Oppgitt over mann

[Gjest Gjest_Marit_*]

Hei.

Jeg er en kvinne på 30, har en mann på samme alder som jeg har vært gift med i to år. Vi har vært sammen i ti år. Det begynner å nærme seg tid for å få barn. Vi har lyst på barn begge to, men han er nok klarere for barn enn meg. I utgangspunktet har vi et godt forhold, og jeg tror han kan bli en god far. Likevel har jeg blitt mer og mer i tvil den siste tiden.

Det har nemlig gått opp for meg hvor mye jeg tar ansvaret for i vårt forhold. Han tar ikke initiativ til noe, han hevder han stadig er sliten i forbindelse med studiene (han har igjen et halvt år, og er i innspurten... skjønt han har utsatt levering av masteroppgave to ganger allerede, så jeg har vel ikke helt tillit til at han skal klare å levere til jul). Jeg jobber heltid og har diverse verv i tillegg. Jeg må mase for at vi skal finne på noe med våre venner, for ham er det greit å være hjemme hver eneste kveld. Jeg må huske på bursdager, for han mener at det ikke er noen som bryr seg om sånt lenger, mens jeg mener det er hyggelig å sende en tekstmelding. Jeg må handle gaver av samme grunn. Jeg gjør så godt som alt husarbeid. Og ja, jeg tar stort sett også initiativ til sex. Skal noe praktisk gjøres i huset (noe han har evnene til), må jeg vente i evigheter før det skjer - jeg prøver å ikke mase. Maser jeg blir han sur. Jeg er lei av å være sjefen i dette forholdet. Jeg føler det er en rolle jeg har fått som jeg ikke ønsker. Jeg skulle ønske han ville bestemme noe. Men han forholder seg passiv uansett. Noen ganger synes han jeg har gode ideer, andre ganger surmuler han. Jeg blir utrolig lei.

Jeg har selvsagt forsøkt å snakke med ham mange ganger, men det er ikke lett. Med en gang jeg forklarer hvordan jeg opplever dette, kommer han i forsvarsposisjon og blir klart fornærmet over det jeg sier, enda jeg formulerer det som min opplevelse av situasjonen og legger vekt på å ikke anklage ham for noe. Han kan komme med svar som:

-Han kan jo ikke noe for at han er sliten, og jeg må forstå at husarbeid etc. må vente en periode. (At jeg jobber mye både i jobben og utenfor og er sliten selv, er visst ikke så farlig. Og han kan godt finne på og ligge på sofaen og se på fotball mens jeg er sliten og gjør rent)

-Han mener han gjør noe husarbeid selv, for eksempel lager han middag et par ganger i uken. (Det er alltid veldig enkle, og gjerne usunne middager. Det hender ALDRI at han gjør seg flid eller forsøker å få til et ekstra godt måltid. Skal vi ha noe godt til gjester, til oss selv i helgene, ja da må jeg lage det selv)

-Han sier han ikke tar initiativ til ting med meg fordi jeg er så flink til å finne på. Og at han ellers ikke har lyst til å gjøre noe. Han tar ikke intiativ til å gjøre noe hyggelig for andre fordi han mener de vet at vi bryr oss, selv hvis gratulasjoner og julegaver uteblir.

Jeg mener han rett og slett er lat. Jeg mener han er hensynsløs siden han setter sine egne ønsker høyest, selv når det betyr merarbeid for meg. Jeg kjenner jeg blir sint av å tenke på det, men som sagt, tar jeg opp blir han såret og synes jeg ikke setter pris på ham.

Og nå har han altså lyst på barn. Og det vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal orke. Jeg ser for meg at arbeidsfordelingen vil bli som nå, bare at jeg får et barn å passe på i tillegg. Jeg har sagt at jeg ikke vil ha barn før vi har kommet inn i en god rutine der vi deler på arbeidet, og jeg siden jeg gjør så mye ikke føler at jeg orker enda en forpliktelse. Igjen, han blir fornærmet. Og det hele er så forbaska synd, for jeg har egentlig også lyst på barn! Jeg har bare ikke lyst til å bli sittende med alt arbeidet.

