Skilsmisse eller ikke

[Gjest TS]

Vi står ved et veiskille etter tolv år sammen, og to barn.

Forholdet har vært bra egentlig, men jeg har nok hatt min ambivalens oppigjennom. Jeg har nok tvilt på følelsene mine i perioder og følt meg så ensom fordi jeg synes at forholdet vårt har fått for liten prioritet og betydning hos han. Det er så mye annet som er viktigere enn meg. Dette har tæret på følelsene mine.

Nå har alt knotet seg til det siste halvåret med økende taushet, og for noen måneder siden begynte vi å prate sammen, dvs si hvordan vi egentlig hadde det. Sommeren har vært veldig krevende med mye opp og ned. Igår kjente jeg at jeg bare ikke klarer mer, og sa at jeg ønsker skilsmisse. Men jeg er så veldig veldig lei meg. Bare gråter. Synes dette er så utrolig vondt, men jeg orker ikke å ikke ha det bra.

Er det mulig å få ting på beina igjen? Vil terapi kunne hjelpe, eller er de gode følelsene borte? Jeg vet liksom ikke hvorfor jeg er lei meg, om jeg fremdeles har følelser for han eller om jeg ganske enkelt sørger over det som ikke ble og konsekvensene for barna.

All hjelp mottas med takk

[Gjest Gjest]

Vi står ved et veiskille etter tolv år sammen, og to barn.

Forholdet har vært bra egentlig, men jeg har nok hatt min ambivalens oppigjennom. Jeg har nok tvilt på følelsene mine i perioder og følt meg så ensom fordi jeg synes at forholdet vårt har fått for liten prioritet og betydning hos han. Det er så mye annet som er viktigere enn meg. Dette har tæret på følelsene mine.

Nå har alt knotet seg til det siste halvåret med økende taushet, og for noen måneder siden begynte vi å prate sammen, dvs si hvordan vi egentlig hadde det. Sommeren har vært veldig krevende med mye opp og ned. Igår kjente jeg at jeg bare ikke klarer mer, og sa at jeg ønsker skilsmisse. Men jeg er så veldig veldig lei meg. Bare gråter. Synes dette er så utrolig vondt, men jeg orker ikke å ikke ha det bra.

Er det mulig å få ting på beina igjen? Vil terapi kunne hjelpe, eller er de gode følelsene borte? Jeg vet liksom ikke hvorfor jeg er lei meg, om jeg fremdeles har følelser for han eller om jeg ganske enkelt sørger over det som ikke ble og konsekvensene for barna.

All hjelp mottas med takk

jeg tror dere trenger litt tid hver forandre. kanskje han innser hva han er i ferd med å gi slipp på da, og at han ser at han hadde helt-på-tryne prioriteter før?? utrolig hva de ensomme kveldene og nettene får en til å tenke hvordan man vil ha det og hva man har eller ønsker å ha det...

en så stor omveltning må sette i gang tankevirksomheten hans..

noe du kan spøre seg selv om... som moren min alltid gjorde for å kunne vite om man virkelig var ferdig med vedkommende, følelsesmessig, var å spøre meg " klarer du å se han sammen med noen andre?" og den gangen jeg gjorde det slutt med min eks samboer etter maaaange år, så klarte jeg å svare " ja det klarer jeg faktisk. tanken gjør meg ikke sjalu engang!" da viste jeg at jeg var helt ferdig følelsesmessig med han.

men jeg sørget i lange tid etterpå, ikke fordi jeg savnet han. angret aldri på at jeg hadde gjort det slutt.. men jeg mistet min beste venn (men ikke hadde følelser igjen for, ikke ønsket sex eller å kysse han) og han etterlot seg et stort tomrom.. og jeg følte meg grusomt slem forid jeg ikke ønsket han lenger... syntes fryktelig syndt på han.. slet veldig med dårlig samvittighet og en stor ensomhet jeg bega meg inn i... vi passet godt som venner, og han var en veldig flott gutt.. men han var ikke den rette, han var ikke den jeg ville dele resten av mitt liv med.. (noe jeg hadde vist i underbevistheten siden jeg traff han.. men han var så utrolig god)

i ettertid ble jeg sammen med en som satt meg som neddprioritert- det gjorde så utrolig vondt å hele tiden bli satt til side.. det er ikke riktig! det er ikke slik jeg ville leve... så nå har jeg funnet ( og jeg lette bevist) etter en gutt som ville sette MEG som 1. prioritet, og vår kommende familie! jeg ville ikke godtatt noe mindre!

det hjelper veldig å sette ord på det du tenker og føler inne på et slikt forum. jeg gjorde det samme selv, og det var utrolig deilig å få ut og satt ord på det.

man blir helt tullerusk av å bare gå å gruble og surre i sitt eget hode.

ingen kan fortelle deg hva du skal og ikke skal gjøre, det må du finne ut av selv. jeg har vært hele tiden åpen og ærlig mot min familie og venner, så jeg har fått mye hjelp av de gjennom de harde tidene.. de er mennesker jeg stoler på og kjenner meg fult og helt. ikke en terapaut. men har du ikke et slikt forhold med de, eller ikke noen å snakke med, så en en terapeut absolutt noe du da bør gjøre

vil gi deg en klem og si at jeg føler virkelig med deg! hvis du skulle satt de tre viktigste egenskaper en mann skulle ha, har din mann alle disse?