Når "passer" det egentlig å få barn`?

[Supramundane]

Vi har hatt en diskusjon gående på jobb, og jeg er ute etter flere synspunkter. Diskusjonen gikk på hvilke kriterier som bør være til stede før man fikk barn.

Det som gikk igjen var større beløp på sparekonto, store leiligheter/hus og faste jobber.

Hva syns dere?

Jeg føler kanskje det er noe i det økonomiske, å ha en viss mengde oppsparte penger må være mye tryggere.

Jeg følte bare at de fleste jeg snakket med var så bombastiske på disse tingene, men hvordan kan man egentlig være det? Inntrykket mitt er at det egentlig aldri passer 100% å få barn, man må bare "jobbe rundt det"?

[Mamma1]

Jeg tror, at dersom man skal vente til alt er perfekt før man får barn, så er man plutselig for gammel...

Greit å ha stabil inntekt og et greit sted å bo, men utenom det..

Jeg fikk to barn som student, uten inntekt og med bare små leiligheter. det ble da folk av de barna også.

[Gjest Gjest]

Vi begynte å prøve når vi hadde fått oss fast jobb begge to (var da 26 og 32 år). Vi hadde verken leilighet eller sparepenger.

Nå to år senere har vi ENDELIG fått klaff (er 28 og 34 år) og har nå fått oss både hus, statsjonsvogn og katt.

Glad vi begynte såpass tidlig med tanke på at det har tatt noe tid..

[flickan]

Tja, jeg vil si det passer å få barn den dagen 2 mennesker med god helse, og som elsker hverandre, bestemmer seg for å gjøre plass til barn i livet sitt. Beløp på konto, hus og bil tror jeg faktisk ikke barn bryr seg om i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Blir barna mer lykkelige om foreldrene har mye penger på konto? Den var ny.

Nei, det finnes neppe noen fasit her. Jeg har fått barn tidlig i livet og tror ikke min sønn har lidd noen nød, til tross for at han har hatt en fattig studentmamma i noen år. Han har hatt mer enn nok av både klær, leker og mat.

Det er rett og slett skummelt at så mange venter til "alt er perfekt" før de setter igang produksjonen.

Da er de gjerne langt opp i 30-årene (spesielt her i Oslo) og må ofte ha hjelp for å bli gravide.

De har fete biler, hus og 10-15 års karriere bak seg og har endelig gjort seg ferdig med ungdommen og vil "bli voksne" og gjøre familiegreia.

Jeg ser det veldig tydelig når vi er på klassefester og avslutninger med min sønns skoleklasse. Der er jeg den yngste av mødrene og fedrene, med mine 30 år. De fleste ligger på rundt 40 og har eldstebarna sine i småskolen nå.

Det er noen enebarn i min sønns klasse, for å si det slik.

[Leanne]

det passer når det passer for den enkelte (eller for et par...)

Jeg fikk barn da jeg var 19, hadde ikke fullført vgs en gang... tok eksamen som privatist og fikk studiekompetanse da tuppa var 5 mnd... Begynte så på førskolelærer studie da hun var 9 mnd... Hun var i bhg 3 dager i uka, jeg studerte og jobbet de dagene hun var i bhg.

Fikk barn nr 2 da jeg var 21, midt i skoleåret men klarte å fullføre året og fortsatte studiene som vanlig. Min mann hadde masse pappapermisjon

Er nå 23, mor til to, utdannet førskolelærer, gift med far til mine barn.

Kjøpte forresten hus da jeg var 20... Men det skal vi selge nå da vi skal flytte og pga nye jobber....

For oss passet det å få barn tidlig.. har ikke angret et sekund! (Og begge var planlagte)

Mine barn har aldri manglet noen ting, men jeg har kjøpt mye på salg.... Slik som vinterdresser blir alltid kjøpt på januar salg halv pris av halv pris.... I str over, slik at den passer året etter..

[Gjest Gjest]

For noen passer det tidlig, for andre seint. Jeg synes også argumentet om økonomi er overdrevet, selv om jeg for all del synes ordnet økonomi er viktig og antagelig en nødvendig trygghetsfaktor for de aller fleste er det ingen grunn til at man "må" ha enebolig og to biler og råd til flere sydenturer i året før man kan gi barna en bra oppvekst - tvert i mot tror jeg mange hadde hatt godt av å prioritere andre verdier enn bare penger.

Ellers bør man jo ideelt sett være i et godt forhold hvor begge respekterer hverandres syn på ting. Men folk velger jo å få barn alene også (noen ganger tror jeg det kan være "lettere" enn å få barn med en partner man er veldig uenig med). Og man bør etter min erfaring være enige om eller ha forholdsvis klart for seg hva fremtidsønskene til begge er - og at man holder det man lover... Også bør man ha det rimelig greit med seg selv, jeg har liten tro på at man klarer å bare vise seg fra sine beste sider ovenfor et barn, og at det ikke påvirkes av foreldrenes dårlige vaner eller psyke.