Har noen gode råd i gi meg? Akkurat nå føler jeg at jeg ikke kommer noen vei. Det er uaktuelt å gå fra ham, derfor vil jeg ikke true med det heller.

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg er en kvinne på 30, har en mann på samme alder som jeg har vært gift med i to år. Vi har vært sammen i ti år. Det begynner å nærme seg tid for å få barn. Vi har lyst på barn begge to, men han er nok klarere for barn enn meg. I utgangspunktet har vi et godt forhold, og jeg tror han kan bli en god far. Likevel har jeg blitt mer og mer i tvil den siste tiden.

Det har nemlig gått opp for meg hvor mye jeg tar ansvaret for i vårt forhold. Han tar ikke initiativ til noe, han hevder han stadig er sliten i forbindelse med studiene (han har igjen et halvt år, og er i innspurten... skjønt han har utsatt levering av masteroppgave to ganger allerede, så jeg har vel ikke helt tillit til at han skal klare å levere til jul). Jeg jobber heltid og har diverse verv i tillegg. Jeg må mase for at vi skal finne på noe med våre venner, for ham er det greit å være hjemme hver eneste kveld. Jeg må huske på bursdager, for han mener at det ikke er noen som bryr seg om sånt lenger, mens jeg mener det er hyggelig å sende en tekstmelding. Jeg må handle gaver av samme grunn. Jeg gjør så godt som alt husarbeid. Og ja, jeg tar stort sett også initiativ til sex. Skal noe praktisk gjøres i huset (noe han har evnene til), må jeg vente i evigheter før det skjer - jeg prøver å ikke mase. Maser jeg blir han sur. Jeg er lei av å være sjefen i dette forholdet. Jeg føler det er en rolle jeg har fått som jeg ikke ønsker. Jeg skulle ønske han ville bestemme noe. Men han forholder seg passiv uansett. Noen ganger synes han jeg har gode ideer, andre ganger surmuler han. Jeg blir utrolig lei.

Jeg har selvsagt forsøkt å snakke med ham mange ganger, men det er ikke lett. Med en gang jeg forklarer hvordan jeg opplever dette, kommer han i forsvarsposisjon og blir klart fornærmet over det jeg sier, enda jeg formulerer det som min opplevelse av situasjonen og legger vekt på å ikke anklage ham for noe. Han kan komme med svar som:

-Han kan jo ikke noe for at han er sliten, og jeg må forstå at husarbeid etc. må vente en periode. (At jeg jobber mye både i jobben og utenfor og er sliten selv, er visst ikke så farlig. Og han kan godt finne på og ligge på sofaen og se på fotball mens jeg er sliten og gjør rent)

-Han mener han gjør noe husarbeid selv, for eksempel lager han middag et par ganger i uken. (Det er alltid veldig enkle, og gjerne usunne middager. Det hender ALDRI at han gjør seg flid eller forsøker å få til et ekstra godt måltid. Skal vi ha noe godt til gjester, til oss selv i helgene, ja da må jeg lage det selv)

-Han sier han ikke tar initiativ til ting med meg fordi jeg er så flink til å finne på. Og at han ellers ikke har lyst til å gjøre noe. Han tar ikke intiativ til å gjøre noe hyggelig for andre fordi han mener de vet at vi bryr oss, selv hvis gratulasjoner og julegaver uteblir.

Jeg mener han rett og slett er lat. Jeg mener han er hensynsløs siden han setter sine egne ønsker høyest, selv når det betyr merarbeid for meg. Jeg kjenner jeg blir sint av å tenke på det, men som sagt, tar jeg opp blir han såret og synes jeg ikke setter pris på ham.

