Må man smile hele tiden?

[Gjest MsGuest]

Jeg får av og til høre (spesielt fra hankjønn) at jeg ser så alvorlig ut, om det er noe galt, om jeg er sur. Det er jeg da laaangt ifra! Jeg er stort sett strålende fornøyd. Men jeg gidder ikke gå rundt å smile fra øre til øre hele tiden for det. Jeg har bare et alvorlig utseende (når jeg ikke smiler og ler).

Det virker som det å være kronisk blid og kronsik utadvendt er det "riktige", mens de som er litt tilbakeholdne, alvorlige eller bare sjenerte blir sett på som sure eller kjedelige.

[Gjest Kei]

Nei, du må ikke smile hele tiden.

Men sånn er nå en gang folk. Hvis du er uheldig, som meg, og har et ansikt som rett og slett ser litt surt ut når det er avslappet, så vil folk naturlig anta at du er litt sur. Sånn er det bare.

Jeg har tilegnet meg et lett Mona Lisa-smil, bare så vidt synlig, og det gjør at folk oppfatter meg som mer "approachable", og det gjør at jeg slipper å høre "er du sur?" absolutt hele tiden.

[Gjest missLady]

Hehe, har hørt dette selv, spesielt om jeg gjør noe der jeg konsentrer meg veldig.. Da ser jeg vist veldig sur ut, men det er jeg da aldeles ikke! Tror ikke det er så mye å gjøre med det egentlig, er vel bare å si det som det er, at man ikke er sur..

[Gjest Lily1]

Det virker som det å være kronisk blid og kronsik utadvendt er det "riktige", mens de som er litt tilbakeholdne, alvorlige eller bare sjenerte blir sett på som sure eller kjedelige.

Andre får høre "hva er det du gliser sånn for" hele tiden selv om de er alvorlige...

[angeleyes]

Jeg får også hele tiden spørsmål om jeg er sur. Dette gjelder spesielt hvis jeg sitter og tenker på noe eller konsentrerer meg veldig om et eller annet. Da ser jeg visst ganske sur ut. Siden jeg ofte sitter slik har jeg blitt så vant til å høre det at jeg ikke tenker så mye over det lenger.

Vanligvis gir jeg bare personen som spør et lite smil og forteller at jeg ikke er sur før jeg vender tilbake til det jeg holdt på med.

[Gjest Gjest]

Har også fått høre dette, og tolker det stort sett som en sjekkereplikk eller isbryter for sosialt inkompetente menn på byen. I hvert fall er det stort sett denne typen som kommer med kommentaren. Jeg har aldri vært særlig utadvent av meg eller sånn som gliser og flørter med en hel folkemasse av gangen, så jeg antar jeg kan se alvorlig ut. Men at det tolkes som at man er sur, og at dette er en bra kommentar å starte en samtale med, er ikke helt innenfor min rekkevidde. Egentlig har jeg liten interesse av menn eller andre som tror at man må være sur om man ikke sitter og smiler hele tida. Samtalen med disse pleier erfaringsmessig heller ikke å utvikle seg til noe mer interessant enn at de håpefullt spør om man har sosialangst (nei) og at de forteller om sine egne psykiske lidelser.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår problemet. Samtidig så er det nå en gang sånn at de fleste mennesker liker å se på glade, smilende ansikter. Når jeg snakker med noen liker jeg at den personen har en del mimikk. Det blir kjedelig og litt "dødt" hvis mimikken er veldig begrenset. Tror vi liker å "speile oss" i andre når vi har en samtale, leve oss inn i hverandres følelser. Da er mimikken viktig.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår problemet. Samtidig så er det nå en gang sånn at de fleste mennesker liker å se på glade, smilende ansikter. Når jeg snakker med noen liker jeg at den personen har en del mimikk. Det blir kjedelig og litt "dødt" hvis mimikken er veldig begrenset. Tror vi liker å "speile oss" i andre når vi har en samtale, leve oss inn i hverandres følelser. Da er mimikken viktig.

Jeg mener at det er to forskjellige utgangspunkt her - min erfaring er at jeg får kommentaren fra folk som ikke har snakket med meg ansikt til ansikt. Jeg kan nok ofte ser alvorlig ut når jeg "bare sitter der". Om man er mimikkløs når man snakker ansikt til ansikt med noen har jeg større forståelse for at noen reagerer.

[Stor sommermage]

Begynn dagen med et smil, så er det verste overstått...

Neida, men altså. Er det ikke naturlig for deg å smile så reflekter vel det bare din personlighet? Selv har jeg lært meg å smile mer med årene, og det har vært godt. Jeg ser mer positivt på tilværelsen og koser meg. Men ikke misforstå, jeg mener ikke at man skal smile hele tiden, men et smil hjelper på mer enn man tror.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår problemet. Samtidig så er det nå en gang sånn at de fleste mennesker liker å se på glade, smilende ansikter. Når jeg snakker med noen liker jeg at den personen har en del mimikk. Det blir kjedelig og litt "dødt" hvis mimikken er veldig begrenset. Tror vi liker å "speile oss" i andre når vi har en samtale, leve oss inn i hverandres følelser. Da er mimikken viktig.

