Bli i forholdet eller ikke?

[Gjest Gjest_Nelly_*]

Jeg er 28år, har vært sammen med kjæresten min i snart 4 år nå, vært samboere siste året (vi har ingen barn). I over et halvt år har jeg følt at noe mangler, og jeg skjønner jo at man ikke går rundt å er forelsket hele tiden. Men så har jeg altså forelsket meg i en annen, noe skikkelig også. Og jeg føler vi er mye mer like, og forstår hverandre på en helt annen måte enn jeg og kjæresten min gjør. Føler at jeg og kjæresten aldri har hatt så god kjemi eller ledd så mye sammen (nå har jeg innrømma for han at jeg var forelska i han, og han er ikke glad i meg på den måten, så blir ikke noe mer der). Men nå har jeg jo fått litt "smaken" på hvordan ting kan være, føler at jeg kanskje scoret en 7`er når det gjelder forholdet med kjæresten, og var fornøyd med det, fordi jeg ikke visste da at skalaen gikk helt til 10... hvis dere skjønner hva jeg mener... samboeren min nå er min første "seriøse" kjæreste, så har ikke så mye erfaringsgrunnlag.

Det er vanskelig, men jeg føler ingen lyst på kjæresten min, jeg er glad i han (men kanskje bare som en venn?), og han er kjempesnill, og forguder meg. Mens jeg føler at vi har det kjedelig sammen, og jeg irriterer meg over alt ved han i perioder, synes han er lat og treg,men samtidig er det trygt og ha han der) Vi har ikke hatt sex på et halvt år heller (jeg har ikke lyst, føles feil, og han tror bare det er en dårlig periode)...Og jeg føler jeg er for ung til å ikke skulle ha lyst på sex i det hele tatt? (eller jeg har jo lyst på det, men ikke med han.. uff, stygt å si det...)nå dreier jo ikke alt seg om sex selvfølgelig, men det er et stort savn. Jeg føler meg skikkelig slem, men samtidig kan jeg jo ingenting for mine følelser. Jeg er vel egentlig ute etter erfaringer fra dere- Har dere vært i lignende situasjo, hva gjorde dere, og angret dere?

[Gjest bubba]

Jeg har vært i en ganske lik situasjon som deg og jeg valgte å gå fra samboeren min,jeg var rett å slett ikke villig til å jobbe med forholdet,kanskje fordi jeg visste innerst inne at dette ikke var personen jeg ville dele resten av mitt liv med... Jeg har ikke angret ett sekund etterpå,det eneste jeg angrer er at jeg ikke gikk tidligere.. Men det betyr ikke at det er det rette for deg,det er det bare du som kan finne ut av å kjenne på... Jeg håper det ordner seg, lykke til

[Polly Ester]

Jeg har også hatt det sånn som deg, og jeg valgte også å gå... jeg har ikke angret etter at jeg gikk heller...

jeg er enig med deg i at livet er for kort til å være sammen med en mann du ikke har noen følelser for og ikke ønsker å ha sex med...

[Gjest ananym]

Hei!

Eg er i akkurat same situasjon som deg, har vore i lag i 5 år, samboere i 2 år, ingen barn. Eg er 28 og han er 31. Vi har det eigentleg kjempefint med hus, verksted og gode foreldre. Han forguder meg, medan er er usikker. Gjekk inn i forhaldet som vennskap i håp om at det kunne bli noko meir. Men det er alså noko eg saknar.... Har jo delt mye sammen desse åra som betyr kjempemykje, men følelsane er ikkje der. Fornuften tilsier at eg burde halde på han, følelsane seier at eg ikkje klarer å gje 100% i forhaldet, men han er fornøgd med mine 70% (7`er på skalaen din). Kan eg leve med det eller vil dette spørsmålet berre kome tilbake på nytt? (dei siste 2 åra har dette spørsmålet plaget meg ein del gangar, alle gongane har det gått over, men føler eg må ta eit oppgjer! Kan ikkje tvile kvart halvår resten av livet!)

Så kan eigentleg ikkje gje deg eit svar, men håper nokon kan gje litt tips på veien. Det er ikkje sikkert graset er grønare på den andre siden, men det kan også vere ein blomstereng du ikkje ser......

