, smokk og babygrøt.

ellers må jeg si at dere er nå flinke da. jeg ser at det ikke er like lett for førstegangsmødre, men mange går det jo så det suser for også.

[Gjest NN]

Det legges en del vekt på at de som ikke har barn ikke kan sette seg inn i hvordan det er...og det er jeg heeelt enig i. Men da er det viktig å huske på at de som IKKE har barn IKKE kan sette seg inn i hvordan det er å leve et voksenliv uten også....

Jeg har en venninne som ble sammen med mannen sin da de begge var 17. De er nå over 30 og har to barn og er gift. Når hun snakker om hvordan hun tror jeg har hverdagslivet,er det som om hun snakker om det livet hun levde da hun var singel (altså 17 år gammel skolejente)

I mellomtiden har jeg tatt universitets- og høyskoleutdanning på to forskjellige steder,hatt to langvarige forhold med to veldig forskjellige menn, handlet biler og leilighet helt alene.....det har ikke hun.

Så jeg har jo blitt litt voksen og fått en del livserfaring jeg og---selv om jeg ikke har fått barn

Sorry hvis skrivefeil-har det travelt

[Gjest Gjest]

Jeg føler det motsatt jeg, at de barnløse har fått et nytt syn på meg.

Etter jeg ble mor (for 5 mnd siden) har jeg vært med ut på en del sosiale aktiviter så langt det har latt seg gjøre. For det første så føler jeg meg litt inni min egen "boble", ikke vandt til all larmen/ bråket rundt meg. Alle oppfører seg akkurat likt som før, bortsett fra at det eneste de spør meg om om det går bra om jeg ammer og om jeg får sove... pungtum. Jeg vil gjerne snakke om andre ting og jeg, bortsett fra at jeg ikke har så mye input å komme med alltid. Men jeg virker nok litt fjern og, når jeg sitter der og føler meg inni boblen.

Jo, også vil de gjerne at jeg skal drikke, for jeg har jo barnepass. For det første så drakk jeg lite fra før av, har ikke drukket på godt over et år, har ikke lyst på, har trøbbel med nervøs mage, ammer forsatt og har ikke pumpet ut nok melk til at jeg kan drikke , orker ikke tanken på å bli vekket kl 05.30 etter å ha lagt med 02.30 av en baby som driter langt i hva jeg gjorde igår osv. Kan de ikke bare være fornøyd med at jeg er der selv om jeg ikke drikker alkohol? Å slutte å mase...

Så har alle hatt det akkurat som før mens jeg har vært utmattet under og etter svangerskapet, hatt en jævlig fødsel og måtte legge om livsstilen helt og alltid sette babyen foran meg selv. Føler meg da rar og utenfor, klarer ikke helt å forklare hvorfor.

I tillegg til at jeg får veldig mye "når jeg blir mamma skal vi gjøre sånn og sånn", for de skjønner ikke at man ikke kan leve helt det samme livet som før med egen baby. Og de forteller meg gjerne hva de skal gjøre bedre og annerledes enn meg, og blir sure om jeg prøver å forklare hvorfor det kanskje ikke lar seg gjøre.. F. eks så tror jeg det kan bli slitsomt på backpackertur til india i barseltiden, men daer jeg visst bare typisk snerpete og kjip mamma.

Jeg er meg selv selv om jeg er mamma, selv om dagen har andre gjøremål enn før og jeg går rundt og er forelsket..

[BrunetteBarbie]

Ja det er sant NN. Det blir ofte glemt.

Man kan få masse annen brukbar livserfaring, og da uten barn.

Det er det jeg også merker. Jeg merker at det er ting i livet mitt før, eller nå også som er tidkrevende og krever at man er til stede mye og som også virkelig krever en fattet hjerne.

Men jaja, nok om meg.

Til deg siste gjest.

Så kjedelig med slike venner som skal presse deg til å drikke da.

Jeg har selv invitert en venninne ut på "drikkekveld" (i form av middag og vin), og det ble godt mottatt. Men presser da aldri noen til å drikke.

Har fått med meg såpass om pumping, og diverse. Utrolig dårlig at dem oppfører seg sånn syns jeg.

Sjeldent jeg ber venninnene mine gjøre ting annerledes også.

Har en gang så vidt kritisert en nær venninne. Da ved å be hun legge ungen en annen vei, og da stoppet han å grine. Kan ikke kalles kritikk heller egentlig. Hun ble bare litt små-snurt over at hun ikke hadde tenkt tanken først (men nå var jeg kollikbarn så sånt kunne t.o.m jeg vite:P).

Backpackertur til India med et barn? Mener dem virkelig at du er sur og snerpete hvis du ikke orker det?

Vet nå ikke helt om jeg hadde orket det selv... uten barn.