Å 'ta noen med storm'

[Gjest Confusia]

For å gjøre en lang historie kort:

Tilliten er tynnslitt, jeg er tappet for energi og skuffet over både ham og meg selv. Han har såret meg mange ganger ved å ta lite hensyn og sette sine egne behov først. Det berømte begeret rant til slutt over. Jeg dro til familien min for å få det litt på avstand, og ikke minst for å vise at jeg faktisk har en ryggrad...

Jeg lovet meg selv å bare dra tilbake dersom jeg føler at han virkelig skjønner det denne gangen, og at han viser anger og forståelse gjennom ord og handling. Jeg vil vite at han bryr seg, det skal ikke bare være implisitt.

Men nå møter jeg meg selv i døren. Hva er det egentlig jeg forventer av ham? Vennene mine sier at han må 'ta meg med storm' for å vise at han virkelig fortjener meg. De forteller om romantiske handlinger deres kjærester har gjort for dem, og ord som 'prinsesse', 'roser', og 'sjokolade' henger løst i luften. De fremstiller det som om min kjæreste ikke demonstrerer sin kjærlighet til meg i tilstrekkelig grad fordi han ikke bruker mange nok romantiske 'knep' -i motsetning til deres repsektive kjærester som kan finne på å strø roseblader på sengen rett som det er.

Men jeg er redd for å kreve at han skal være en person han ikke er. Er det bare godt nok dersom han 'tar meg med storm'? Og er det uttrykket synonymt med klissete kjærlighetserklæringer kombinert med materielle gaver?

Jeg er så lei av at alle andre forteller meg hva jeg skal føle og mene at jeg har mistet mitt eget synspunkt oppi det hele...

Setter stor pris på hvilken som helst tilbakemelding

[Nabodama]

Det som er best er vel at han gjør en innsats på sin egen måte. Jeg vet at hvis min mann skulle begynne med blomster, sjokolade og roseblader, ville jeg virkelig hatt betenkeligheter om hans tilstand.

Ikke la andre definere hva som er "bra nok". Det beste er om det er ekte, ikke hvilken måte det gjøres på.

[Gjest Gjest]

Men jeg er redd for å kreve at han skal være en person han ikke er. Er det bare godt nok dersom han 'tar meg med storm'? Og er det uttrykket synonymt med klissete kjærlighetserklæringer kombinert med materielle gaver?

Hadde mannen min begynt med sjokolade, blomster og diamanter sånn helt ut av det blå for å "ta meg med storm", hadde jeg løpt så fort jeg kunne den andre veien!

Da hadde jeg følt meg "kjøpt og betalt for".

Og klissete kjærlighetserklæringer er ingenting for meg, noe han også vet.

For meg hadde det eneste som hadde vært godt nok vært handling som krever noe av ham, og som viser at han mener alvor.

Han hadde måttet vise for meg at han setter meg først, før venner, hobbyer, og alt annet som alltid har blitt prioritert før meg tidligere.

For eksempel hvis problemet var en hobby som alltid kom i veien for våre planer, og som tidligere hadde tatt mye av hans fritid.

Hvis han frivillig hadde sagt at "hobbyen skal jeg bare drive med på tirsdag ettermiddag fra 17-19, og lørdag formiddag fra 8-11" og virkelig holdt ord mer enn to uker, hadde det vært bra nok for meg.

Men bare du vet hva som er bra nok for deg.

[Lissi]

Jeg har vært nøyaktig hvor du er nå!! Handlet om samme ting. Mine forventninger til han. Drømmen om hvordan ting skal være. Hvordan han skulle være. Hva han skulle gjøre.

Å høre på andre sine rosenrøde eventyr vil nok ikke bringe oss nært hverdagen. Det er den vi må lære å takle. Jeg får ikke mye gaver, veldig lite faktisk. Men jeg får mye nærhet og kjærlighet. Han er også flink å si at han er glad i meg. Skal de begynne å gi ting fordi vi ønsker at de skal gjøre det? Vil det da føles naturlig og ekte? Hvor viktig er dette?

OK, nok om det.

