Venter barn, min far vil ikke innvolvere seg i min lille familie

[Gjest uten tro]

Hei

Slipper ut litt frustrasjon her jeg og håper på noen trøstende ord og mulig noe gode råd.

Kommer fra skildt familie. Mine foreldre gikk fra hverande når jeg var ca 4 år gammel. Vår far (har en bror) har aldri vist så mye interesse for oss. Vi besøkte skjeldent han når vi var små osv.

Når vi ble gamle nok til å at vi holdt kontakt med han så hadde vi litt mer kontakt. Det var vi som ringte, vi som reiste på besøk osv.

Nå er vi begge voksene (jeg 25, bror 29)

Min bror fikk sitt første barn for ca 2 år siden. Alle var kjempeglade da dette var familiens første barnebarn. Men far viste ikke stor begeistring, og min bror prøvde alle middler i boken for å få han inntresser. Tilbød han å være fadder (noe han takket nei til, siden det ville bli så stress å måtte ta barne vis broren min døde)

Broren min ble selvsagt skuffet og rett fornærmet over dette. Etterpå lagde far et stort nummer ut av at han skulle i dåpen. Det er for dyrt sa han. Lurte på om han ikke skulle droppe hele greia fordi han hadde tenkt å kjøpe seg ny bil og trengte pengene til det.

Igjen min bror ble helt knust.

Han har nå etter ca 2 år med flere lignende hendelseg gidd opp. Han orker ikke mer. Far klager stadig på at han ser barenebarna sine lite (min bror bor lenger oppe i lande ca 5 timers kjøring).Men han reiser aldri på besøk, mulig 1 gang i året.

Far mener at siden det var min bror som flyttet så må han legge til rette med kontakt med bestefar. Broren min er nede hos oss ganske ofte. Ca 6 ganger i året minst.

Dette er bare en brøkdel av hva min far har sagt og gjort mot min bror. Så nå vil ikke bror snakke med han mer (noe jeg godt kan skjønne) Bror sier at han ikke orker å stadig bli minnet på hvor lite hans familie betyr for far.

Så over til meg. Jeg bor ca 20 min unna min far. Han besøker ikke meg noe oftere en min bror. Han ringer meg nesten aldri osv. Men nå venter jeg og min mann vårt førse barn.

Min manns far er død, så min far er den enste bestefaren vårt barn får. Broren min advarer meg mot å håpe på at han skal bli flinkere med meg. Innerst inne vet jeg vel at jeg setter meg opp for utrolig skuffelse. Men er redd for at jeg må få meg noen veldig hare trøkk fra far før jeg klarer å innse at han VIRKELIG ikke bryr seg.

Har prøvd å snakke med far om dette. Men han skjønner rett og slett ikke.

Har forklart han at siden han aldri tar kontakt med oss barne så tolker vi det som at han ikke vil ha kontakt med oss. Dette kan han ikke skjønne. Hvordan vi kan tolke det at han aldri snakker til oss ,betyr at han ikke vil ha kontakt (?)

Synes det er så trist. Han vlir veldig fornærmet hvis han plutselig en dag finner ut at, i dg skal han på besøk, men så passer det ikke for oss. Da kan han fakktisk bli så fornærmet at han legger på???

Han mener at siden han er vår FAR så har han krav på å treffe barnebarna NÅR han vil. Min bror har nå bestemt seg for at han ikke orker å ha far dettende inni livet til barna sånn ca 1 gang i året. Han synes det er forstyrrende og ukomfortabelt. Dette er nå min far rasende over. Mangel på respekt sier far.

Så nå er feiden i gang.

Sliter med dette jeg, gravid og full av følelser. Far mener også at selvom han brae ser mitt barn kanskje to ganger i årer så har han rett til å ha det på overnatting i ferien. Noe som er helt uakseptabelt. Han mener at siden han er bestefar til barnet så kommer det til å gå så bra så.

Han kommer ikke til å kjenne barnet mitt, men mener at hvis han pluttselig vil ha det på besøk så har han rett til det siden han er min far +bestefar.

Så sitter her nå da og lurer på hva jeg skal gjøre. Skal jeg kjempe videre for å se om jeg klarer å få han innvolvert (sjangsen for at det skjer er vel nesten lik 0) eller skal jeg gi opp og heller prøve å distansere meg fra han. Begge ting er vonde. Kommer til å føle meg slem som gir han opp, men kommer også til å føle meg som DEN IDIOTEN den dagen det VIRKELIG går opp for meg at han IKKE bryr seg.