Følger med deg...

[Gjest Gjest_modesty_*]

Ja, da er vi flere som sliter med tvilen. Jeg har dessverre heller ingen svar, men ble så ekstremt truffet av deres innlegg at jeg må skrive litt likevel.

Jeg er 29, han 34. Vi har vært sammen i 8 år, samboere i 4, ingen barn. Jeg var kjempeforelsket de 7 første åra, tidvis livredd for at han skulle finne ut at jeg ikke var god nok for ham - men vi hadde det kjempebra. Nå har jeg tvilt i et drøyt år. Som dere også skriver - han er kjempesnill, raus, omsorgsfull, morsom, sjarmerende, ansvarsfull og sosial. Han behandler meg (nesten) som en prinsesse, og er alltid i godt humør. Men føler at vi har vokst litt fra hverandre, jeg er mer dynamisk og rastløs, mens han er fornøyd og stabil. Jeg ønsker å oppleve masse i livet, mens han setter pris på hverdagen. Vi har kjøpt leilighet sammen og har masse minner sammen. Han er min beste venn, og jeg er utrolig glad i ham.

Men tanken på å binde seg for livet (som f.eks ved å få barn sammen) skremmer meg. Og det er jo et veldig stort valg da, velge mannen du skal leve med og som skal være far til barna dine (hvis du skal ha noen). Jeg tenner ikke like mye på ham som jeg gjorde før, og synes ikke han er så tiltrekkende som da jeg var ordentlig forelska. Men han er jo ikke så verst heller...

Alle rundt oss gifter seg og får barn for tida, og det forventes jo også snart av oss... Har ingen single venninner lenger. Så det virker jo helt bakvendt å skulle bli single som snart 30-åring.

Vi har time hos offentlig familierådgivning denne uken. Vet i hvertfall at vi ikke kan gå sånn lenger, med min tvil og hans påfølgende usikkerhet. Føler at vi burde bo fra hverandre litt, for å få det på avstand slik at jeg kan finne ut hva jeg vil. Men det er jo så dramatisk og mye styr - finne leiligheter (i Oslo), leie ut/selge leilighet, fortelle familie og venner. Frister ikke veldig...

Forventer vi for mye av et parforhold og av den vi skal leve sammen med? Og kanskje det etterhvert vil komme til dette punktet uansett hvor perfekt mannen vi finner er for oss? At man blir lei og rastløs? Og hvorfor skal vi da i tilfelle leve med én mann resten av livet...? Bortsett fra barne-argumentet høres det tiltalende ut å bare leve sammen til man ikke er lykkelige sammen lenger, og så finne nestemann osv.

I tillegg føler jeg meg utrolig egoistisk. Han har bare behandlet meg bra, og har jo lyst å være sammen med meg videre. Han har jo ikke lyst å bli single i en alder av 34, og jeg har jo ikke lyst at han skal bli såra eller ulykkelig. Uff.

Håper noen har noen gode svar til oss. Det er forferdelig å ikke være sikker lenger, var så mye bedre før når jeg visste at det var han jeg ville ha og syntes jeg hadde gjort et kupp... Vi lever jo bare en gang, og jeg vil ikke ende opp bitter og bundet...

Håper på mange innlegg til denne tråden!

[Petra Pan *]

Alle forhold går jo opp og ned, kan ikke forvente å være like forelska hele tida. Har man først vært forelsket i mange år, må man kanskje godta at denne følelsen bare kommer av og til når man har bodd sammen en stund. Viktig å jobbe for å holde på romantikken da - flørte, pynte seg litt for hverandre osv. Og like viktig, tror jeg: Ha sine egne liv på hver sin kant, i tillegg til det man lever sammen.

[Gjest Gjest]

Det var da voldsomt til seriøsitet og styr.....

Å få barn er ikke verdens undergang, selv ikke om man flytter fra hverandre.

[Petra Pan *]

Det var da voldsomt til seriøsitet og styr.....

Å få barn er ikke verdens undergang, selv ikke om man flytter fra hverandre.