Og nå har han altså lyst på barn. Og det vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal orke. Jeg ser for meg at arbeidsfordelingen vil bli som nå, bare at jeg får et barn å passe på i tillegg. Jeg har sagt at jeg ikke vil ha barn før vi har kommet inn i en god rutine der vi deler på arbeidet, og jeg siden jeg gjør så mye ikke føler at jeg orker enda en forpliktelse. Igjen, han blir fornærmet. Og det hele er så forbaska synd, for jeg har egentlig også lyst på barn! Jeg har bare ikke lyst til å bli sittende med alt arbeidet.

Har noen gode råd i gi meg? Akkurat nå føler jeg at jeg ikke kommer noen vei. Det er uaktuelt å gå fra ham, derfor vil jeg ikke true med det heller.

Kansje han er deprimert. Vedvarende mangel på initiativ og energi lukter depresjon. Dere kan jo prøve å finne tilbake til det positive i starten av forholdet.

[Gjest Gjest_Marit_*]

Kansje han er deprimert. Vedvarende mangel på initiativ og energi lukter depresjon. Dere kan jo prøve å finne tilbake til det positive i starten av forholdet.

Jeg har spurt ham om det, men han nekter for at det stemmer. Han vil heller ikke lufte problemstillingen for legen, for han mener det ikke er noen problemstilling å lufte.

Finne fram til det positive i starten av forholdet er en god idé, men jeg vet ikke hvordan. Jeg forelsket meg jo i en mann som var mer initiativrik og som bestemte på lik linje med meg. Og det får jeg ham ikke til å bli igjen. Enten er han deprimert, men jeg kommer ingen vei fordi han nekter for det, eller så har han blitt lat i løpet av samlivet vårt, og han går som sagt bare i forsvarsposisjon uansett.

[Gjest Gjest]

Han vil ha barn med deg, og dermed er han fortsatt glad i deg. Det er ikke uvanlig at et forhold kan gå på "autopilot", men depresjon er vel ikke lett å innrømme eller se selv...Kanskje han er lei seg for å ikke lykkes innen studiene slik han ønsker

[Gjest Gjest_Marit_*]

Ja, han er glad i meg. Og jeg er glad i ham.

[Gjest Gjest]

Det er alltid minst to sider ved en sak, og trolig sliter du litt fordi du får for mye ansvar og oppgaver, og han sliter med dårlig samvittighet for neglisjeringen og mangel av driv. Typisk oss menn å gå i skyttergraven, vet du:-)

[Gjest Gjest_Marit_*]

Hyggelig å få svar fra en mann!

Og som mann, har du kanskje noen tips til hvordan jeg skal få ham ut av skyttergraven?

[Gjest Gjest]

Det høres definitivt ut som dere har kommet inn i et negativt mønster, og selv om jeg kjenner igjen noe fra mitt eget forhold synes jeg det virker som fordelingen er endel verre enn hos oss, så jeg skjønner godt at du tviler. Du sier det er uaktuelt å gå fra ham - da gjenstår ikke så mange alternativ. Du kan vente til han har levert masteroppgaven og kommet seg i jobb; det er mulig han får mer struktur og overskudd da. Jeg vet med meg selv at når jeg er fokusert på en tidsfrist (selv om det er fram i tid) og et i stor grad selvstendig arbeid, blir hodet av og til så fullt av det at jeg ikke klarer å sette av tid til andre gjøremål, mens det av en eller annen grunn går greit å kaste bort tid på ingenting. Han burde selvsagt klare å få gjort faste oppgaver i huset likevel da, men jeg kjenner meg litt igjen.