Hva gjør jeg. Er det noen som har vært bortig mennesker som dette? Er det en diagnose på sånne. Han klarer virkelig ikke å se lenger en sin egen værden. Og vi har prøvd, TRO meg å forklare på alle mulige måter at han kan ikke gjøre sånn med oss. Vi er mennesker med følelser.

[nessi]

Vil bare få gi deg en

Vet egentlig ikke hva jeg vil råde deg til å gjøre. På en måte er jeg frista til å si at - kutt all kontakt, men skjønner det er vanskelig siden det er din far.

Har en kamerat som slet veldig med at forelda hans ikke godtok hans nye samboer (en av mine beste venninner) og hennes sønn. Han sa til slutt at nok er nok, og kutta helt kontakt med foreldrene sine. Han har nok tunge stunder, men sier (og jeg er sikker på at han mener det) at han har det mye bedre med seg selv i dag, når han omgås mennesker som ikke bare er negative og kravfulle.

Ønsker deg lykke til uansett hva du bestemmer deg for. Husk å ta vare på deg selv, først og fremst. Så får faren din sine følelser komme i andre rekke.

[Gjest uten tro]

Tusen takk.

Synes dette er flaut og trist så diskuterer det mins mulig med folk utenfor min egen familie. Synes det er veldig flaut ovenfor min mann og hans familie.

Det som er veldig fortvilende er at nå som min bror har kuttet ut kontakten med far så er far rasende. Nå plutselig betyr det veldig mye hva min bror gjør, nå som far føler at hans rettigheter er tråkket på.

Broren min gruer seg nå til dåpen for mitt barn, hvor far muligens kommer til å være. Synes dette er så trist, men vurderer at hvis bror synes dette er for ille så får far la være å komme i dåpen (mulig han ikke har noe lyst heller, med tanke på at han ble så glad når han ble innvitert i dåpen til sitt første barnebarn)

[Karry]

Hei

Jeg har opplevd noe liknende selv, bortsett fra at faren min ikke gjør krav på noen ting. Så han lager ikke noe bråk for å si det sånn. Men faren min forsvant også nå jeg var ca 5 år, og ble bare borte et halvt år. Så flyttet han til en annen. Vi har oppigjennom vært hos han annenhver helg i perioder, men i mange år har det vært lite eller ingen kontakt, kanskje bare et par ganger i året til og med. Vi ser han litt mer nå som han har barnebarn, men vi har forlengst skjønt at vi ikke kan forvente noe som helst av han, og at all hans involvering er å betrakte som bonus og tilfeldig.

Jeg tror ikke du og broren din kommer noen som helst vei med å prøve å presse igjennom et samvær eller ordninger på den måten. Dere bør kanskje få profesjonell hjelp til å komme over deres egne sorger over tapet av deres egen far og forsone dere med tingenes tilstand. Det gjorde jeg, og bærer idag ingen nag.

Derimot så må dere sette grenser for dere selv og si at nei, barnebarna kan ikke tilbringe lang tid sammen med han i ferien når det ikke er noe kontakt ellers, men bortsett fra det så kan ikke bare dere sette standarden for samværet. Tapet av deres egen far lar seg ikke rette opp ved å prøve å skaffe barnebarna det dere ikke fikk. Han er den han er, og vil neppe forandre seg. Han stilte ikke opp for dere, han kommer ikke til å stille opp på noen annen måte nå. Men det er flott av dere å ha prøvd å gi ham sjansen. Endel mennesker klarer ikke helt å ta ansvar for seg selv, og da ennå mindre ansvar for andre. Sånn var faren min, og det har jeg etterhvert akseptert. Han burde faktisk ikke fått barn, men sånn er nå situasjonen.

[Gjest uten tro]

Sånn var faren min, og det har jeg etterhvert akseptert. Han burde faktisk ikke fått barn, men sånn er nå situasjonen.

Prøver ikke å presse han til sammvær. Han går i sin egen modus, men jeg prøver å holde døren åpen for han. Sånn at han har sjangsen til å komme hvis han vil (noe han ikke gjør da).

Min far er mitt merkelig. Han skryter mye av oss på jobben og forteller at han har barnebarn. Dette å være far til produktive og oppegående barn er han stolt av (tror jeg) derfor er det så rart at han ikke viser noen interesse for oss. Men nå er han VELDIG til å like ting som gir han noe, men han liker ikke å gi.

