Jeg likte livet mitt bedre slik det var før jeg fikk barn...

[Imax]

Sitat venninnen min. Hva svarer man på sånt? Synes det da er litt rart at hun nå er gravid med nummer to...

Men hun skal ha poeng for ærlighet i hvert fall, det er vel flere av oss som i perioder savner det barnløse livet uten at vi ønsker at vi ikke hadde barn!

[AnetteR]

Alle kan vel tenkte den tanken innimellom, når man er sliten og lei. Men regner med at det ikke er hennes synspunkt mesteparten av dagen? Jeg har i allefall aldri møtt noen som angrer på barna sine, selv om de innimellom ønsker seg langt, langt vekk....

[Gjest Gjest]

Jeg har selv flere ganger sagt dette. Men det vil ikke si at jeg hele tiden bare ønsker meg tilbake til livet uten barn. Men med to barn alene så har det vært hardt til tider og jeg har ønsket meg langt vekk fra alt ansvar.

Nå har jeg plutselig fire barn i fanget og setter enda mer pris på min alenetid som voksen. Dette er noe jeg verner om fordi jeg føler at jeg mister noe av meg selv om jeg ikke kan være bare "meg" noen ganger. Og får jeg bare være "meg" så blir jeg også en bedre forelder og stemor.

[Gjest Purple Haze]

....og vips, så er ungene voksne, og trenger deg ikke lenger....*snufs*

Alle tenker sikkert sånne tanker på tunge og dårlige dager. Kanskje var hun bare litt oppgitt akkurat den dagen.

[Brunhilde]

....og vips, så er ungene voksne, og trenger deg ikke lenger....*snufs*

Alle tenker sikkert sånne tanker på tunge og dårlige dager. Kanskje var hun bare litt oppgitt akkurat den dagen.

Helt enig.

Livet er jo uendelig mye enklere og mer forutsigbart uten barn, og på mange måter forstår jeg venninnen din. Det behøver jo ikke bety at hun ikke er glad i barna sine, bare at livet uten barn hadde noen fordeler...

[angelou]

Er vel noe alle kan føle av og til uten at det betyr at man faktisk ønsker det

[Gjest Gjest]

Jeg har også hørt venner si noe liknende, men det har stort sett å gjøre med at det blir veldig mye hverdager, rutiner og evt at ikke forholdet mellom mor og far fungerer optimalt - så man kanskje føler seg veldig bundet til noe som ikke er så veldig positivt. Min ene venninne tror jeg ble ekstra frustrert fordi samboern syntes hun ikke skulle være borte mer enn noen timer - noe som gjorde aktiviteter med vennene vanskelig ettersom de flyttet til hans hjemby noen timer fra hennes nettverk. Tror ikke det har å gjøre med barna i seg selv stort sett, og jeg kjenner mange som er kjempeflinke til å gjøre ting de har lyst til selv om de har små barn - enten de tar med seg ungene eller bytter på å være hjemme med dem.

(Forresten har jeg ikke barn selv, og tror ikke jeg ønsker meg, så kan absolutt se fordelene med å være barnløs. Samtidig virker det jo som det er veldig givende å ha barn, og de færreste voksne har vel så superaktive og spennende liv hele tiden enten de har barn eller ikke. Jeg finner i hvert fall ikke på ting utenfor hjemmet (unntatt turer, evt trening o.l) mange dager i uka, knapt hver måned...)