Ellers kan dere prøve å forhandle fram en ny avtale på hvordan det skal gjøres med det daglige husarbeidet - hvordan gjør dere det pr i dag? Ber du ham gjøre noe du ser trengs, eller har dere faste oppgaver eller en liste? Jeg tror en liste kan være lettere å forholde seg til for begge; da kan man regne med at ting blir gjort selv om de ikke blir gjort akkurat når man selv har begynt å legge merke til dem, og man trenger ikke holde oversikt over mer enn sine egne oppgaver. Det er selvsagt en forutsetning at begge følger lista. Noen oppgaver må man kanskje også skeivfordele - hos oss liker jeg best å lage mat, og gjør det derfor nesten hver dag. Dersom begge jobber ca like mye bør absolutt den som ikke lager mat vaske opp (og gjerne ha tatt oppvasken før det skal lages mat). Initiativ til å gjøre ting tror jeg kan være vanskelig å få ham til, om han trives som det er...men dere bør diskutere hva han har av holdninger rundt aktivisering/tid med barn - synes han det er ok å bare henge i huset da også?

Jeg synes i hvert fall dere bør vente med å lage barn til dere evt finner ut av dette. Har du så mye tvil nå kommer du kanskje til å angre den dagen du blir gravid, eller etter en slitsom småbarnsperiode. Jeg tror det er lettere å se ting klart da...

[Gjest Gjest]

Hyggelig å få svar fra en mann!

Og som mann, har du kanskje noen tips til hvordan jeg skal få ham ut av skyttergraven?

hehe. Ja, som mye annet er det lettere sagt enn gjort. Men en ting er sikkert. Deltakelsen må komme fra han selv og ikke være "din indirekte eller direkte fortjeneste" gjennom stadige påminnelser om ugjorte oppgaver. Menn liker å ta kreditt for egne handlinger, og her får han overskudd til oppgaver som han synes er kjekt, dette gir ringvirkninger til å utføre mer "pliktoppgaver" som sikkert du er mest opptatt av siden de faller på deg

[Gjest Gjest_Marit_*]

Det høres definitivt ut som dere har kommet inn i et negativt mønster, og selv om jeg kjenner igjen noe fra mitt eget forhold synes jeg det virker som fordelingen er endel verre enn hos oss, så jeg skjønner godt at du tviler. Du sier det er uaktuelt å gå fra ham - da gjenstår ikke så mange alternativ. Du kan vente til han har levert masteroppgaven og kommet seg i jobb; det er mulig han får mer struktur og overskudd da. Jeg vet med meg selv at når jeg er fokusert på en tidsfrist (selv om det er fram i tid) og et i stor grad selvstendig arbeid, blir hodet av og til så fullt av det at jeg ikke klarer å sette av tid til andre gjøremål, mens det av en eller annen grunn går greit å kaste bort tid på ingenting. Han burde selvsagt klare å få gjort faste oppgaver i huset likevel da, men jeg kjenner meg litt igjen.

Ellers kan dere prøve å forhandle fram en ny avtale på hvordan det skal gjøres med det daglige husarbeidet - hvordan gjør dere det pr i dag? Ber du ham gjøre noe du ser trengs, eller har dere faste oppgaver eller en liste? Jeg tror en liste kan være lettere å forholde seg til for begge; da kan man regne med at ting blir gjort selv om de ikke blir gjort akkurat når man selv har begynt å legge merke til dem, og man trenger ikke holde oversikt over mer enn sine egne oppgaver. Det er selvsagt en forutsetning at begge følger lista. Noen oppgaver må man kanskje også skeivfordele - hos oss liker jeg best å lage mat, og gjør det derfor nesten hver dag. Dersom begge jobber ca like mye bør absolutt den som ikke lager mat vaske opp (og gjerne ha tatt oppvasken før det skal lages mat). Initiativ til å gjøre ting tror jeg kan være vanskelig å få ham til, om han trives som det er...men dere bør diskutere hva han har av holdninger rundt aktivisering/tid med barn - synes han det er ok å bare henge i huset da også?

Jeg synes i hvert fall dere bør vente med å lage barn til dere evt finner ut av dette. Har du så mye tvil nå kommer du kanskje til å angre den dagen du blir gravid, eller etter en slitsom småbarnsperiode. Jeg tror det er lettere å se ting klart da...

Skal absolutt vente til han er ferdig med masteroppgaven, forhåpentligvis retter det seg litt.