Han synes for eksempel at det bare er rett og rimelig at min bror pakker kone og barn og kjører 5 timer i varmen for å besøke han en helg en at han skal kjøre og besøke de. De var jo min bror som flyttet, sier far.

[Karry]

... og en kommentar til; jeg trodde også at faren min ikke brydde seg om meg. Det er veldig vanskelig å tro at noen bryr seg når samværet blir så lite. For mangel på samvær oppfattes unektelig som avvisning. Jeg brukte mange år på å forsone meg med og forstå at han faktisk bryr seg og er glad i, han har bare ikke den sammen "kapasiteten" og utrustningen som andre. Han sliter masse med egne problemer og klarer ikke å gi som jeg skulle ønsket. Jeg vet nå at han bryr seg og er glad i meg, men må få uttrykke det på sin måte. Resultatet er at vi nå etter mange år har klart å gjenskape en fin dialog, og jeg vet at jeg kan ringe han når som helst og han kan gi meg verdifull støtte selv om han ikke kommer på besøk så ofte.

Men det har tatt mange år!

[Gjest Stjernedryss]

Det er jo ikke sånn i denne situasjonen at alt trenger å være enten eller. Du kan jo si til han at -ja- du kan komme på besøk til oss, men -nei- barnet kan ikke komme på lange overnattingsturer så lenge vi har såpass liten kontakt ellers. Dere kan si nei til enkeltepisoder uten å kutte kontakten med faren din helt. Barnet ditt kommer ikke til å ta skade uansett om det ser bestefaren sin jevnlig, en sjelden gang, eller aldri.

[Karry]

Prøver ikke å presse han til sammvær. Han går i sin egen modus, men jeg prøver å holde døren åpen for han. Sånn at han har sjangsen til å komme hvis han vil (noe han ikke gjør da).

Min far er mitt merkelig. Han skryter mye av oss på jobben og forteller at han har barnebarn. Dette å være far til produktive og oppegående barn er han stolt av (tror jeg) derfor er det så rart at han ikke viser noen interesse for oss. Men nå er han VELDIG til å like ting som gir han noe, men han liker ikke å gi.

Han synes for eksempel at det bare er rett og rimelig at min bror pakker kone og barn og kjører 5 timer i varmen for å besøke han en helg en at han skal kjøre og besøke de. De var jo min bror som flyttet, sier far.

Men han er sikkert skrekkelig stolt av dere! Sånn er faren min og. Jeg har også brukt mye energi på å forstå den merkelige logikken. Det gikk bedre da jeg ga opp! Faren din skjønner sikkert ikke dette med å gi, eller at ved å gi så får man! Det er jo ikke underlig at han ble skilt ikkesant? Blir vanskelig å leve med noen som hele tiden skal sette premissene og alt skal skje etter hans pipe.

Men det med broren din har jeg ikke helt svar på. Må tenke litt. Men du kan jo spørre han hvorfor han faktisk setter seg i bilen i 5 timer da? Er det virkelig av hensynet til barnebarna, eller er det den lille gutten inni han som fremdeles skriker etter bekreftelse og kjærlighet og gjør hva som helst i håp om å dekke savnet og ikke har gitt opp håpet om å snu mønsteret for sin egen del?

[Gjest nobilian]

Din far har ikke "rett" til å se verken deg eller dine barn.

Jeg ville, om jeg var deg, nektet ham omgang med ungene - jeg ville ikke utsatt dem for de samme skuffelsene og nedturene som han har utsatt deg og din bror for.

Jeg har selv en sønn på ni mnd og ny babytermin i desember, og min mor (uten å utbrodere grunnene mer) vil ikke få anledning til å møte dem annet enn om hun kommer hit.

Hun vil ikke få dem på overnatting, hun vil ikke bli bedt om å sitte barnevakt, og vi legger ikke turer til hennes by uten at vi har ærend der i utgangspunktet.

Vi kan ikke velge slekt eller familie, men vi står fritt til å velge dem bort.

[Gjest uten tro]

Det er jo ikke sånn i denne situasjonen at alt trenger å være enten eller. Du kan jo si til han at -ja- du kan komme på besøk til oss, men -nei- barnet kan ikke komme på lange overnattingsturer så lenge vi har såpass liten kontakt ellers. Dere kan si nei til enkeltepisoder uten å kutte kontakten med faren din helt. Barnet ditt kommer ikke til å ta skade uansett om det ser bestefaren sin jevnlig, en sjelden gang, eller aldri.

Hei.

Hadde det bare vært så greit at han stakk innom innimellom uten å gjøre så mye av seg, så hadde det mulig gått.