Selv synes jeg det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å ha barn, særlig savner jeg det sterke ønsket så mange virker som de har til å stifte familie... Kanskje jeg er i feil forhold? Eller kan det være fordi jeg har vokst opp i en nokså nevrotisk familie og ikke har noe glansbilde av mor/far/barn? For mitt vedkommende er det mulig tiden går fra meg før jeg blir sikker på hva jeg vil, og jeg tror det er like greit (jeg har ganske mange dårlige sider - dessuten synes jeg det virker nesten uoverkommelig å forholde meg til skolesystemet en generasjon til, jeg trivdes aldri på skolen selv om jeg var flink). For andre er dette selvsagt ikke et tema engang.

[Gjest Bond]

Tja, jeg har planlagt at jeg ville få barn før jeg blir 30 (eller i hvert fall være i gang med 'produksjon') og gjerne etter jeg har giftet meg og har kjøpt meg leilighet.

Jeg synes det er greit å ha en stabil inntekt og sted å bo. Hvor stort eller fint alt er, er jo ikke så viktig.

Store sparekontoer og hus og sånt er litt urealistisk, de får komme senere

[Gjest imli]

Så lenge man har tak over hodet og mat på bordet, er det vel bare å sette i gang Tror mange venter til ting er "perfekt", og da kan det være for sent.

[Nigo-san]

Inntrykket mitt er at det egentlig aldri passer 100% å få barn, man må bare "jobbe rundt det"?

Det tror jeg er helt riktig. Jeg vet i alle fall om to par som ville vente med barn nummer to til det "passet". Nå har de enebarn, og de er for gamle. Ikke med det at det er noen krise å være enebarn- ikke i det hele tatt- men jeg tror kanskje det er enda enklere å vente på det "perfekte" tidspunktet hvis du har et barn fra før. Og det perfekte tidspunktet kommer for de aller fleste aldri.

Tja, jeg vil si det passer å få barn den dagen 2 mennesker med god helse, og som elsker hverandre, bestemmer seg for å gjøre plass til barn i livet sitt. Beløp på konto, hus og bil tror jeg faktisk ikke barn bryr seg om i det hele tatt.

Enig igjen, men jeg vil gå enda litt lenger og påstå at den gode helsen kan forhandles om hvis man er to foreldre. Og at det ellers ikke trengs to mennesker som elsker hverandre en gang.

Det er kanskje litt ukonvensjonelt, men mitt eneste krav til en forelder-to-be, er at vedkommende skjønner hva det innebærer og er rimelig klar for oppgaven. "Rimelig", fordi det er for mye å forvente at man er fullt inneforstått med mors/farsrollen før man faktisk er der- men i hvert fall, at man er villig til å gjøre det beste man kan, og sette barnet først. Barnet er ikke først og fremst en kjærlighetsfrukt, men et selvstendig vesen som skal tas skikkelig vare på. Om det er to homser, en 39 år gammel kvinnelig lege som drar til Danmark, eller et håpløst ungt og naivt par på 19- så lenge man ser barnet før man ser seg selv, så tror jeg de vil gjøre en god jobb.

[Gjest Siripiri]

Når det passer er nok opp til den enkeltes syns, men mitt syn på det har bestandig vært at jeg ville være gift før jeg får barn.

Jeg er da 22 år og skal gifte meg til neste sommer, så etter det hives pillene, så tar vi det som det kommet. Hus og fast jobb har vi begge to, så da er vel alle ting der som vi trenger for å lage et stabilt og trygt hjem for et barn. Huset er ikke i topp stand, men det blir muligens gjort noe med før vi får barn.. Uansett ville det ikke gjort noe å fått et slik ting er nå.

Syns ofte at folk tar veldig lett på dette med å få barn, mens derimot å gifte seg det mener de er veldig seriøst. Har mange i omgangskretsen som har fått barn, men ikke er gift, og alle de sier "skal dere gifte dere??? "

[Gjest Gjest_meg_*]

Syns ofte at folk tar veldig lett på dette med å få barn, mens derimot å gifte seg det mener de er veldig seriøst. Har mange i omgangskretsen som har fått barn, men ikke er gift, og alle de sier "skal dere gifte dere??? "

Jeg tok ikke lett på å få barn, alle tre var planlagte. Men jeg har aldri sett meg selv som gift, bryllup og sånt. Barnefar og jeg har vært samboere i 18 år så det er et stødig forhold til tross for at vi har valgt å ikke gifte oss. Men det er oss, og vi legger oss ikke opp i andres valg på dette området.