Du har mistet deg selv oppi dette, og det forstår jeg. Det å høre på andre sine råd kan være det dummeste du gjør. Du må sette deg ned å føle på hvordan livet ditt vil bli uten han, er det dette du vil?? Savner du han? Er problemene uløselig?

Når ting har kjørt seg fast så må man finne en vei ut.

Jeg begynte å jobbe med meg selv. Sluttet å kritisere han. Sluttet å stille urimelig krav, forventninger osv. Jeg begynte å godta han, og de tingene som var/er viktig for han. Jeg sa det er greit dette er viktig for deg, men dette er viktig for meg og dette må vi finne en måte å kombinere(komprimiss), ellers så blir ingen av oss lykkelige. Kan man få litt av alt istedet for at noen ikke får noe?

Jeg vet ikke hva disse egoistiske tingene han setter før deg er, men jeg kjenner følelsen. Så begynte jeg å se klart: Gjorde han virkelig det? Satte han ikke meg først? Eller? Kommer man til et punkt at alt de sier og gjør IKKE er bra nok uansett?? Har du resignert, har kampånden din tatt slutt? Har du brukt opp energien din på å prøve forme forholdet ditt til noe DU drømmer om?

Kan man øve på å bare være. Å eksistere i et forhold og la humla suse litt, la ting gå seg til av seg selv.

Vi var i en så jævli dyp dal at jeg så ikke løsningen. Det gjorde ikke samboeren min heller. Men ingen av oss ville gi slipp. Kjærligheten mellom oss var sterk, selv om vi ikke så hvordan vi kunne klare å komme på samme sti å bli enig om ting. Men vi klarte det. Jeg ga meg. Jeg lot han få være seg. Jeg begynte å sette pris på de tingene jeg likte med han i utgangspunktet. Jeg fokuserte på det positive. Jeg sluttet å behandle han på den måten jeg gjorde. Se deg selv. Kjæfter du? roper du? kritiserer du han? Om du gjør dette, er det da rart at ting låser seg? At han går i hula si? At han er umulig å snakke med?

Om vi kvinner hadde henvendt oss til våre menn på en litt hyggeligere måte så hadde vi kommet lengre. Vi er flinke til å komme med en anklagende stemme, og da har vi allerede tapt.

Her i heimen er det fred og ro. For første gang. Latter, kos, glede, kjærlighet.

For to mnd siden satt jeg i et annet hjem med bagen min, i din situasjon.

Første du kan gjøre er å spørre han om han ønsker å redde forholdet? Om han elsker deg?

Du må selvsagt vite at du selv ønsker jobbe med forholdet. Om du ønsker deg ut, er det bare en ting å gjøre.

Så, må dere prateprateprateprate!!! Begge må jobbe hardt. Men jeg tror mye er gjort om vi kan bare slappe av litt. Bare nyte livet og la mannfolka få være seg selv. Lykke til.

[Gjest Fjøsnisse42]

Jeg har vært nøyaktig hvor du er nå!! Handlet om samme ting. Mine forventninger til han. Drømmen om hvordan ting skal være. Hvordan han skulle være. Hva han skulle gjøre.

Å høre på andre sine rosenrøde eventyr vil nok ikke bringe oss nært hverdagen. Det er den vi må lære å takle. Jeg får ikke mye gaver, veldig lite faktisk. Men jeg får mye nærhet og kjærlighet. Han er også flink å si at han er glad i meg. Skal de begynne å gi ting fordi vi ønsker at de skal gjøre det? Vil det da føles naturlig og ekte? Hvor viktig er dette?

OK, nok om det.

Du har mistet deg selv oppi dette, og det forstår jeg. Det å høre på andre sine råd kan være det dummeste du gjør. Du må sette deg ned å føle på hvordan livet ditt vil bli uten han, er det dette du vil?? Savner du han? Er problemene uløselig?

Når ting har kjørt seg fast så må man finne en vei ut.

Jeg begynte å jobbe med meg selv. Sluttet å kritisere han. Sluttet å stille urimelig krav, forventninger osv. Jeg begynte å godta han, og de tingene som var/er viktig for han. Jeg sa det er greit dette er viktig for deg, men dette er viktig for meg og dette må vi finne en måte å kombinere(komprimiss), ellers så blir ingen av oss lykkelige. Kan man få litt av alt istedet for at noen ikke får noe?