Men sånn er det ikke. De gangene han har kommet til meg så forventer han full oppvartning. Han skal snakke om seg og sine. Mitt liv og min mann er ikke så innteressangt, så lenge jeg ikke har fått lønnsforhøyelse da.

regner med at han kommer til å oppføre seg som dette og som han gjør ovenfor min bror de gangene han har vært der.

Når han har vært hos min bror så er han gjest. Da skal han særverse kaffe og middag. Barnet er ikke av stor innteresse, og han vil helst at han og min bror skal reise ut og fiske mens barnet er hjemme hos moren.

Derfor orker jeg ikke kontakt hvor han dropper inn sånn innimellom for å innvitere seg selv til middag osv, uten at han vise noen interesse for barnet. Trenger derfor at han forandrer seg, håper at det plutselig skal gå opp ett lys for han.

[Gjest uten tro]

Men det med broren din har jeg ikke helt svar på. Må tenke litt. Men du kan jo spørre han hvorfor han faktisk setter seg i bilen i 5 timer da? Er det virkelig av hensynet til barnebarna, eller er det den lille gutten inni han som fremdeles skriker etter bekreftelse og kjærlighet og gjør hva som helst i håp om å dekke savnet og ikke har gitt opp håpet om å snu mønsteret for sin egen del?

Han har lo i ca 2 år prøvd alle mulige løsninger for å få fr mer inntressert. Nå har han gidd opp. Grunnen til at han kommer hit ofte er fordi hele hans familie bor her, jeg, mamma, bestemor og bestefar + pappa da.

Hvis min bror er i byen uten å besøke far så blir han dødelig fornærmet, ikke fordi at han ikke fikk besøk, men fordi at resten av familien fikk det. Det er mangel på respekt ovenfor han.

[Karry]

Han har lo i ca 2 år prøvd alle mulige løsninger for å få fr mer inntressert. Nå har han gidd opp. Grunnen til at han kommer hit ofte er fordi hele hans familie bor her, jeg, mamma, bestemor og bestefar + pappa da.

Hvis min bror er i byen uten å besøke far så blir han dødelig fornærmet, ikke fordi at han ikke fikk besøk, men fordi at resten av familien fikk det. Det er mangel på respekt ovenfor han.

Det hørtes jo slitsomt ut. Det kan jo være at faren din faktisk ønsker det samværet da? Og setter pris på at dere kommer på besøk? Og hvorfor gjør ikke broren din det med glede? Jeg kritserer ikke, poenget mitt her er at et samvær som ikke har vært tilstede i barneårene ikke uten videre plutselig kan skapes eller pådyttes senere. MAn har faktisk innstilt livet sitt på en annen frekvens. Og det er vel det som skjer da når broren din har flyttet, for da blir det så synlig når han faktiske er på besøk. Det faren deres ser nå er kanskje et resultat av tidligere handlinger.

Jeg husker moren min helt plutselig skrev brev til faren min og besteforeldrene mine og om at de burde involvere seg mer i oss og barnebarna og bruke tid på oss fordi de gikk glipp av så mye (jeg var voksen). Jeg ble så sint! `Med hvilken rett kunne hun blande seg inn i dette, og hvordan kunne hun vite at jeg ønsket mer samvær nå etter så mange år? Jeg hadde innstilt meg på en samværsform som kanskje ikke var den jeg ønsket når jeg var liten, men å plutselig skulle etablere en tetthet og nærhet nå var faktisk ikke noe jeg ønsket når jeg fikk tenkt meg om!

[:-) anna]

Jeg tror du rett og slett må slutte å la ham ha injurierende kraft.

Hadde han vært en hvilken som helst annen person enn faren din hadde du nok akseptert at han nok rett og slett er litt "begrenset" emosjonelt.

Men du er jo tydelig langt fra begrenset emosjonelt. Det er ikke deg det er noe i veien med. Men faren din høres ut som en stor unge, om jeg får loiv til å si det.

Men han er som han er. Det er kanskje noe av grunnen til at foreldrene dine gikk fra hverandre. Og du kan ikke forandre ham. Hadde du kunnet gå inn i hodet hans og forandre måten han tenker på så hadde du nok gjort det. Men han er et voksent menneske med muligheter til å velge hva han vil og ikke vil. Og han må stå for sine egne valg.