SANT!! pluss at vi får en bekreftelse på at vi blir likt og godtatt av den andre når man blir møtt med et smilende ansikt

(dette gjelder kollegaer og andre mennesker man møter)

blidhet og smil symboliserer imøtekommenhet og glede noe man tiltrekkes av, gir trygghet og en følelse av et felleskap..

så la aldri smilet ligge langt unna.. jeg smiler så mye når jeg er på jobb (jobber med mennesker) at jeg neeesten er sliten i ansiktet etter jobb!

men nå er jeg ny så jeg ønsker bare å vise at jeg trives og liker de jeg jobber med. har blitt møtt smil tilbake og komplimang for mitt sjarmerende og blide vesen på jobben! så smiiiil!! det smitter!

[Tussemøy]

Jeg klarer rett og slett ikke å forstå hvorfor man på død og liv skal smile konstant! Om jeg snakker med noen smiler jeg lett, med mindre det er noe veldig alvorlig en snakker om. Jeg prøver å gi kassadama på butikken et smil osv...

Men la oss si at jeg holder på med noe, jobber, er konsentrert, leser e.l. Eller rett og slett bare sitter å tenker, da får jeg høre at jeg ser sur ut.

"Så sur du er i dag da!" / "Så sur du ser ut!" er omtrent det mest irriterende i hele verden å høre når man slett ikke er sur!

Som regel svarer jeg at "nei, jeg har glist så mye at jeg har vondt i trynet!"

[Gjest Casey]

Andre får høre "hva er det du gliser sånn for" hele tiden selv om de er alvorlige...

Haha...godt poeng! Jeg fikk også høre det før, at jeg ikke måtte se så alvorlig ut. Nei vel, tenkte jeg, og begynte å smile mye mer. Så fikk jeg høre at jeg ikke måtte smile så mye. Det er ikk elett å tilfredstille verden, så det beste er nok å stole på følelsen som sier at du er fornøyd med det slik du er.

[Gjest Gjest_smiley_*]

Jeg forstår problemet. Samtidig så er det nå en gang sånn at de fleste mennesker liker å se på glade, smilende ansikter. Når jeg snakker med noen liker jeg at den personen har en del mimikk. Det blir kjedelig og litt "dødt" hvis mimikken er veldig begrenset. Tror vi liker å "speile oss" i andre når vi har en samtale, leve oss inn i hverandres følelser. Da er mimikken viktig.

For oss som får de kommentarene så gjelder det stort sett når vi ikke er i samtale med noen, for der er som regel ikke manglende mimikk problemet. Og herregud, det er da ikke som om vi aldri smiler men jeg for min del har et alvorlig ansikt og når jeg f.eks. sitter og ser på folkelivet så sitter jeg ikke med et smil klistret til munnen. Jeg er alvorlig og da ser jeg sur ut visstnok, selv om jeg ikke er det. Men jeg smiler til kolleger, jeg smiler til klienter og jeg smiler til naboer osv. Jeg tror det er vanskelig for de med et smilende fjes å forstå at det ikke er humøret det er noe galt med for oss blitt utstyrt med et alvorlig fjes.

[Gjest Gjest]

Begynn dagen med et smil, så er det verste overstått...

Neida, men altså. Er det ikke naturlig for deg å smile så reflekter vel det bare din personlighet? Selv har jeg lært meg å smile mer med årene, og det har vært godt. Jeg ser mer positivt på tilværelsen og koser meg. Men ikke misforstå, jeg mener ikke at man skal smile hele tiden, men et smil hjelper på mer enn man tror.

Tja, hva sier det om personligheten da, må man nødvendigvis være sur? Jeg er stort sett veldig fornøyd med livet og tilværelsen (har vært det de siste 7-8 årene i hvert fall), men er ikke en særlig utadvent person, og går i hvert fall ikke rundt og smiler til fremmede (som er de eneste som har kommet med kommentarer om at jeg virker sur, ingen som kjenner meg forholdsvis godt ville sagt det samme - med mindre jeg har en dårlig dag da). Det virker som noen ikke forstår at det er forskjell på innadvente og utadvente personligheter - uten at det betyr at den ene er mer lykkelig eller faktisk blid og hyggelig enn den andre. Jeg smiler når jeg snakker med folk, har ingenting å syte over og har forholdsvis mye humor. Jeg synes forøvrig også det er en positiv egenskap å være imøtekommende mot kollegaer og kunder, og gjerne smile/hilse på disse. Men kommentarer som trådstarter nevner har jeg aldri fått i jobbsammenheng, bare på byen o.l.

[Gjest Gjest_Ingrid_*]

Jeg også har fått endel spørsmål om jeg er sur! Jeg er jo ikke det, men har et ansikt som ser veldig alvorlig ut når jeg ikke gjør noe spesielt. Kan være irriterende å få spørsmålet hele tiden, og aner ikke helt hva jegskal gjøre med det. En gang mens jeg hasta nedover gata (skulle rekke noe), ropte en mann fra en cafe til meg: Du må ikke være så sur søte deg! hehehe...

Men i det siste har jeg tenkt over hvordan jeg ser ut når jeg går f.eks, og prøver å smile bittelitt uten at det ser sprøtt ut. Så får håpe det virker, for jeg vet at mange oppfatter meg som overlegen. Og det er jeg absolutt ikke, men dette ansiktet og i tillegg til at jeg er sjenert gjør det vanskelig for meg sammen med ukjente og kjente mennesker..

[Gjest Gjest]

Min sjef - som jeg forøvrig var forelsket i - maste alltid om at jeg måtte smile...Jeg måtte forklare hvorfor jeg ikke smilte....Det var kun til han jeg ikke smilte.