Vi har forsøkt å fordele oppgaver slik du nevner. Det første nesten til at jeg gikk på veggen Vi har husdyr som røyter en god del, og støvsugingen han skulle gjøre ble aldri noe av. Vi hadde hårdotter som spratt rundt gulvet i både en og to uker før han støvsugde, og da var han til gjengjeld utrolig fornøyd med sin egen innsats.

Jeg har forsøkt å spørre om hvordan det vil bli når vi får barn, men han blir lei seg når jeg sier slikt. Han sier at det er en selvfølge at han skal ta sin del, men han mener jo han gjør mye nå også, så jeg skjønner ikke helt hva han mener med det.

Tror nok vi skal vente litt med barn, ja.

Jeg har vurdert å si sannheten og fortelle ham at slik kan ikke jeg leve. At jeg veldig gjerne ønsker å være sammen med ham resten av livet, at han i det store og hele er en fantastisk mann som jeg elsker, men at dette blir for mye for meg. Jeg vil jo ikke gå fra ham, men jeg vil ikke sitte med alt resten av livet heller. Det er så fryktelig vanskelig!

hehe. Ja, som mye annet er det lettere sagt enn gjort. Men en ting er sikkert. Deltakelsen må komme fra han selv og ikke være "din indirekte eller direkte fortjeneste" gjennom stadige påminnelser om ugjorte oppgaver. Menn liker å ta kreditt for egne handlinger, og her får han overskudd til oppgaver som han synes er kjekt, dette gir ringvirkninger til å utføre mer "pliktoppgaver" som sikkert du er mest opptatt av siden de faller på deg

Enig i dette, det hadde vært fint å komme inn i en god rytme igjen. Jeg forsøker å være positiv når han gjør noe, men samtidig har jeg jo ikke lyst til å få det til å høres ut som jeg er overlykkelig for at han gjør ting det burde være en selvfølge å gjøre...

[Gjest Gjest]

Boken kjærlighetens fem språk er i følge en forfatter "anerkjennende ord, tid for hverandre, tjenester, gaver og fysisk nærhet". Det er viktig at man snakker samme språk i forståelse. Blander en disse blir det feil.

Jeg liker ikke alla selvhjelpsbøker, egentlig bare tull. Men denne inndelingen er grei å huske.

[Gjest Gjest]

Jag var i et forhold der jeg sakte men sikkert tok over sjefsrollen, og resultatet ble en fullstendig tiltaksløs mann. I ettertid ser jeg jo at uansett hva han gjorde (nesten) så var jeg på pletten og rettet på han eller kommenterte måten han gjorde det på. Jeg var vant til å gjøre alt selv, så jeg kunne det jo best

Jeg hadde mange forventninger om hvordan livet vårt skulle være, hvordan huset skulle se ut, hvordan barna skulle oppdras osv osv. Han hadde helt andre mål og ønsker, men siden jeg var "sterkere" enn han så var det ofte bare min stemme som hørtes. Min stemme var ikke hans stemme, og våre mål var forskjellige.

Jeg har lært the hard way at man ikke har noen rett til forvente noe som helst fra andre. Andre følger sin frie vilje og gjør ting når det passer seg for dem. Om de ikke gjør det på din måte eller i ditt tempo så er det ikke noe du kan gjøre noe med- bortsett fra å mase da- eller kjefte. Det er alltid en højdare...

Hvis man klarer å bli enige om en felles plattform og klarer å se hverandre som den personen man er og ikke den personen man ønsker seg så tror jeg at samlivet blir mye, mye bedre.

[Tusenfryd]

Jeg har vurdert å si sannheten og fortelle ham at slik kan ikke jeg leve. At jeg veldig gjerne ønsker å være sammen med ham resten av livet, at han i det store og hele er en fantastisk mann som jeg elsker, men at dette blir for mye for meg. Jeg vil jo ikke gå fra ham, men jeg vil ikke sitte med alt resten av livet heller. Det er så fryktelig vanskelig!