Men du kan forandre måten du reagerer på ham. Han har valgt sitt liv, og må kanskje akseptere konsekvensene av det. Det er nå engang sånn at om man velger å ikke ha nær kontakt med barna sine, så kan man faktisk ikke forvente at det nære forholdet skal være der senere. Du må rett og slett akseptere at det er slik det er. Men du ør kanskje ta en del små konfrontasjoner. (Det kan jo hende du gjør, da)

Jeg synes du skal være ærlig med ham. Og verbalt sørge for at han må stå for det han sier. Når han sier at det er broren din som har valgt å flytte, så får du si at du synes det er tullete argumenter. Det er da mye lettere for ham som er enslig og voksen å forflytte seg enn for dem som har små barn. Om han sier han vil prioritere bil foran barnedåp så trengs det kanskje at noen sier at det er et håpløst valg. At han er bestefaren, og at en av konsekvensene av at han ikke kommer er at forekldrene blir lei seg fordi han var ønsket og forventet der. Det virker som om han lever i en virklighet der han tror at ingen andre har noe med hans avgjørelser. Og det har han jo rett til, men da trengs det kanskje at noen sier at det får negative konsekvenser for andre. At han oppleves som egoistisk.

Jeg synes også du kan si at dere gjerne vil at han skal bli en nær bestefar for barnet ditt. Han er tross alt den eneste bestefaren det har. Men at du ikke kommer til å bruke energi på å motivere ham. Om han vil ha et nært forhold til barnebarnet sitt får han sørge for det selv. Han er alltid hjertelig velkommen og ønsket som gjest, og dere kommer gjerne på besøk til ham også. Men han er en voksen mann, og det er ikke ditt ansvar å "oppdra" han til bestefarsrollen.

Synes du er flink, forresten.

[Gjest uten tro]

Det hørtes jo slitsomt ut. Det kan jo være at faren din faktisk ønsker det samværet da? Og setter pris på at dere kommer på besøk? Og hvorfor gjør ikke broren din det med glede?

Grunnen til at boren min ikke besøker min far mer er lett. Han orker ikke å altid måtte være den som gir. Det er veldig lite mottiverende å annstrenge seg så mye for at han skal få se barna når far ikke bryr seg. Far kan finne på å innvitere huset fult av fremmende folk når min brok kommer på besøk. Eller at han tar med min bror på grilling hos folk de nesten ikke kjenner for så å bare sitte å prate med kammerater og ikke vie et minutt til min bror eller barnebarnet sitt.

Han skjønner ikke hvorfor han ikke skal ha like mye besøk som resten av familien. Han er bestefar og burde derfor få like mye besøk som bestemor (min mor) får. Min mor er en kjempe god bestemor. Stiller opp og hjelper til. reiser på besøk osv, derfor får hun mye tid sammen med barnebarnet og gldene som følger med.

[Gjest uten tro]

Jeg tror du rett og slett må slutte å la ham ha injurierende kraft.

Hadde han vært en hvilken som helst annen person enn faren din hadde du nok akseptert at han nok rett og slett er litt "begrenset" emosjonelt.

Men du er jo tydelig langt fra begrenset emosjonelt. Det er ikke deg det er noe i veien med. Men faren din høres ut som en stor unge, om jeg får loiv til å si det.

Men han er som han er. Det er kanskje noe av grunnen til at foreldrene dine gikk fra hverandre. Og du kan ikke forandre ham. Hadde du kunnet gå inn i hodet hans og forandre måten han tenker på så hadde du nok gjort det. Men han er et voksent menneske med muligheter til å velge hva han vil og ikke vil. Og han må stå for sine egne valg.

Men du kan forandre måten du reagerer på ham. Han har valgt sitt liv, og må kanskje akseptere konsekvensene av det. Det er nå engang sånn at om man velger å ikke ha nær kontakt med barna sine, så kan man faktisk ikke forvente at det nære forholdet skal være der senere. Du må rett og slett akseptere at det er slik det er. Men du ør kanskje ta en del små konfrontasjoner. (Det kan jo hende du gjør, da)

Jeg synes du skal være ærlig med ham. Og verbalt sørge for at han må stå for det han sier. Når han sier at det er broren din som har valgt å flytte, så får du si at du synes det er tullete argumenter. Det er da mye lettere for ham som er enslig og voksen å forflytte seg enn for dem som har små barn. Om han sier han vil prioritere bil foran barnedåp så trengs det kanskje at noen sier at det er et håpløst valg. At han er bestefaren, og at en av konsekvensene av at han ikke kommer er at forekldrene blir lei seg fordi han var ønsket og forventet der. Det virker som om han lever i en virklighet der han tror at ingen andre har noe med hans avgjørelser. Og det har han jo rett til, men da trengs det kanskje at noen sier at det får negative konsekvenser for andre. At han oppleves som egoistisk.