Betyr det at du synes man kan planlegge å få barn selv om man ikke har sterk tro på at man kommer til å holde sammen for resten av livet? Spiller kanskje ikke så stor rolle - siden mange tror det og likevel skiller lag.

[Gjest 81'er]

Kjenner meg igjen i mye av det som er skrevet i forumet her. Er selv i et forhold nå som jeg ikke aner om jeg burde bli i eller ikke. Vi har vært sammen i 1 1/2 år, jeg er fremdeles glad i han, men jeg synes bare vi kjeder oss sammen og jeg begynner å irritere meg mer og mer over de dårlige egenskapene hans. I tillegg har jeg fått følelser for en annen. Når jeg først ble betatt i denne andre, håpet jeg bare det skulle være forbigående, men det ble bare sterkere og sterkere. Og nå vet jeg også at han føler det samme for meg.

Det føles veldig trygt å være i forholdet jeg er i nå, litt pga delt leilighet, felles venner, ting vi har opplevd sammen og at vi kjenner hverandre godt.

Det kan gå måneder mellom de gangene vi har sex og noen ganger når vi har hatt det, har det endt med at jeg har begynt å grine etterpå uten å helt vite hvorfor. Kanskje fordi jeg prøver å presse meg til å ha sex for at forholdet skal bli bra igjen?

Tenker masse på om dette forholdet kanskje ikke er det rette, selv om han er verdens snilleste og bare vil meg vel. Jeg klarer liksom ikke å ukontrolert rope JA hvis noen spør om det blir oss for alltid!

Men det er likevel vanskelig å vite om jeg kanskje begår en stor feil hvis jeg velger å gå fra han.

Hvordan finner man ut av sånnt?

Noen synspunkter på om pause i forholdet er ideelt?

Hilsen litt frustrert, som har stor forståelse for resten her som sitter i samme båt.

[Karry]

Kjenner meg igjen i mye av det som er skrevet i forumet her. Er selv i et forhold nå som jeg ikke aner om jeg burde bli i eller ikke. Vi har vært sammen i 1 1/2 år, jeg er fremdeles glad i han, men jeg synes bare vi kjeder oss sammen og jeg begynner å irritere meg mer og mer over de dårlige egenskapene hans. I tillegg har jeg fått følelser for en annen. Når jeg først ble betatt i denne andre, håpet jeg bare det skulle være forbigående, men det ble bare sterkere og sterkere. Og nå vet jeg også at han føler det samme for meg.

Det føles veldig trygt å være i forholdet jeg er i nå, litt pga delt leilighet, felles venner, ting vi har opplevd sammen og at vi kjenner hverandre godt.

Det kan gå måneder mellom de gangene vi har sex og noen ganger når vi har hatt det, har det endt med at jeg har begynt å grine etterpå uten å helt vite hvorfor. Kanskje fordi jeg prøver å presse meg til å ha sex for at forholdet skal bli bra igjen?

Tenker masse på om dette forholdet kanskje ikke er det rette, selv om han er verdens snilleste og bare vil meg vel. Jeg klarer liksom ikke å ukontrolert rope JA hvis noen spør om det blir oss for alltid!

Men det er likevel vanskelig å vite om jeg kanskje begår en stor feil hvis jeg velger å gå fra han.

Hvordan finner man ut av sånnt?

Noen synspunkter på om pause i forholdet er ideelt?

Hilsen litt frustrert, som har stor forståelse for resten her som sitter i samme båt.

Jeg vet ikke om jeg har noen fasit, men med det jeg vet idag, så ville jeg antakelig råde deg til å sette en tidsfrist for deg selv. lag en plan og jobb målrettet med det, men sett deg en frist. Hvis ståa ikke er bedre innen dd.mm så ta din hatt og gå! Grunnen til at jeg sier det er at denne typen vedvarende tvilssituasjon neppe blir bedre om du satser på barn og ekteskap og hele greia. Da blir alt mye verre. Så hvis du om et halvt år fremdeles har de samme tankene så er det ærlig og redelig både for deg selv og kjæresten å avslutte det hele. Mye bedre enn å stå i en langt vanskeligere situasjon om noen år.