Jeg synes det er ganske hårreisende med jenter som "vurderer å si sannhteen" - tenk om vi jenter kunne latt være med alle disse hintene våre og bare sa sannheten - at det var utenkelig å ikke gjøre det - så mye enklere alt ville blitt da, for oss alle.

Menn kan ikke lese tanker eller ta hint - det kan ikke jenter gjøre heller - hvorfor forventer vi det?

[Gjest Gjest_Marit_*]

Jag var i et forhold der jeg sakte men sikkert tok over sjefsrollen, og resultatet ble en fullstendig tiltaksløs mann. I ettertid ser jeg jo at uansett hva han gjorde (nesten) så var jeg på pletten og rettet på han eller kommenterte måten han gjorde det på. Jeg var vant til å gjøre alt selv, så jeg kunne det jo best

Ja, det blir jo selvsagt høna eller egget, det - er det jeg som har tatt ansvar fordi han er tiltaksløs, eller har han blitt tiltaksløs fordi jeg tar ansvar? Og dette har jeg ikke noe svar på. Det kan jo selvsagt hende at jeg har bidratt til dette selv. Samtidig prøver jeg veldig aktivt å komme ut av det. Jeg prøver ikke å forandre ham, jeg elsker ham på mange måter slik han er. Men sin del av husarbeidet kunne han godt ta, og han burde lære seg å ta hensyn til andre mennesker.

Hvordan kom du ut av situasjonen?

Jeg synes det er ganske hårreisende med jenter som "vurderer å si sannhteen" - tenk om vi jenter kunne latt være med alle disse hintene våre og bare sa sannheten - at det var utenkelig å ikke gjøre det - så mye enklere alt ville blitt da, for oss alle.

Menn kan ikke lese tanker eller ta hint - det kan ikke jenter gjøre heller - hvorfor forventer vi det?

Hei Tusenfryd.

Jeg har vært ærlig med ham hele veien, men jeg har ikke villet true med å gå fra ham når dette ikke er noe jeg egentlig ønsker. Jeg frykter at å si slike ting kunne gjøre ham lei seg. Men jeg har sagt at jeg blir oppgitt, frustrert og synes det er vanskelig at jeg må ta meg av så mye. Så jeg mener faktisk ærlig og oppriktig at jeg ikke forventer at han er tankeleser.

[Gjest Gjest]

Hvordan kom du ut av situasjonen?

Vi ble skilt... Jeg så ikke klart før i ettertid, men må si at jeg har lært enormt mye og er veldig obs på å ikke gå i samme fella igjen.

Jeg er veldig kjapp og sant og si både handy, smart og effektiv. Jeg vet veldig ofte hva som er den kjappeste måten å få gjort ting på, men jeg må bare lære meg at selv om min måte kan være både lettvindt og grei så er det ikke den eneste måten å få gjort ting på.

Min nye samboer er mye mer lik meg- -like kjapp. Ærlig talt så er det en bedre match enn min eksmann, for vi tenker mer i samme baner.

[Gjest Gjest_eva_*]

Jeg synes han etter dine beskrivelser virker lat og litt stakkarslig. Han har utsatt levering av masteroppgaven 2 ganger. Han klarer ikke engang lage skikkelig middag. Han tror det er helt greit å ikke gratulere venner og familie med gebursdager.

Eventuelt er han en manipulator av rang. Han har lært seg en taktikk for at du skal bli som en ekstramamma for ham. Han gir blaffen i alt og venter heller på at du skal få gjort unna ting.

Jeg tror han er en kombinasjon av lat og manipulatorisk. Sistnevnte fordi han inntar en furtete mine hver gang du påpeker at du er lei av å ha hovedansvaret. Han sier han blir lei seg og trist. Men hadde han brydd seg om deg hadde han vel innsett selv at du også blir trist av å måtte ha så mye aleneansvar.