Jeg synes også du kan si at dere gjerne vil at han skal bli en nær bestefar for barnet ditt. Han er tross alt den eneste bestefaren det har. Men at du ikke kommer til å bruke energi på å motivere ham. Om han vil ha et nært forhold til barnebarnet sitt får han sørge for det selv. Han er alltid hjertelig velkommen og ønsket som gjest, og dere kommer gjerne på besøk til ham også. Men han er en voksen mann, og det er ikke ditt ansvar å "oppdra" han til bestefarsrollen.

Synes du er flink, forresten.

Tusen takk.

Er veldig klar over det du sier, jeg kan nok ikke forandre han. Men håpet er ikke helt døtt enda, sånn som hos min bror.

Jeg kar klart å fått hjærnen min til å innse at det ikke går ann og forandre han. Men mitt hjærte lever anda i håpet, derfor blir jeg til stadighet såret. Noe som er IDIOTISKT av meg og bli, men også trist.

[:-) anna]

Nei, det er ikke idiotisk. Det betyr bare at du er et menneske som vet hvordan det bør være. Hva som er "riktig".

"Forhåpentligvis" (forstå meg rett) er dette mye sårere for deg enn det blir for barnebarna. De kommer ikke til å forvente at han skal være annerledes. For han blir aldri nær nok til at han får evnen til å skuffe dem. Men for deg fortsetter han kanskje med skuffelsen av å ikke være en "ordentlig" far.

Jeg legger merke til at det høres ut som om han synes han "har krav på" like mye besøk o.s.v. Han synes han "skal få" like mye besøk som bestemor. Han definerer altså seg selv som den som skal være mottaker av omsorg. Dere skal være givere, og føle et ansvar for å besøke ham, selv om han ikke føler det ansvaret andre veien.

Jeg synes han ser ting feil vei. Det er han som er foreldregenerasjon og dere som er barn. Det er vanligvis slik at foreldrene prøver å hjelpe barna sine. Nå er dere jo voksne, men likevel.

[Trampe]

Noen menn (og sikkert noen kvinner også) er fornøyde med sitt liv og sitt eget. Så lenge barna har det bra er det greit, da gidder de ikke engasjere seg så veldig. Og når de skal engasjere seg skal det være på sine egne premisser, ikke noen andres.

Jeg har en far som er sånn. Han var ihvertfall det. Stakk av fra oss da jeg var 14. Kom ramlende inn akkurat når det passet ham. Lovet at han skulle komme tilbake, men skuffet gang på gang.

Jeg kutta all kontakt.

Nå som jeg har giftet meg og fått barn har faren min funnet ut at han har gått glipp av noe. Vi er begynt å få kontakt igjen, denne gang på mine premisser. Han har skjønt at han bør trø varsomt, jeg akter ikke å bli såret igjen. Min bror nekter å ha noe med faren vår å gjøre, far har ikke sett ham siden han var rundt 10.

Min historie er litt annerledes enn din, men en egosentrisk far har vi til felles. Jeg skjønner broren din godt. Faren din kan bli så sint som han bare vil, men som man reder ligger man. I mine øyne har han ikke rett på noe som helst.

Jeg vet så godt hvordan du har det med følelser og stor mage. Men ta til deg det broren din sier. Ikke forvent at faren din skal være engasjert. Det kan godt hende at han ikke kommer til å bry seg. Jeg håper det endrer seg, jeg håper faren din innser at kontakt med barnebarna er gull verdt. Men endrer han seg ikke får babyen din uansett en familie som er glad i ham/henne, det er verdt å smile over

Ønsker deg lykke til med resten av graviditeten og tida med baby. Jeg vet det er vanskelig, men prøv å ikke la dette kaste skygge over babytida, den går over så alt for fort.

Klem til deg!

[Gjest uten tro]

Ønsker deg lykke til med resten av graviditeten og tida med baby. Jeg vet det er vanskelig, men prøv å ikke la dette kaste skygge over babytida, den går over så alt for fort.

Klem til deg!

Tusen takk.

Synes nok som du sier at dette er ekstra sårt nå som jeg er gravid. Driver på med dette dumme iden min om at kanskje det blir bedre. Håper at jeg klarer å gi han opp før jeg får meg en skikkelig trøkk så jeg går på nesa i grusen.

Kjenner alt at jeg blir smånærvøs og stresset av det hele.