[Karry]

Et generelt svar til alle i sånne situasjoner som ikke har fått barn; Kom dere ut av forholdet! Prøv gjerne helhjertet en periode, for all del, men ikke bruk mange år på å lure. Det er bortkasta tid, og fundamentet for en familie MÅ være bedre enn det der.

[Gjest Gjest]

Eg er einig med Karry. Er i samme situasjon som dere andre her inne, dere har beskrevet det såpass godt at eg ikkje treng å gjenta alt sammen.

Eg har tvilt fleire gongar over 5 år, men spesielt dei siste 10 mnd. Tvilen endrer seg ikkje, og inners inne veit eg at eg ikkje kan rope ut eit "ja". Skylder min samboer såpass mykje at han skal slippe å gå å fundere på korleis dette skal ende. Eg har sett det på han at dette ikkje er bra for han heller. Korleis ville du vore i ein slik situasjon der kjærasten tviler og tviler. Derfor har eg sagt til meg sjølv at i løpet av neste veke må eg berre ta ein alvorsprat med han. Grunnen til at eg har blitt pressa opp til å gjere alvor av dette, er at eg skal i slektstreff, og synast det er ganske dårleg gjordt av meg sjølv å ta han med for å redde mitt eige skinn for å dumpe han etterpå. Så gruer meg, veit eg kjem til å fylle ei bøtte med tårer, men veit også at dette faktisk er den beste måten pga at ting ikkje blir bedre. Kan ikkje seie "JA" og basere ein familiesituasjon på dette grunnlaget.

Eg sier ikkje at dere skal gjøre det samme, men er det ingenting å redde i forholdet kan det vere ein utveg. Dog eg ville ha tenkt meg om ein gong til dersom det var ungar inne i bildet, eller om eg var gift.......

Lykke til alle saman. Måtte dere gå ein hyggjeleg haust i møte uansett valg.

[Gjest Gjest]

Hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde jeg aldri forlatt min "psykopat" eks. Det er så uhorvelig mange drittsekker der ute.

[Gjest Gjest]

Kjenner vel igjen samtlige av dere her inne. de samme dillemmaene går igjen. kjempe snill kjæeste som gjør alt for en, MEN det er noe som ikke stemmer.. han er IKKE den rette...

har man fått den følelsen der, kan jeg si med hånds på hjertet at den nok trolig (med unntak selvfølgelig) aldri vil gå over! selvom ting kan gå i perioder, så vil den ligge å gurgle i bakhodet... man vil aldri få fingeren ut og få planlagte barn pga man vet langt bak i hodet at ; Han er ikke den rette, ikke den man vil leve resten av sitt liv med!

Jeg sitter stadig å lurer hvorfor jeg holdt ut med min ex i 5 år... 5 år!!! jeg viste fra dag en at han ikke var den rette, men han var verdens snilleste og godeste gutt... MEN kjemien var der aldri, sånn gnistmessig.. var aldri forelska i han, men når jeg traff han så jeg hvor tryg og god han var. jeg ble glad i han...

han ble min bestevenn, en jeg kunne snakke med om alt mulig og vi gjorde alt sammen...

men jeg fant han aldri attraktiv eller følte aldri at han hadde glimt i øye, eller min type humor. jeg var med han så lenge pga trygghet, mens sex orket jeg aldri.. jeg turte ikke gjøre det slutt, turte ikke være allene.. og samtidig redd for å knuse hjertet hans.. men skal man leve med en person bare pågrunn av å gjøre han lykkelig??? nei, vi har alle rett på å være lykkelige, man må da være egoistisk!

tilslutt forelsket jeg meg i en annen, og det var da jeg turte å bryte ut av forholdet.. jeg ble hodestups forelska, noe jeg aldri hadde vært i min eks.

selvom det nye forholdet ikke varte mange måneden, pga han følte at ikke jeg var den rette. ( snakk om å få den rett tilbake i fleisen a)

jeg ble knust!! og det var helt forferdelig å være allene, men jeg ville heller være det enn å gå tilbake til min forrige eks (som fortsatt tryglet meg og spilte på min samvittighet)

følg hjertet! en ting mamma spurte meg om da jeg skulle gjøre det slutt var:

"hvis du klarer å se din kjæreste med en annen jente og ikke bli sjalu, er det over! hvis du blir det, er det fortsatt følelser der og man... men man har kanskje glemt lidenskapen i forholdet som man kan finne igjen! det er da altså håp!"

og jeg fikk da svaret mitt og gjorde det slutt.. jeg ble altså ikke sjalu, og ikke angret et sekund på at jeg gjorde det heller... for nå har jeg funnet en gutt som jeg har vært sammen med et år, og jeg er virkelig LYKKELIG!!!

Jeg ser på han som verdens peneste mann, og koser meg så utrolig med han. han gir meg sjelefred og ikke den rastløsheten!

og jeg elsker han av hele mitt hjerte, og utrolig glad for at jeg fant han.. jeg ser at det fins fortsatt mange andre nydelige og snille menn der ute... men en som jeg er utrolig tiltrukket av, pen og det ekstra glimtet i øyet, samme humor og som jeg elsker å kysse på og kose med.

og ikke minst vil ha barn og familie med, gleder meg helt sykt til han er klar for å få barn. da er det bare å begynne

det å vite ganske raskt at dette er den rette, og mene dette i helhet er det riktige. DET er lykke!!

livet er for kort til å gå rundt i tvile! t

vile over et halvt år og lenger er lenge nok til at magefølelsen og hjertet kjemper mot å finne den ekte og store kjærligheten, mens den fornuftige hjernen som vil ha trygghet ikke tørr å sjanse!

men tørr å sjanse, dersom det er meant to be at dere to skal være sammen, så finner dere tilbake til hverandre før eller siden i livet. dersom du begår et misstag (tror jeg på)

men man tviler for en grunn, en magefølelse at den man er sammen med ikke er den rette!

[Gjest TS]

Fått mange bra svar på innlegget mitt her synes jeg, og det siste her føler jeg virkelig "traff" meg, jeg skjønner vel nå at det må være riktig å gjøre det slutt...

Kjenner vel igjen samtlige av dere her inne. de samme dillemmaene går igjen. kjempe snill kjæeste som gjør alt for en, MEN det er noe som ikke stemmer.. han er IKKE den rette...

Ja, han er kjempe, kjempesnill, alt for snill, jeg savner litt motstand innimellom..

har man fått den følelsen der, kan jeg si med hånds på hjertet at den nok trolig (med unntak selvfølgelig) aldri vil gå over! selvom ting kan gå i perioder, så vil den ligge å gurgle i bakhodet... man vil aldri få fingeren ut og få planlagte barn pga man vet langt bak i hodet at ; Han er ikke den rette, ikke den man vil leve resten av sitt liv med!

Nei, jeg kunne ikke tenke meg barn med han,ikke ennå, selv om jeg tror han vil bli en god far (innser vel at jeg drøyer i det lengste fordi jeg ikke har helt troa på forholdet)

Jeg sitter stadig å lurer hvorfor jeg holdt ut med min ex i 5 år... 5 år!!! jeg viste fra dag en at han ikke var den rette, men han var verdens snilleste og godeste gutt... MEN kjemien var der aldri, sånn gnistmessig.. var aldri forelska i han, men når jeg traff han så jeg hvor tryg og god han var. jeg ble glad i han...

han ble min bestevenn, en jeg kunne snakke med om alt mulig og vi gjorde alt sammen...

Jeg har også tvilt fra dag en, mest fordi han var litt for lat, og ikke sånn jeg hadde sett for meg, ikke kan vi snakke om alt mulig heller, dårlig kommunikasjon... men så var han så kjekk og snill.. ikke den store kjemien og gnisten, og heller ikke glimtet i øyet, og alt det her har jeg opplevd hos han nye jeg er betatt av..

men jeg fant han aldri attraktiv eller følte aldri at han hadde glimt i øye, eller min type humor. jeg var med han så lenge pga trygghet, mens sex orket jeg aldri.. jeg turte ikke gjøre det slutt, turte ikke være allene.. og samtidig redd for å knuse hjertet hans.. men skal man leve med en person bare pågrunn av å gjøre han lykkelig??? nei, vi har alle rett på å være lykkelige, man må da være egoistisk!