Jeg vet ikke hva disse egoistiske tingene han setter før deg er, men jeg kjenner følelsen. Så begynte jeg å se klart: Gjorde han virkelig det? Satte han ikke meg først? Eller? Kommer man til et punkt at alt de sier og gjør IKKE er bra nok uansett?? Har du resignert, har kampånden din tatt slutt? Har du brukt opp energien din på å prøve forme forholdet ditt til noe DU drømmer om?

Kan man øve på å bare være. Å eksistere i et forhold og la humla suse litt, la ting gå seg til av seg selv.

Vi var i en så jævli dyp dal at jeg så ikke løsningen. Det gjorde ikke samboeren min heller. Men ingen av oss ville gi slipp. Kjærligheten mellom oss var sterk, selv om vi ikke så hvordan vi kunne klare å komme på samme sti å bli enig om ting. Men vi klarte det. Jeg ga meg. Jeg lot han få være seg. Jeg begynte å sette pris på de tingene jeg likte med han i utgangspunktet. Jeg fokuserte på det positive. Jeg sluttet å behandle han på den måten jeg gjorde. Se deg selv. Kjæfter du? roper du? kritiserer du han? Om du gjør dette, er det da rart at ting låser seg? At han går i hula si? At han er umulig å snakke med?

Om vi kvinner hadde henvendt oss til våre menn på en litt hyggeligere måte så hadde vi kommet lengre. Vi er flinke til å komme med en anklagende stemme, og da har vi allerede tapt.

Her i heimen er det fred og ro. For første gang. Latter, kos, glede, kjærlighet.

For to mnd siden satt jeg i et annet hjem med bagen min, i din situasjon.

Første du kan gjøre er å spørre han om han ønsker å redde forholdet? Om han elsker deg?

Du må selvsagt vite at du selv ønsker jobbe med forholdet. Om du ønsker deg ut, er det bare en ting å gjøre.

Så, må dere prateprateprateprate!!! Begge må jobbe hardt. Men jeg tror mye er gjort om vi kan bare slappe av litt. Bare nyte livet og la mannfolka få være seg selv. Lykke til.

Meget bra innlegg dette Lissi33 Det å gå i seg selv er nøkkelen. Å bare kritisere og være surmaga er lettere, men ikke lurt i lengden.

Har ikke sett mange slike råd som ditt her inne. For en fornuftig dame

[Lissi]

Meget bra innlegg dette Lissi33 Det å gå i seg selv er nøkkelen. Å bare kritisere og være surmaga er lettere, men ikke lurt i lengden.

Har ikke sett mange slike råd som ditt her inne. For en fornuftig dame

Tusen takk for det

[Gjest confusia]

Tusen takk for oppmuntrende ord så langt. Nå kan jeg gå på jobb med disse tingene i bakhodet -i motsetning til alle de negative tankene venninnene mine setter i hodet på meg. Jeg skal kanskje treffe ham senere i dag. *puste dyyyypt inn*. Skal gjøre det jeg kan for å beholde fatningen -og verdigheten.

[Gjest Gjest]

Jeg ble gledelig overrasket da han viste seg å ha tatt til seg kritikken jeg hadde ytret, og at han faktisk hadde endret seg og gjort noe med det. Det var kjærlighetserklæring nok for meg!

[Gjest Gjest]

Jeg ble gledelig overrasket da han viste seg å ha tatt til seg kritikken jeg hadde ytret, og at han faktisk hadde endret seg og gjort noe med det. Det var kjærlighetserklæring nok for meg!

Godt å høre :-)

Det handler vel også om å tenke over hva som gjorde at han "tok deg med storm" første gangen dere møttes. Hva var det som gjorde at du falt for han? Tenk litt over det, på samme måte som han må tenke på hva det var ved deg som gjorde at han falt for deg. Dagene hvor forelskelsen ikke er like sterk kommer i de fleste tilfeller og det handler da om å prøve å tenke over hva man har utrettet sammen og hva det er man har i hverandre og i hverdagen :-)

Kommunikasjon er alfa omega!

Lykke til videre!