Når det gjelder når det passer å få barn så tror jeg det er best å få barn når man virkelig er klar for det og ønsker det, uansett om man er i havn med det ene eller det andre. Barn passer best når de er ønsket.

[Gjest Siripiri]

Jeg tok ikke lett på å få barn, alle tre var planlagte. Men jeg har aldri sett meg selv som gift, bryllup og sånt. Barnefar og jeg har vært samboere i 18 år så det er et stødig forhold til tross for at vi har valgt å ikke gifte oss. Men det er oss, og vi legger oss ikke opp i andres valg på dette området.

Når det gjelder når det passer å få barn så tror jeg det er best å få barn når man virkelig er klar for det og ønsker det, uansett om man er i havn med det ene eller det andre. Barn passer best når de er ønsket.

Selvsagt behøver man ikke å gifte seg før man får barn, det er jo den enkeltes valg om de vil det. Kjenner flere som ikke er gift, men som har barn, men disse har da også en ordentlig liv sammen. De har ikke fått barnet bare fordi de ble gravide, det var planlagt og godt gjennomtenkt.

Har et vennepar jeg blir helt sjokkert over. De har et barn på 2 år nå, og de bor vel på en måte sammen. Men ca hver helg og en gang i uken blir mannen kastet ut fordi han er "slem" eller ikke gjør som hun vil. Så tar hun selvsagt han tilbake dagen etterpå. Han ble kastet ut 3 dager på rad her for 2 uker siden

Kan ikke tenke meg til hvordan dette påvirker barnet!

Helt enig i at barn passer best når de er skikkelig ønsket

[missLynch]

Det passer å få barn når man virkelig ønsker seg et barn av hele sitt hjerte.

[Gjest Gjest]

Da jeg var unge mente jeg at det å få barn før jeg var 30, gift/samboende, eget hus, god jobb, lang utdannelse og en del oppsparte midler var utelukket.

Men jeg endte opp med å få barn når jeg var 26, midt i utdannelse, uten jobb, uten egen leilighet og ingen mann. Men siden jeg gikk gravid i 9 måneder så fikk jeg tid til å omrokkere meg.

Jeg fortsatte utdannelsen og gjennomførte, leide en større leilighet, traff en mann som ble far til nr. 2, giftet meg og kjøpte etterhvert både leilighet og bil.

At det måtte en skilsmisse til og en tid som alenemor før jeg fikk drømmejobben og hus - ja det var heller ikke med i planen.

Men nå har jeg mann, egne barn, stebarn, hus, bil og penger på konto. Kanskje hadde jeg fått det litt før om jeg ikke hadde fått barn "tidlig", men jeg er tilfreds med tidspunktet ungene kom på likevel.

Min erfaring er at det aldri passer, men at de 9 månedene man er gravid gjør at livet tilpasses likevel

[Gjest *Ulla*]

Jeg synes det passer å få barn når man har det trygt økonomisk, har plass i boligen og en sikker bil. Og man er sammen med barnefaren.

[Muffin!]

Som andre også har sagt så syns jeg det passer når to som elsker hverandre virkelig ønsker seg barn. Det er selvfølgelig viktig å ha det trygt økonomisk, men skal man vente til alt er "perfekt", kan man fort bli for gamle.

[marsy]

For oss passet det fordi vi hadde egen bolig (riktignok med høyt lån), og begge hadde fast jobb/fast inntekt.

Sparepenger er det dårlig med

Men det blir dyrt å ha barn, når man tenker på utstyr, klær og barnepass. Derfor synes jeg det er viktig at man ihvertfall har såpass fast inntekt at man kan klare de viktigste utgiftene.

[Karry]

Barn trenger egentlig bare to kjærlige foreldre og bleier de første årene....

Det er fordi folk tror at alt det andre du nevner skal klaffe først at stadig fler må ha hjelp til å bli gravide i slutten av tredveårene.....

[Karry]

For oss passet det fordi vi hadde egen bolig (riktignok med høyt lån), og begge hadde fast jobb/fast inntekt.

Sparepenger er det dårlig med

Men det blir dyrt å ha barn, når man tenker på utstyr, klær og barnepass. Derfor synes jeg det er viktig at man ihvertfall har såpass fast inntekt at man kan klare de viktigste utgiftene.

Vet du hva, det der synes jeg er sterkt overvurdert! Man MÅ ikke bruke mye penger på utstyr, og klær på Hennes & Maurits er faktisk ganske billig. Og man legger om livsstilen når man får barn, så du svir faktisk ikke av like mye penger på byen og annet dill lenger. Det er endel penger der også! Man får barnebidrag, og barnehageplass koster jo nå halvparten av hva det gjorde for 5 år siden.