Jo, jeg følte han var attraktiv og sexen funka bra i førsten, men glimtet i øyet har aldri vært der, og nå er ihvertfall lysten på sex og gnisten milelangt unna.Trygghet er viktig ja, er vel derfor jeg har latt det skure og gå så lenge...

tilslutt forelsket jeg meg i en annen, og det var da jeg turte å bryte ut av forholdet.. jeg ble hodestups forelska, noe jeg aldri hadde vært i min eks.

selvom det nye forholdet ikke varte mange måneden, pga han følte at ikke jeg var den rette. ( snakk om å få den rett tilbake i fleisen a)

jeg ble knust!! og det var helt forferdelig å være allene, men jeg ville heller være det enn å gå tilbake til min forrige eks (som fortsatt tryglet meg og spilte på min samvittighet)

Jeg har også forelska meg hodestups i en annen (som er glad i meg som en venn sier han, han syns jeg er snill,grei, ærlig, morsom, og han syns vi har det artig sammen.... mens jeg syns han er toppen av kransekaka, og i tillegg til å være snill fyller ut alt det andre jeg synes samboeren min mangler)

følg hjertet! en ting mamma spurte meg om da jeg skulle gjøre det slutt var:

"hvis du klarer å se din kjæreste med en annen jente og ikke bli sjalu, er det over! hvis du blir det, er det fortsatt følelser der og man... men man har kanskje glemt lidenskapen i forholdet som man kan finne igjen! det er da altså håp!"

og jeg fikk da svaret mitt og gjorde det slutt.. jeg ble altså ikke sjalu, og ikke angret et sekund på at jeg gjorde det heller... for nå har jeg funnet en gutt som jeg har vært sammen med et år, og jeg er virkelig LYKKELIG!!!

Jeg ser på han som verdens peneste mann, og koser meg så utrolig med han. han gir meg sjelefred og ikke den rastløsheten!

og jeg elsker han av hele mitt hjerte, og utrolig glad for at jeg fant han.. jeg ser at det fins fortsatt mange andre nydelige og snille menn der ute... men en som jeg er utrolig tiltrukket av, pen og det ekstra glimtet i øyet, samme humor og som jeg elsker å kysse på og kose med.

og ikke minst vil ha barn og familie med, gleder meg helt sykt til han er klar for å få barn. da er det bare å begynne

det å vite ganske raskt at dette er den rette, og mene dette i helhet er det riktige. DET er lykke!!

Jeg vil også finne en som gir meg sjelefred:) Er fryktelig rastløs for tida, og fryktelig selskapssyk, får liksom ikke dekket så mye sosialt-/snakkebehov hjemme...

livet er for kort til å gå rundt i tvile! t

vile over et halvt år og lenger er lenge nok til at magefølelsen og hjertet kjemper mot å finne den ekte og store kjærligheten, mens den fornuftige hjernen som vil ha trygghet ikke tørr å sjanse!

men tørr å sjanse, dersom det er meant to be at dere to skal være sammen, så finner dere tilbake til hverandre før eller siden i livet. dersom du begår et misstag (tror jeg på)

men man tviler for en grunn, en magefølelse at den man er sammen med ikke er den rette!

Ja, det er vel ingen tvil om at jeg bør slutte å tvile, og faktisk gjøre det slutt, tørre å satse... Jeg har vært feig, rett og slett, redd for at jeg aldri skal treffe en som "klaffer", og som også føler det klaffer med meg. Redd for at jeg aldri skal få barn, at jeg skal bli ensom, og at det da tross alt er et godt alternativ å være sammen med en som er kjekk og snill. Feig, fordi jeg vet samboeren blir lei seg hvis jeg gjør det slutt, jeg hater å være "slem", vil han bare alt godt, og tenker på alt han har satset på forholdet vårt... at alt raser sammen for han...JA! Jeg må være mer egoistisk, JA! , Jeg må tørre å satse, skal livet bli en dans i lyset...