Jeg er en sosial katastrofe.

[Gjest X]

Jeg har slitt med dette så lenge jeg kan huske i grunnen. Jeg synes det er vanskelig å prate med andre mennesker, åpne meg for nye bekjentskaper og holde kontakten med de rundt meg. Jeg har ingen virkelig nær venninne®, men en god del bekjentskaper. Jeg sliter med dårlig selvtillit, og dette er nok noe av grunnen. Men jeg synes det er vanskelig bare å holde i gang en vanlig samtale med folk. Jeg aner ikke hva jeg skal si. Jeg drikker sjeldent alkohol. Synes ikke det smaker godt, liker ikke å være full selv og liker heller ikke andre mennesker beruset. Det kombinert med dette problemet, gjør at jeg sikkert blir sett på som sær, sur og vanskelig å ha med å gjøre. Men jeg er jo ikke det, og ofte (som i kveld) faller jeg helt bort i mengden og ender opp i sofakroken alene. Jeg har en kjæreste som på sin side er super sosial, elsker mennesker og kjenner alle. Jeg tror han tenker mye på dette og anser det som et problem, eller hvertfall noe som med tiden kan bli det. Og det skjønner jeg godt for det er sikkert ikke morro å se kjæresten sittendes alene i et hjørne, eller dra på tilstelninger alene fordi jeg heller ønsker å sitte hjemme. Jeg er så redd jeg blir sett på som skikkelig treig og traust, når jeg egentlig føler meg ganske liten og ensom

[Gjest Gjest]

Hm. Tror det er en god del som har det slik som deg.

Det er jo innmari synd da, at du skal føle at duikke har så nære venner....

Det jeg opplever er at det er veldig tilfeldig hvem som blir nær og ikke. Man klikker liksom bare med de man passer å være med. Kanskje du ikke har møtt disse vennene enda?

Det er vel ikke noe jeg kan si her for at du skal bli mer sosial. Men det er i alle fall noe det går an å jobbe med og å gjøre noe med...

Om jeg var deg ville jeg prøvd litt hardere å holde en samtale med folk. Det trenger ikke være så seriøst hele tiden.

Hva er det forresten med berusede folk du ikke liker? Er du redd dem? Det er mange som føler en slik type ubehag med berusede folk. Jeg hadde nok ikke lsuttet å gå ut om jeg var deg. Særlig ikke om typen din går ut ofte. Jeg ville heller slengt meg med. Stashet meg opp litt og prøvd å prate med folk. Beveg deg litt rundt, ikke sitt alene i hjørnet, da blir det vanskelig å kontakte deg. Det lyser litt av det, at om man setter seg ved deg blir det vanskelig å bryte opp igjen.

Kanskje det er noen selvrealiseringsbøker du kan lese? Om smalltalk? Det er en egen liten kunst det der. Men det kan være alt som trengs for å komme i kontakt med folk. Øv deg på folk i butikken og slikt. Det er liksom overkommelig fordi man ikke ser dem mer enn et par minutter...