Han er definitivt ikke noe farsemne. Hvis du skal få barn med noen må du vite at de stiller opp for deg, før dere får barn. Du kan ikke gamble på å få barn med en person du ikke aner om har det som skal til for å bli en god far og livsvarig partner.

Jeg hadde satt kniven på strupen hans. Han trenger en oppvekker. Og han trenger å få vite at du ikke lar deg mainpulere lenger. Som du sier, du er også sliten. Men det tar han ikke hensyn til. Du tar derimot hensyn til ham. Virker ikke som det er balanse og likeverd i dette forholden.

Du har blitt lurt.

[Gjest nobilian]

Hva er de gode egenskapene hans? Hva var det du falt for og som har holdt deg der i ti år?

[Gjest Gjest_Marit_*]

Jeg synes han etter dine beskrivelser virker lat og litt stakkarslig. Han har utsatt levering av masteroppgaven 2 ganger. Han klarer ikke engang lage skikkelig middag. Han tror det er helt greit å ikke gratulere venner og familie med gebursdager.

Eventuelt er han en manipulator av rang. Han har lært seg en taktikk for at du skal bli som en ekstramamma for ham. Han gir blaffen i alt og venter heller på at du skal få gjort unna ting.

Jeg tror han er en kombinasjon av lat og manipulatorisk. Sistnevnte fordi han inntar en furtete mine hver gang du påpeker at du er lei av å ha hovedansvaret. Han sier han blir lei seg og trist. Men hadde han brydd seg om deg hadde han vel innsett selv at du også blir trist av å måtte ha så mye aleneansvar.

Han er definitivt ikke noe farsemne. Hvis du skal få barn med noen må du vite at de stiller opp for deg, før dere får barn. Du kan ikke gamble på å få barn med en person du ikke aner om har det som skal til for å bli en god far og livsvarig partner.

Jeg hadde satt kniven på strupen hans. Han trenger en oppvekker. Og han trenger å få vite at du ikke lar deg mainpulere lenger. Som du sier, du er også sliten. Men det tar han ikke hensyn til. Du tar derimot hensyn til ham. Virker ikke som det er balanse og likeverd i dette forholden.

Du har blitt lurt.

Jeg liker ikke det du skriver, og det er fordi det er ubehagelig å tenke på. Kan det være slik det er, at han er så beregnende? Skal tenke på denne.

Hva er de gode egenskapene hans? Hva var det du falt for og som har holdt deg der i ti år?

En del av egenskapene jeg falt for er ikke der lenger, dvs:

Intiativ

Selvtillit

Nysgjerrighet/eventyrlyst

Andre egenskaper har han fortsatt:

Han er faktisk omtenksom, men på andre fronter enn det praktiske

Han er snill (men ikke når jeg må gjøre alt)

Han er trygg og pålitelig

Han er intelligent og hardarbeidende (utenfor huset i hvert fall)

Også er det bare et eller annet udefinerbart der, som gjør at jeg stadig er forelsket i ham.

Det som gjør at jeg blir er jo at jeg håper at dette er en vanskelig fase for ham som vil gå over. Og at han da vil få overskuddet tilbake, slik han hadde det før.

[Gjest Gjest]

Jeg har vurdert å si sannheten og fortelle ham at slik kan ikke jeg leve. At jeg veldig gjerne ønsker å være sammen med ham resten av livet, at han i det store og hele er en fantastisk mann som jeg elsker, men at dette blir for mye for meg. Jeg vil jo ikke gå fra ham, men jeg vil ikke sitte med alt resten av livet heller. Det er så fryktelig vanskelig!

Fortell han sannheten. Slike menn trenger ofte en skikkelig wake up-call for å innse alvoret i situasjonen. Og få for all del ikke barn med han! Du kommer garantert til å ende opp med alt ansvaret alene. Når han mener det er greit å neglisjere samboeren og vennene sine, hvorfor skulle han være mer pliktoppfyllende ovenfor et barn?

Enten er han manipulerende, eller så er han bare utrolig umoden og patetisk...